Molbæktjernet

Molbæk/Moldbæk/Mollebek/Molbekk

I dag ligger Molbekktjernet som en liten perle midt inni i større anleggsområde fordi Bane NOR anlegger ny jernbane. Tjernet har beholdt sin idyll og vil trolig fortsette med det i ennå mange år. Om ikke eiendomsspekulanter nok en gang får sin vilje, og et boligfelt overtar plassen. Noe som har vært forsøkt ved flere tilfeller i følge byens aviser. Kystlinjen går ved tjernet og er en populær plass.

Selve navnet er jeg litt usikker på. Men «Molbæk» er et kjent dansk navn.

I begynnelsen var det nok mer myr enn tjern, og det ble gradvis dypere ettersom bunnen slo seg til ro og det var lite vann som rant ut av tjernet.

Da tjernet var mindre, var det trolig mye tettere skog og en blanding av religion og hedeniske skikker i området. Det er sannsynlig at tjernet var sett på som trolsk, og hadde både nøkken og andre overtroiske elementer knyttet til seg. Druider holdt til i skogen, og det var flere rettersteder i området. Dessuten gikk den senere kongeveien like ved en ferdselsåre som er svært mye eldre enn selve kongeveien.

Således kan vi se at Tjernet på Molbæk har en lang historie knyttet til overtro, religion og myter. Selv om det ikke lenger er sett på som trolsk i dag, bærer det fremdeles preg av sin historie og kultur som har formet det over tid.

Den flotte trebrua som står der i dag, er en kopi av en eldre bro. Den nye er bygget av mossespeiderne. Før den første trebrua var det en hengebru med tynne planker på stålwire. Sånn passe vinglete skal man tro, selv om den ikke var så lang.

Molbæktjernet, en idyllisk og historisk plass i det norske landskapet, har gjennomgått store endringer gjennom tidene. På 1800-tallet ble området kjøpt opp av bedriften M. Peterson & Søn, som drev tømmer- og isblokkeksport. Tjernet var spesielt egnet for isskjæring, og Peterson utvidet det og satte opp en kunstig voll, som fortsatt finnes på turstien fra broen i dag. Vollen ble bygget av svenske arbeidere kjent som «grågjess», som var spesialister på stein- og leirvoller.

Isblokkeksport var en viktig del av Petersons virksomhet, og han drev en stor butikk i Paris som solgte store isblokker. Molbæktjernet ble dermed en viktig kilde for is til eksport. Den første isskjæringen startet allerede i 1880.

Selv om Molbæktjernet har gjennomgått store endringer gjennom tidene, står vollen fortsatt som et bevis på en svunnen tid. Det er en påminnelse om hvordan naturressursene i dette området har blitt brukt og utnyttet gjennom historien.

Isinnhøsting på tjern var en viktig og hard jobb som krevde både styrke og presisjon. Før arbeidet kunne begynne, var det viktig å rengjøre tjernet for løv og andre hindringer, samt å måke snøen vekk for å sikre at isen ville være ren og tykk. «Snøis» fikk dårlig karakter. Når isen var rundt 12-20 tommer tykk kunne man begynne.

Det var spesielle verktøy som ble brukt for å skjære isen. Sagbladene var brede ved håndtaket og ble smalere mot enden, og ofte ble gamle oppgangssager resirkulert. Isblokkene som ble skåret var på 24 x 24 tommer, og det var en egen teknikk som skulle benyttes for å skjære dem. Først skar de opp lange striper på langs med en stor plog. Disse hadde navnet «rebber». Da fikk de en mal å skjære etter og saget fra strek til strek.

Arbeidet var hardt og krevde lange dager. I en tid hvor store barter var populært var det nok godt med rim i bartene. Saga ga fra seg en skjærende høy lyd. Spesielt om man skjærte litt skjevt slik at bladet kom i klem. Det var også strenge regler som arbeiderne måtte følge, som å ikke røyke, tygge skråtobakk eller ha med mat eller drikke på isen. Dette var for å sikre at isen var av den reneste sorten, da mye av salget gikk til adelen i England, og det var sagt at selv Dronning Victoria av England fikk is fra Mobæk.

Arbeidslederen hadde imidlertid en flaske med brennevin på seg som kunne hjelpe mot kulde, utmattelse og til og med skader. Isinnhøsting på tjern var en viktig del av økonomien i gamle dager, og arbeidet som ble utført var avgjørende for å sikre at folk hadde tilgang til is gjennom sommeren.

En stor isbinge ble oppført like ved brua på Molbæk, litt ned i skråningen. Fra isbingen var det satt opp en stor trerenne som gikk helt ned til Mossesundet. Isen ble lagret i store flishauger i isbingen til ut på våren. Flis kan holde på is og snø gjennom en hel sommer. Isblokkene ble saget ut om vinteren og lagret i bingen. Fra isbingen sendt ned renna og ombord skip som lå klare i Mossesundet. Eksporten gikk videre i hovedsak til England, men også Stettin og mange andre steder i Europa. På bildet til høyre ser vi skipet «Jølund af Moss» som losser is i England. 

