Postraneren Brede Arnesen Nord

Under Napoleonskrigene og krigen mot Sverige i 1814 var det hentet inn soldater fra alle steder rundt i landet. Og da freden kom med konvensjonen ble undertegnet sto mange av soldatene uten noe å gjøre. Noen reiste hjem, andre bosatte seg i nærheten av sin siste post. Etter krigen var det lite mat og dårlig med arbeid. Soldater og folk gjorde hva de måtte for å overleve. Noen valgte negative snarveier.

En av disse soldatene var Brede Arnesen Nord. Han kom opprinnelig fra plassen Pind under gården Søndre Nord, Brandval i Solør, Grue. Han tjente under det Nordenfjeldske regiment fra 1807 til 1814.

Da krigen var over, bosatte Brede seg i Gamlebyen, Fredrikstad. Han fikk borgerbrev med høkervirksomhet. En høker var en type kjøpmann som fikk tillatelse til å selge spesifikke varer. Gjerne import/eksport. Han brygget også øl for garnisonssykehuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Som fersk borger i Fredrikstad byttet han navn til Brede Nord og giftet seg med Anne Larsdatter Årum fra Borge 2.mai 1815 i Borge kirke. I 1816 betaler har sølvskatt for både matrikkel nummer 62 og 63.

Brede hadde vært blant mange soldater som røvet hemningsløst da svenskene trakk seg ut i 1814. Det var det like gjerne offiserer som den menige mann blant tyvene. Det var svenskene som fikk skylden. Det var for så vidt ikke noe nytt i Bredes familie, uten at han kunne skylde på det. Onkelen Torsten Olsen ble dømt for landveistyveri i 1777. Det ble også beskrevet at Brede var «meget uvidende» og kunne ikke skrive sitt eget navn. Viste ikke hvor gammel han var og hadde ingen tro til Kristus.

Det var akkurat det at Brede angivelig hadde forsynt seg av varer han ikke skulle gjort og solgt fra forretningen hans, som starter denne historien.

De første beskyldningene

Kjøpmann Morten Nygaard var en erfaren branninspektør som hadde sett mange ting i løpet av sin tid i tjeneste. Men aldri hadde han sett noe som det han oppdaget på loftet hos familien Nord. Eieren Brede, en mann med et fryktelig temperament, var ikke så lysten på dette besøket, men hadde ikke noe valg.

Nygaard fant en del effekter som han mente tilhørte garnisonen og brannvesenet i Fredrikstad. Brede prøvde å forklare at materialene fra garnisonssykehuset kun var til bevaring for en løytnant Sveip, men Nygaard ville ikke høre på det. Brede likte dårlig å bli beskyldt for tyveri og begynte å hisse seg opp. Da tok Nygaard tak i det ene øret til Brede og dro ham bortover mens han kalte løytnant Sveip for en kjeltring. 

Brede og Sveip gikk derfor til injurieprosess mot Nygaard for beskyldningene, som ikke kunne bevise det han hadde meldt inn. 

Retten undersøkte saken grundigere og dette ble starten på en lengre rettssak. Rettssaker den gangen kostet mye penger, og alle involverte måtte betale i klingende mynt. Brede angret senere på å ha anmeldt Nygaard, for det kostet ham både penger og ære. Men han kunne ikke gjøre noe annet enn å håpe på at sannheten skulle komme frem i retten.

Nye bevis ble ikke funnet, og Brede og Sveip ble til slutt frikjent, mens Nygaard ble dømt for å ha beskyldt dem for noe de ikke hadde gjort. Selv om Brede vant i retten, var dette en anmeldelse han senere skulle angre på på mange måter. Han hadde tapt mye penger på rettssaken. I tillegg ble hans hustru krevet for gjeld på den gamle farsgården hennes. Hvordan skulle Brede ordne dette?

Desperate tanker

Brede med sin militære bakgrunn, var en erfaren soldat og hadde han en god oversikt over rutiner og prosedyrer. Han visste at lønninger ofte ble sendt med postkjørere (postbud), og at dette var en mulighet for innhente kapital. Landeveisrøveri var ikke vanlig på den tiden, og folk følte seg trygge når de ferdet langs veiene. Brede hadde også lagt merke til at de fleste postkjørerne var unge gutter, noe som gjorde planen hans enda mer gjennomførbar. En plan begynte å ta form og Brede spekulerte på hvor og hvordan han skulle gå frem for å utføre ranet. Han var vant med å vandre til forts over lange avstander og gikk ofte til hovedstaden om han ikke fikk skyss. På den samme ruten var han blitt godt kjent og tenkte ut en god plass for å utføre ranet. 

Brede fortalte ingen om dette og 1. desember 1815 la han i vei mot Moss. Han fulgte den gamle Kongeveien gjennom Gressvik, Råde, Rygge og gjennom sentrum i Moss. Der krysset han den gamle trebrua over mossefossen og gjennom Verket. Veien fortsatte videre opp i skogholtet som heter Mosseskogen. Brede var klar for å ta sjansen, og han mente at dette var den eneste måten han kunne få tak i penger. Han lurte på om hans plan ville lykkes, men han var også spent på hva som ville skje. Han var klar til å gjøre alt som stod i hans makt for å få tak i penger, og han var klar til å ta risikoen.

