Spøkelser og gjenferd

Blodsteinen i Skysskafferbakken

Festen begynte å dabbe av på Krossern. Den blonde tjenestepiken, som var fra en gård på nordre Jeløy, følte hun hadde fått nok – nok av unggutten, som etter altfor mange glass insisterte på hennes oppmerksomhet. Gang på gang hadde hun avvist ham, men han ga seg ikke. Da hun senere så ham på den andre siden av tunet, i ferd med å bli oppslukt av festen igjen, grep hun sjansen og snek seg ubemerket ut i natten.

Nesveien lå foran henne, en gammel grusvei som ledet ut i mørket. Klokken hadde passert to, og selv om det var midt på sommeren, var natten dypt stille, kun avbrutt av et fjernt ekko av festens skrål og latter. Hun hastet opp til svingene ved Skysskafferbakken, med ett mål for øyet – hjem.

Et stykke opp i bakken satte hun seg på en stor stein langs veien for  hun kjente at hun ikke var helt edru, og tok en liten pause hvor hun rettet litt på skoene. Litt døsig ble hun sittende og merket ikke tiden som gikk, før et uhyggelig kaldt gufs feide gjennom natten. Bak henne hørtes det skritt. Hun stivnet – og kjente hjertet banke vilt da en stemme skar gjennom mørket: «Så her har du gjemt deg.»

Det var ham. Unggutten hadde fulgt etter henne, og i blikket hans lå en mørk, brennende intensjon. «Dårlig gjort å stikke av,» sa han litt grettent, og satte seg nær henne, langt for nær, og ville straks kysse henne. Hun kjente en bølge av panikk, og da han forsøkte å trekke henne inntil seg, avviste hun ham igjen. «Nei! Jeg er ikke interessert, la meg være!» Men gutten, drevet av alkoholens påvirkning og sårede stolthet, var døv for ordene hennes. Jenta trakk seg tilbake og dyttet gutten hardt av steinen som deiset rett i bakken. 

Han ble lynende sint og dro frem en kniv. «Ingen avviser meg,» hveste han. Selv ikke henne! Hun rakk knapt å skrike før han kastet seg over henne. Metall glinset, og mørket ble fylt av blodig stillhet.

Blodig og stille lå hun over steinen, som senere skulle få navnet blodsteinen. Unggutten, skjelvende av panikk, løftet opp jenta og slepte henne ned mot Kjellandsvikbukta. Der kastet han kroppen i sjøen i håp om å skjule forbrytelsen og rømte derfra. 

Men likegyldig til hans skrekkslagne desperate handlinger fløt kroppen hennes opp igjen kort tid etter, og sannheten kom til overflaten. Mange vitner på festen hadde sett at bygutten hadde fulgt etter tjenestepiken. Før uken var omme innrømte han i avhør mordet. Og så møtte han sin straff – uten nåde, dømt  til døden og henrettet. Det var ingen nåde for mordere i gamle dager.

Videre forteller historien at tjenestepiken aldri fikk fred. Klokken to, akkurat da natten står som mørkest og ensomheten tettest, viser hun seg. Skikkelsen hennes går langs Skysskafferbakken, gråtende, blek, og søkende etter noen som kan høre hennes siste rop. Det sies at om du er ung og ulykkelig forelsket, og vandrer alene, kan du se henne i tåken. Hvis du ser nøye på steinen, som ennå står der i dag, kan det hende at du oppdager et svakt, rødlig skjær – minnene fra den nattens blodige drama.


Fest på Reier gård
På Reier gård, en mørk kveld da alle var bortreist, lyste det plutselig opp i alle vinduene. Et dempet, forunderlig skinn brøt gjennom natten, og i stillheten hørtes fjern latter, musikk og skåling som om gården var fylt av liv. Men da noen våget seg nærmere for å se hva som foregikk, var det ingen å se – ikke et eneste menneske i sikte. Bare de tomme rommene badet i lys, og den kalde vinden bar med seg ekkoet av en fest som tilhørte en annen tid, kanskje noen som aldri hadde forlatt gården.

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.


Reieralléen
Langs Reieralléen, der en grind i bunnen markerte starten, sto det noen grove, solide stolper på rekke og rad oppover alléen. Disse stolpene var ikke bare en del av landskapet; de bar også på en uhyggelig historie som satte en støkk i dem som våget seg dit etter mørkets frembrudd.

