Mossehistorien

Rådmann Arne Magnussen var drivkraften bak etableringen av Persilfabrikken i Moss, som ble ferdigstilt i 1939 i Værftsgaten 7. På denne tiden hadde byen høy arbeidsledighet, og Magnussen arbeidet målrettet for å sikre flere arbeidsplasser for innbyggerne. Han overtalte den tyske vaskemiddelprodusenten Henkel & Co til å bygge fabrikken i Moss, noe som ikke bare skapte arbeidsplasser, men også etablerte en betydelig industribedrift i området. Persilfabrikken ble en viktig del av byens økonomi og arbeidsmarked i tiårene som fulgte.

Persilfabrikken produserte vaskemiddel under merkevaren Persil. Fabrikken ble ansett som «fiendtlig eiendom» etter andre verdenskrig fordi den var delvis tysk-eid. Norske myndigheter satte fabrikken under administrasjon og driften ble ivaretatt av kaptein Knut Henrik Holtermann. I 1947 ble fabrikken solgt til Norges Kooperative Landsforening (NKL), og produksjonen ble tilpasset etter krigens utfordringer og det norske markedet. Persilfabrikken ble en viktig arbeidsplass og en del av byens økonomi. 

Fabrikken produserte et bredt spekter av vaske- og skuremidler, tilpasset ulike behov innen rengjøring og vedlikehold av husholdninger. Blant produktene var det kjente merkevarer som dekkende vaskemidler og spesialmidler for både myke og harde overflater.

1. Persil – Et velkjent vaskemiddel som særlig ble populært for klesvask. Persil var effektivt på tøff smuss og flekker samtidig som det var skånsomt mot stoffene.
2. Henko – Et vaskemiddel designet for grundig rengjøring, som også kunne brukes på tøy. Henko var spesielt kjent for å fjerne dype flekker uten å skade tekstilene.
3. Smil – Dette produktet var et allsidig vaskemiddel til generell rengjøring, både på kjøkken og i andre områder hvor skitt og fett kunne samle seg.
4. Bas – Bas var et kraftig rengjøringsmiddel, gjerne brukt til oppgaver som krevde en grundig skuring, som i bad og på fliser hvor det var behov for å fjerne stubb og kalk.
5. Sesam – Sesam var rettet mot rengjøring av overflater som krever et mildere vaskemiddel, perfekt for bruk på sensitive materialer eller der man ønsket en mild og skånsom rengjøring.
6. Sil – Et mildere vaskemiddel som også kunne benyttes til hverdagsvask. Sil passet godt for rengjøring av tekstiler og overflater som ikke tålte for sterk kjemisk påvirkning.
7. Peva – En spesialist på skuremidler, tiltenkt harde overflater som kjøkkenbenker, bad, og lignende. Peva hadde egenskaper som gjorde det velegnet til å fjerne tøff smuss uten å ripe opp eller skade overflaten.
8. Imi – Imi var kjent for å være et allsidig vaskemiddel, egnet til både håndvask og maskinvask. Imi var utviklet for å være effektiv mot vanskelig skitt samtidig som den var mild for brukeren.
9. Ata kraft – Ata kraft var et ekstra sterkt skuremiddel, laget for rengjøring av områder hvor fett og fastgrodd smuss var utfordrende å fjerne. Den egnet seg til harde overflater som ofte ble utsatt for høy belastning, som gulv og kjøkkenoverflater.
10. Ata mild – En mildere versjon av Ata, laget for å være skånsom mot overflater som ikke tålte den sterke formelen i Ata kraft. Ata mild var derfor et godt valg for rengjøring på delikate flater.

På 1950-tallet ble vaskepulverpakkene Henko og Persil gjort til noe mer enn bare rengjøringsprodukter; de ble også en liten kilde til glede og lek for mange barn. Produsentene bak disse populære vaskemidlene innførte nemlig en kreativ markedsføringsstrategi: baksidene av vaskepulverpakkene hadde papirdukker som barna kunne klippe ut etter at vaskepulveret var skrapet bort fra eskene. Dette var en aktivitet som appellerte til barn og gjorde at hele familien involverte seg i produktet.

Papirdukkene var nøye designet og ofte illustrert med fine detaljer som gav dem et  tiltalende utseende. Selve dukkene var plassert på baksiden av pakkene – som både Henko-piken og Persil-piken – og hver av dem kom med forskjellige sett med klær som kunne kles på. Her var det imidlertid et lite, men genialt markedsføringsgrep: Henko-pikens klær var kun tilgjengelige på Persil-pakkene, og omvendt, Persil-pikens klær var kun å finne på Henko-pakkene.

Dette innebar at for å få det fulle settet med klær og utstyr til dukkene, måtte man kjøpe begge produktene. Produsentene sikret dermed at kundene følte seg inspirerte, kanskje til og med forpliktet, til å kjøpe både Henko og Persil. Dette ga ikke bare økt salg, men også en lojalitet til merkevarene, da barna gledet seg til de nye dukkene og tilhørende klær, noe som skapte en slags samlerglede.

I 1982 ble produksjonen flyttet til Oslo, hvor Lilleborg fortsatte å produsere noen av produktene.

Kilde: Karin Behn-Skjævestad

Refsneshula

Refsneshula har i generasjoner vært et sted omgitt av mystikk og legender. Den gang hula var større, sies det at den skjulte et hemmelig rom under dagens åpning, beskyttet av en drage. Husmannen «Harvekroken» fra «Berjer-hytta» fortalte i sin tid med store øyne at han selv hadde sett dragen, en enorm orm med en flammende, rød kjeft som truende lyste opp mørket.

Kilde: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.

---

Nissene i potetkjelleren

I potetkjelleren på jordet ved Det Petersonske Gamlehjem på Nesveien ble det sagt at nissene holdt til. Denne gamle kjelleren, halvveis skjult under jord og mose, hadde lenge vært knyttet til historier om småfolk som bodde blant potetene. Det var ikke uvanlig at folk som passerte, oppdaget små, mystiske spor rundt kjelleren – små fotavtrykk og omrokkerte poteter, som om noen hadde vært der om natten og rotet rundt. Det underlige var imidlertid at sporene aldri førte til eller fra kjelleren; de begynte og sluttet like utenfor inngangen, som om nissene dukket opp fra intet og forsvant på samme mystiske vis.

Gjennom tidene har mange hørt fortellingene om disse nissene, og noen hevdet til og med at de hadde sett små skygger smyge seg rundt kjelleren i skumringen. Denne potetkjelleren ble dermed et sted som bar på både spenning og uro, og folk passerte gjerne i en viss avstand, med et ekstra blikk over skulderen – bare i tilfelle nissene skulle være på ferde.

Kilde: Moss Magasinet 1984. Fritt etter John H. Jensen.

---

Svarteboken

I 1893 ble det gjort et bemerkelsesverdig funn på gården Ås på Jeløy – en «svartebok», en sjelden type bok fylt med magiske formler, besvergelser og ritualer. Boken ble oppdaget av lensmann K. A. Olsen, som forsto dens spesielle verdi og sendte den videre til professor Moltke Moe, en kjent folkeminnegransker.

Svarteboken var et mysterium; ingen visste hvor den kom fra eller hvor gammel den egentlig var. Det ble antatt at den hadde gått i arv gjennom flere generasjoner, og den siste eieren var sannsynligvis Anders Nilsen Aas, som døde i 1893, samme år som boken ble funnet. Denne teorien ble fremsatt av biskop dr. Bang i hans verk *Norske hexeformularer og magiske opskrifter*, utgitt i Kristiania i 1901-02.

Svarteboken fra Jeløy føyer seg inn i en lang tradisjon av slike bøker, som ofte ble brukt til å helbrede, beskytte eller skade, avhengig av hvem som holdt dem og hvilken kunnskap de hadde. Boken fra Ås ga et sjeldent innblikk i Norges mystiske fortid, der overtro og folkemagi fortsatt levde i skyggen av det moderne samfunnet.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Uten hjul
Et gammelt sagn fra Rygge forteller om en prest som en kveld var på vei hjem til Prestegården etter en tur til Moss. Underveis skjedde det et uhell – ett av vognhjulene falt av, og kusken ble forferdet og usikker på hvordan de skulle komme seg videre. Han snudde seg fortvilet til presten og spurte hva de nå skulle gjøre. 