Det første ranet

Det var en kald og mørk desembernatt i 1815. Klokken var blitt 22.30 og postbonden Halvor Olsen var på vei fra Skøien i Såner og skulle til den neste postgården, Melløs i Moss med post fra Christiania. Gården Skøien lå like ved det vi kjenner som Såner stasjon. 

Han hadde kjørt denne ruten mange ganger, og kjente nok hver krik og krok av den. Men denne natten var noe annerledes.

Halvor hadde kommet inn i Mosseskogen, en skog som på den tiden var svært tett. Han passerte den gamle plassen, retterstedet der det tidligere hadde vært mange rettssaker og avstraffelser. Han hadde hørt historiene om plassen, om hvordan rovmorderen Hans Pedersen hadde blitt henrettet der i 1788. Rykter og spøkelseshistorier lå tungt over plassen, og Halvor kunne ikke unngå å tenke på dem mens han var alene i mørket og kulden.

Med tent lykt så han ikke stort annet enn det nærmeste rundt seg. Alt han hørte var meiene på sleden i snøen og hestens rolige trav. 

Plutselig kom det en skikkelse farende rett mot Halvor, rett ut av den mørke skogen. Halvor ble usikker og vurderte at det kunne være en annen postslede eller et stort dyr da det ikke var uvanlig at de reiste på natten. Han blåste derfor 2 ganger i posthornet, som var vanlig prosedyre. Skikkelsen flyttet ikke på seg! Han gikk rett i mot hesten til Halvor og stanset den. Halvor kunne nå se at det var en kortbygget mann, iført en sid grå, lang og tykk frakk. Han hadde høye støvler og en høy hatt.

Halvor spurte den fremmede, «Hvorfor gjør du dette?». «Det skal du snart få vite!», svarte Brede og hoppet opp på sleden hvor han satte seg bak Halvor. Halvor snudde seg rundt for å se hva som skjedde. Da slo Brede til Halvor i panna like over det venstre øyet. Halvor begynte å blø. Brede tok så hardt rundt armene hans, dro han bakover og slo Halvor ennå en gang. Og denne gangen mistet Halvor bevisstheten.

Brede førte så hesten og sleden et stykke inn i skogen og vekk fra hovedveien. Der fant han postsekken og fikk åpnet denne med en stor kniv. Halvor våknet til og fant seg selv liggene på bakken i snøen. Da Brede oppdaget at Halvor var våken slo han Halvor flere ganger i hodet til han svimet av på nytt. Sekken var full av penger, store sedler. Sedlene var svært store den gangen og tok mye plass. Og det var ikke pengesedler slik vi har i dag. Det var mer verdisedler som veksles i mynt.

Brede hadde ikke tenkt på dette og skjønte raskt at han ikke ville greie å ta med seg alle «pengene». Han tok med seg 2400 riksbankdaler, og kastet 3000 riksbankdaler i skogholtet. En plass han håpet å finne igjen senere. Så forlot han sleden og satte kursen tilbake mot Moss.

Halvor slapp med skrekken

Halvor Olsen kom så vidt til seg selv og fikk kommandert hesten til å gå. Hesten satte automatisk kursen hjem til Skøien. Den gikk nok på gammel vane, for Halvor var ikke ved bevissthet da sleden ankom Skøien. Gårdsgutten på Skøien stusset på at slede og hest var så tidlig tilbake, og ikke så han Halvor heller. Gutten gikk bort til sleden. Der lå Halvor blodig på bunnen av sleden med post spredd rundt seg. Han ble brakt i hus og kom så vidt til seg selv. Han fikk mumlet noe om at han var blitt ranet og at han trodde han kjente igjen raneren. Han mente det kunne være svigersønnen til en Møller i nærheten kan vi lese i notatene til sorenskriver Herman Vogt Krefting. Deretter slukket Halvor og doktor Johannes Mentzler fra Moss ble hentet. Han forbød all videre forhør. Halvor ble sengeliggene i mange dager. Han fikk allikevel ingen varige skader og var snart på bena igjen. Det tok altså flere dager før Halvor kunne avgi en skikkelig forklaring. 

Etterforskningen

Det brutale ranet fikk mye oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Amtmann Sibbern, som da satt på Stortinget, tok selv ledelsen for etterforskningen av saken.

Vitner ble intervjuet, og flere av dem beskrev en mann som passerte gjennom sentrum i Moss på tidspunktet for ranet. Byvekter Henrik Johansen fortalte at han hadde sett en mann som passerte forbi sadelmaker Heslers gård i Konggata like før midnatt. Mannen hilste høflig før han forsvant over Torvet og mot Verket. Senere den samme natten kom mannen igjen med en pakke under armen på vei tilbake i motsatt retning. Sagmester Iver Olsen ved Klommesten hadde også sett en mann som passerte på vei til arbeidet sitt på en sag i Fossen. Sjømann Eliassen møtte også en mann som passet beskrivelsen da han gikk gjennom Mosseskogen til hjemmet sitt på Værlesand tidligere på kvelden. Eliassen gjorde et forsøk på å hilse på den fremmede uten respons. Det hadde virket som at mannen ventet på noen. 

