1704
Ernst Ulrich Dose, som var overkammersekretær i København, tok initiativet til det som skulle bli Moss Jernverk. Dette jernverket, som hovedsakelig skulle produsere våpenmateriell, markerte starten på en betydelig industriell utvikling i området. Dose anskaffet et område kalt Nordbakke, tidligere eid av Hans Rosenkreutz, og etablerte dermed Moss’ første storfabrikk. På dette tidspunktet var den geografiske plasseringen av jernverket teknisk sett under Jeløy herred, siden nordsiden av fossen ikke var en del av Moss by.
For å sikre de nødvendige rettighetene for drift, kjøpte Dose flere gårder på Jeløy, inkludert Rosnes, Helgerød, Grimsrød, og Skipping. Disse gårdene eide vannrettighetene i fossen, som var kritiske for jernverkets operasjoner. Gjennom disse kjøpene sikret Dose retten til ni sager og to kverner i elva, noe som var essensielt for jernverkets virksomhet.
Dessverre døde Dose allerede i 1706, men hans initiativ hadde allerede satt i gang en prosess som ville prege Moss og omegn i årene som fulgte. Interessant er det også at Kong Frederik IV besøkte Moss to ganger det året, hvor han inspiserte produksjonen på jernverket. Kongens interesse for regionen strakk seg også til diskusjoner om å grave en kanal over Værlesanden, et prosjekt som ville ta generasjoner å realisere.
Den anbefalte lesningen, «Strandsitteren spesial» fra 2014 om jernverket, gir sannsynligvis en dypere innsikt i denne fascinerende delen av Moss’ industrihistorie, som speiler overgangen til mer industrialiserte samfunnsstrukturer i regionen.
1716
Den 26. mars 1716 ble Moss åsted for en dramatisk konflikt mellom norske og svenske styrker. Denne dagen brøt det ut kamp i Mossegatene, en hendelse som understreker regionens strategiske betydning under de nordiske krigenes tid. Svenske styrker led et nederlag i denne konfrontasjonen og ble tvunget til å overgi seg, noe som resulterte i at 300 svenske soldater ble tatt til fange.
Imidlertid var dette bare en del av de pågående stridighetene, for svenskene klarte å gjenvinne kontroll over byen kort tid etter. Moss’ rolle som et krigsskueplass understrekes ytterligere ved det neste slaget den 23. april, hvor kampene foregikk på bytorget, som i moderne tid tilsvarer området rundt Vincents Buddes Plass (nær dagens Torvgården).
I dette andre slaget sto general Vincents Budde og hans 1500 menn overfor en svensk styrke på 1000 soldater. Kampene var intense, med hundre menn som mistet livet og flere hundre andre som ble tatt til fange.
Disse hendelsene i Moss i 1716 er vitnesbyrd om en tid da Norge og Sverige var dypt involvert i konflikter som hadde langvarige effekter på regionen. Slagene i Moss er et eksempel på hvordan krigføring direkte berørte byer og deres innbyggere, og markerer viktige episoder i det bredere historiske landskapet av nordiske konflikter.
1719
Kong Frederik IV og kronprinsen var nok en gang på besøk i Moss. Trolig på jernverket denne gangen også. 15 viktige borgere fra ladestedet møtte opp og anmodet kongen om at stedet måtte få egen øvrighet eller byfogd. Noe kongen tok med seg til ettertanke. De seilte med Tordenskjold og skipet «Ebenetzer» videre til Christiania.
Kong Frederik IV og kronprinsen besøkte nok en gang Moss, et vitnesbyrd om stedets økende betydning og kongens interesse for industriell utvikling, spesielt med tanke på jernverket. Denne gangen var deres besøk også en politisk anledning. Femten fremtredende borgere fra ladestedet grep muligheten til å presentere sine anliggender for kongen. De anmodet om at Moss skulle få sin egen øvrighet eller byfogd, et skritt som ville markere en økt selvstendighet og administrativ anerkjennelse for området.
Kongens reaksjon, å ta forespørselen med til ettertanke, indikerer en vilje til å vurdere Moss’ voksende betydning og behovene til dets borgere. Dette møtet kan ha vært et avgjørende øyeblikk i ladestedets søken etter større selvbestemmelse og administrativ status.
Etter møtet fortsatte kongen og kronprinsen sin reise, denne gangen om bord på skipet «Ebenetzer», kommandert av den berømte Tordenskjold, videre til Christiania. Bruken av et skip med et så klingende navn som «Ebenetzer» og assosiasjonen med Tordenskjold legger en ytterligere historisk og kulturell dybde til denne anekdoten.
Dette besøket er et glimt inn i en tid da Moss gradvis skulpturerte sin identitet og posisjon i Norge, påvirket av industrielle ambisjoner, politiske forespørsler og kongelig oppmerksomhet.
1720
Den 10. august markerte et viktig vendepunkt for Moss, da ladestedet fikk tildelt sin egen byfogd, noe som vanligvis var et forvarsel om tildeling av bystatus. Christopher Eichorn ble den første utnevnte byfogden, men det ser ut til at han fungerte som en midlertidig løsning før Christian Schiøth overtok stillingen senere samme år. Schiøth skulle deretter tjene som byfogd frem til 1749, noe som indikerer en periode med stabilitet og etablering av juridisk og administrativ struktur i Moss.