Presten, som satt stødig og urokkelig i vognen, svarte med en kraftfull stemme: «Kjør til!» Til kuskens forbløffelse begynte vognen å rulle videre, og ikke bare det – den satte av sted i et voldsomt tempo, som om den hadde alle hjul intakt. Vognen dundret av gårde hele veien til stalldøren, og kusken, som fortsatt satt som et spørsmålstegn, forsto ikke hvordan dette var mulig.

Mens kusken stod målløs og betraktet den uforklarlige hendelsen, gikk presten rolig inn på sitt kontor som om ingenting uvanlig hadde skjedd. Neste dag ble kusken sendt ut for å lete etter det tapte hjulet, og til alles forundring fant han det liggende langs veien, der det hadde falt av. Sagnet om presten og hans forunderlige ferd uten hjul ble snart en del av lokal folketro, et eksempel på den mystiske makten man mente enkelte prester kunne besitte.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

I 1943 ble det gjort et spesielt funn på Jeløy som vakte oppsikt blant lokalbefolkningen. Funnets utseende kunne minne om en medaljong eller en amulett, laget av kobber og preget med mystiske symboler og inskripsjoner. Med en diameter på cirka 4 cm og en vekt på 49 gram, var denne myntlignende gjenstanden både uvanlig og fascinerende.

På forsiden var bokstavene ACLA gravert i en korsform med et punkt i midten, noe som ga den et symbolsk uttrykk. Baksiden var dekorert med et heksagram, også med et punkt i midten, omkranset av en innskrift: «Rex Regi Rebellis.» Denne latinske setningen kan tolkes som «Kongen opprørsk mot kongen,» noe som understreket amulettens mystiske karakter.

Moss Avis, kommenterte funnet med enighet om at Jeløya, gjennom tidene, hadde vist seg å være rik på magiske formler og oppskrifter. Dette funnet føyde seg inn i rekken av historier om mystikk og overtro knyttet til området, og bidro til å forsterke den magiske atmosfæren rundt Jeløy og dens historie.

Kilde: Moss Avis 26. november 1943

Kvaksalver Per Sprik
På 1840-tallet var kvakksalvere en vanlig del av lokalsamfunnet, også i Moss, og blant de mest kjente var Per Sprik. Disse kvakksalverne hadde ofte spesielle evner, og en av de mest ettertraktede var evnen til å «se» tyven etter et tyveri. Per Sprik hadde en metode for dette som var både mystisk og imponerende: han kikket i en stille vannflate, hvor han hevdet at tyvens ansikt ville åpenbare seg.

Det er skrevet mange historier om Per Sprik, og folk fortalte at han ofte klarte å finne frem til sannheten. Men én episode gikk ikke helt etter planen. Kjøpmann B. anklaget en hr. Urion for å ha stjålet en betydelig pengesum, og Per Sprik ble tilkalt for å bistå i etterforskningen. Han gjennomførte sine vanlige ritualer og stirret intenst i vannet, men uansett hvor mye han prøvde, var det ingen ansikt som dukket opp.

Sagnet forteller at Per til slutt oppdaget sannheten – det hadde aldri vært noe tyveri. Pengene, som utgjorde flere tusen speciedaler, var rett og slett blitt forlagt av kjøpmannen selv. Politiet hadde blitt involvert, det var blitt foretatt avhør, og saken hadde skapt mye oppstyr. For Per kunne dette lett ha blitt et slag mot hans rykte, men utfallet ble annerledes. 

Folket i Moss satte faktisk enda større tillit til Per etter denne hendelsen. Hans metode hadde nemlig avdekket at det slett ikke fantes noen tyv, og han hadde således bekreftet kjøpmannens uskyld i sitt eget rot. Dermed ble Per Sprik, til tross for hendelsen, enda mer betrodd blant folk – Jo, denne kvakksalveren kunne de virkelig stole på.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

Blodsteinen i Skysskafferbakken

Festen begynte å dabbe av på Krossern. Den blonde tjenestepiken, som var fra en gård på nordre Jeløy, følte hun hadde fått nok – nok av unggutten, som etter altfor mange glass insisterte på hennes oppmerksomhet. Gang på gang hadde hun avvist ham, men han ga seg ikke. Da hun senere så ham på den andre siden av tunet, i ferd med å bli oppslukt av festen igjen, grep hun sjansen og snek seg ubemerket ut i natten.

Nesveien lå foran henne, en gammel grusvei som ledet ut i mørket. Klokken hadde passert to, og selv om det var midt på sommeren, var natten dypt stille, kun avbrutt av et fjernt ekko av festens skrål og latter. Hun hastet opp til svingene ved Skysskafferbakken, med ett mål for øyet – hjem.

Et stykke opp i bakken satte hun seg på en stor stein langs veien for  hun kjente at hun ikke var helt edru, og tok en liten pause hvor hun rettet litt på skoene. Litt døsig ble hun sittende og merket ikke tiden som gikk, før et uhyggelig kaldt gufs feide gjennom natten. Bak henne hørtes det skritt. Hun stivnet – og kjente hjertet banke vilt da en stemme skar gjennom mørket: «Så her har du gjemt deg.»

Det var ham. Unggutten hadde fulgt etter henne, og i blikket hans lå en mørk, brennende intensjon. «Dårlig gjort å stikke av,» sa han litt grettent, og satte seg nær henne, langt for nær, og ville straks kysse henne. Hun kjente en bølge av panikk, og da han forsøkte å trekke henne inntil seg, avviste hun ham igjen. «Nei! Jeg er ikke interessert, la meg være!» Men gutten, drevet av alkoholens påvirkning og sårede stolthet, var døv for ordene hennes. Jenta trakk seg tilbake og dyttet gutten hardt av steinen som deiset rett i bakken. 

Han ble lynende sint og dro frem en kniv. «Ingen avviser meg,» hveste han. Selv ikke henne! Hun rakk knapt å skrike før han kastet seg over henne. Metall glinset, og mørket ble fylt av blodig stillhet.

Blodig og stille lå hun over steinen, som senere skulle få navnet blodsteinen. Unggutten, skjelvende av panikk, løftet opp jenta og slepte henne ned mot Kjellandsvikbukta. Der kastet han kroppen i sjøen i håp om å skjule forbrytelsen og rømte derfra. 

Men likegyldig til hans skrekkslagne desperate handlinger fløt kroppen hennes opp igjen kort tid etter, og sannheten kom til overflaten. Mange vitner på festen hadde sett at bygutten hadde fulgt etter tjenestepiken. Før uken var omme innrømte han i avhør mordet. Og så møtte han sin straff – uten nåde, dømt  til døden og henrettet. Det var ingen nåde for mordere i gamle dager.

Videre forteller historien at tjenestepiken aldri fikk fred. Klokken to, akkurat da natten står som mørkest og ensomheten tettest, viser hun seg. Skikkelsen hennes går langs Skysskafferbakken, gråtende, blek, og søkende etter noen som kan høre hennes siste rop. Det sies at om du er ung og ulykkelig forelsket, og vandrer alene, kan du se henne i tåken. Hvis du ser nøye på steinen, som ennå står der i dag, kan det hende at du oppdager et svakt, rødlig skjær – minnene fra den nattens blodige drama.

---

Fest på Reier gård
På Reier gård, en mørk kveld da alle var bortreist, lyste det plutselig opp i alle vinduene. Et dempet, forunderlig skinn brøt gjennom natten, og i stillheten hørtes fjern latter, musikk og skåling som om gården var fylt av liv. Men da noen våget seg nærmere for å se hva som foregikk, var det ingen å se – ikke et eneste menneske i sikte. Bare de tomme rommene badet i lys, og den kalde vinden bar med seg ekkoet av en fest som tilhørte en annen tid, kanskje noen som aldri hadde forlatt gården.

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.

---

Reieralléen
Langs Reieralléen, der en grind i bunnen markerte starten, sto det noen grove, solide stolper på rekke og rad oppover alléen. Disse stolpene var ikke bare en del av landskapet; de bar også på en uhyggelig historie som satte en støkk i dem som våget seg dit etter mørkets frembrudd.

Folk fortalte at når kvelden senket seg, kunne man se skikkelser stående ved hver stolpe langs alléen. Disse skikkelsene var ikke som andre mennesker – de sies å ha båret hodene sine under armen, som om de vandret hvileløst i skumringen. I den tette mørketid kunne selv de modigste få en følelse av at de ble betraktet, som om disse hodene under armen fulgte hvert steg. Fortellingene om skikkelsene ved stolpene gjorde Reieralléen til et sted mange unnlot å gå når lyset svant og skyggene la seg tungt over landskapet.