Etterforskningen ga liten tvil om at det var Brede Nord som var den observerte mannen, men det var vanskelig å knytte ham til ranet. Den eneste ledetråden de hadde var en antagelse om at mannen bodde sør for Moss. Andre mistenkte ble også innkalt til avhør, men dette førte til ingen resultater. Den tidligere mistenkte møllesrvigersønnen ble også frikjent. Saken fikk spesielt stor oppmerksomhet da det var svært uvanlig å overfalle et postbud. Uten ytterligere bevis eller funn av mannen til beskrivelsen ble saken henlagt i september 1815, og mer eller mindre glemt etter dette.

Brede Nord ble allikevel arrestert like etter ranet. Men det var av andre årsaker. Han ble tatt for tyveri av brannbøtter. Han måtte sitte 2 måneder i tukthus i 1816 for besittelse av tyvgods. Brede ble frikjent like etter, men måtte betale saksomkostningene.

Resten av pengene

1815 ble til 1816, og vinter ble til vår. Brede var vant til å gå og gikk ofte til hovedstaden. Slik var det også denne våren. På hjemveien var han i et følge på hest og kjerre som som tok veien igjennom Mosseskogen. Der håpet han på pengene han hadde kastet i skogen tidligere. Da de nærmet seg retterstedet tok han en ekstra titt. Han ba kusken stoppe litt, og vi kan vel gjette på at han skyldte på en tissepause. Brede hadde virkelig flaks, for han fant resten av pengene. De lå frosset på bakken, så noen av sedlene revnet da han tok de opp og puttet dem i lomma. Brede klatret fornøyd opp på kjerra igjen. Familien hadde fortsatt store utgifter. Det var flere rettsaksomkosninger. Brede synes dette hadde vært et enkelt kupp og hadde vunnet godt med penger, men mye vil ha mer. I alle fall i dette tilfellet. Brede gikk med tanker om nok et ran. Dessuten var det litt krise, for disse riksbankdalerne skulle byttes ut med Specidaler. Og det ville bli vanskelig å forklare hvorfor han skulle veksle inn så mange sedler. Med andre ord satt Brede på en formue han ikke kunne bruke. I tillegg var det en fortegnelse over samtlige sedler.

Det andre ranet

Våren ble til sommer, og sommeren til høst. I løpet av denne høsten hadde Brede brukt mye tid på å legge en ny plan. Han hadde spurt og gravd, hentet opplysninger og lagt en plan. Så, den 29. oktober tok Brede Nord med seg pistol og et slagbelte og dro avgårde. Denne gangen skulle han være godt forberedt. Beltet var orepeis. Et flettet belte med et tungt blylodd i enden.

Brede gikk fra Fredrikstad tidlig om morgenen helt til Såner i Vestby. (Til og fra blir dette nesten 7 mil). Her ville han gjøre det samme som sist og utføre ranet i Mosseskogen. Denne gangen gikk det ikke helt som planlagt. På Skøien hadde de lært av det forrige overfallet og hadde begynt med 2 mann i vogna, hvor den ene satt med sabelen klar. 

Da Brede oppdaget dette, skyndte han seg videre i forkant av postvogna. Han visste at postvognene gikk mellom de forskjellige postgårdene. Og at ved hver gård var det skifte av kusk og hest. Brede revurderte den tidligere planen og tenkte at han burde slå til etter et senere postbytte ved Melløs like utenfor Moss. Dette kunne han rekke fordi postfølget skulle gjøre en stopp på poståpneriet i Moss før reisen videre til Melløs. 

Ved skifte på Melløs var det kun en person i en mindre vogn for ferden videre.  Det var Ole Larsen var neste kusk på denne ruten. Neste stoppested og skifte var postgården Gate i Rygge. (Gathue). Brede som hadde kommet postskyssen i forkant sto nå og ventet like etter Melløs ved milesteinen på skogen ved Bjølsund. Han stoppet vogna og spurte han pent om å få sitte på. Ole Larsen svarte at det ikke var mulig, at dette var en postvogn og hadde derfor ingen anledning til å ta med passasjerer. De hadde ikke lov til å ta med folk, svarte Larsen og satte så i vei. Brede begynte å bli noe fortvilet og måtte lage nok en ny plan. Han visste at neste stopp etter gården Gate i Rygge var i Råde. Han langet på ny i vei i et høyt tempo for å komme nok en gang i forkant av postvogna. 

I Rygge gikk neste skifte som forventet og denne gangen var det 16 år gamle Hans Johansen som var kusk for den videre ferden. Brede hadde i mellomtiden lagt flere kilometer bak seg og klokken var blitt rundt halv fire på morgenkvisten. Like før gården Jonsten på Karlshusskogen i Råde tok den unge Hans Johansen igjen Brede. Da han passerte, spurte Brede om å få sitte på. Brede så nok ikke ut som verdens snilleste der i mørket. Og Hans kjørte bare forbi i full fart uten å svare. Da ropte Brede «Tror du at du kan kjøre fra meg?» Deretter la Brede på sprang etter vognen som var på vei opp bakken mot Jonsten. Han tok tak i vogna og med et byks satt han plutselig bak i postvognen. Hans ble noe satt ut og det ble utvekslet noen ord. Brede lurte på hvor han skulle og om han kunne få sitte på videre. Hans som både var skremt og usikker viste ikke hva han skulle svare. Og før han rakk å si noe som helst dro brede frem slagbeltet, svingte det det i høy hastighet og traff Hans hardt i hodet. Brede gjentok slagene til Hans ble stille. Gutten kunne senere fortelle at han husket hendelsen i detalj og trodde selv at han hadde vært i sjokk enn at han hadde svimet av. Brede kjørte så vogna av Kongeveien, ut av syne og inn i et skogholt ved Jonstentoppen. 