Folk fortalte at når kvelden senket seg, kunne man se skikkelser stående ved hver stolpe langs alléen. Disse skikkelsene var ikke som andre mennesker – de sies å ha båret hodene sine under armen, som om de vandret hvileløst i skumringen. I den tette mørketid kunne selv de modigste få en følelse av at de ble betraktet, som om disse hodene under armen fulgte hvert steg. Fortellingene om skikkelsene ved stolpene gjorde Reieralléen til et sted mange unnlot å gå når lyset svant og skyggene la seg tungt over landskapet.

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.


Skrømten på Krapfoss
På Krapfoss, nær Gjerrebogen, lå det i gamle dager et ishus, en av de tradisjonelle bygningene der isblokker ble lagret gjennom sommeren, godt pakket inn i lag med sagflis for å holde kulden. Ishuset var kjent for mer enn sin praktiske funksjon; det var også åsted for en tragisk historie og en hjemsøkt fortelling.


Historien forteller om en ung gutt som en vinterdag falt gjennom isen under arbeidet med å skjære ut blokker. Til tross for innsatsen fra dem rundt, druknet han i det kalde vannet, og hans sjel ble bundet til stedet. Etter denne ulykken begynte man å merke en uhyggelig stemning i ishuset. Folk som våget seg dit etter mørkets frembrudd, kunne skimte en skikkelse, som om gutten fortsatt streifet rundt, fanget mellom liv og død. Den kalde luften og den klamme lukten av sagflis forsterket følelsen av at han fortsatt var til stede, som om han voktet isblokkene han aldri fikk med seg opp fra vannet.

I dag er både ishuset og skrømten borte, men fortellingen lever videre som en påminnelse om de skjøre grensene mellom liv og død, og om hvordan noen sjeler aldri helt forlater stedene der de gikk bort.

KILDE: John Harald Jensen for Moss Magasinet 1991.


Spøkelset på Patterødbakken
På toppen av Patterødbakken, i gamle dager, lå et pukkverk med et bratt stup på baksiden. Uten gatelys eller noen form for belysning langs de smale grus- og kjerreveiene, lå bakken i stummende mørke om kveldene. Denne veien, som bukter seg gjennom en liten «dal», var særlig mørk og fryktinngytende, og den ble snart knyttet til et skremmende rykte – den hodeløse damen med hodet under armen.

Folk fortalte om skikkelsen som dukket opp i natten, en kvinne uten hode, som bar hodet sitt tett til kroppen. Ingen kunne si hvorfor hun gikk igjen på dette stedet, men hennes tilstedeværelse satte en kald skrekk i dem som måtte passere bakken etter mørkets frembrudd. Noen mente at hun var en ånd fra en tragisk fortid, kanskje en person som hadde mistet livet i det farlige pukkverket, eller en annen ulykkelig skjebne bundet til området.

En annen historie forteller om en gammel dame fra gården Gashus, som hadde vært ute på sykkeltur. Det var en mørk kveld, og det sies at hun kom syklende langs Patterødbakken da hun plutselig ble skremt av synet av den hodeløse damen. I panikken mistet hun kontrollen over sykkelen, falt stygt og brakk nakken. Ryktene ville ha det til at det var den hodeløse damen som hadde forårsaket ulykken, som om hennes skremmende nærvær fortsatt krevde sitt i mørket på Patterødbakken.

KILDE: John Harald Jensen for Moss Magasinet 1991.


Stormyra
Stormyra, som ligger like nord for Kongshavn, er et område med både historie og mystikk. Da man begynte å grave i myra, dukket det uventet opp rester av flere gamle båter, som lå begravet under lag på lag med jord og torv. Hvem disse båtene tilhørte, eller hvordan de endte der, forble den gangen et mysterium, men det var tydelig at myra skjulte mer enn bare naturlige lag.


Snart begynte ryktene å sirkulere om at myra var hjemsøkt. Folk hevdet å ha sett et gjenferd vandre blant gresset og torven, og mange fortalte om et merkelig, blått lys som flimret over Stormyra i nattemørket. Dette mystiske lyset, ofte kalt «dødslys» eller «myrlys,» ble sett på som et tegn på at noe uferdig eller rastløst hvilte der. 

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.