Utnevnelsen av en byfogd til Moss signaliserte en anerkjennelse av stedets voksende betydning og autonomi. Selv om dette tildelte Moss en form for bystatus, var ikke stedet umiddelbart garantert rettigheter som et selvstendig handelssted. Dette betyr at selv om Moss ble anerkjent som en by, måtte det fortsatt gå litt tid før de oppnådde full handelsrettighet, og inntektene fortsatte å gå til Fredrikstad i mellomtiden.
Moss var underlagt Fredrikstad magistrat frem til 1775, noe som reflekterer en gradvis prosess mot full økonomisk og administrativ uavhengighet. Denne overgangen fra et ladested underlagt en annen bys jurisdiksjon, til en selvstendig by med egne rettigheter, speiler Moss’ utvikling og vekst, samt de gradvise endringene i det norske samfunnet og administrasjonen som tillot lokale samfunn å få mer kontroll over egne anliggender.
1723
Opprettelsen av et residerende kapellani i Moss var et betydelig skritt i byens utvikling, som ikke bare reflekterte veksten i befolkningen, men også et behov for å ha egne kirkelige tjenester og institusjoner. Et residerende kapellani betyr at byen fikk sin egen prest, som var forpliktet til å bo i byen, noe som styrket den kirkelige tilstedeværelsen og tilgjengeligheten for innbyggerne.
Frantz Michaelsen Vogel fra Tønsberg ble den første presten utnevnt til dette embetet i Moss. Hans tilstedeværelse symboliserte en viktig milepæl for det voksende samfunnet, ettersom han ville tilby åndelig veiledning og støtte til byens innbyggere. Før opprettelsen av dette kapellaniet var sognepresten, Christian Grave, delt mellom Moss og Rygge, noe som indikerer at Moss tidligere ikke hadde hatt fullt så direkte eller omfattende kirkelig betjening.
Grimsrød gård på Jeløya spilte en viktig rolle i det regionale kommunikasjonsnettet ved å fungere som en postgård, et element i det tidlige postvesenet. Som krongods hadde gården en lang historie, og det å være en postgård innebar et sett med ansvar og tjenester som var vitalt for kommunikasjon og transport av post i perioden.
En postgård var strategisk plassert langs faste ruter for å effektivisere posttjenesten, og for Grimsrød var dette knyttet til ruten over fjorden til Kristiania (nåværende Oslo). Dette systemet sikret at posten kunne bevege seg relativt raskt og effektivt gitt samtidens transportmuligheter.
Ansvarsområdene for en postgård som Grimsrød var betydelige. De måtte motta, sortere og viderebringe posten, en oppgave som krevde nøyaktighet og pålitelighet. Videre var de pålagt å stille med postryttere og postvogner, noe som innebar at de måtte ha tilgjengelige ressurser for både ryttere og passende transportmidler for å håndtere posten.
Torderød gård, som nevnt i skattematrikkelen, fremstår som en mindre gård med utfordrende landbruksforhold. Beskrivelsen av gården med «dårlig jord, ufruktbar til sæd» antyder at bøndene her sto overfor betydelige vanskeligheter når det gjaldt å dyrke avlinger. Kapasiteten for å så kun en halv tønne med blandet korn og en og en halv tønne med havre reflekterer de begrensede landbruksmulighetene gitt jordens kvalitet.
Torderød gård, som nevnt i skattematrikkelen, fremstår som en mindre gård med utfordrende landbruksforhold. Beskrivelsen av gården med «dårlig jord, ufruktbar til sæd» antyder at bøndene her sto overfor betydelige vanskeligheter når det gjaldt å dyrke avlinger. Kapasiteten for å så kun en halv tønne med blandet korn og en og en halv tønne med havre reflekterer de begrensede landbruksmulighetene gitt jordens kvalitet.
Tilstedeværelsen av en hest og tre andre kreaturer, antagelig kyr eller okser, indikerer at dyrehold var en del av gårdens drift, selv om skalaen var begrenset. Å ha kjørt inn 24 lass med høy vitner om en viss grad av fôrproduksjon, som var nødvendig for å opprettholde dyrene på gården.
Eiendommens størrelse, anslått til rundt 28-30 mål i 1396, gir ytterligere perspektiv på gårdens omfang. Dette arealet må betraktes i kontekst av tidens landbruksteknikker og ressursutnyttelse, som ville ha påvirket hvor mye jord som kunne dyrkes effektivt og hvilken type avlinger som kunne produseres.
1726
Opprettelsen av den første almueskolen i byen var et viktig steg i retning av å tilby grunnleggende utdanning til alle lag av befolkningen, spesielt til de mindre privilegerte. Almueskolen, ofte referert til som «fattigskole» på den tiden, var en kommunal barneskole ment for å gi barn fra mindre bemidlede familier en sjanse til å lære lese, skrive og regne, som var vesentlig for å forbedre deres livsvilkår og arbeidsmuligheter.