Nok en gang var det mer penger enn hva Brede greide å bære med seg. Rundt 2200 spesidaler ble det sagt. Så Brede gravde ned rundt 1100 spesidaler i skogen. Det ryktes forresten at pengene aldri ble funnet. Et sted under denne hendelsen hadde Brede mistet pistolen han hadde med seg. Det oppdaget han ikke før han var kommet hjem, ettersom han ikke hadde hatt behov for å bruke den. 

Hans lå på bakken da han kom til seg selv. Hesten var fraspent fra vogna og tjoret fast til et tre, postveska skåret opp og tyven var borte. Hans Johansen kom seg opp til Karlshus, på vertshuset der og fikk med seg noen folk derfra. De dro først til åstedet og kikket rundt i området. De fant pistolen, men ikke raneren. (Det går litt forskjellige historier om funnet av pistolen) Gutten, ble ikke spesielt skadet, men kunne ikke beskrive mannens utseende siden det hadde vært mørkt på morgenkvisten. Han kunne allikevel fortelle om «En noe kortrygget mann, iført sid frakk, høye støvler og høy hatt.» I ettertid viste det seg at det også hadde ligget et stort pengebrev i posten som Brede hadde oversett. Noe som kunne endret fortsettelsen på denne historien og de videre hendelsen for Bredes del. Men Brede var opphengt i lønningene.

Ny etterforskning

Blant tyvgodset var lønningene til garnisonstroppene i Fredrikstad. Og det tok ikke lang tid fra postmester Mossin i Fredrikstad kunne melde i fra om forsinket post, til ryktene om et ran nådde Fredrikstad via et ilbud fra Christian Nielsen på Strømshaug i Råde. Dette var nå blitt  en sak for det militære. Noe som bidro det til ekstra raskt og grundig etterforsking. Amtmann Sibbern som hadde bosted på Værne kloster tok igjen ledelsen i etterforskingen. Kanskje denne gangen med mer iver enn ved forrige ran som han ikke hadde greid å løse den gangen. 

Som nevnt tidligere prøvde Brede seg flere steder. Dermed var sporene, denne gangen var mye tidligere. Og det var mange vitner denne gangen. Sibbern snakket med flere vitner. Og sammen med beskrivelsene fra postkjørerne var det liten tvil om at dette var samme mann som året tidligere. I tillegg hadde den samme byvekteren i Moss, som året før vitnet mot Brede, igjen observert Brede på vei ned Radet. Vokteren sto denne gangen utenfor hattemaker Pettersens gård i Kongens gate. Vokteren synes mannen så mistenkelig ut og fulgte ubemerket etter ham til han krysset Storebro over Mossefossen. Dagen etter da vokteren fikk høre om ranet i Råde kom han på at dette var den samme mannen som året tidligere. Juditte Monsdatter fra gården Myre i Råde var på vei til Moss for torvhandel med sin sønn, Anders Olsen rundt halv fem den samme morgenen. De reiste opp mot Jonsten og skulle videre over Grimstadbakken. Der traff de en mann som løp hurtig sydover. Like etter så de postkjøreren i fullt trav nordfra. Juditte og Anders beskrev mannen uavhengig av de andres utsagn. Samme mann. Det var altså liten tvil. De hadde beskrivelsen, men hvem var mannen? Amtmann Sibbern opprettet kvarter på lensmannsgården Ek i Råde. Her innkalte de til flere avhør. Som tidligere sto likevel etterforskningen fast. Selv om de nå hadde pistolen og gode beskrivelser av raneren. Men ingen visste hvor mannen kom fra. 

Snart skulle dette snu. Skyssskafferen på Karlshus, Hans Haraldsen meldte seg som vitne. Han fortalte om en samtale med underoffiser Johnsen. Johnsen var fra Fredrikstad og hadde vært et ærend i Moss. På veien hjem hadde han stoppet for en pause i Karlshus. Der traff han Hans Haraldsen og de slo av en prat. Hans fortalte om ranet, hvor Johnsen videre fortalte at han tidligere på morgenen hadde truffet en gammel kjenning i Ørmenbakken da han var på vei til Moss. Mannen hadde vært dyvåt av svette og var på vei hjem til Fredrikstad. De to stoppet og slo av en liten prat. Mannen hadde fortalt at han hadde vært i Råde for å kjøpe poteter. Dessverre husket ikke Haraldsen hvilket navn Johnsen hadde oppgitt, men at beskrivelsen av mannen var svært lik tidligere beskrivelser.

