Thorvald Svendsen Smerthu var en av dem som satte spor etter seg i Moss da byen skjøt fart rundt århundreskiftet. Han kom ikke fra et bymiljø, men fra jord og skog: født på gården Smerthu i Hobøl 9. juli 1867. Der vokste han opp med de pliktene et småbruks- og gårdsliv krevde—årstider som bestemte arbeidsdagen, og ansvar som gikk i arv. Han tok over driften etter faren og holdt hjulene i gang slik slekta hadde gjort før ham.
Rundt 1900 valgte han likevel å skifte retning. Gården ble solgt, og i 1901 flyttet han til Moss. Det var et avgjørende valg i en tid da mange forlot bygda for byen. Moss var da en by i bevegelse—industri, handel og håndverk trakk folk inn, og nye nabolag vokste fram. Inn i dette miljøet kom Thorvald med bakgrunn fra jordbruket og med vanen for å få ting gjort.
At han ble en «sentral skikkelse i bybildet» sier noe om hvordan han tok del i den nye hverdagen. I en by som Moss på begynnelsen av 1900-tallet betydde det å være synlig, til stede og aktiv—enten i næringsliv, foreningsliv eller bare som en kjent skikkelse i gatene. Han skapte en ny tilværelse for seg selv og familien, og la bak seg rollen som gårdbruker for å finne sin plass i et urbant, travlere Moss.
Etableringen av vognmannsforretningen
I Moss gikk Smerthu rett på sak. Han kjøpte eiendommen i Kongens gate 29, trolig i 1902, og etablerte sammen med kompanjongen Oddestad firmaet Smerthu & Oddestad Vognmandsforretning. Adressen lå midt i trafikkåren – det vi i dag kjenner som Flemmingkrysset – på motsatt side av Chr. Flemming. En plass der folk, varer og vogner passerte hele dagen. Med andre ord: riktig sted for en som ville leve av transport.
Bygget i Kongens gate 29 var en stor murgård. Både Smerthu og Oddestad bodde der selv, og flere andre leietakere hadde rom eller leiligheter i samme hus. Mye tyder på en form for andels- eller flerboligordning, typisk for tida når man kombinerte drift og bolig for å holde kostnadene nede og logistikken enkel.
En vognmannsforretning tidlig på 1900-tallet handlet om å flytte folk og gods før bilen tok over hverdagen. Hest, vogn og faste ruter for varekjøring i sentrum, utkjøring fra brygga og stasjonen, flyttelass, byggematerialer til håndverkere – det var den vanlige miksen. Telefonnummeret var 354, lett å huske for kunder som trengte rask hjelp. Da Smerthu senere flyttet virksomheten til Klostergata, ble nummeret utvidet til 1354 – samme linje, ny adresse.
Plasseringen forklarer mye av suksessen. Fra Kongens gate hadde de kort vei til byens handel, til bryggene og til togstasjonen. Smerthu og Oddestad kunne ta oppdrag som kom inn fra gaten, fra faste kunder, eller via telefon – en moderne løsning den gangen. Å bo i samme gård som forretningen gjorde at de hadde kontroll på hester, utstyr og ordre gjennom hele døgnet.
Hesten Brona og bybildet i Moss
Smerthu fikk raskt rykte som en stødig vognmann. Han kjørte for flere bedrifter, men særlig for L. P. Sterud – et samarbeidsforhold som strakte seg fra 1902 til 1935. Det sier sitt: man holder ikke på den samme vognmannen i tre tiår uten grunn. Han leverte når det gjaldt, og han kom når han sa han skulle.
Sammen med arbeidshesten Brona ble de et kjent par i gatene. Brona dro en flatvogn med god lasteflate, nettopp det som trengtes for kasser, baller og annet volumgods. Typiske ruter gikk mellom jernbanen, havna og butikkene i og rundt Kongens gate. Det var ikke spektakulært arbeid, men det var byens blodomløp: varer inn fra tog og båt, videre ut til disker og bakrom.
Og folk la merke til dem. Brona i jevnt trav, Smerthu rolig på kuskesetet, et nikk her, en hilsen der. Ikke jag og mas, men en rytme byen kjente igjen. Hovslag mot brostein, lenker som klirret, og bremsen som knep akkurat passe før fortauskanten. Når halve byen hilser, er det fordi du er en del av hverdagen deres.
Jobben handlet om mer enn å flytte ting fra A til B. Det krevde presisjon: riktig vogntrekk, forsvarlig sikring av last, korte stopp uten å stå i veien, og levering der kjøpmannen faktisk trengte varene—ofte i bakgårder og trange portrom. Mellom slagene skulle hesten ha stell og hvile, seletøy måtte inspiseres, og hjul og bremser måtte være i orden før neste lass.
Da Sterud senere skaffet varebil, forsvant ikke behovet for Smerthu og Brona. Tvert imot fortsatte de å ta transportene. Det er logisk: hest og vogn var driftssikkert, kom lett til på kortere etapper i sentrum, tålte hyppige stopp og krevde lite start–stopp-rigg. I vinterføre var det ofte tryggere grep. Og når noe måtte flyttes «nå», sto ikke Brona på verksted.
Familieliv og engasjement
Thorvald Smerthu giftet seg 3. januar 1911 i Moss kirke med Kristine Mathilde Støthum (f. 1878), fra gården Støttum i Vestby. Ekteskapet bandt sammen to solide bygdeslekter som begge fant sin plass i bymiljøet i Moss. De bygde hjem og hverdag side om side med forretningen.