At skolen ble finansiert av fattigkassen indikerer at utdanningen var rettet mot samfunnets fattigere segmenter. Veldedige gaver og inntekter fra kriminelle bøter utgjorde også en del av finansieringsmodellen, noe som reflekterer en samfunnsmessig anerkjennelse av utdanningens betydning, selv for de minst velstående.
Denne utviklingen var et skritt bort fra den tidligere dominansen av private skoler, som ofte var forbeholdt barn av mer velstående familier. Ved å opprette almueskolen ble døren åpnet for en mer inkluderende utdanningsmodell, hvor alle barn, uavhengig av økonomisk bakgrunn, kunne få tilgang til grunnleggende opplæring. Dette var fundamentalt for å fremme lesekyndighet og utdanningsnivå i befolkningen, som igjen la grunnlaget for videre samfunnsmessig og økonomisk utvikling.
Den skotskættede Andrew Christie, som slo seg ned i Moss og tok det mer norsk-klingende navnet Andreas, (samt Chrystie for å unngå misforståelse med navnet Kristus) representerer en interessant figur i byens historie.
Ved å bli en av byens grunnleggere, spilte han en betydelig rolle i utviklingen og etableringen av Moss som et viktig samfunn.
Innvandrere som Christie bidro ofte med nye ideer, ferdigheter og perspektiver som kunne være avgjørende for utviklingen av småsamfunn og byer. Ved å integrere seg i samfunnet og ta del i byens vekst og utvikling, kunne individer som Andreas Christie ha hatt en hånd i å forme den økonomiske, kulturelle og sosiale strukturen i Moss.
1727
Grensene i kjøpestaden Moss ble fastlagt for første gang. Fastsettelsen av grensene i Moss representerer et viktig skritt i byens formelle anerkjennelse og organisering. Dette var en avgjørende handling som ikke bare definerte byens fysiske omfang, men også formaliserte dens status og jurisdiksjon. Ved å fastlegge klare grenser, ble Moss i stand til å operere med en definert identitet og en anerkjent administrativ og geografisk tilstedeværelse.
1731
103 skip med trelast gikk fra Moss til Danmark og England dette året. Dette illustrerer Moss’ betydelige rolle i handelen og økonomien i perioden.
Trelasthandelen var en hjørnestein i norsk økonomi, spesielt viktig gitt Norges rike skogressurser. For Moss, som lå gunstig til ved Oslofjorden, betydde dette en strategisk posisjon i eksport av trelast.
For Moss betydde denne omfattende handelsaktiviteten økt velstand og utvikling. Det skapte arbeidsplasser og førte til vekst i relaterte sektorer, som skipsbygging, sagbruk og andre tjenester knyttet til havnen og handel. Økonomisk vekst stimulerte også befolkningsvekst og urbanisering, som igjen bidro til videre sosial og økonomisk utvikling i byen.
1733
Ved kongelig reskript av 26. januar fikk Moss endelig fortollingsfrihet, på lik linje med andre kjøpsteder, og byen ble tildelt fulle kjøpestadsrettigheter. Dette markerte et viktig øyeblikk i Moss’ historie, ettersom kjøpestadsrettighetene ikke bare anerkjente byens økonomiske betydning, men også gav den flere selvstendige rettigheter og privilegier som ville bidra til videre vekst og utvikling.
Kong Christian VI og dronningen passerte gjennom Moss og reiste over Tronvik til vestsiden av fjorden. Deres passasje ble markert med en seremoniell salutt fra et nyopprettet borgerkorps, et tegn på byens respekt og anerkjennelse av monarkiet. Kongens generøsitet, demonstrert ved å forære 300 riksdaler til opplæring av fattige skolebarn, understreket også den kongelige støtten til utdanning og velferd i byen. Dette bidraget fra kongen var betydelig, da det ikke bare understøttet utdanning for de mindre privilegerte, men også viste en forpliktelse til å fremme velferd og opplysning i det norske samfunnet. Gaven til fattige skolebarns opplæring ville ha en direkte positiv innvirkning på livene til individuelle barn og på byens fremtid.
1736
Det første apoteket i Moss ble etablert, kjent som «Moss Apothek». Dette apoteket var blant de første i landet, noe som markerer en viktig utvikling i byens og regionens medisinske og farmasøytiske tjenester. Det er en misforståelse at apoteket opprinnelig ble kalt «Elephantaphoteket»; dette navnet ble faktisk tatt i bruk senere, da apoteket flyttet fra Høstegården til Kongens gate. Flyttingen og navneendringen reflekterer apotekets vekst og utvikling over tid, og navnet «Elephantaphoteket» er sannsynligvis knyttet til et symbol eller skilt som ble brukt for å identifisere apoteket etter flyttingen.
1739
Familien Chrystie, flyttet inn på Torderød dette året og ble en betydelig del av gården og områdets historie, ettersom de ble værende der i flere generasjoner. Dette langvarige bostedet antyder at familien spilte en viktig rolle i lokal samfunnsutvikling og også i økonomiske og sosiale aktiviteter i området. Deres tilstedeværelse over generasjoner bidro til kontinuitet og stabilitet, både på gården og i det lokale samfunnet. Familier som Chrystie, som etablerte seg over lengre perioder, er ofte viktige i å forme og opprettholde lokale tradisjoner, kulturarv og sosiale strukturer.