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.

---

Skrømten på Krapfoss
På Krapfoss, nær Gjerrebogen, lå det i gamle dager et ishus, en av de tradisjonelle bygningene der isblokker ble lagret gjennom sommeren, godt pakket inn i lag med sagflis for å holde kulden. Ishuset var kjent for mer enn sin praktiske funksjon; det var også åsted for en tragisk historie og en hjemsøkt fortelling.

Historien forteller om en ung gutt som en vinterdag falt gjennom isen under arbeidet med å skjære ut blokker. Til tross for innsatsen fra dem rundt, druknet han i det kalde vannet, og hans sjel ble bundet til stedet. Etter denne ulykken begynte man å merke en uhyggelig stemning i ishuset. Folk som våget seg dit etter mørkets frembrudd, kunne skimte en skikkelse, som om gutten fortsatt streifet rundt, fanget mellom liv og død. Den kalde luften og den klamme lukten av sagflis forsterket følelsen av at han fortsatt var til stede, som om han voktet isblokkene han aldri fikk med seg opp fra vannet.

I dag er både ishuset og skrømten borte, men fortellingen lever videre som en påminnelse om de skjøre grensene mellom liv og død, og om hvordan noen sjeler aldri helt forlater stedene der de gikk bort.

KILDE: John Harald Jensen for Moss Magasinet 1991.

---

Spøkelset på Patterødbakken
På toppen av Patterødbakken, i gamle dager, lå et pukkverk med et bratt stup på baksiden. Uten gatelys eller noen form for belysning langs de smale grus- og kjerreveiene, lå bakken i stummende mørke om kveldene. Denne veien, som bukter seg gjennom en liten «dal», var særlig mørk og fryktinngytende, og den ble snart knyttet til et skremmende rykte – den hodeløse damen med hodet under armen.

Folk fortalte om skikkelsen som dukket opp i natten, en kvinne uten hode, som bar hodet sitt tett til kroppen. Ingen kunne si hvorfor hun gikk igjen på dette stedet, men hennes tilstedeværelse satte en kald skrekk i dem som måtte passere bakken etter mørkets frembrudd. Noen mente at hun var en ånd fra en tragisk fortid, kanskje en person som hadde mistet livet i det farlige pukkverket, eller en annen ulykkelig skjebne bundet til området.

En annen historie forteller om en gammel dame fra gården Gashus, som hadde vært ute på sykkeltur. Det var en mørk kveld, og det sies at hun kom syklende langs Patterødbakken da hun plutselig ble skremt av synet av den hodeløse damen. I panikken mistet hun kontrollen over sykkelen, falt stygt og brakk nakken. Ryktene ville ha det til at det var den hodeløse damen som hadde forårsaket ulykken, som om hennes skremmende nærvær fortsatt krevde sitt i mørket på Patterødbakken.

KILDE: John Harald Jensen for Moss Magasinet 1991.

---

Stormyra
Stormyra, som ligger like nord for Kongshavn, er et område med både historie og mystikk. Da man begynte å grave i myra, dukket det uventet opp rester av flere gamle båter, som lå begravet under lag på lag med jord og torv. Hvem disse båtene tilhørte, eller hvordan de endte der, forble den gangen et mysterium, men det var tydelig at myra skjulte mer enn bare naturlige lag.

Snart begynte ryktene å sirkulere om at myra var hjemsøkt. Folk hevdet å ha sett et gjenferd vandre blant gresset og torven, og mange fortalte om et merkelig, blått lys som flimret over Stormyra i nattemørket. Dette mystiske lyset, ofte kalt «dødslys» eller «myrlys,» ble sett på som et tegn på at noe uferdig eller rastløst hvilte der. 

KILDE: Frithjof Evensen for Moss Magasinet 1993.

Aarelatere

I eldre tider var det en utbredt tro på at alle sykdommer skyldtes «bedervet blod». For å fjerne de skadelige elementene i blodet, skulle man simpelthen tappe ut det gamle blodet og dermed gi plass for nytt og friskt blod. Denne metoden, kalt årelating, ble en vanlig praksis ved de fleste plager, og de som utførte prosedyren ble kalt «latere».

Ved sykdom ble en later ofte tilkalt som første tiltak. Han ville tappe ut blod fra pasienten ved å snitte en blodåre eller bruke igler, spesielt på de stedene på kroppen der man mente sykdommen satt. Hvis årelatingen ikke ga ønsket resultat etter første forsøk, søkte man gjerne en annen later, i håp om at denne kanskje hadde bedre innsikt i hvilke årer som var forgiftet. Troen var nemlig at det ikke var alle årene som var påvirket, og derfor var det viktig å finne den rette.

Bruken av igler og kopper var også utbredt og ble sett på som en supplerende behandling. Igler kunne påføres direkte på problemområdet, der de suget ut blod, mens kopper ble brukt til å trekke blodet mot hudens overflate for å «fjerne» sykdommen fra kroppen.

Årelating var ikke kun for de syke; mange friske mennesker lot seg også årelate et par ganger i året for å forebygge sykdom og rense kroppen. Selv hester ble årelatt for å holde dem friske, en praksis som vedvarte til begynnelsen av 1900-tallet. Denne metoden, selv om den i dag fremstår som arkaisk, ble ansett som en essensiell del av helsepleien i århundrer og viser hvor dypt rotfestet ideen om «renselse» var i datidens medisinske tankegang.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist 

---

Blodigler og iglekoner
De meste kjente iglekoner på den tiden var Else Borgen, oppsynskone på fattigstuen. Og Larine på sykehuset.

Blodigler hadde lenge vært en utbredt behandlingsmetode i legekunsten og blant folkehelbrederne, inkludert kvaksalvere og trollkjerringer. Metoden var så vanlig at det til og med ble annonsert i lokalavisen Moss Tilskuer i 1846 under bekjentgjørelser. Her ble det oppfordret til å gjøre blodigler mer tilgjengelige for folk flest, og det ble foreslått at det kunne etableres et hoveddepot for blodigler ved Kanalbroen. Tanken var at dette kunne gjøre dem rimeligere og lettere å få tak i, noe som kanskje kunne føre til en økning i bruken.

Blodigler
Hvis der var Adgang til stedse at erholde Blodigler til en lav Pris og en tilstrækkelig Mængde, vilde de formodentlig blive mer anvendte: maaske Vandet ved den saakaldte Kanalbro vilde være et hensigtsmæssigt Hoveddepotsted for disse nyttige Dyr. 

Blant de mest kjente «iglekonene» – kvinnene som var eksperter på å anvende blodigler – var Else Borgen, som hadde tilsyn på fattigstuen, og Larine, som jobbet på sykehuset. Disse kvinnene hadde opparbeidet seg et rykte for sin dyktighet i å håndtere blodiglene og var ettertraktede for sin kunnskap. Else og Larine, med sin erfaring og presisjon, var godt kjent i lokalsamfunnet, og folk stolte på deres evner til å benytte iglene riktig i behandlinger for alt fra feber til betennelser. 

Blodiglebehandling var både en skremmende og fascinerende praksis, et håndverk som krevde erfaring og riktig kunnskap, og iglekonene var viktige støttespillere i et samfunn som sårt trengte dem.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Gamle Erikka «Kakesofie»
Gamle Erikka, kjent blant folk som «Kakesofie,» var en kvinne av en sjelden støpning, dyktig i sitt fag og med en unik evne til å lindre smerte og sykdom. Hun hadde opparbeidet seg et rykte som en kyndig helbreder, og folk fra bygda, unge som gamle, søkte henne opp når kroppen sviktet eller plager gjorde hverdagen tung. Mange sverget til hennes behandlinger for alt fra benverk til den fryktede finsoten, som rammet mange med svak helse og satte seg i lungene. Mange hevdet at hun hadde et «tryllemiddel» for alt som kunne plage et menneske; enten det var å gni bort verken fra en vond rygg eller stilne et hjerte tynget av bekymring. Det sies at Erikka selv samlet urter og røtter i skogen, i ly av morgenlyset, på leting etter de riktige ingrediensene til sine kurer.