I 1914 bodde familien fortsatt i Kongens gate 29. Da besto husholdningen av Thorvald og Kristine, døtrene Martha og Sara, samt tjenestepiken Charlotte Amanda Hansen fra Moss. Huset var både bolig og arbeidsbase, med korte steg fra kjøkkenbordet til gårdsrommet der vogner, seletøy og utstyr sto klart.
Familien vokste etter hvert. Flere barn og senere barnebarn kom til, mange født som mossinger. Blant dem var datteren Ruth, født rundt 1920. Det ga en varig forankring i byen: slekta strakte seg fra Hobøl og Vestby til et nytt sentrum i Moss.
I nærmiljøet ble begge godt kjent. Thorvald ble husket som pålitelig og solid—en mann som holdt ord og gjorde jobben uten store fakter. Stillferdig i væremåte, men tydelig i arbeid. Han representerte en type arbeidsmoral folk la merke til, enten de møtte ham i gårdsrommet, på lasteplassene eller i gatene sammen med Brona.
Kristine fant sin vei inn i byens foreningsliv. Hun var aktiv i Indremisjonen og arbeidet som lærerinne, med særlig hjerte for forebyggende innsats blant unge. Det handlet om tilstedeværelse, veiledning og faste rammer—praktisk omsorg satt i system. Hennes arbeid ga familien et ry som mer enn «bare» vognmannens hus: det var et hjem med åpne dører og klare verdier.
Flytting til Klostergata og videre utvidelser
I 1919 tok Smerthu neste steg: familien flyttet til Klostergata 28 (tilsvarer i dag nr. 26). Her fikk de en større eiendom med plass til både bolig, drift og utleie. Det ga bedre kontroll på logistikk og økonomi: stall og vogner på tunet, lagerrom innen rekkevidde, og leieinntekter som jevnet ut svingninger i oppdragene.
I 1917 ble eiendommen utvidet. Det var et tydelig signal om at virksomheten gikk stødig. Når man bygger ut, er det fordi man har oppdrag å dekke: mer skurplass for utstyr, bedre stallforhold, kanskje en ekstra port mot gaten for kjapp inn- og utkjøring. Samtidig beholdt de kundenes kontaktpunkt—telefonnummeret fulgte med, nå oppgradert til 1354. For kundene var det enkelt: samme nummer, ny adresse, samme pålitelighet.
Slutten på en epoke
I 1935 la Thorvald Smerthu tøylene fra seg og avsluttet et langt arbeidsliv som vognmann. Byen var i endring, motoren tok over mye av trafikken, men sporene etter Smerthu var synlige: faste ruter, faste kunder og en arbeidsform alle stolte på. Brona ble ikke satt på stall for godt med det samme. Hun gikk i arbeid flere år til—trygg i steget, kjent i gatene, og fortsatt nyttig der biler slet med korte etapper, trange porter og vinterføre.
Julaften 1937 døde Thorvald Smerthu, 70 år gammel. Det var en stille slutt for en mann som hadde båret en stor del av byens daglige logistikk på skuldrene—og på hjul. For mange var han rett og slett «han som fikk varene fram». Arbeidsmoral og pålitelighet ble arven hans.
Kirstine Mathilde Smerthu, født 1878, døde i mai 1953 etter flere års sykdom. Hun var lærerutdannet fra Notodden (1904), begynte i Trøgstad året etter, kom til Moss folkeskole som vikar i 1908 og ble fast ansatt i 1910. Etter giftermålet med vognmann Thorvald Smerthu fortsatte hun som lærerinne, men måtte—på grunn av sviktende helse—ta avskjed i 1918.
Hun var mer enn «fru Smerthu». I foreningslivet var hun drivende: aktiv i Indremisjonen og Santalmisjonen, formann i den eldre kvinneforeningen for Santalmisjonen og med i kretsstyret. Der la hun ned et arbeid folk husket—stødig, samvittighetsfull og med blikk for unge og sårbare.
Om kompanjongen Oddestad
Om Oddestad vet vi mindre. Det er nærliggende å tenke at han kan ha hatt tilknytning til gården Oddestad i Hobøl, slik Smerthu hadde til Smerthu-gården i samme område. Det er likevel en antakelse, ikke dokumentert.
Kongens gate 29
Tomta lå opprinnelig i Skarmyra. I 1836 kjøpte madame Riis et større belte langs Kongeveien (matr.nr. 304) og delte det opp. Parsell nr. 29 gikk først til Hilditch, som snart solgte videre til Jacobine Olia Callundann – kjent for restauranten ved sjøbadet i Værla. Hun satte opp en toetasjes trebygning i 1837. I 1839 bodde urmaker – senere graveren – C. Kruse i huset.
Rundt 1841 overtok svigersønnen O. Stuve. Han sto som eier i nærmere 40 år. I denne perioden fikk eiendommen nytt matrikkelnummer: 168. Huset hadde en bratt utvendig trapp opp til andre etasje, og nettopp der åpnet Gabriel Sæbbø byens første bokhandel 17. mai 1872. Han solgte også sigarer fra samme lokale.
Bygget gikk tapt i bybrannen i 1881. O. Stuve lot oppføre en ny, toetasjes murbygning på tomta etter brannen. Da Stuve døde, ble eiendommen solgt som dødsbo i 1900 – annonsert som et «billigt Kjøb». Adressen var da etablert som nr. 29.
Senere kjøpte Moss kommune eiendommen, og Statens hus ble oppført her. I dag tilsvarer dette Kongens gate 31.
Kilder
Lokale aviser
Folketellinger
Sterud jubileumshefte
