Mossehistorien

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
Kilder: Eget arkiv og research.

Verket var den første «byen» i byen Moss. Samfunnet der var ganske lukket for verden utenfor, men det oppsto allikevel velferd under dårlige kår. Verket er i dag såpass bevart at om man gjorde hele strøket bilfritt og opprettet et gatemuseum ville det være som å reise i en tidsmaskin. For tiden har mer eller mindre stått stille for de gamle bygningene. Nå har det heldigvis gått så lang tid at om det ikke blir museum, så er i alle fall bydelen fredet for endring.

Jernverket
Selve fabrikken oppsto rundt 1704. Kanskje før dette også. Den lille bydelen begynte å ta form midt på 1700-tallet. Rett og slett for å ta vare på arbeiderne på den tunge arbeidsplassen. Gi arbeiderne hva de trengte uten å måtte reise noe sted. Men før planen var kommet dit måtte boliger reises. Jernverket ga derfor arbeiderne små områder hvor de kunne få lov til å bosette seg. Dette i en periode hvor hver tjente skilling gikk rett til familien og de grunnleggende behov. På tross av dette sto de sammen og bygget boliger som sto så stødig at de eksisterer den dag i dag. Jernverket tok ingen grunnleie av arbeiderne da det allikevel ikke var noen penger å hente. Materialer var i nærliggende skog og slaggstein fra smelteproduksjonen på Jernverket. Ved utemuseet på Verket er det mulig å se denne slaggen på innsiden av trepanelet. Ellers ble det benyttet teglsten og steinblokker til grunnmur. Bygningene har alltid hatt den karakteristiske rødfargen med hvite lave vinduer. Innvendig var det først panel, som senere ble erstattet med hele plater som ble tapetsert.

Samfunnet
I dette lille samfunnet for hundre år siden var det egen skole, sykekasse, lege, ja selv en jordmor var bosatt på Verket. Med tilbudene var det også krav. Ledelsen på Jernverket ønsket kun arbeidere i området. Noe som kanskje ikke var like enkelt å opprettholde ettersom kongeveien gikk tvers igjennom bydelen. Én regel var allikevel ganske klar. Det var ikke lov å huse noen uforstående. Vel, regelen var nok klar, men om den ble opprettholdt er noe helt annet. Man sier gjerne at «regler er til for å brytes». Jeg vil kanskje heller si at innbyggerne på Verket fant ut av hvordan de kunne høyre reglene sånn bittelitt. Som sagt var det mye trafikk og en strøm av landstrykere, løsgjengere og tjenesteløse piker som gjerne søkte dit det var tettbebyggelse. Verket var ikke noe unntak. Og dette var nok også en god årsak til de strenge reglene. Tilbake til å bøye reglene var det så i en periode en del nye «ansatte» i boligene. De fikk titler som stallkarer, malere, tjenestefolk og annet. Og underlig nok, så beholdt de gjerne ikke jobben spesielt lenge. Kanskje en uke på det meste. Og lønna, vel mynt fikk de ikke. Men en natt eller to i en ok seng eller mykt underlag og litt mat på veien var svært god lønn. Og når vi er inne på lønn så var det mulig å handle på bok. Det vil si at man handlet og summen ble notert i en regnskapsbok hos forretningen. På verket var det slik at butikkene i Konggata kunne hente gjelda rett fra lønna til arbeidene. Dermed var det ofte lite igjen av den faste lønna. Noe som igjen bidro til at arbeiderne fortsatte å bli boende, og arbeidet på verket.

Det var ikke bare de reisende som flyttet inn og ut. Jernverket utvidet stadig. Nye teknikker og maskiner ble prioritert og med dem måtte nye spesialister hentes inn. De var som regel ikke norske. Så språket på Verket var ganske så nordisk kan man si, sånn bokstavelig talt.

All klesvask måtte gjøres ute. Tørking av tøy måtte gjøres ute. Ved måtte hugges. Vann måtte hentes. Utedo var vanlig. Bade måtte man gjøre ute. Dusjer eksisterte ikke. Doene måtte tømmes. Ikke alle hadde ovn inne og noen måtte ut i bryggerhuset hos nummer 5 som hadde felles bakerovn. Strøm kom først i 1907.

Barn er barn og de finner gjerne sine plasser. I hovedsak lekte de i gata. Det var der de meste foregikk. Barna måtte også arbeide ved siden av skolen. I hovedsak hjemmearbeid, men også oppdrag på fabrikken. Ellers var det mye aktivitet ved vannspringene og i nummer 5 hvor det alltid duftet godt fra fellesovnen. Det var nok alltid en fersk skalk eller to å få om man oppførte seg. Miljøet var lokalt. Alle kjente alle og det var nok mer som en stor familie blant beboerne.

Egentlig kan man si at Verket ikke bare var en by i byen, men et land i landet. For Jernverket var så viktig for produksjon av krigsmateriell at de ansatte slapp militær tjeneste. Verket hadde et eget rettssystem om de ønsket å benytte det. Altså rett til å selv dømme lovbrytere.