1740
Andreas Chrystie, en entreprenørisk skikkelse i Moss, bidro til byens økonomiske utvikling ved å etablere byens første maltgjøreri. Dette var et viktig skritt i diversifiseringen av byens industrielle og kommersielle aktiviteter, spesielt i en tid da ølbrygging og relaterte næringer begynte å ta form som betydelige økonomiske sektorer.
Ved å kjøpe gården Torbjørnsrød og legge den under Torderød, utvidet Chrystie sin innflytelse og ressursbase i regionen. Dette kjøpet kan ha vært strategisk, både for å styrke maltgjøreriets råvaretilgang og for å konsolidere eiendomsbesittelser, noe som ville gi ham større økonomisk og sosial ståsted i Moss.
1741
En klesfabrikk ble etablert på gården Fuglevik på Jeløy, noe som representerer et viktig skritt i industrialiseringen og økonomisk diversifisering i området. At gården fikk kongelig privilegium til å drive fabrikken, indikerer at denne virksomheten hadde offisiell støtte og var ansett som betydningsfull for regionens eller landets økonomi. Kongelige privilegier var ofte nødvendige for å drive visse typer virksomheter og kunne inkludere eksklusive rettigheter som beskyttet mot konkurranse.
David Schiøth, som drev fabrikken, spilte en nøkkelrolle i dens operasjoner og suksess. Hans lederskap og entreprenørskap bidro sannsynligvis vesentlig til fabrikkens ytelse og dens bidrag til lokal økonomi. Etableringen av klesfabrikken på Fuglevik er et eksempel på hvordan enkeltpersoner og familier kunne påvirke økonomisk utvikling og industriell vekst i sine lokalsamfunn.
Denne utviklingen markerte også et skifte i næringslivet på Jeløy og i Moss-regionen, fra primært jord- og skogbruk til mer diversifisert industriell aktivitet, noe som reflekterer bredere økonomiske endringer i Norge på den tiden.
1748
Byens borgervern, også kjent som «borgervæpning», mottok sin egen fane, et symbol på identitet og samhold blant medlemmene. Å ha en egen fane var ikke bare en æresbevisning; det representerte også en formalisering av borgervernets rolle i samfunnet. Fanen tjente som et visuelt symbol på borgervernets autoritet og forpliktelse til å beskytte og tjene lokalsamfunnet.
Borgervernet, som ofte besto av lokale innbyggere som hadde organisert seg for å bidra til byens sikkerhet og orden, spilte en viktig rolle i mange byer før moderne politistyrker ble vanlige. Å være utstyrt med en fane ville styrke følelsen av enhet og stolthet blant medlemmene og gi dem en tydelig identitet i byen.
Fanen ville sannsynligvis bli brukt under seremonier, offentlige sammenkomster og i situasjoner der borgervernet ble kalt inn for å opprettholde orden, og tjente som et kraftfullt symbol på byens fellesskap og samarbeidsånd.
1749
Kong Frederik V besøkte Moss.
Thomas Coegius utnevnt til byfogd i Moss, og tjenestegjorde fra 1749 til 1762. Som byfogd hadde Coegius en sentral rolle i administrasjonen av byens lovgivning og orden. Byfogdens ansvar kunne inkludere alt fra rettshåndhevelse til administrativ ledelse, og posisjonen var avgjørende for dagligdags styring og opprettholdelse av rettsstaten i byen.
1753
Mord på åpen gate, der Jan Hansen drepte sin forretningspartner Niels Thaulow, rystet byen Moss dypt. Bakgrunnen for handlingen, en eskalerende krangel og et oppløst partnerskap, illustrerer hvordan personlige og forretningsmessige konflikter kunne få fatale utfall på den tiden. Thaulows beslutning om å avslutte partnerskapet med Hansen og i stedet inngå et kompaniskap med David Chrystie, kan ha vært utløsende for tragedien.
Straffen Jan Hansen mottok, reflekterer periodens strenge rettspraksis. Bruken av glødende tenger, amputasjon av hånden, og deretter halshugging, viser hvor brutale straffemetoder kunne være. At straffen ble utført i Fredrikstad, ikke i Moss der forbrytelsen fant sted, var en måte å utføre rettferdighet på et sted hvor den dømte ikke var kjent og derfor ingen partiske forbundsfeller.
Overtro spilte også en rolle i samfunnet på denne tiden. Troen på at kniven som ble brukt i mordet senere kunne fungere som et helbredelsesmiddel mot sykdommer, understreker hvordan gjenstander assosiert med dramatiske eller tragiske hendelser ofte ble tillagt spesielle krefter. At kniven ble ansett som nyttig mot «ulumske utvekster» viser en blanding av frykt, respekt og en søken etter mening eller hjelp i det overnaturlige, noe som var vanlig i folketroen på den tiden. De sies at en healer fikk tak i mordvåpenet.
«Jeløen c. 1780, En Morder-Kniv er i mange Tilfælde nyttig. Hjælper ogsaa for Værk i Kvinde-Bryster, naar man stryger dem 3 Gange avint med den.»