Endelig fikk amtmann Sibbern et spor å følge. Han samlet folk og de reiste straks til Fredrikstad. I 23-tiden ankom de over Glomma til Gamlebyen. Der kontaktet Sibbern byfogd Løitnant Normann, som straks innkalte underoffiser Johnsen. Johnsen kunne raskt fortelle at mannen han hadde truffet var Brede Nord, en høker i Gamlebyen. Byfogden kjente igjen navnet og fortalte om flere saker rundt Brede Nord. Blant annet en pågående sak i hovedstaden rundt tyveri av korn fra den svenske armés kornmagasin ved Fredrikstad festning. Det skulle vise seg at Brede brukte mye penger til å forsvare seg i forskjellige rettssaker mot ham. Under senere avhør kom det også frem at familien trengte 1300 spesidaler for å løse ut gården Aare mellen i Borge på odel. Dette skjedde aldri. 

Arrestert

Kvelden den 30. oktober banket lovens menn på døra hjemme hos Brede. De banket lenge og vel før noen åpnet. Det var søsteren Inger, som lukket opp. Hun prøvde med hensikt å oppholde dem i døra med prat. Det endte med at ble hun arrestert og loven gikk inn i huset. Der fant de Brede og hans hustru sovende, på deres soverom. De fikk sove i fred, og noen voktere ble i huset over natten. Brede ble arrestert dagen etter. Brede bedyret sin uskyld hele veien og inn i arresten.

Bevisene talte raskt i mot Brede. De fant i tillegg kuler i huset som matchet pistolen de hadde funnet tidligere. Hustruen og søsteren ble også satt i varetekt, men slapp ut etter noen dager. Søsteren kunne opplyse om at Brede ikke hadde vært hjemme på angitte tidspunkt. Hun kunne også bekrefte at hun hadde sett et lignende våpen hos sin bror. Brede ble deretter overført til en arrest i Moss slik at eventuell familie og venner ikke kunne hjelpe, eller snakke med han.

Brede, hadde frem til dette nektet all skyld og virket ganske rolig. Det skulle snart endre seg. På vei til arresten i Moss greide han å få tak på en kniv. Deretter gjorde han et desperat forsøk på å kutte seg selv i halsen. Kniven var ikke spesielt skarp og hele forsøket var mislykket. Alt han oppnådde var noen små sår på halsen. Under senere avhør ble han konfrontert med denne hendelsen. Han hadde da svart at han var så fortvilet og forvirret over hele situasjonen at han ikke viste hva han hadde gjort. Etter den uttalelsen ble troverdigheten til Brede svært svekket. 

En kommisjon ble satt til grundigere undersøkelse den 6. november 1816. Kommisjonen besto av sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal, Jacob Wulfsberg og byfogden i Fredrikstad, Thomas Sommer Normann. Wulfsberg hadde bare noen år tidligere hatt saken om mordet på Saxebø,l og var en dreven og kjent etterforsker. Han mente han skulle få brede Nord til å tilstå. 

Rettsaken

Allerede 9. november 1816 ble den første høringen holdt i Moss. Brede sto på sitt og nektet all skyld. Øvrigheten sto fast. De hadde en del bevis men de måtte ha en tilståelse ettersom ingen fysisk hadde sett at det var Brede som utførte udådene.

Brede nektet på alt som ble kastet mot han. Og han hadde stadig historier som alibi. Brede innrømmet at han ikke hadde vært hjemme under det siste røveriet. Han forklarte at han hadde vært på vei til gården Højom like utenfor Fredrikstad for å hente en brannstige som han hadde bestilt. Han hadde vært der noen dager tidligere, men da var ikke stigen ferdig fortalte han. På veien hadde han drukket en del og han synes etterhvert det ble svært tungt å bære på årene ned til robåten i Glomma. Derfor rodde han i stedet rett over elva til fortet på Cicignon. På veien til Højom ble han trøtt og sliten etter alkoholen, og sovnet på låvebrua til gården Brønderød. Han fortalte så at dagen etter hadde han gått videre til Kjølberg bru ved Ørmenjordet. Der møtte han på en mann og spurt etter billige poteter i distriktet. Mannen mente potetene var billigst i byen, og Brede satte derfor kursen tilbake. Han gikk innom flere gårder på veien tilbake, blant annet Ørebekk og spurte etter poteter hvor han traff på folk, noe vitner også kunne fortelle. Poteter fikk han aldri tak i og da han nådde Seut(Seeud) fikk han en kone til å ro han over Kjølbergelva. Deretter gikk han tilbake til egen båt, hvor han rodde hjem igjen. Ved fergestedet utenfor byporten stakk han innom Snekker Wilhelm før han gikk hjem. Nok et alibi. Brede følte at planen fungerte svært godt så langt. 

Dette skulle snart endre seg. Bonden på Brønderød kunne fortelle at låvebrua var gjerdet inn med en stor grind som gikk helt opp til taket. I tillegg hadde bonden med to tjenestegutter stått opp før sola og jobbet på låven. De hadde ikke sett noen sovende på gården. Dessuten da, fangetransporten med Brede på vei til Moss passerte Brønderød ble Brede bedt om å peke på hvor han hadde sovet. Fangevokterne hadde sett at det var en grind og spurte Brede om han hadde åpnet grinda og gått inn. Brede svarte at det hadde han. Men da den ene vokteren gikk bort til grinda skulle det vise seg at den var låst med en stor hengelås. Brede forsvarte seg med at han trolig var så beruset at han «trodde» han hadde sovet innenfor grinda. Og selv om det var innenfor eller utenfor hadde han synes det var hardt å ligge der. Både kona ved Seut og snekkeren ved fergeleiet kunne bekrefte historien til Brede, sammen med potetvitner. Kommisjonen synes likevel at historien skurret, og hentet inn flere vitner for å tegne en bedre oversikt. Uten at de kom videre. 