I dag kan det se ut som det var god plass i flere av disse husene. Men det var ikke slik i starten. En normal leilighet var stort sett et rom og kjøkken. Ofte delte man på kjøkken også. Med tiden har man slått sammen flere av disse små leilighetene til større leiligheter. Hvor mange leiligheter det var opprinnelig er noe usikkert, men i 1988 var det 40 leieforhold på Verket. Og litt spesielt er det med nummereringen i gata. De går nemlig fortløpende på hver side fra 1 – 7 og 8 – 22, og ikke som par og oddetall som er vanlig i dag. Og arbeiderboliger var det helt opp mot 1990-tallet. Etter hvert ble det litt utskifting da de eldste arbeiderne falt fra.

Fremtiden
Med årene har det skjedd forandringer. Den gamle skolebygningen slo sprekker da Peterson skulle utvide og måtte rives. Der hadde det vært skole siden 1758. Noen uthus har blitt revet med årene, men profilen ut mot Osloveien er tilnærmet lik i dag som for 200 år siden.

Det er bedriften M. Peterson & Søn vi skal takke for at bygningene er bevart på utsiden og som har bidratt til at nyere eiere fortsetter denne trenden. Spesielt i disse dager hvor hele den enorme eiendommen bygges om til et fremtidens samfunn som greier å i vareta både fortid, nåtid og fremtid.

Av en reisende i tiden; Svensken Gustaf Følsch´s reise til Moss og Norge.

Det var i året 1817 jeg ankom Moss en sen kveld klokken åtte. Reisen hadde vært en prøvelse. Veien var sølete og sleip, regnet hadde gjort sitt, og gjørmen lå tykk. Langs veien så jeg arbeidere iherdig i sving med å bøte på skadene – hakker, spader og slitne rygger jobbet mot mørket.

Byen som møtte meg var liten og selvstendig, beliggende ved Christianiafjorden, med havna trygt innelukket mellom fastlandet og halvøya Jeløy. Sundet var dypt – så dypt at selv de største seilskipene kunne legge til. Det hadde lenge vært prat om å skjære kanal gjennom den lille odden som bandt Jeløya til land – for både innløp og utløp var plaget av kastevinder. Men forsøkene på å virkeliggjøre dette hadde strandet etter krigshandlingene i 1814. Da jeg kom dit i 1817, var det lite liv i havna. Ett eneste seilskip lå stille ved brygga.

Bernt Anker hadde en gang store interesser her – et mektig jernverk, sagbruk og møller, alt drevet av den ustoppelige fossen. Agent Semb forvaltet nå Ankers etterlatte interesser. Og fossen – ja, den rant fortsatt med uforminsket kraft, unntatt i tørketiden. Ovenfor byen bredte Vadlasjøen, dagens Vansjø, seg ut som et stille speil. Derfra ble vannet samlet i smale leier og styrtet nedover fjellskrenten mot byen.

Fra fossens høyde kunne jeg se ned over hele det industrielle hjertet av Moss. Møllene og kvernene lå tett i tett. Utsikten strakte seg over byen og videre til Jeløy, hvor eiketrærne reiste seg som gamle soldater i landskapet sammen med store løvtrær.

Midt i fossen fantes en kanal som delte seg i to. Den ene grenen drev 24 hjul og et par kverner, den andre satte 30 sagbruk og hele 40 par kvernsteiner i bevegelse. Halvparten av disse tilhørte kongen, resten byens kjøpmenn. Hjula gikk enda rundt i 1817, men borte ved jernverket var det stille. Kullmangelen hadde satt en stopper for virksomheten. Prisen på kull var for høy, og skogene i nærheten var overbeskattet. Man kunne importere tømmer, men det var dyrt – og folk solgte heller til hverandre enn til verket. Det mektige jernverket, som tidligere hadde sysselsatt over 200 mann, var nå nede i knappe 100.

Byens øvrige næringsliv besto av tømmerhandel, garverier, en tobakksfabrikk, noen små brennerier og diverse håndverk. Folketallet hadde passert 1400. Etter den voldsomme brannen i 1807, som la mye av byens eldre bebyggelse i ruiner, var det reist flere flotte bygninger. Men noen byplan fantes ikke. Gatene snodde seg trange og skeive mellom bratte knauser og ujevne tomter. Ingen regulering for byggeskikk, så gatene forble trange, og husene ble reist i ujevn og skrående terreng.

Dette året skriver byens magistrat og representanter et brev til kongen om byens situasjon og de 2 fortløpende bybranner 1807 og 1808. 

I beskrivelsen er det oppgitt at byen har:

4-5 formuende handelshus.
Noen kongelige embetsmenn.
Noen pensjonerte militære og sivilbertjenter.
6-8 kramboder.
En del småhøkere.
En stor mengde fattige håndverkere og dagarbeidere. 

Norges nasjonaldag ble markert med stor entusiasme på Grimsrød gård på Jeløen, der en samling av byens borgere hadde valgt dette vakre stedet for feiringen. Grimsrød gård, med sin storslåtte beliggenhet og utsikt over Værla, tilbød ikke bare rom for et stort antall deltakere, men også en følelse av ærverdighet og symbolikk knyttet til nasjonaldagen.