1758
Under Syvårskrigen (1756-1763), en global konflikt som involverte de fleste av Europas stormakter på den tiden, ble norske tropper sendt til Moss for deretter å bli transportert videre for å forsvare Holstens grenser. Holsten, den gangen under dansk-norsk herredømme, var et strategisk viktig område, og dets forsvar var avgjørende i konteksten av de større militære og politiske manøvrene under krigen.
Det at norske tropper ble sendt fra Moss illustrerer byens rolle som en viktig transport- og logistikkhub, gitt dens beliggenhet ved kysten og dens havnefasiliteter. Innskipingen av tropper fra Moss indikerer en mobilisering av ressurser og en koordinering på tvers av det dansk-norske riket, noe som var nødvendig i en tid der regionale og globale konflikter ofte trakk inn flere land.
1760
Konsumpsjonsskatt, en statlig skatt på varer som ankom byen, ble innført i Moss, samt i andre byer, over det siste året. Dette er en skatteform som pålegger en avgift på varer ved deres ankomst eller salg innenfor en bys grenser. Innføringen av konsumpsjonsskatt kan ha en rekke økonomiske og sosiale konsekvenser for byene det angår, inkludert Moss.
1762
Moss Jernverk spilte en kritisk rolle i å støtte den norske flåten ved å levere 86 kanoner og 50 000 kuler i 1762. Dette var en betydelig produksjon og viser viktigheten av Moss Jernverk i den industrielle og militære historien til Norge.
Jacob Pram ble utnevnt til byfogd i Moss, en stilling han hadde fra 1762 til 1778. Som byfogd hadde Pram en sentral rolle i byens administrasjon og rettshåndhevelse, og hans periode som byfogd markerer en viktig fase i Moss’ lokale historie.
Den 9. januar 1762 brøt det ut en brann i huset til Møller Thomas Wibe. Dette var en signifikant hendelse som antageligvis påvirket både lokale innbyggere og byens infrastruktur. Branner på denne tiden kunne ha alvorlige konsekvenser, gitt mangel på moderne brannbekjempelsesteknikker.
Skattematrikkelen fra 1762 gir oss innsikt i Moss’ demografi. Det var 801 innbyggere over 12 år, og av disse var det 33 så fattige at de ikke hadde midler til å betale skatt. Disse tallene gir en interessant innsikt i den sosioøkonomiske strukturen i Moss på midten av 1700-tallet.
1767
Et brannkorps ble opprettet i byen.
Dette «brannkorpset» besto av lokale innbyggere som frivillig stilte opp for å beskytte byen mot branner. De hadde ansvaret for en brannvogn, som var langt fra de motoriserte og teknologisk avanserte brannbilene vi kjenner i dag. I stedet var det snakk om en mer primitiv kjerrevogn, ofte utstyrt med en manuell pumpe som kunne brukes til å sprøyte vann på flammene.
1771
Storebro over Fossen ble oppført på nytt. Storebro kommer av at det flere flere broer nedover elven. Like nedenfor Storebro lå Lillebro. Da snakker vi ennå om en bro bygd på planker. Steinbroen kom ikke før 1837.
I 1771 ble Storebro over Fossen i Moss oppført på nytt. «Storebro» fikk navnet sitt fordi den var den største blant flere broer som krysset elven i området. Skrått på nedsiden over fossens andre løp lå Lillebro.
På den tiden var broene i Moss, inkludert Storebro, primært bygget av planker. Dette var den vanlige metoden for brobygging før industrielle fremskritt gjorde det mulig å konstruere mer holdbare og permanente strukturer. En bro bygget av planker ville kreve jevnlig vedlikehold og var mer utsatt for skader fra vær, flom og slitasje over tid.
Det var først i 1837 at steinbroen ble introdusert.
1772
Det residerende kapellani for Moss ble nedlagt. Dette markerte en viktig endring i kirkens organisatoriske struktur og dens rolle i samfunnet på den tiden. Et residerende kapellani refererer til en posisjon innenfor den kirkelige hierarkiet, hvor en kapellan (en slags prest eller hjelpeprest) har et fast bosted eller virke i et bestemt område eller samfunn, i dette tilfellet i Moss.
Kapellanen hadde flere ansvarsområder, inkludert å holde gudstjenester, administrere sakramentene, undervise i kristendom, og yte pastoral omsorg til menighetens medlemmer. Kapellanen kunne fungere som en stedfortreder for sognepresten eller ha sitt eget spesifikke ansvarsområde innenfor et større sogn.
1774
En ny kirke ble planlagt. Tomten som ble kjøpt til den nye kirken, lå omtrent der dagens kirke står. Kirkekassen, som håndterte de økonomiske midlene for kirkens behov, sto for innkjøpet av tomten.
1775
Byen fikk sin egen magistrat, en endring formalisert ved kongelig reskript den 23. mars. ble utnevnt til posisjonen, og han tjenestegjorde fram til 1793, noe som indikerer en periode med stabil ledelse.
Før denne endringen, var Moss under jurisdiksjonen til Fredrikstad magistrat. Dette betydde at mange av de lokale administrative og juridiske anliggendene ble håndtert eksternt, noe som kunne ha lagt begrensninger på byens evne til å styre sine egne saker på en effektiv og umiddelbar måte.
