1597
Jens Nilssøn
Biskop i Oslo og hamar. Gjorde opptegnelser rundt i landet fra 1597.
Moss er som en liden Bye, der boer en hel Hob Folk. Der er mange Quærnsteder, omtrent 31 Saunge, og er der ellers mange Haandværksmend, Guldsmede, Skomagere, Kobberlagere. Der er stor Skov paa baade Sider, Sønden og Nordenfor. Den Fos, der falder ender, kommer strax af et Vand, Vandsjø, som er omtrent 1/2 Mil bredt og vel 1 Mil langt, ligger ompas 1/2 F*) fra Moss. Der er ingen Kirke og gaae til Raa (skal være Rygge). Neder ved Vandet boer Kongens Foged, som oppebær Tolden af Skibene og søger Kongens Sager.
Biskop Jens Nilsson’s beskrivelse av Moss i 1597 er en fascinerende reise tilbake i tid. Tenk deg at vi vandrer sammen med biskopen gjennom denne lille, livlige byen som Moss var på slutten av 1500-tallet.
Når vi ankommer byen, blir vi møtt av en yrende mengde mennesker som går til og fra sine daglige gjøremål. Byen er kompakt, husene står tett sammen, og det er en livlig atmosfære. Lyden av mennesker som prater og roper til hverandre, blandes med lyden av verktøy som hamrer og sagblader som skjærer gjennom tre. Det er en symfoni av lyder som vitner om en by i vekst og utvikling.
Vi går videre og kommer til områdene hvor det er mange kvernesteder. Her høres den konstante brusing av vannet som driver kvernene, en beroligende, men samtidig kraftfull lyd som minner oss om vannets evige strøm og kraft. Lukten av ferskt mel fyller luften, en søtlig og støvete duft som kiler i nesen.
Videre bortover, kommer vi til området med de mange sagene. Omtrent 31 sager er i virksomhet, og lyden av sagbladene som skjærer gjennom tre er overveldende. Det er en skarp, nesten skrikende lyd, men samtidig rytmisk og hypnotiserende. Lukten av ferskt sagflis er skarp og treffer oss umiddelbart, en blanding av harpiks og rått tre som gir en følelse av renhet og natur.
Byen er også hjem til mange håndverkere. Vi passerer verkstedene til gullsmeder, skomakere og kobberslagere. Gullsmedene arbeider konsentrert med små, delikate redskaper, og skinnende gull og sølv gnistrer i lyset. Skomakerne sitter bøyd over sine lest, lukten av lær og skopuss er tydelig og gir en følelse av tradisjon og håndverkets stolthet. Kobberslagerne arbeider med harde slag mot metall, og lyden av metall mot metall er nesten som musikk for ørene.
Når vi beveger oss gjennom byen, kan vi kjenne den generelle atmosfæren av travle mennesker som er dypt involvert i sine daglige oppgaver. Det er en følelse av fellesskap og samarbeid, en by som vokser og utvikler seg, drevet av det harde arbeidet til innbyggerne. Moss i 1597 er en by full av liv og aktivitet, hvor hver lyd, lukt og synsinntrykk forteller historien om en by i vekst og bevegelse.
Kilde: Jens Nilssøns opptegnelser
1651
Det berømte Ladested Moss er en af de tre besynderligste Ladesteder i Norge, hvor Furrulast falder; thi der hvert Har mange Skibe indlades med skjønne Saugbord, Indvaanerne der til stor Fordel, fordi saa udi denne Elv, Moss, af hvilken Ladestedet haver sit Naven, ere bygte mange skjønne Saugmøller, som meget Folk boer hos adskillige Slags Haandværker, ligesom det være en liden Kjøbstad.
Kilde: «Norrigia illustrata» – Jens Lauritzen Wolff
1653
Moss kalles et Ladested.
«Hvor temmelig Saugbrug er, og findes bosiddende Borgere, som ere Borgere af Christiania.
Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder
1722
«Tidlig på våren 1722 kom Ditlev Wibe reisende til Christiania. Han var 52 år. Den nye stattholderen, en venn av bordets gleder, var ikke høy, men temmelig tung, noe som plaget mange av hans kolleger. Han klaget ofte over at det var vanskelig å ri på grunn av sin kroppsbygning, og selv kjøreturer kunne være ubehagelige; en gang kjørte han gjennom broen ved Moss, men broen brøt sammen; en annen gang kjørte han gjennom isen, men slapp unna med en våt frakk. Han trivdes best i båt. Ikke siden Gyldenløves dager hadde en så dyktig mann vært stattholder i Norge. Hans kunnskaper var omfattende og grundige; han var godt bevandret i datidens statsvitenskap og fulgte godt med i litteraturen som kom ut; det beviser hans rikholdige bibliotek.»
Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder – Sverre Steen
1779
Reiseskildring fra Engelskmannen, presten og nasjonaløkonomen Thomas Robert Malthus, og litt innspill fra Mossehistorien. Han var den gangen 33 år gammel.
Reisen gikk fra Danmark via Halden og ytre Østfold og videre til Moss.
Det første han noterte i sin dagbok var en meget vakker innsjø. En sjø som så ut til å strekke seg langt innover i landet. Han la merke til av sjøen hadde mange øyer.Det var nok ikke så lett å skille land og øy fra hverandre når man reiste langs radet. Men en mektig syn var det trolig.