På slutten av 1800-tallet var «gamle Erikka» en av de mest kjente spåkonene i byen. Hun bodde på fattigstuen, men ble ofte oppsøkt av folk som søkte innsikt i fremtiden. Særlig unge jenter var ivrige etter å høre hva som ventet dem – om fremtiden ville by på både prins, gull og kanskje til og med halve kongeriket. 
Erikka ble gjerne invitert inn på kjøkkenet, hvor hun satte seg til rette og leste i kaffegrut eller gransket linjene i håndflatene deres. Hun hadde en egen evne til å blande alvor og humor i spådommene, og like før hun begynte, pleide hun spøkefullt å si:

Faar du mange Penge blir du rig
lever du længe, blir du gammel! 
— _Kom saa med Penga!

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Kurmager Petter T/Laboen
Kurmager Petter T, også kjent som Laboen, var en kjent helbreder som hjalp både mennesker og dyr på 1800-tallet. Historiene om hans spesielle metoder har blitt fortalt videre gjennom generasjoner og vitner om en tid hvor folketro og alternativ medisin sto sterkt i lokalsamfunnet.

En av byens eldste delte en gang sin opplevelse med doktor Nyquist. Mannen hadde gått ut på gårdsplassen for å hente vann da han plutselig kjente intense smerter i den ene hånden uten noen åpenbar grunn. Da han kom inn, begynte hånden å hovne opp, og smerten gjorde natten uutholdelig. Neste dag var tilstanden så alvorlig at han ikke klarte å arbeide. En bekjent foreslo at han skulle oppsøke Petter T, som bodde i samme gård.

Da mannen spurte Petter om hjelp, svarte Petter bestemt at det var «trold i haand» som forårsaket smerten. Han forsøkte forskjellige teknikker, inkludert den mystiske «læsen». Til tross for anstrengelsene, ga behandlingen ingen bedring, og hånden forble smertefull.

Mannen fikk da råd om å oppsøke Laboen, en annen klok mann som bodde på Verket. Laboen inspiserte hånden og erklærte at han visste hvordan han skulle fjerne plagen. Han laget en spesiell blanding av byggmel og spytt, som han påførte hånden. Deretter instruerte han mannen om å holde seg rolig i sengeleie frem til morgenen, og lovet å komme tilbake ved daggry.

Den natten sov mannen for første gang smertefritt. Laboen kom som avtalt og fjernet omslaget, og med forsiktig hånd trakk han opp en strengliknende, kjøttaktig masse fra hånden, som han kalte «vaagmoren». Med et triumferende utrop sa han: «Her ser du ormen!» og brente den opp i kakkelovnen. Laboen advarte likevel om at en tilsvarende plage befant seg på motsatt side, men forsikret mannen om at også denne ville forsvinne i løpet av natten.

I dagene som fulgte, ble hånden gradvis helt frisk. Fortellingen om Laboens behandling, inkludert det mystiske omslaget og «ormen» han fjernet, har blitt stående som et fascinerende eksempel på hvordan kunnskap og folketro ble sammenvevd i helbredelse på 1800-tallet.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Lateren Hans Monsen
I byen og områdene rundt var det mange som hadde spesielle evner, blant annet «blodstemmere», «ledtrækkere» og «latere» – de som praktiserte årelating. Blant disse var det én som skilte seg særlig ut: Hans Monsen, en vekter og klokkereparatør med en betydelig posisjon og et solid rykte. Hans Monsen var kjent for sin ekspertise og ble flittig oppsøkt av både byens innbyggere og folk fra bygdene omkring. 

Som årelaterer var Monsen høyt verdsatt. På den tiden trodde mange på årelatingens evne til å balansere kroppens humorer og lindre ulike plager. 

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Placebo og suggesjon
På 1800-tallet i Moss ble en rekke «sympatimidler» benyttet for å kurere alt fra vorter til gulsott og for å vekke appetitten. Disse metodene var ofte preget av placeboeffekter og suggesjon, og var en del av datidens folketro og helbredelsestradisjoner. 

Vorter
For å bli kvitt vorter ble en rekke spesielle metoder praktisert: Vorten ble strøket med en ert, helst i avtagende måne. Deretter ble erten kastet ned i en brønn, og man trodde at når erten forsvant, ville også vorten gjøre det.
Vorten ble smurt inn med usaltet flesk i avtagende måne, og flesket ble gravd ned i jorden. Etter hvert som flesket råtnet, trodde man at vorten også ville forsvinne.
Det ble også sagt at vorter og liktorner kunne forsvinne hvis de ble strøket mot et lik.
En tråd ble bundet rundt vorten, og så gravd ned i bakken. Når tråden råtnet bort, skulle vorten også forsvinne.

Utvekster
Utvekster kunne behandles på mer dramatiske vis:
Utveksten ble strøket med en kniv tre torsdagskvelder på rad, men ikke hvilken som helst kniv – den måtte ha blitt brukt til et mord. Den mest kjente var kniven brukt til å drepe kjøpmann Nils Thaulow i 1753. En mann hevdet å eie denne kniven og fortalte at den hadde helbredende kraft. Han fortalte at hans svigerfar hadde fått den av fru Købke på Bergersborg. Hun var en nær slektning av den drepte. Svigerfaren hadde fått i oppdrag å kaste kniven på sjøen. Men benyttet den i stedet som løvkniv i sitt eget gartneri. Etter å ha forsøkt legens mislykkede operasjoner, fikk hans egen datter endelig bukt med en utvekst i pannen ved hjelp av kniven. Kniven ble dermed høyt ettertraktet, men forsvant senere under mystiske omstendigheter.

Gulsott
Flere underlige oppskrifter ble anbefalt mot gulsott:
Drikke et glass brennevin tilsatt gul silke.
Spise rått kjøtt fra en gulspette.
En te laget av katost og kongelys, blandet med såpe og vin.
Tycho Brahes dråper for 20 øre, tilsatt fire drammer konjakk, skulle brukes hver morgen i fire dager.

Mosot
Som en kur for å vekke appetitten ble tre lus anbefalt å spise – et middel som sies å ha vært både effektivt og enkelt. 

Disse kurene speiler en tid der folketro og medisinske metoder gikk hånd i hånd, og hvor hver plante, hver gjenstand og hver handling hadde en mulig helbredende kraft – uansett hvor merkelig eller avskrekkende den kunne virke.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Signekjærringenes formular
Signekjærringene, eller de vise kvinnene, brukte ulike formler og besvergelser for å lindre smerter og kurere sykdom. Disse ritualene hadde røtter i gammel folketro, og formuleringene bar preg av både kristne innflytelser og gammel, hedensk visdom. Flere av disse formularene finnes i varianter i den såkalte «Svarteboken», en samling magiske og medisinske tekster, hvor en versjon ble funnet på gården Ås på Jeløy i 1893.

Mot Vred
Jesus red paa Asen  
op ad et Fjeld.  
Asenet vred sin Fod,  
steg Jesus ned og tog  
paa Benet sigende:  
Ben til Ben  
og Blod til Blod.  

Denne formelen var ment for å lindre smerter fra forstuinger eller skader, og ved å kalle på Jesu helbredende kraft, mente man at smerten ville gi seg.

Mot ormebitt
Jesus gik kring Bjerkerod.  
Ormen stak hans Fod.  
Jesus skvat  
og Ormen sprat  
i Navn Gud Fader,  
Søn og Hellingaand. Amen.  

Denne besvergelsen ble brukt mot ormebitt. I en tid hvor slangebitt kunne være dødelige, gav denne formelen håp om å hindre giften i å spre seg.

Mot Verk
Gud velsigne min Verk og Ve!  
Jeg lægger min Verk og Ve  
ned for Jesu Knæ,  
i Navn Gud Fader, søn og Helligaand.  

Ved å overlate smerten til Jesus, mente signekjærringene at verken kunne bli lindret. Denne formelen ga en kombinasjon av bønn og magi som skulle bringe ro i kroppen.

I dag kan slike besvergelser virke som overtro og folkelig fantasi, men de er viktige spor etter en tid der gudsfrykt og overtro var tett sammenvevd. Disse formuleringene reflekterer en dyptgående tro på det usynlige og en lengsel etter beskyttelse, ikke bare fra sykdom og smerte, men også fra en verden full av uforutsigbare farer. I mange tilfeller stammer de fra førkristen tid, hvor troen på magi og det overnaturlige var en naturlig del av dagliglivet.

Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist

---

Trollkjerringer
På 1800-tallet var Marie E. en bemerkelsesverdig kvinne kjent for sin rolle som «trollkjerring». Hun hadde et rykte for å kunne kurere nærmest alle sykdommer, og hennes kunnskap og metoder gjorde henne høyt ansett, uavhengig av samfunnsklasse. Marie brukte maning og «lesninger» hentet fra okkulte bøker som en del av sin praksis. Men hennes store hemmelighet lå i bruken av violsirup, som var kjent for sin effekt mot tæring (tuberkulose), og Tycho Brahe-dråper, som ble brukt mot svekkelser. Disse remediene gjorde henne til et førstevalg for både mennesker og dyr som søkte hjelp.
Marie levde i en tid da overtro og folketro fortsatt var dypt forankret i dagliglivet. Trolldom ble fremdeles fryktet og forfulgt, og mange kvinner som praktiserte alternative helbredelsesmetoder, risikerte både tortur og fengsling. Likevel klarte Marie å opprettholde sin praksis uten å bli mistenkt for trolldom. Hennes anseelse var så stor at hun ikke ble forbundet med hekseri, selv om metodene hennes minnet om trolldomskunst.
Hennes historie illustrerer hvordan enkelte personer, gjennom respekt og dyktighet, kunne oppnå aksept for det som ellers ble ansett som farlig eller ukristelig. Marie ble således en viktig skikkelse i lokalsamfunnet, en som brakte lindring og håp i en tid da andre med lignende ferdigheter ble møtt med mistro og frykt.

På 1800-tallet var det også en annen mystisk og populær frue som behandlet sykdommen kjent som «svek», en tilstand som ofte refererte til generell svekkelse og utmattelse. Det bemerkelsesverdige med hennes behandlinger var at hun ofte helbredet barn uten å møte dem fysisk. Ved å lytte til foreldrenes beskrivelser, formulerte hun en kur som mange mente hadde en umiddelbar effekt. Behandlingen var en blanding av naturlige midler og spesielle ritualer. Hun benyttet bade og dråper, muligens basert på jern, og lovte bedring innen kort tid. Ritualene som fulgte hennes kurer, var nøye utført. Først tappet hun vann fra springen i en kanne, som hun fylte en flaske 3/4 full med. Deretter tente hun en fyrstikk og lot flammen brenne ned i flaska mens hun hvisket ordene «I Jesu navn» før hun fylte flasken helt opp. Dette vannet fikk en spesiell status som legemiddel og skulle gnis forsiktig over leddene til den syke tre ganger om dagen.
Hun utførte også et siste ritual som virket nesten som en besvergelse. Barnets linned ble tatt med til kirkegården, hvor hun personlig gravde det ned etter å ha mumlet noen ord som ingen kunne høre. Moren til barnet bekreftet senere effekten, og fortalte hvordan barnet ble fullstendig helbredet etter behandlingen.
Den mystiske kvinnen forble anonym, men hennes metoder og suksesshistorier levde videre, og hun ble sett på som en som evnet å kombinere både tro og naturmedisin til en helbredende kraft.

Mor G, kjent som en alternativ kurmaker med spesialisering i å lindre «svek», «vrid» og lignende plager, lå nå på sitt dødsleie. Hennes rykte for å kurere det som leger ofte ga opp på, hadde gjort henne til en høyt respektert person i lokalsamfunnet. I sine siste dager ble hun passet på av en lege som hadde bistått henne med omsorg, og i dyp takknemlighet ønsket hun å dele sin hemmelige kur med ham.
Med høytidelig ro og verdighet foldet hun hendene over et verkende ledd, som hun så ofte hadde gjort i sin helbredende praksis. Mens hun konsentrerte seg, hvisket hun et vers for seg selv, en formel hun mente hadde kraft til å lindre smerten:

Jesus paa et Asen red,  
Asenet sig vred.  
Jesus ned af Asenet steg,  
gjorde ved for Vred.  
I Navn Gud Fader, Søn og Helligaand.

Deretter leste hun Fadervor høyt, tre ganger på rad, som en besegling av hennes ritual. Ordene var en blanding av tro og gammel visdom, og for Mor G var de like virkningsfulle som medisinen selv. Hun mente at denne enkle, men dyptfølte kombinasjonen av bønn og besvergelse var nøkkelen til hennes suksess som kurer. 
For legen som lyttet til henne, ble disse ordene en verdifull gave, en siste påminnelse om en tid der tro, ritualer og helbredelse vevet seg sammen for å bringe lindring i en ellers krevende hverdag.

Helene S var en klok kone med et rykte som strakte seg langt utover områdene rundt jernverket. Hun ble ofte hentet inn fra landsbygda og var til og med etterspurt i hovedstaden, der hennes spesielle praksis ble sett på som både mystisk og effektiv. Hun utførte sine behandlinger kun på onsdagskvelder, og ritualet startet alltid ved midnatt og varte til klokken to om natten, et tidspunkt som ga prosessen et nesten overnaturlig preg.
Hennes metode var både enkel og uvanlig. Med en barberkniv snittet hun et lite kryss eller et liggende kors over barnets venstre bryst, rett over hjertet. Hun tok deretter tre dråper blod fra snittet og blandet det med melk, som barnet så fikk drikke. Dette ble sett på som en måte å styrke barnets helse på, og skulle visstnok bidra til å bekjempe sykdommer og svekkelser. Etter prosedyren hendte det at såret fortsatte å blø i flere dager, og i de sjeldne tilfellene der blødningen ikke stanset, tilkalte Helene en lege for å unngå alvorlige komplikasjoner.
I lokalsamfunnet ble dette snittet et slags symbol, et kjennetegn for dem som hadde vært gjennom Helenes behandling og kommet styrket ut av sykdommen. Både barn og voksne kunne sees med det lille korset eller krysset på brystet, et synlig merke som fortalte om deres kamp og overlevelse.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist 

En kvinne fra byen hadde i en lengre periode sendt sin da 14 år gamle datter på faste ærender til Son. Hennes oppgave var å kjøpe lokal brennevin. Datteren kom hjem med faste forsyninger som moren delte opp i doser og solgte til bedre pris i byen. 

Slike salg blir fort rykter og det kan være moren ble litt med vågal og utvidet kjøpekretsen. Det gikk som det måtte, og feil person fikk nyss om brennevinsgaukingen. Lovens lange arm gjorde et husbesøk og kvinnen innrømte straks forholdet. Hun ble tilbudt en bot for gauking, som hun vedtok på stedet. 

Byavisen Moss Socialdemokrat synes ikke noe om dette og mente kvinnen slapp for lett unna. De tok derfor saken i egne hender. Avisen tok straks  kontakt med vergeraadets formann, som var den tidens barnevern, angående den 14 år gamle datteren som var misbrukt på morns vegne. Vergeraadet tok straks affære og mente at et slikt forhold mellom mor og datter var i strid mot morsretten over barnet. Til barnets vel. 

Slike hendelser var ikke unike, men det det ble ofte sett mellom fingrene.

Moss Socialdemokrat, 2. april 1913. 

Navnet Bellevue kan spores tilbake til gården Krosser, et navn som betyr «kors». Krosser har også gitt sitt navn til den omkringliggende bydelen Krossern. Gården ble trolig skilt ut fra Orkerød allerede på 1300-tallet, og var i mange år kirkens og klosterets eiendom, før den i midten av 1580-årene ble overtatt av kongen. Den kongelige eieren hadde behov for fór til sine hester ved de kongelige sagene i Moss. I denne perioden lå gården øde, kun brukt til slåttemark for høyproduksjon.

I 1658 ble gården pantsatt til den velkjente storkjøpmannen Gabriel Marselis, og senere, i 1675, ble den overdratt til hans sønn. Dette markerer starten på en periode med private eierskap og vekslende bruk.

I 1704 kjøpte Ernst Ulrich Dose, en viktig figur knyttet til Jernverket, den forlatte Krosser gård. På dette tidspunktet lå den fortsatt øde, men utover århundret ble det etablert husmannsplasser og boliger for arbeidere fra Jernverket. En ny fase i gårdens historie begynte i 1820, da sorenskriver Sommerfelt kjøpte eiendommen fra Ankerne, som på den tiden eide Jernverket, for 1350 spesiedaler.

Sommerfelt solgte senere gården videre til en ny sorenskriver, Ulrich Barth, som satte sitt preg på eiendommen. Barth utvidet og moderniserte gården, bygde et nytt hovedhus og anla en vakker park som strakte seg helt ned til Nesveien. Han ga gården det nye navnet Bellevue, et passende navn for et slikt storslått sted.