Kommisjonen fikk så en desperat en idé om å sette en gammel soldatvenn av Brede i samme arrest. Soldatvennen skulle fiske etter etter opplysninger. Brede åpnet seg etterhvert, og vennen tilbød Brede å hjelpe ham med å gjemme pengene. Brede svarte først at pengene var trygge. Men at han kunne trenge en tjeneste likevel. Om han kunne hente frakken han hadde gjemt i et skogholt og ødelegge den. Soldaten ble sluppet fri og fortalte hva han hadde fått vite. Da Øvrigheten sammen med soldaten fant den lange grå frakken under en stor stein, fant de også 100 riksdaler av de stjålne pengene i jakkelomma. Nå hadde de i det minste noe på Brede, selv om det ikke var nok bevis til å bli dømt skyldig for selve ranet.

Brede fortsatte å diktet opp historier, men hadde ikke alibi for alle. Da jakka var hentet, ble alle vitner igjen innkalt og Brede måtte stille opp i klærne han hadde hatt på i gjerningsøyeblikkene. Det medførte til at han ble gjenkjent av samtlige vitner. Brede nektet så all kjennskap til pistolen, til ingen nytte. De hadde funnet matchende kuler hjemme i huset hans. Og nå begynte historien til Brede å bli stadig svakere, samtidig som bevis begynte å samles inn. 

I forkant av det andre ranet hadde Brede ved flere anledninger spurt to underoffiserer i garnisonen i Gamlebyen om når det var lønningsdag, når pengene kom, hvem som kjørte dem, hvor pengene kom fra og lignende spørsmål. Bare 2 dager før det andre ranet hadde han igjen stilt de samme spørsmålene. Underoffiser Engebret Jacobsen Hegge hadde ikke tenkt så mye over spørsmålene ettersom samtalene hadde vært i forbindelse med vanlige samtaler. Hegge hadde dessuten kost i boligen hos Brede hvor samtalene hadde funnet sted. Underoffiser Johan Holm hadde heller ikke tenkt så mye på de nysgjerrige spørsmålene. Brede var jo en tidligere soldat.

Hele 62 vitner hadde blitt avhørt, men det var søsteren Inger Arnesdatter som skulle bli det viktigste vitnet. De brukte mye skitne triks den gangen, og sorenskriveren skaffet søsteren både nye sko og «reisepenger». Det ga resultater. Søsteren snakket i vei. Inger Arnesdatter fortalte at hun hadde reist fra Solør for å være hos broren i Fredrikstad. Hun konstaterte at broren ikke hadde vært hjemme i tiden under det brutale ranet i Mosseskogen. Men også at han ikke hadde noen penger da han kom hjem. Ved den senere turen til hovedstaden hvor Brede hadde funnet igjen sedlene fra ranet i Mosseskogen, hadde han fortalt om et veldig heldig funn av penger, i en skog i Moss. Det var en stor bunke med mugne sedler.

Så søsteren mente historien var troverdig. Senere hadde det vært en episode hvor broren hadde vært i besittelse av helt nye riksdaler. Hun hadde ikke tenkt så mye på det der og da, men hadde undret seg over hvorfor broren jobbet slik med å gjøre sedlene «slitte». Og i et tilfelle da rettssaken pågikk hadde søsteren observert Bredes hustru med en stor bunke med riksdaler. Søsteren hadde da spurt om hvorfor hun hadde så mye penger. Anne Larsdatter Aarum fortalte Inger at pengene var gjemt på loftet hos Smed Jørgen Abrahamsen etter ønske fra Brede. Da retten fikk opplysninger om dette reiste de straks til smeden for ransaking. Men der fant de ikke ingenting. Smeden og hans hustru, Marthe Eriksdatter ble innkalt til avhør. Smeden fortalte ingenting, men hustruen kunne fortelle at Bredes hustru hadde bodd hos dem i en periode da hun ble sluppet ut av arresten i gamlebyen, Fredrikstad. I den perioden hadde hun stadig kommet med flere pakker. Da smedens hustru hadde spurt om hva som var i alle disse pakkene, hadde Bredes hustru forklart at det var smør og kaffebønner pakket i silketørkler. Smedens hustru synes dette virket underlig og nysgjerrigheten hadde tatt overhånd. Hun åpnet derfor en av pakkene en dag Bredes hustru ikke var til stede. Hva hun fant, var en stor rull med sedler. Dermed kom lovens menn nok en gang på besøk i Smedens hus. De endevendte huset fra kjeller til loft og fant 126 riksdaler gjemt i huset. Smeden, hans hustru og tjenestepiken hans ble straks arrestert som medskyldige i å skjule tyvgods. Noen dager senere slapp smeden fri. Han hadde ingen kjennskap til dette. Det var også hans kone som tok seg av det økonomiske i huset. Faktisk var det så strengt at han måtte be henne om penger hver gang han trengte noe. Og det det var ikke hver gang hun svarte ja.