Johan Fredrik Thorne Peterson kjøpte senere det gamle svenske dampskipet SS Neptun i 1897. Denne døpte han om til «Molbæk». Skipet gikk i fast rute med isfart i månedene april til desember. Tok gjerne med is til England og alkohol, koks og andre varer i retur. Et skip Peterson solgt bare året etter. Og som skulle få sin egen historikk de neste tiår.

Isskjæringen satte rundt 30 mann i arbeid i 6- 8 uker. Arbeiderne som normalt jobbet på fabrikken til Peterson som sagarbeidere på sommeren, tjente 5 øre pr. isblokk. Med interessen for kjøp av isblokker tok man også i bruk is fra Noretjernet og flere steder i Vansjø. Faktisk var det så god butikk at det ble uvennskap blant byens is-foretingsmenn som satte stoppere for hverandre. ved flere tilfeller. En stor rettssak fulgte i kjølevannet av dette. 

Det var allikevel ingen lukrativ forretning da man aldri var sikre på markedet. Mye var avhengig av sommervarmen, spesielt i England. En sesong kunne alt være utsolgt på første måned, og neste sesong kunne man bli sittende med halve salget. Is-skipene konkurrererte i tillegg da de la til kai om å kapre de beste selgerne. I tillegg kunne været være lunefullt. Ble det vindstille kunne isen smelte før de var fremme. Ved dårlig vær kunne isblokkene bevege på seg fordi de var så glatte. Skip kunne kantre, folk havne i sjøen og isblokkene kunne bli til små isfjell. 

Men, det var altså ikke småtteri som ble tatt ut av isblokker. I toppåret 1898 gikk det hele 1700 skipslaster med is ut av Mossesundet. Ironisk nok, det samme året man oppfant «kjøleskapet». Man kunne begynne å lage kunstig is, og salget av isblokker sank drastisk. Og da strøm og kjøleteknikk ble utvidet forsvant også interessen for disse digre «kjøleskapene». Peterson la derfor ned isbedriften i 1909 og byens borgere begynte å ta i bruk tjernet. I 1915 brant isbingen ned. Den ga fra seg så mye røyk at folk fra Moss, Peterson og Kambo kom strømmende. Det var den gamle våte flisa som røykla området.  I 1917 ble de siste isblokkene skjært i Moss. Ser du riktig nøye etter er det ennå rester etter denne «industrien» i området nedenfor dammen på Molbæk, slik som på bildet til venstre.

Da var tjernet ble forlatt fra industrien og isblokkene var historie ble det samtidig en god og populær badeplass. Det var ofte fester på tjernet. Flere prammer ble benyttet på sommeren rundt på tjernet. Et sted ungdommen trivdes godt. Og barna bygget små skrøpelige flåter. Et lite paradis rett og slett, litt utenfor den støyende, stinkende og skitne byen. Selv om det kanskje både stinket og støyet fra Petersons fabrikk om vinden blåste i «feil» retning. På vinteren strømmet også byfolket hit. Mossespeiderne arrangerte flere konkurranser og øvelser der. De hadde også leir langs tjernet. I en periode var det flere beboer som fikk drikkevannet sitt fra Molbæk. I den samme perioden var det badeforbud i tjernet. Noe som selvsagt ikke ble overholdt, og politiet måtte stadig rykke ut.

Det var også et bra sted å gå på skøyter. Spesielt bandy var svært populært etter at isblokkindustrien var lagt ned. Her ble det spilt kamper. Både lokale og bykamper. I 1950 ble det satt ut Ørret i tjernet. I dag overnatter fortsatt folk rundt tjernet. Og skoleklasser reiser gjerne dit på tur. 

Da NSB i sin tid skulle bygge dobbeltspor inn mot Moss la de en del av jernbanen i en tunnel. Det ble snakk om å tørke ut tjernet, for det var uro om at vannet skulle lekke i tunnelen. Igjen overlevde denne perlen som mange ennå bruker som turmål, fiskested og til og med badeplass. Nå skal det sies at det ikke anbefales å bade der. Det er rett og slett fordi tjernet er et stille vann. Dermed er det god grobunn for, vel det meste du ikke har lyst til å ha med deg etter en dupp i tjernet. Under isblokkindustrien ble tjernet tappet en god del da isblokkene ble tatt ut og nytt vann kom sigende til på nytt. Dermed fornyet vannet seg for hver sesong. Om det fortsatt er fisk i tjernet, vet jeg ikke. 

Kanskje har du selv noen god minner herfra? 

KILDER
Et handelshus gjennom 150 år M Peterson & Søn 1951 
Topografiske og statistiske Meddelelser om Kjøbstaden Moss i dens Fortid og Nutid
J.H. Vogts skriftelige verk.
Hans Martinsens beretninger
Alfred Olsen Haugs beretninger 
Helge Warberg-Knoll
Byavisene