Opprettelsen av Moss’ egen magistrat hadde sannsynligvis en umiddelbar og varig innvirkning på byens selvstyre og lokalforvaltning. Med en lokal magistrat kunne beslutninger som påvirket dagliglivet i Moss, inkludert lov og orden, byutvikling og administrasjon, tas nærmere hjem og med større kjennskap til lokale forhold og behov.
1776
Bernt og Jess Anker sitt kjøp og overtagelse av Moss Jernverk representerer en betydelig hendelse i byens industrihistorie. Anker-familien, kjent for sin betydelige rolle i norsk næringsliv på 1700-tallet, bidro sterkt til utviklingen av industrien i Norge.
I 1776 var Moss en by med en betydelig mengde gårder, totalt 196, noe som gir et innblikk i byens størrelse og struktur på den tiden. Det interessante notatet her er at kun to av disse gårdene var bygget i mur, noe som indikerer en dominans av trekonstruksjoner i byens arkitektoniske landskap.
Gårder bygget i tre var typisk for Norge på 1700-tallet, delvis på grunn av tilgjengeligheten av treverk som en ressurs, men også på grunn av byggetradisjoner og -teknikker som var rådende på den tiden. Tre var lett tilgjengelig, forholdsvis enkelt å arbeide med, og tilbød tilstrekkelig isolasjon mot kalde vintre.
At kun to gårder var bygget i mur kan peke på flere faktorer. For det første kunne kostnaden og tilgjengeligheten av byggematerialer som stein og murstein ha begrenset bruken. For det andre kunne murgårder ha vært forbundet med en viss status eller rikdom, gitt at de var mindre vanlige og potensielt dyrere å bygge. Det kan også indikere at risikoen for brann var en reell bekymring, ettersom murbygninger generelt er mer brannsikre enn trebygninger.
1778
Innføringen av et forbud mot at dyr skulle vandre alene rundt i gatene i Moss. Før dette forbudet var det vanlig i mange samfunn at husdyr som høner, griser, kuer og geiter fritt kunne bevege seg i gatene, noe som reflekterer en mer landlig eller mindre strengt regulert tilnærming til bylivet.
«Konvensjonsgården», som sto ferdig bygget og ble tatt i bruk av brødrene Anker, representerer en betydelig arkitektonisk og sosial tilføyelse til Moss sin bystruktur.
Dette bygget tjente ikke bare som bolig og kontor for Anker-familien, men også som et samlingspunkt for sosiale begivenheter, noe som illustrerer dens rolle i det sosiale livet i byen.
Å ha en egen ballsal indikerer at Konvensjonsgården var et sted for storslåtte sammenkomster, hvor store og flotte fester ble avholdt. Dette tyder på at bygget var en av de fremste sosiale arenaene i Moss.
Jens Henrik Debes ble utnevnt til byogd for Moss (1778-1793).
1779
Da den gamle kirken i Moss, bygget i 1609, ble ansett som nedslitt og ødelagt, ble det besluttet at den skulle rives. Salget av tømmeret fra den gamle kirken for 152 riksdaler reflekterer praksisen på den tiden, hvor materialer ofte ble gjenbrukt eller solgt videre, selv om det spesifikke bruksområdet for tømmeret etter salget forblir ukjent. Et uthus i Gudes gate er nevnt.
En ny kirke ble reist omtrent 100 meter øst for den gamle kirken, nær plasseringen av dagens kirke. Denne nye kirken, en korskirke laget i tømmer, representerte en fornyelse av det åndelige rommet for Moss’ innbyggere. At den var en korskirke antyder en bestemt arkitektonisk stil og utforming, som var ment å reflektere kirkens liturgi og spiritualitet.
Denne kirken stod frem til 1858 før den ble ødelagt i en av de mange store bybrannene som Moss opplevde.
I 1861 ble en ny kirke, denne gangen bygget i mur, oppført på stedet. Denne endringen i byggemateriale fra tre til mur var et viktig skritt for å øke brannsikkerheten og varigheten til byens sentrale åndelige bygning. Den nye kirken ble innviet den 5. desember og markerte begynnelsen på et nytt kapittel i historien til Moss’ kirkeliv.
1780
Kirketomta gikk helt opp til Fleishers gate. Kommunen kjøpte dette året en del av eiendommen til Kirken og opprettet en torvplass mellom kirken og Fleishers gate. Et årlig marked ble holdt på «kirketorvet» fra dette året.
Henrich Gerner ble født 27. januar 1780 av foreldrene Jens Gerner og Witte Christine Angell.
1782
En mossing ble dømt for 3. gangs tyveri. En øks var stålet denne gangen. Straffen var å «miste sin hud» ved Kagen og arbeide i jern i nærmeste festning på livstid.
Å «miste sin hud» ved Kagen refererer til en form for fysisk avstraffelse der personen ble flådd på et område av kroppen, en praksis som kan virke grusom etter dagens standarder. Denne typen straff ble ofte utført offentlig, delvis som en form for avskrekkende eksempel for andre.