Dermed ble hustruen til Brede, Anna Larsdatter nok en gang satt i arrest på Rådstua. Hun fortalte så motvillig under press at mannen hennes hadde kommet hjem etter en tur til Moss med en stor bunke nye riksdaler. De hadde gjester den kvelden og Brede hadde gått rett opp i andre etasje. Da hun gikk opp satt han på gulvet og gnikket og skrubbet på sedlene så de skulle se gamle og brukte ut. Da hun spurte om hvor han hadde fått tak i dem, hadde han svart at hun ikke skulle bry seg, og jaget henne ut av rommet. Like etter fikk hun høre om det brutale overfallet i Moss. Hun forsto straks at det var der pengene kom fra. Anne betrodde seg så til Inger, søsteren til Brede og de ble begge enige om å tie. Om Brede skulle bli tatt visste de at han ville han få en streng straff. Anne hadde konfrontert Brede med dette flere ganger. Det bare prellet av. Til slutt ble Anne syk av engstelse. Hun ble tynn, blek og helt nedbrutt. Folk lurte på om hun var blitt alvorlig syk. Og da byfogden og hans menn sto klare til å arrestere Brede hadde han i full fart bedt Anne om å gjemme alle pengene i en meltønne på loftet til Smed Jørgen Abrahamsen. Hun hadde protestert og mente at sedlene var trygge i eget hus. Brede var bastant. Ved et senere fengselsbesøk hadde Brede fortalt Anne om resten av pengene som var gravlagt i Råde. 

Straffen

Rettssaken kom til veis ende og dommen ble, «SKYLDIG» på alle hold. Brede måtte nå vente på en dom.

Selv om han satt i arrest i Moss, foregikk rettsaken i Fredrikstad. På vei tilbake til Moss etter avgjørelsen var gjort, gjorde de en stopp ved Kjølberg bru i Fredrikstad hvor lensmannen skjenket Brede en del drikke. På veien videre hylte og gråt Brede, og var helt fra seg. Det hadde gått opp for ham hva som ville komme til å skje. Brede ba så om å få snakke med kommisær Jacob Wulfsberg i enerom. Her tilsto han alt og fortalte hele sin historie. Samtidig la han all skyld over på kjøpmann Nygaard som hadde satt i gang de store økonomiske utgiftene. Da de kom til Råde stoppet de ved skogholtet på Jonsten og leitet etter pengeposen til mørket falt på. Brede var blant de mest ivrige. De fant ingenting. Det sies i ettertid at han hadde kunne ha lagt igjen nærmere 1136 riksdaler i skogen.

Tilbake i Moss møtte Brede i retten og innrømmet alt, men la igjen all skylden på Nygaard som opphavet til hans handlinger.

“Hiul og Steyler”

I april 1817 ble den endelige dommen satt. I juni var det avstemning, og kun èn i juryen ønsket benådning ved livsvarig festningsarbeid ettersom ingen av ofrene hadde fått varige mén. Brede ble dømt skyldig på samtlige tiltaler ved høyesterettsdom 3. juni 1817 og straffen ble, «å ha forbrutt sitt liv til steile og hjul». Dette kan se ut som en kode, men var en gammel og svært streng straff, som ikke ble praktisert så ofte lenger. Postranet ble slått hardt ned på og Brede ble nok brukt for å sette et eksempel. 

Straffen fungerte i utgangspunktet ved at den straffede ble bundet fast til et stort kjerrehjul. Gjerne i en smertefull posisjon med armene viklet inn mellom eikene.. Deretter tok bøddelen frem en stor klubbe og slo hardt til en og en skulder, deretter hver side av hoftene og opp eller nedover ryggraden til alle ben var knust. Bøddelen brukte god tid og de hadde flere metoder på å vekke den dømte hvis han besvimte. Hensikten var at forbryteren skulle lide store smerter. I noen tilfeller ble den straffede bundet på bakken og et stort og tungt kjerrehjul ble heiset opp i luften og sluppet rett på den straffedømte. Prosessen ble gjentatt til den straffedømte hadde brukket de fleste bein i kroppen. Deretter hugget man av hodet og satte det på en stake. Kroppsdeler ble så hugget av og hengt rundt på hjulet som også ble satt på en stake. Ut i fra graden av forbrytelsen, kunne en slik tortur vare i flere dager. I noen tilfeller ble hele kroppen bundet på hjulet og satt på en stokk, hvor den dømte sakte skulle dø av seg selv på grunn av smerter og blodtap. Noen kunne bruke flere dager før de døde. Hvis det en sjelden gang skulle dukke opp en «benådning» ville bøddelen slå ihjel den dømte etter tortur. Ved de aller verste tilfeller ble kroppsdeler partert av den dømte mens han ennå var i live. 