Feiringen startet tidlig, da flagget ble heist i morgensolen til tonene av nasjonalsangen. Deltakere fra hele området hadde samlet seg, og stillheten i det øyeblikket flagget nådde toppen av flaggstangen, ble raskt erstattet av en hjertelig applaus fra publikum. Mange i mengden følte stolthet og glede ved dette felles øyeblikket.

Etter flaggheisingen var det klart for en annen viktig tradisjon: kanonsalutten. Lyden fra kanonen, som ekkoet over landskapet, vekket både minner og følelser, og den ble tatt imot med beundring av de fremmøtte. Kanontordenen ble etterfulgt av utallige skåler, og det ble sunget med glede. Venner og familier samlet seg for å dele måltider og historier, mens barn lekte og utforsket omgivelsene. Feiringen ble en blanding av høytidelighet og glede, og den viste betydningen av nasjonaldagen for byens borgere på Jeløya.

Kilde: Mossiana – O. P. Nyquist

17 mai, nasjonaldagen i Norge, ble feiret med stor entusiasme av innbyggerne i Moss dette året. Faktisk ble denne dagen for første gang offisielt anerkjent som en festdag i byen, og forberedelsene til feiringen hadde allerede startet dagen før.

Byens trommeslagere hadde brukt dagen før til å øve inn parademarsjer og andre musikkstykker, og på selve dagen kunne de vise frem sine ferdigheter i gatene og på torget.

Foran Rådhuset hadde det også blitt reist en stor obelisk med en krone på toppen. Om kvelden ble denne obelisken pyntet med lys, og det skapte en storslått synsopplevelse for de som var til stede.

Byen var preget av feststemning, og flagget vaiet på mange av bygningene, noe som skapte en stemningsfull atmosfære.

Feiringen var imidlertid ikke bare for de velstående i byen. Også byens fattige ble inkludert i feiringen og fikk servert en skikkelig middag på klubblokalene. Det ble også arrangert fest, sanger og taler på klubblokalene, slik at alle kunne delta og nyte nasjonaldagen sammen.

Kilde 
JH Vogts skriftelige arkiv 

1909 1 mai

1 Mai 1909 Skarmyra, med Sangkor. Foto: Rolf Olsen

1 Mai 1909 Skarmyra. Foto: Rolf Olsen

I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, Forfatter av blant annet boken «Fra det gamle Moss», som nylig var utgitt, et innlegg i Moss tilskuer. Han hadde en tanke om å forevige byen for fremtiden. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.

Den tidligere Statsråd og ordfører Johan H. P. Thorne som på dette tidspunktet bodde på Evje, synes dette va en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;

«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».

Det tok ikke lang tid før det var utlyst en malerikonkurranse i Moss. Tittelen skulle være «Prospekt af Moss». Det var en offentlig konkurranse med utlysning i hele landet. Mange deltok, og 20. juni 1901 sto 7 kandidater igjen. Det var maler Holter, mossing og landskapsmaler Andreas Singdahlsen, Karl Nilsen, mossebosatt Jacob Kielleand Sømme, Løkke, Bruun og Arne Hjelsing. Alle kjente for tidligere verk.

Ved et enstemmig valg fra den kommunale bedømmelseskomites møte 22. juni, 1901 ble Arne Hjersing sitt motiv sett fra berget bak Verket valgt. På de neste plassene var Sigdahlsen og Karl Nilsen som begge vant 100 kroner.

En som ikke var spesielt fornøyd med vinnerbildet var kunstneren M. B. Landstad, den eldre. Har sier i et leserinnlegg til Moss Avis i 1901:

«Et høist intetsigende Billede, der det ikke forteller nogetsomhelst om byens og dens karakter. Det er en klynge oplinijerede Huse med Tilbehør. Ikke et eneste Vindu mangler. En vel afpudset graabrun Fabrikpibe rager op over Nøiagheden fra Nogle grønlige Dotter, der vistnok forestiller Vegetasjon. Hvad der har bestemt Byen Moss til at belønne dette Arbeide med en Præmie er ubegribeligt. Maaske er maleren fra Moss og byens eneste maler. Nogen kunstnerisk Grund til Belønning eksiterer der ikke»

Maleriet ble hengende i statsråd Thorne bolig i mange år. Blant de mange gaver han donert til byen, donerte han også dette maleriet som i dag henger i rådhuset.

Motivet ble også trykket opp som et postkortmotiv i 1901.

Hjersing, som ikke hadde noen kjennskap til Moss, malte samtidig et annet motiv av Konvensjonsgården til egen samling. Han var født i Saltdalen i 1860 og bodde i Oslo store deler av livet. Hjelsing spesialiserte seg på å male by-prospekter.

Foreløpig, kun «fyll-tekst» på denne siden. Oppdatering er underveis.

1760 Den andre kirken

Første kjente eier var Kjøb og Handelsmand Mikael Sanne i 1760.