Å bli dømt til å arbeide i jern i nærmeste festning på livstid indikerer at personen ble sendt til tvangsarbeid, en annen form for alvorlig straff. Å arbeide i «jern» refererer til bruk av lenker eller jernbånd, noe som ytterligere indikerer straffens strenghet. Tvangsarbeidet skulle utføres på en festning, som trolig var en av de mange festningsverkene i Norge, hvor fanger utførte hardt fysisk arbeid under strenge forhold.
1785
Tollstedet Moss fikk egne distriktsgrenser fastlagt.
Definisjonen av slike grenser var viktig for å regulere handel og tollinntekter, som var vesentlige for byens og statens økonomi.
Tollsteder spilte en kritisk rolle i reguleringen av handel; de var punkter hvor varer ble inspisert, og toll ble pålagt for importerte og eksporterte varer. Å ha klart definerte distriktsgrenser var avgjørende for effektivt å administrere og håndheve disse oppgavene. Det hjalp også i å forhindre smugling og sikre at handelsaktiviteter ble overvåket og skattlagt på riktig måte.
For Moss, som var og fortsatt er en viktig havneby, ville opprettelsen av klare tollgrenser ikke bare formalisere tollområdets jurisdiksjon, men også bidra til å fremme lovlig handel og sikre inntekter fra tollavgifter. Disse inntektene var viktige for både lokal og nasjonal økonomi, og bidro til å finansiere offentlige tjenester og infrastruktur.
1786
Moss fikk sitt eget bysegl. Et symbol på byens økende selvstendighet og identitet. Seglet, med et bilde av kirketårnet omkranset av fugler, fungerte ikke bare som et offisielt symbol; det bidro også til å fremme en følelse av fellesskap og stolthet blant byens innbyggere. Byseglet ville ha blitt brukt i offisielle dokumenter, som et symbol på byens autoritet og særegenhet.
Et nytt kart over Moss ble tegnet i 1786, som oppdatering fra de eldste kartene fra 1740-årene. Kartet ville ikke bare ha vært viktig for byplanlegging og administrasjon, men også for handel, navigasjon, og for innbyggernes forståelse av deres egen by. Et slikt kart ville ha hjulpet til med å formalisere bygrenser, eiendomsrettigheter, og kunne også ha vært et verktøy for å tiltrekke handelsmenn og nye innbyggere.
En kommunal jordmor ble ansatt i byen i 1786. Dette viser en økende anerkjennelse av behovet for offentlig helseomsorg og kvinnenes rolle i samfunnet. Jordmoren spilte en kritisk rolle i å forbedre helseutfallene for mødre og spedbarn på en tid da medisinske ressurser var begrensede, og kunnskapen om barnefødsel og spedbarnspleie var i utvikling.
1787
Det første kjente brennevinsbrenneri i byen ble anlagt i 1787. At det første brenneriet ble en umiddelbar suksess indikerer at det var en sterk etterspørsel etter brennevin i byen og muligens også i omliggende områder. Den raske veksten i antall brennerier tyder på at andre så en mulighet til å kapitalisere på denne etterspørselen, noe som førte til en blomstrende lokal industri.
I 1851 hadde årsproduksjonen nådd hele 2,4 millioner potter brennevin, noe som illustrerer den enorme skalaen av denne industrien i Moss. Dette omfanget av produksjonen kunne ha hatt flere konsekvenser for byen. På den ene siden ville det ha bidratt betydelig til lokal økonomi, skapt arbeidsplasser og generert skatteinntekter. På den andre siden kunne det ha hatt sosiale og helsemessige konsekvenser, gitt problemene som ofte følger med høyt alkoholforbruk.
Veksten i brennevinsproduksjonen i Moss kan også sees i lys av bredere historiske trender, da produksjon og forbruk av brennevin var vanlige i mange deler av Norge og Europa på denne tiden. Det reflekterer også endringer i landbruk, handel og industri, hvor tilgjengelighet av råvarer, som korn, og forbedringer i destillasjonsteknologier spilte en rolle.
1788
30 soldater med 1 offiser fra Det norske Jaegerkorps opprettet et standkvarter i Moss i 1788. Det norske Jegerkorps, kjent for sine lette infanterienheter som ofte opererte uavhengig, spilte en viktig rolle i Norges militære organisasjon på den tiden.
Standkvarteret i Moss var aktivt i en periode på omtrent åtte år, fram til 1796, og dette ville ha hatt flere implikasjoner for byen. For det første ville det ha styrket byens militære betydning og forsvarskapasitet. Soldatene og offiseren ville ikke bare ha bidratt til byens sikkerhet, men også til den lokale økonomien gjennom forbruk og mulige samarbeid med lokale virksomheter.
Kronprins Frederik var flere ganger i Moss i 1788.
1789
I 1789, mot en bakgrunn av urolige tider, tok Moss betydelige sikkerhetstiltak ved å opprette bommer ved alle innkjørsler til byen, og en palisade ble satt opp øverst i Kongens gate. Disse tiltakene reflekterer byens respons på økte trusler eller erfaringer fra tidligere hendelser som krevde styrket lokal sikkerhet og forsvar.
Bommene ved byens innkjørsler ville ha fungert som kontrollpunkter, hvor personer og varer som kom inn og gikk ut av byen kunne inspiseres og overvåkes. En palisade, som ofte består av en solid stakitt eller gjerde av pæler.