Etter Ulrich Barth fulgte flere eiere, blant dem L. Hammer og Anthon B. Nilsen, inntil Moss Herred kjøpte gården i 1916 for 120 000 kroner. Da besto eiendommen av 250 mål innmark og 30 mål utmark. Jordene ble raskt utparsellert til boligtomter, og i 1918 ble hovedhuset og hagen kjøpt av staten for å huse fylkeskontorer og fylkesmannsboligen.

Bellevue var hjem til flere fylkesmenn, deriblant Olaf Bødtker (1918-1933), Ernst A. Johansen (1933-1940), Lyder Døschler Bull (1940-1952) og Karl Hess Larsen (1951-1966). Under andre verdenskrig ble fylkesmann Bull avsatt av NS fra 1. desember 1941, og NS installerte Hans S. Jacobsen som «fylkesmann» fram til krigens slutt i 1945.

I 1956 flyttet fylkeskontorene ut av Bellevue og inn i Dronningens gate 1. Bygningen på Bellevue ble deretter brukt av fylkesarkitekten og priskontoret, frem til den ble tatt ut av bruk i 1969. Håndverkerforeningen overtok eiendommen en periode, men de økonomiske utfordringene med modernisering ble for store, og gården ble til slutt solgt til Brødrene Peterson i Moss.

Uten vedlikehold forfalt den tidligere praktgården stadig mer, og til slutt ble Bellevue offer for en brann 5. oktober 1974. Brannen satte et definitivt punktum for gårdens lange og varierte historie, en tragisk slutt for et sted som en gang var en viktig del av både det kongelige og fylkeskommunale Moss.

Bellevue eksisterer i dag kun i minnene, men dens historie viser utviklingen fra middelalderens klostergods til 1900-tallets fylkesadministrasjon, og til slutt en trist skjebne som ruin etter en påsatt brann. Området er i dag en del av boligområdet Anna Hagmannsgate.

Foto: Utsnitt Postkort, R. Frisenfeldt.

Tidligere matrikkelnummer: 193-182-290/291-18-25

Lå opprinnelig til det gamle Kirkestrædet, som er Dronningens gate i dag. Og hadde gateadressen Lille Kirkestrædet. Opprinnelig en del av Fiske-Løcken. Tomta var en del av kirkens eiendom.

– 1765 FISKE-LØCKEN
Første kjente eier var Christopher Koch, før 1765. Christopher Koch, er den første kjente dokumenterte eieren av Fiske-Løcken, og var eier i alle fall frem til 1765. På eiendommen var det et «Bødker-huus». trolig drev Kock en bødkerfrorretnig på eiendommen. Et håndverk spesialisert på produksjon av tønner, fat og kurver – avgjørende redskaper i en tid preget av sjøhandel og fiskeri. Kanskje opphav til navnet. Men det blir litt gjetting. 

Eiendommen omfattet en frembygning som inkluderte en stue og et kjøkken, typisk for den tids arbeids- og boforhold. I tillegg var det også en ladebygning eller et materialehus på eiendommen, plassert litt lenger sør. Noe som reflekterte nødvendigheten av praktisk lagringsplass.

1765 – 1777 FISKETOMTA
Fra 1767 tok Lars Hanssøn Fischer over eiendommen og utviklet den videre ved å bygge et nytt trehus på den sørlige delen. Denne bygningen hadde en stue og et kjøkken, noe som utvidet bo- og arbeidsområdene på eiendommen. Det fantes også et gammelt vedskur på eiendommen, noe som tyder på at stedet ble brukt til mer enn bare boligformål. Det er notert at Lars betalte en årlig leie for tomten til kirken på 3 kroner og 53 øre. Lars og hans to koner, Berthe Olsdatter og Dorthe Hansdatter, fikk til sammen 10 barn, men alle døde kort tid etter fødselen. Fischer døde selv i 1773. Enken døde i 1789, så hun var trolig eieren i årene etter hans død.

1777 – 1792
I 1777 står Petter Cortzsøn som eier. Han leide ut boligen til Ole Hansen. Den gamle vedboden var revet på dette tidspunktet. Informasjon om Petter Cortzsøn selv er sparsommelig. Det er også uklart hvor lenge Cortzsøn var i besittelse av eiendommen, da dokumentasjonen rundt eierskiftet og varigheten av hans eiertid ikke er tilgjengelig.

1792 – 1833
Den 11. juli 1792 selger Svend Aslachsen Røed eiendommen. Hvor lenge han var eier, vites ikke. Men han får 90 riksdaler for salget. 

Kjøperen, glassmester Michael Thronsen Møller, tok over og ble sittende med eiendommen frem til 1833. Som ny eier måtte han ikke bare betale kjøpesummen, men også en årlig grunnleie til kirken på 1 riksdaler og 16 skilling.

Under Møllers eiertid skjedde det betydelige endringer på eiendommen. Han satte i gang byggingen av en ny tømmerbygning, konstruert av tre og med teglstein på taket. Dette var en investering som både ga bedre lysforhold gjennom store vinduer og forbedret bruksfunksjonen av bygningen. I første etasje ble det installert en stue med en imponerende toetasjes kakkelovn i jern, sannsynligvis anskaffet fra Moss Jernværk. Denne etasjen inneholdt også et romslig kjøkken utstyrt med en bagerovn og en stor skorstein, noe som vitner om en husholdning med kapasitet til både omfattende matlaging og varmeproduksjon.

Andre etasje bestod av to soverom, og hele bygningen var også utstyrt med en kjeller, som ytterligere økte lagrings- og bruksmulighetene. Eiendommen hadde også beholdt en eldre tømmerbygning på den nordlige delen av tomta. Denne bygningen, også den med teglsteinstak, inneholdt en stue med en enklere kakkelovn i jern og et lite kjøkken med pipe. På vestre ende av huset var det et fehus og et vedskjul bygget av bord og bindingsverk.

Eiendommen hadde nå fått det utseende som skulle bli kjent i nyere tid. Bygningen var typisk for tiden med en to-etasjes trebygning, med uthus på tunet. 

1834 – 1837
Den 10. april 1834 ble solgt for 300 riksdaler, en betydelig økning fra tidligere salgssummer. Den nye eieren, Hans Peter Holt, var en fersk borger og snekkermester, som kom inn i bildet med en interessant bakgrunn og tilknytning til lokalsamfunnet i Oslo gjennom sin far, den kjente stolmakeren Hans Eriksen Holdt. Det er spekulert i at Hans Peter kanskje hadde en rolle i oppføringen av bygningen for den tidligere eieren, glassmester Michael Thronsen Møller, hvilket understreker hans ferdigheter og etablering i snekkerfaget. Spesielt fordi Møller fungerte som kurator for den unge Holt.

Hans Peters periode som eier var imidlertid kortvarig. I et utgave av «Brevduen» i september 1836, annonserer Hans P. Holt junior at han planlegger å selge eiendommen fra februar 1837, og omtaler den kjærlig som «Lille Kirkestrædet». Denne beslutningen om å selge synes å være drevet av større personlige planer, ettersom han kort tid etter, den 6. mars 1837, emigrerte til Amerika sammen med sin hustru Anne Pedersdatter. Dette gjør dem til pionerer i lokalhistorien, da de var blant de første fra Moss som tok det dristige steget til å emigrere til Nord-Amerika. De var på den tiden bare henholdsvis 25 og 22 år gamle.

1836 – 1840 Poppegården
Madame Popp og «Poppegårdene»
Med den neste eieren vi skal spore oss inn på er et navn som kanskje er mer kjent for mange. Den 11. oktober 1836 kjøper Enkefru Madame Dorthea Sal. Popp eiendommen for 550 riksdaler. Men først skal vi spore av litt til nabotomta. 

Skreddermester, høker og kommissær Jacob Nicolai Popp, hadde vært byborger siden 1785, og ble eier av eiendommen som grenset til Kirkegata i 1811.  Altså nabotomta til Fiskertomta (Nummer 287 og 288 på kartet). Hans første virksomhet var i Kongens gate 37 som han eide fra 1804 til 1811. 

