Persil

Rådmann Arne Magnussen var drivkraften bak etableringen av Persilfabrikken i Moss, som ble ferdigstilt i 1939 i Værftsgaten 7. På denne tiden hadde byen høy arbeidsledighet, og Magnussen arbeidet målrettet for å sikre flere arbeidsplasser for innbyggerne. Han overtalte den tyske vaskemiddelprodusenten Henkel & Co til å bygge fabrikken i Moss, noe som ikke bare skapte arbeidsplasser, men også etablerte en betydelig industribedrift i området. Persilfabrikken ble en viktig del av byens økonomi og arbeidsmarked i tiårene som fulgte.

Persilfabrikken produserte vaskemiddel under merkevaren Persil. Fabrikken ble ansett som «fiendtlig eiendom» etter andre verdenskrig fordi den var delvis tysk-eid. Norske myndigheter satte fabrikken under administrasjon og driften ble ivaretatt av kaptein Knut Henrik Holtermann. I 1947 ble fabrikken solgt til Norges Kooperative Landsforening (NKL), og produksjonen ble tilpasset etter krigens utfordringer og det norske markedet. Persilfabrikken ble en viktig arbeidsplass og en del av byens økonomi. 

Fabrikken produserte et bredt spekter av vaske- og skuremidler, tilpasset ulike behov innen rengjøring og vedlikehold av husholdninger. Blant produktene var det kjente merkevarer som dekkende vaskemidler og spesialmidler for både myke og harde overflater.

  1. Persil – Et velkjent vaskemiddel som særlig ble populært for klesvask. Persil var effektivt på tøff smuss og flekker samtidig som det var skånsomt mot stoffene.
  2. Henko – Et vaskemiddel designet for grundig rengjøring, som også kunne brukes på tøy. Henko var spesielt kjent for å fjerne dype flekker uten å skade tekstilene.
  3. Smil – Dette produktet var et allsidig vaskemiddel til generell rengjøring, både på kjøkken og i andre områder hvor skitt og fett kunne samle seg.
  4. Bas – Bas var et kraftig rengjøringsmiddel, gjerne brukt til oppgaver som krevde en grundig skuring, som i bad og på fliser hvor det var behov for å fjerne stubb og kalk.
  5. Sesam – Sesam var rettet mot rengjøring av overflater som krever et mildere vaskemiddel, perfekt for bruk på sensitive materialer eller der man ønsket en mild og skånsom rengjøring.
  6. Sil – Et mildere vaskemiddel som også kunne benyttes til hverdagsvask. Sil passet godt for rengjøring av tekstiler og overflater som ikke tålte for sterk kjemisk påvirkning.
  7. Peva – En spesialist på skuremidler, tiltenkt harde overflater som kjøkkenbenker, bad, og lignende. Peva hadde egenskaper som gjorde det velegnet til å fjerne tøff smuss uten å ripe opp eller skade overflaten.
  8. Imi – Imi var kjent for å være et allsidig vaskemiddel, egnet til både håndvask og maskinvask. Imi var utviklet for å være effektiv mot vanskelig skitt samtidig som den var mild for brukeren.
  9. Ata kraft – Ata kraft var et ekstra sterkt skuremiddel, laget for rengjøring av områder hvor fett og fastgrodd smuss var utfordrende å fjerne. Den egnet seg til harde overflater som ofte ble utsatt for høy belastning, som gulv og kjøkkenoverflater.
  10. Ata mild – En mildere versjon av Ata, laget for å være skånsom mot overflater som ikke tålte den sterke formelen i Ata kraft. Ata mild var derfor et godt valg for rengjøring på delikate flater.

På 1950-tallet ble vaskepulverpakkene Henko og Persil gjort til noe mer enn bare rengjøringsprodukter; de ble også en liten kilde til glede og lek for mange barn. Produsentene bak disse populære vaskemidlene innførte nemlig en kreativ markedsføringsstrategi: baksidene av vaskepulverpakkene hadde papirdukker som barna kunne klippe ut etter at vaskepulveret var skrapet bort fra eskene. Dette var en aktivitet som appellerte til barn og gjorde at hele familien involverte seg i produktet.

Papirdukkene var nøye designet og ofte illustrert med fine detaljer som gav dem et  tiltalende utseende. Selve dukkene var plassert på baksiden av pakkene – som både Henko-piken og Persil-piken – og hver av dem kom med forskjellige sett med klær som kunne kles på. Her var det imidlertid et lite, men genialt markedsføringsgrep: Henko-pikens klær var kun tilgjengelige på Persil-pakkene, og omvendt, Persil-pikens klær var kun å finne på Henko-pakkene.

Dette innebar at for å få det fulle settet med klær og utstyr til dukkene, måtte man kjøpe begge produktene. Produsentene sikret dermed at kundene følte seg inspirerte, kanskje til og med forpliktet, til å kjøpe både Henko og Persil. Dette ga ikke bare økt salg, men også en lojalitet til merkevarene, da barna gledet seg til de nye dukkene og tilhørende klær, noe som skapte en slags samlerglede.

I 1982 ble produksjonen flyttet til Oslo, hvor Lilleborg fortsatte å produsere noen av produktene.

Kilde: Karin Behn-Skjævestad