Hiul kommer av det tyske ordet radbrechen (radbrekke/hjulbrekke). Rett oversatt til «knuse knokler med hjul». I moderne form «ødelegge til det ugjenkjennelige». Steyle kommer av ordet stolpe. På den tiden skrevet «stegle og hjul». Steile og hjul» ble brukt som straff ved landeveisrøveri, mord, brutale ran og andre alvorlige forbrytelser. Normalt ble straffen utført ved henrettelsesplasser, tingsteder, ved byporter eller offentlige plasser.  Rundt 1830 ble opphengingen begrenset til 3 dager. Før dette hang kroppsdelene til de råtnet bort, ble spist av fuglene eller at noen i familien fjernet dem. Straffemetoden ble forbudt i Norge fra rundt 1842. 

Familien søkte straks kongen om benådning, men fikk avslag 7. august 1817. 

Henrettelsen

Den 28. august 1817 var dato hvor straffen skulle utføres. Etter litt nyere tradisjon skulle straffen utføres der udåden først hadde vært utført. Brede Nord ble derfor fraktet tilbake til Mosseskogen der det første ranet ble utført. Det hadde møtt opp en god del folk da slike henrettelser ofte ble reklamert for i forkant. Bøddel var Skarpetter August Anton Lædel, fra Christiania. Det var den samme August Anton Lædel som i 1809 hadde hugget hodet av svenske Peter Westerstøm for mordene på Saxebøl. Selv om kongen ikke hatt gitt benådning hadde han likevel gitt etter for en «mildere» straff. Brede skulle halshugges før han mistet sine kroppsdeler. Han slapp altså unna den tradisjonelle torturen. 

Sogneprest Alexander Lange var også til stede. 

Brede og presten sa “Fader vår” sammen, samtidig med at rettersverdet hugget. 

Presten har beskrevet det slik:

”I det Øieblik, da jeg knælende ved den dømtes Side midt i ”Fader vor” saa jeg Sværdet blinke som et Lyn, Hovedet faldt og Blodstrømmen stod som en Fos ud af Halsen, rykkede jeg uvilkaarlig lidt til Siden, 3aa at Doctor Lie, der stod lige for mig, allerede vilde løbe til i den Tanke, at jeg vilde falde; men Gud var mig naadig; jeg fortsatte uforstyrret Bønnen høit tilende, stod op og betragtede endnu det blege, ikke stygge Ansigt og satte mig i Vognen; men saa opløst og tilintetgjort baade legemlig og aandelig, som jeg da paa Hjemveien var, har jeg aldrig ellers følt mig; alle Kræfter vare aldeles slappede, og hjemme gik jeg strax tilkøis; men en god Søvn kvægede mig saare.”

Da halshuggingen var utført ble hodet til Brede Nord satt på en påle, med et hjul like under sammen med kroppsdelene hengene fra hjulet. Slik ble stake, hjul og skafott ble visstnok stående på på samme sted i Mosseskogen mange år etter hendelsen til skrekk og advarsel sammen med levningene etter Brede. Han fikk likevel en registrert begravelse i Moss. 

Etterord

Bredes hustru og søster ble frikjent på grunnlag av at de hadde blitt tvunget til å tie. Hustruen ble senere gift på nytt. Smedens hustru og hennes tjenestepike fikk derimot straff og måtte sone på tukthus en periode i hovedstaden ettersom de visste om pengene.

Bredes hustru ble pålagt at Brede måtte erstatte all stjålet verdi og dekke saksomkostninger. Dette bidro til at butikken og huset måtte selges. Det samme med alt innhold i huset for å dekke de store summene. Postkjører Halvor Olsen Schøyen fikk erstatning på hundre norske spesidaler. Den 9. februar 1818 ble boet etter Brede Nord tømt.

Moren og søsteren til Morten Nygaard bodde i Moss og fulgte saken til Brede. Da dommen ble gitt, sendte de straks brev til Morten med beskjed om at han nå kunne få sin revansje over Brede Nord.

I 1824 reiste William Rae Wilson gjennom Mosseskogen og kunne beskrive: «Et hjul var festet til toppen av et tre strippet for kvister: På en del av det var hodet til en forbryter, og på en annen hans hender.»

Det skulle gå mange historier om Brede i de neste årene og i Fredrikstad var historien om høkeren godt kjent. I avisene florerte mange forskjellige varianter av hendelsene. Ironisk nok skulle Brede Arnesen Nord få legendarisk status ved å gå inn i historien som Solør-raneren fra Fredrikstad som ble halshugget i Mosseskogen. Brede skal være den siste i Norge som ble henrettet med denne straffemetoden.

I følge en artikkel i Moss Avis(Fredrikstad Tilskuer) fra 1877 fortelles det at selve «retterstedet», og i alle fall plassen for henrettelsen for lengst var igjenoppfanget av naturen. Nye trær og ville blomster hadde overtatt og for lengst mistet alle spor etter hva som hadde vært. Så kan kan man vurdere om dagens «offisielle» plass med sikkerhet er den samme som den opprinnelige.

24. juli 1989 fremførte NRK Øsfold et dramatisering av hendelsen. «Et postran i 1816».

Kilder
Fredrikstad Tilskuer 1877
Jacobsen, Frank Kiel – Giftblandersker og lensmannsmordere : fra kriminalitetens historie i Østfold
Vogt, Adler – Personalia fra det gamle Moss
Dehli, Martin – Fredrikstads historie Bok 2.
Strandsitteren
Illustrerts nyhedsblad 17. august 1862.
Tidens tegn