I 1789 tok Moss et viktig sosialt skritt ved å kjøpe en bygård og omgjøre den til en fattigstue. En fattigstue i denne konteksten fungerte som et sted for omsorg og tilflukt for de fattige, ofte tilbydende grunnleggende behov som mat, ly og noen ganger medisinsk hjelp eller arbeid. Ved å etablere en slik institusjon, anerkjente kommunen behovet for å bistå innbyggere som ikke kunne forsørge seg selv, enten på grunn av alder, sykdom, funksjonshemming eller mangel på arbeid.
1791
Et klubbselskap ble dannet. «Moss Klub». En klubb for de rike og de med embetsroller. Klubber av denne typen fungerte som sosiale knutepunkter der medlemmer av den høyere sosiale og økonomiske klassen kunne møtes, utveksle ideer, engasjere seg i rekreasjonelle aktiviteter, og ofte påvirke lokal politikk og økonomi. Senere byttet klubben navn til «Moss Klub- og Balselskap» i 1867.
I 1791 markerte Moss seg på den internasjonale handelsscenen ved å sende ut den første norske Østindiefareren fra Moss Jernværk. Dette var en betydningsfull hendelse for både byen og Norge, ettersom det representerte en utvidelse av den norske handelen til det globale markedet, spesielt til de lukrative handelsruter til Øst-Asia.
Østindiefarere var handelsskip som reiste mellom Europa og de asiatiske territoriene, hovedsakelig for handel med varer som krydder, silke, te og porselen, varer som var høyt verdsatt i Europa på den tiden. Å engasjere seg i denne handelen var både risikabelt og potensielt svært lønnsomt, gitt de lange og farefulle sjøreisene og den intense konkurransen fra andre europeiske makter.
Just Gude kjøpte Thaulowløkken av familien Thaulow i 1791. Hvor den var i familien Gudes eie frem til 1814.
1795
En vannledning laget av uthulet treverk ble gravd ned i Postmestergaten (Gudes gate) og Storgaden. Vannet ble fraktet gjennom vannledningen fra Vansjø til Johan Gude. Vannet var gratis men de tilkoblede betalte for egne utgifter.
Storgaten 20 (konsul H. B. Petersens gård) ble oppført dette året.
1796
I 1796 ble det bevilget 12 riksdaler til byens to tamburer for deres «Umage ved offentlige Bekjentgjørelser». Dette indikerer at tamburene, som sannsynligvis var offentlige tjenestemenn ansvarlige for å kunngjøre offentlige meldinger eller kunngjøringer i byen, ble honorert for sin innsats.
Det norske Jægerkorps, som hadde hatt garnison i Moss siden 1788, ble flyttet til Christiania. Denne flyttingen markerte slutten på korpsets tilstedeværelse i Moss og en endring i den militære organiseringen og distribusjonen i Norge på den tiden.
Jægerkorpsene var lette infanteriavdelinger som var spesielt trent for skarp skyting og oppdrag i ulendt terreng. De spilte en viktig rolle i Norges forsvar og kunne bli utplassert både til nasjonale og regionale behov. Flyttingen av Jægerkorps fra Moss til Christiania kunne ha vært motivert av strategiske hensyn, som behovet for å konsolidere militære ressurser i hovedstaden eller for å styrke forsvaret av det sentrale Østlandet.
For å forhindre oversvømmelse i Vansjø ble Mosseelva renset opp ved «Vrengen». Dette tiltaket var en del av en bredere innsats for å håndtere flomproblemer og forbedre vannforvaltningen i området.
Rensingen av Mosseelva ved Vrengen ville sannsynligvis ha involvert fjerning av sediment, avfall og andre hindringer som begrenset elvens flyt og drenering.
1797
Et interessentskap ble dannet og konstruerte en brygge ved Værlen. Denne bryggen, kjent som «Pælebryggen», ble bygget over en eksisterende steinbrygge og gikk rett ut for dagens Stengata. Navnet «Pælebryggen» antyder at den var konstruert på pæler eller stolper som stakk ned i vannet.
En «eksaminert» lege bosatte seg for første gang i Moss og ble av byen ansatt som «fattiglege». Han hadde ikke fast kontor, men reiste på hjembesøk.
1799
På denne tiden ble en del av Moss’ gater steinsatt med brostein. Dette var en betydelig infrastrukturforbedring som bidro til å forbedre kvaliteten på veiene i byen.
Steinsatte gater med brostein var mer robuste og holdbare enn tidligere overflater av jord eller grus. De kunne bedre tåle belastningen fra fotgjengere, hestevogner og annen transport, og de reduserte også problemene med gjørme og støv som var vanlige på dårlig vedlikeholdte veier.
Byens første rådhus ble oppført på området ovenfor kirken som tidligere hadde vært markedsplass.
Just Gude døde dette året. Han var en fremtredende skikkelse i Moss, og hans død representerte ikke bare et tap for familien, men også for lokalsamfunnet. Han hadde vært involvert i ulike aspekter av byens liv, inkludert næringsliv, politikk og kultur, og hans bidrag hadde sannsynligvis hatt en positiv innvirkning på byens vekst og trivsel.