Reiseselskapet kom til Moss rundt midnatt. Det var kaldt, men klart og fint vær. I 1779 var det to veier ned til selve Moss. Det var kongeveien som gikk nedover lags Klommestensåsen. Senere kjent som Klostergata. Og det var et dele omtrent som i dag ved Melløs og Høyenhall. Ettersom de kom så sent var det nok ganske mørkt og lite var belyst nede i sentrum. De logget inn et ukjent sted og og fikk tålig greie senger skrev han i sin dagbok.
Planen var å seile videre til Christiania etter flere dagers reise i elendige vogner. Dagen etter skulle det vise seg at det ikke var noen ledige båter til en slik ferd. Derfor brukte de dagen for egen vandring rundt i byen som hadde fått kjøpstad-status bare 59 år tidligere. Det er ungt til en by å være.
De tok inn på et vertshus, mest trolig herberget som senere skulle bli til Moss Hotell. Der traff de på en norsk offiser som snakket utmerket engelsk. Noe som kanskje ikke var så uvanlig ettersom Moss var en smeltedigel av alle mulige nasjonaliteter og språk på denne tiden.
Offiseren beskrev hæren med brutalitet og mangel på dannelse, spesielt blant sine medoffisserer. Han synes ikke noe om sulteforing av lavere offiserer og dårlige muligheter til forfremmelse.
Turen gikk til jernverket og fossen, som var klare turistmagneter på denne tiden. Malthus synes at naturen rundt byen var pen og at fossen var et fint innslag med en halvøy som stakk ut foran selve sentrum. Noen han beskrev som vanskelig for skipsfart ettersom de ble avhengige av to motsatte vindretninger for å komme seg ut og inn av sundet. Han skrev videre at det var mye tømmer og jernhandel i Moss. Malthus hadde latt seg imponere av en sinnrik skjæremaskin, spesielt fordi den var tegnet av en engelskmann. Han ble videre imponert over produksjon av nagler, alle de store hammerne og at alt ble drevet av vannkraft. En kanon hadde gravert «Non ulla tantum tellus jactabit alumno». Omtrent oversettelse vil være, «Verden vil ikke skryte så meget av noe annet produkt». Og Jernverket var godt kjent for alt sitt arbeide med god kvalitet.
Thomas Malthus forteller videre om at det ikke fulgte kveldsmat til den leide sengeplassen, ingen kaffe om morgenen og en elendig middag ved vertskapets bord. I tillegg hadde det kostet 4 daler. Offiservennen deres ga tydelig uttrykk for at det ikke skulle kostet over 1 daler og syntes det hadde vært merkelig. Malthus fikk ikke gjort noe med det, men fikk i alle fall en pekepinn på pris han kunne ta med videre på reisen. De forsto nok at de som utenlandske reisende ble litt lurt på sin reise. I alle fall frem til de hadde kommet til Moss. De hadde nemlig snakket seg i mellom i reisefølget og lurt på hvordan vanlige folk og arbeidere med små kår kunne ha råd til slikt. Det gjaldt visstnok i Sverige også.
Like etter klokken 14, takket turistene for seg og ble med et lite fartøy inn til Christiania med gunstig vind på seilasen.
Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder – T. R. Malthus
1795
Mary Wollstonecraft (Letters written during a short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. London 1796) forteller i 1795 at hun ble slått av det livlige preget, som skyldtes industrien. De rikeste innbyggerne i Moss driver butikker, og betrakter seg som stedets første innbyggere, med et preg av selvstendighet eller heller selvfølgelighet.
Kilde: Moss Avis 25. april 1953
1798
Charles Gottlob Küttner skriver i 1798 at han hadde aldri hørt snakk om dette lille stedet, og kjente det bare fra navnet på kartet, mellom Fredrikstad og Christiania.
Han fant at Moss hadde mange pene og solide hus, og han ble overrasket over det utseendet av velstand som byen fremstod med. Ved enden av byen kom han til en bydel som var så malerisk og romantisk, at han steg ut av kjøretøyet for å bese seg. Han kunne ikke la være å beundre den uvanlige blandingen av hus, nakne klipper, jernstøperi, og en liten foss som styrtet i voldsom kaskade ned klippene, og drev en mengde møller. Både naturen og menneskets hånd hadde medvirket til å skape det livlige landskapet, og lenger nede og et stykke unna så han skipsmaster, for Moss ligger ved en bukt som kalles Christianiafjorden.
Kilde: Travels through Denmark, Sweden, Austria and Part of Italy. London 1805
1807
A. Lamotte ble øyensynlig også overrasket da han kom til Moss i 1807, men det hadde en annen årsak:
«Atter en nedbrent by. Det er ulempen ved trehus, og så brennbare tresorter, at en enkelt gnist kan sette i brann et hus, og et brennende hus kan sette en hel landsby i brann, trass i enhver beskyttelse. Denne pene lille byen ligger ved Christianiafjorden, ved en elv, og har to havner, den ene ved kysten mot Christiania og den annen ved kysten mot havet. De to havnene er adskilt bare ved en landtunge, som forbinder byen med en ganske stor halvøy.»
Kilde: Voyage dans le Nord de l’Europe, etc. London 1813