Popp ble enkemann etter Anne Marie Dal i 1800. Giftet seg på nytt i 1803 med Karen Hvidt. Bare få år senere, i 1819 døde også hans andre hustru. Det skulle ikke stoppe den etter hvert eldre skeddermesteren. I mars 1821 giftet han seg for tredje gang, med den 38 år yngre Dorthea Jordsdatter. Hennes foreldre var Jord Larssen og Kristine Giertsdatter. De bodde i Storgaden 26, den senere Henrik Gerners gate 3, som er Parkeringsplass i dag. Vi finner familien i folketellingen for 1801. 

Under familien Popps drift var det både manufaktur, bakeri og et ølbryggeri på tomta som i tillegg hadde innlagt vann, noe som ennå ikke var helt vanlig på denne tiden. 

Jacob Nicolai ble senere syk og opplevde motgang da han ble umyndiggjort på grunn av alderdomssvakhet og måtte ha en verge. Bytjener Andreas Peter Buch fikk oppdraget. Da dette ikke var noe kvinner fikk gjøre. Jacob døde i 1831, hvor hans tredje hustru overtok eiendommen og boet. 

Dorthea var en driftig dame og tok borgerskap som handlende i 1836. Hun drev så en eksklusiv manufakturforretning på eiendommen. I en periode også et brennevinsutsalg, visstnok bak både åpne og lukkede dører. 

Som arbeidskvinne satset madame Popp på forretning og eiendom. Og i februar 1837 kjøpte hun naboeiendommen med navnet Fiskertomta (Nummer 290 på kartet). Hun ble da sittende med en ganske stor eiendom. I tillegg eide hun også noen leiegårder i vestre Kanalgate (Værftsgata 2 i dag). I en periode på 10 år var enkefru madame Popp en av byens mest formuende kvinner, og holdt flere selskap for byens fine fruer. Men så skulle det hele ta slutt. 

I 1847 startet de første løsøreauksjonene. Hun forsøker samtidig å selge eiendommen som nå har matrikkelnummer 290 og 291, da oppgitt med 2 hager uten hell. Slik fortsatte det helt frem til 1851, hvor hun først solgte gårdene i Vestre kanalgate, deretter eiendommen langs Kirkegata (287 & 288). Med disse salgene ble hun rik, svært rik. Fra 1865 er madame Popp oppgitt som en formuende kvinne som lever på rentepenger på adressen No 290 Kirkestrædet. 

I 1858 er grosserer H. Schiander oppgitt som eier av «Poppegården». Her er det trolig et navnebytte, og at det er snakk om eiendommen langs Kirkekata (Den opprinnelige Poppegården). Alle bygningene der gikk med i bybrannen dette året. Det samme gjorde den gamle veien Lille Kirkestædet. 

Den gamle Fiskertomta ved Lille Kirkestrædet ble dermed kjent som  Poppegården, den eneste eiendommen i området som unnslapp bybrannen, noe som ytterligere bidro til eiendommens historiske betydning.

1852 – 1883 Holdtfodtgården
Etter at Madame Dorthea Popp solgte alle sine eiendommer i 1852, ser det ut til at Sophie Danella Georgine Holtfodt overtok eiendommen. Dette bekreftes av flere kilder, blant annet folketellingen i 1865 hvor Holtfodt er oppført som huseier, selv om hun tilbrakte noen år i Rygge.

I 1861 rapporterer Moss Tilskuer at Holtfodt flytter tilbake til sin bolig i Kirkestrædet, vis-a-vis den gamle kirkegården. Hun forsøkte å selge gården i 1864/65, men uten å lykkes, og forble eier av gården frem til sin død i 1883.

I 1867 flytter Hanna Hornbæk inn og driver «Udsalg af konditorisager». Hun ble kun noen måneder før hun flyttet ned i Storgata (Spindhuusgaarden) hvor bakermester F. Brehmer senere skulle overta og drive sitt berømte konditori 5 år senere. Hun var opprinnelig fra Arendal, og var bestyrer på Bjølsund nordre før hun flyttet til Moss. 

Madame Popp, som tidligere var en av Moss’ mest formuende innbyggere, opplevde en dramatisk forandring i sin livssituasjon. I folketellingen fra 1875, noen år før hennes død, er hun oppført som leieboer hos Holtfodt, beskrevet som sengeliggende og svært syk. Det gir et bilde av en trist avslutning på livet for en kvinne som en gang var en kjent og respektert figur i samfunnet. Madame Popp døde fattig den 21. mars 1879, etter å ha mistet sin tidligere formue under uheldige omstendigheter.

På dette tidspunktet bor også en sjøkaptein med navnet Andreas Kruse i boligen. Han er bror til senere eier. Hans hustru var også jordmor. 

På brannbøttene sto bokstavene D. G. H. etter jordmor Danella Georgine Holtfodt.

1833 – 1937 KRUSEGÅRDEN
Sophie Danella Georgine Holtfodts død i 1883 førte til en ny omveltning for eiendommen i Kirkestrædet. Skreddermester G. Larsen overtok eiendommen og forsøkte å drive sin forretning der. Hans tid ved roret ble imidlertid kort. Allerede i 1884 ble hele inventaret lagt ut for auksjon.

Etter en periode med forsøk på utleie, havnet eiendommen på tvangsauksjon den 9. april 1885. Larsen fortsatte å drive forretning fra adressen og investerte i omfattende annonsering i Moss Avis i håp om å tiltrekke seg kjøpere eller leietakere. Likevel ble eiendommen ikke solgt før ved det tredje forsøket på auksjon.

Som en fotnote, urmaker Christen Gay Kruse nevnes i enkelte kilder som den som overtok eiendommen. Men hans bortgang rundt samme tid som eiendommen ble solgt, kompliserer denne delen av historien.

Nils Peter Kruse tok over eiendommen i Kirkestrædet etter at den ble solgt på tvangsauksjon av G. Halvorsen og M. Halvorsen den 21. desember 1888 for 6000 kroner. Hans initiativ om å få eiendommen oppmålt før kjøpet understreker viktigheten av å ha klare og nøyaktige eiendomsgrenser, spesielt i et historisk område der grenser kan ha «spriket» over tid. Dette viser hans grundighet og ønske om å sikre riktig forvaltning av eiendommen, som nå var målt til 395,22 kvadratmeter.

Nils Peter var sønn av den tidligere nevnte urmaker Christen Gay Kruse, og bror av tidligere leietager Andreas Kruse. Christen Gay hadde fungert som kirketjener i mange år frem til han gikk bort. Sønnen Nils Peter overtok den samme stillingen etter sin far. En stilling han tok svært seriøst. Hans bakgrunn som snekkermester sammen med rollen som kirketjener kan tyde på en mann med en rekke håndverksmessige ferdigheter. Det er skrevet flere historier om Nils Kruse som kirketjener. I tillegg var han sløydlærer på Skarmyra skole, og ivrig politisk engasjert høyremann. 

MER INFORMASJON HER

https://media.digitalarkivet.no/view/22217/65

https://media.digitalarkivet.no/view/22217/66

Den 5. juli 1895 kjøpte Kruse en parsel av nabotomta, nummer 23 av Olaf F. Olsen

Etter Nils Peters bortgang, overtok hans enke, Anne Kristine Kruse (født Iversen), ansvaret for eiendommen i Kirkestrædet. Anne Kristine drev med «vask og strykning», en vanlig næringsvei for kvinner på den tiden, som ga en stabil inntekt. I tillegg solgte hun en parsell til Moss kommune 29. august 1930. Hennes ugifte datter, Kirsten Bodil Kruse, arvet så gården i 1935, men valgte å selge den to år senere til et konsortium bestående av samarbeidsselskapene AS Stormbull, Oslo og Moss Byggeselskap med overrettssakfører Sven Vanem som en del av transaksjonen. Salget i april 1937 for 40 000 kroner markerte den til da dyreste tomtehandelen i historien til Moss.

Moss Byggeselskap hadde ambisiøse planer for området, inkludert å bygge et stort forretningsbygg. De kjøpte også opp naboeiendommen i Storgata 25 året før, som lå umiddelbart nedenfor den nåværende Krusegården. Ytterligere småstykker av naboeiendommer ble ervervet for å optimalisere formen på eiendommen til en mer funksjonell rektangulær form. De inngikk også en leieavtale med Moss kommune for fremtidige kinolokaler, en tilnærming til både kommersiell og kulturell bruk. Avtalen var en årlig leieutgift på 27 000 kroner, og rett til å kjøpe de samme lokalene etter 5 år for kr. 305 000 kroner. I første til tredje etasje var det forretninger og kontorvirksomhet, og i fjerde etasje leiligheter. Mot Storgata var det forretninger i første etasje og leiligheter i andre til fjerde etasje. 

