𝘎𝘶𝘥𝘮𝘰𝘳𝘦𝘯 𝘢𝘷 𝘭𝘰𝘬𝘢𝘭𝘩𝘪𝘴𝘵𝘰𝘳𝘪𝘦𝘯 𝘪 𝘔𝘰𝘴𝘴 𝘩𝘢𝘳 𝘣𝘭𝘪𝘵𝘵 𝘦𝘯 𝘥𝘦𝘭 𝘢𝘷 𝘴𝘪𝘯 𝘦𝘨𝘦𝘯 𝘩𝘪𝘴𝘵𝘰𝘳𝘪𝘦.
Da jeg begynte med Mossehistorien, og arbeidet på biblioteket i Moss, så var det en dame hvis navn stadig gikk igjen. Det skulle ikke ta lang tid før jeg traff henne. Hun var så åpen og hyggelig, og tok i mot mine tusen spørsmål. Hun ble en slags mentor. Med årene hadde vi flere samarbeidsprosjekter, og selv om Karin de siste årene selv sa at hun hadde lagt lokalhistorien på hylla, så greide hun ikke helt å la være. Du vil alltid ha en egen plass i min lokalhistorie, Karin. Tusen takk!
Og nå har byen mistet en av sine mest dedikerte og kunnskapsrike kulturvernere – og en sentral kraft bak bevaringen av industriens og byens glemte fortellinger.
1942 – 2025
Karin Behn-Skjævestad som ble født 10. november 1942 i det som den gang var Jeløy kommune, vokste opp med dype røtter i Moss. Hun var ikke bare mossing, men ekte mossianer – med aner tilbake til blant annet løytnant Henrich Behn, som deltok i kampene mot Karl XIIs styrker i 1716, og til byens siste vekter, Magnus Hansen. Hun bar arven videre, og brukte store deler av sitt liv på å forvalte den.
I voksen alder var det lokalhistorien som ble hennes store livsverk. Gjennom et sterkt personlig engasjement, kritisk blikk og stor kjærlighet for det gamle Moss, ble hun en uunnværlig formidler av byens materielle og immaterielle kulturarv. Hun samlet gjenstander, skrev artikler og hefter, arrangerte utstillinger, og åpnet dører for nye generasjoner av lokalhistorisk interesserte.
I tillegg var Karin en dyktig skribent og historieforteller, med nærmest fast plass i byens to lokalhistoriske tidsskrift, Moss Magasinet og Strandsitteren. I Moss Historielag var Karin strekt engasjert i kulturminnegruppa og før det, i det tidligere Moss Ætthistorielag.
Hun skrev og samlet inn så mye byhistorie at hun nærmest ble presset til egene utgivelser. Resultatet ble en hefteserie med tittelen «Moss i våre hjerter». Det kan skrives svært mye om hennes arbeid. Hun kartla gjenstander, interiør og gaver gitt til byen, og stilte spørsmål som mange glemte å stille: Hvor ble det av lysekronene fra kurbadet? Hvor er vanntroene på torvet?
Men det var i 1994 at hun virkelig blomstret. Da etablerte hun, sammen med Carl Alfred Heilmann, Moss Bryggeris Museum – byens første industrimuseum. Museet, som etter hvert rommet fire fulle utstillingsrom, ble hennes hjertebarn. Her ble historien om byens bryggerivirksomhet fortalt med flasker, etiketter, møbler, og ikke minst menneskers stemmer. Karin var opptatt av helheten – av arbeidsliv, drikkevaner, sosiale møteplasser og arkitektur. Hun hadde evnen til å se verdien i detaljer andre overså.
I 2015 mottok hun Mossianaprisen – en høyst fortjent anerkjennelse for sin utrettelige innsats for byens historie. Men hun bar aldri sin innsats med store ord. Hun arbeidet stille, målrettet og med en urokkelig tro på at historien måtte fortelles, ikke for sin egen del, men for fellesskapet.
Da bryggerimuseet stengte dørene i 2020, sørget hun for at samlingen ble tatt vare på. Det sier alt om henne – ansvarlig, forutseende og med blikket alltid vendt mot det som skulle komme.
Karin Behn-Skjævestad har satt dype spor i Moss. Hun etterlater seg ikke bare artikler, hefter og gjenstander – men en holdning. En holdning som sier at historien betyr noe, at gjenstander forteller, og at byen trenger røtter for å forstå seg selv.
Takk, Karin.