Hovedbygningen på Krusetomta ble revet i september 1937, og den resterende delen av eiendommen ble jevnet med jorden den 29. november samme år. Oppdraget ble gitt til Halvard Johansen fra Kløfta i Vestby. Med dette ble den fysiske eksistensen av «Krusegården» slettet fra bybildet i Moss, og gjorde vei for nye utviklingsprosjekter som skulle forme byens fremtidige infrastruktur og arkitektoniske landskap. Dette var en markant endring som reflekterer tidsånden og byutviklingstrendene i perioden før krigen, der mange norske byer så en omfattende modernisering og utvikling.

Samtidig med disse endringene ble Dronningens gate utvidet for å tilpasse moderne tider og et større trafikkbilde. 

Det var liten tvil om at de gamle bygningen hadde stor betydning for byens borgere. Folk ar engasjert i avisene i lag tid både før og etter nedrivning. Det var forresten tenkt at den gamle Krusegården eller deler av den skulle flyttes opp til museumsparken på Melløs. Slik det ble det ikke. Riksantikvar Halvor Vreim undersøkte eiendommen og konkluderte med at det hadde vært så mange endringer at bygningene ikke lenger hadde noen historisk verdi. Det ble forøvrig ikke noe av museumsparken heller, som ble flyttet til den gamle gården Rabekk. 

1937 -2024 PARKTEATERET
Planene for en ny sentrumskino i Moss, som en del av en større satsing i området Tværgaden (senere Th. Petersons gate), viser hvor dynamisk og ambisiøs byutviklingen var på slutten av 1930-tallet. Selv om planene for kjøttsentral, turnhall, melkekontroll, markedsplass og kino til slutt ble skrinlagt, og Prinsens gate 6 (Haeb-gården) ble bygget i stedet, var det tydelig at byen var i en fase av betydelig transformasjon.

På tomten der Krusegården en gang stod, og som nå strakte seg helt ned til Storgata, begynte et nytt byggeprosjekt å ta form i 1939. Dette prosjektet, ledet av arkitektene Torp og Torp fra Oslo og byggherren AS Moss Byggselskap, fortsatte den arkitektoniske tradisjonen som var etablert med Parkgården. Den nye bygningen, konstruert i funksjonalistisk stil, var et vitnesbyrd om modernitetens og funksjonalitetens dominans i periodens arkitektur.

Byggmesteren Sigurd Peterson, som tok på seg ansvaret for prosjektet, var allerede godt kjent i Moss og hadde en sentral rolle i byens utvikling. Hans arbeid og de murbygningene han oppførte, betraktes i dag som en integrert del av Moss sin historiske og kulturelle arv. Petersons innflytelse og håndverk gjorde ham til en slags uoffisiell «kommunebyggmester» i byen.

Denne nye konstruksjonen, som reiste seg blant byens eldste byggverk, var mer enn bare en bygning; den ble et symbol på fremtiden. Arkitekturen til Torp og Torp, kombinert med Petersons byggtekniske ekspertise, skapte et landemerke som skulle prege Moss sitt bybilde langt mer enn de kanskje selv forutså. Hver detalj i bygget, fra steinene til vinduene, reflekterte en æra der nyskapning og praktisk design var høyt verdsatt.

Etter en omstendelig reise gjennom ulike utfordringer, inkludert kulde, arbeiderstreiker og straffen fra bygningsbøter for forsinkelser, sto endelig bygningen klar. Hovedbygningen reiste seg som en enkel, men karakteristisk kube, som likevel bar tydelig preg av en utpreget stil. Utvendig var den prydet med mønstermurte teglstein, og vinduene ble elegant integrert i fasaden. Over inngangen til kinoen svevet et lite overbygg, utformet som en tynn plate med neonlys, som bidro til å markere bygningens moderne karakter. Moss viste seg å være i forkant av bølgen når det gjaldt modernitet.

Senere ble lysshowet forlenget oppover ytterveggen, ytterligere forsterkende det moderne utseendet. På baksiden av bygningen var det oppført en moderne kinosal med utgang til Storgata, samt en blokk med leiligheter. Denne integrasjonen av ulike funksjoner, fra underholdning til bolig, var typisk for den tids arkitektur og reflekterte ønsket om å skape funksjonelle og allsidige bygninger som kunne tjene flere formål i det urbane miljøet.

Den 1. april 1939 svingte dørene til den nybygde kinoen stolt opp, en investering som hadde kostet en liten formue. Men det var ikke snakk om å spare på kvaliteten – dette var stedet med den beste skjermen, de mest komfortable setene, førsteklasses lydanlegg og de dyktigste filmfremviserne som var å oppdrive i 1939. Og med en åpningsdato som 1. april, lå det nærmest i luften at det kunne bli litt lureri. Moss Avis tok anledningen på strak arm og kunngjorde i sine spalter at det skulle være en spesiell akustikkprøve denne dagen. I et genialt trekk oppfordret de samtlige gjester til å ankomme iført kalosjer. Og som lydige mossinger gjør når det lokkes med gratis underholdning, strømmet en stor del av publikum til kinoen ikledd nettopp kalosjer – selvfølgelig uten at dette hadde den minste påvirkning på akustikken. 

Den offisielle åpningen fant sted den 19. april 1939, samtidig med at navnet på denne storslagne kinosalen ble avslørt for publikum. Moss kunne nå stolt kalle sitt nye kinopalass for «Parkteateret». Et navn som ikke bare ble et tilfeldig navn, men snarere et resultat av engasjementet fra byens egne innbyggere. I en prosess som involverte forslag og avstemming, kom dette navnet til syne som en soleklar favoritt. Faktisk ble «Parkteateret» foreslått hele 44 ganger blant de 209 innsendte forslagene, hvor de neste beste navn var «Kringsjå» og «Thalia». Dette navnet, fylt med historie og lokal stolthet, skulle vise seg å klekke ut som en tidløs etikett for byens nye og moderne arena, en tittel som skulle bæres med verdighet helt frem til 2024 og langt inn i fremtiden. Selve Kinoen har for lengst funnet ny plass i Møllebyen. Og Parkteateret fremstår i dag som en dynamisk og multifunksjonell kulturarena med en moderne scene, konsert og teater-juvel midt i sentrum.

Inne i bygningen var det ikke bare filmopplevelser som ventet på publikum. Lege- og tannlegekontorer fant sin plass, sammen med et mangfold av andre kontorer og moderne, flotte leiligheter. Bygningen var et samlingspunkt for både helse og dagligliv, hvor folk kunne nyte ikke bare kultur, men også ta vare på sitt velvære. Etter hvert vokste det frem blokker på hver side av Park kino, og i dag utgjør de en integrert del av et omfattende blokk-kompleks som omfavner hele kvartalet mellom Dronningens gate, Storgata og Kirkegata. Et område som undertegnede gjerne kunne navngitt «Kirkestædet» i dag! 

Den totale summen for kinoen kom på 950 000 kroner. 

På den sørlige delen av Jeløy, en liten høyde kjent som Hopperntoppen i dag, stod en gang en beskjeden trebygning som huset en skole. Skolen, som først ble etablert for å tjene lokalsamfunnet i området, gjennomgikk flere transformasjoner og ekspansjoner, spesielt i årene 1908, 1913 og 1924.

Skolen hadde en tredelt struktur hvor elevene kun hadde undervisning to ganger i uken, noe som reflekterer de tidlige dagene av rural utdanning i Norge. Hoppernskolen betjente barn fra området ovenfor Vestre Kanalgate og fra knekken der Tronvikveien starter, og tilbød primært undervisning i religion, norsk og regning.

En interessant anekdote fra skolens historie involverer en lærer som var kjent for sin lidenskap for hagearbeid, og hvordan han involverte elevene i denne aktiviteten. Dette ga en praktisk dimensjon til skoledagen og hjalp til med å forsterke et forhold til natur og praktisk læring.

Skolen hadde også sine utfordringer. En bemerkelsesverdig hendelse var da en elev forsøkte å røyke tobakk i klasserommet, noe som resulterte i en streng reaksjon fra læreren. Dette episoden førte til en undersøkelse som avdekket at nesten alle elevene ved skolen røykte i en eller annen form, noe som viser de sosiale normene og utfordringene i samfunnet på den tiden.