1885 – Løse husdyr
Løkkene i sentrum, en gang frie tumleplasser for kyr, sauer og griser, fikk en drastisk vending i 1778. Dyrene, som tidligere labbet rundt i byens gater som uoffisielle beboere, ble plutselig møtt med et hardt og utilgivelig krav: Gjerd inn, eller hold dem inne! Byens høyeste myndighet, byfogden, hadde fått nok.
Med et skarpt blikk og en enda skarpere penn kunngjorde han:
«Da det atter dager Overhaand med de løse Sviin som gaae omkring i Gaderne, advares det at lade samme holde inde.»
Denne lite flatterende omtalen av svin som gatelangs naskere, var starten på et nytt regime. Kreaturers sorgløse spankulering i gatene ble formelt forbudt. Men dette var bare begynnelsen på byens kamp mot de firbeinte.
Selv om lovens arm hadde fått et grep rundt kyrne og grisene, levde ikke alle med glede under denne dyreparagrafen. Så sent som i 1851, nesten 75 år senere, brøt det ut et lite opprør. En overmodig politibetjent hadde tatt seg friheten å arrestere noen kuer som, i følge dyras egne advokater (de lokale bøndene), bare fulgte gammel tradisjon: beiting på løkkene. Kanskje kua hadde fått nok av loven, og med dem, folket!
Snart hadde en stor folkemengde samlet seg utenfor Spindhusgården (Brehmergården) i Storgata. Stemningen var alt annet enn vennlig. Rop og protester fylte luften, og det var tydelig at en hel bydel sto bak kua. Om det var fordi kuene var en del av nærmiljøet eller fordi folk simpelthen var lei av myndighetenes nesevise innblanding i kyrnes frihet, er uklart. Men én ting er sikkert: den dagen sto kua i sentrum av byens største drama.
Et kaldt bad
Mens kulda ennå bet fra seg på det kaldeste, gikk en sjauer ved kanalen gjennom isen rett på utsiden av Tollbodbrygga. Han forsvant rett under isen og ble borte. Folk stimlet raskt til og trodde mannen hadde forsvunnet under isen med strømmen i kanalen. Det ble helt stille og alle bare stirret ut i kanalen. Plutselig spratt mannen opp blant isflakene pustende, pesende og stønnende. Ikke spesielt fornøyd med situasjonen. Han fikk straks hjelp og ble dratt opp på trygg is. Så raskt han følte fast grunn under føttene virket han knapt påvirket av hva som hadde skjedd. Så bryter han ut i et bredt smil og sier høyt, «Nei, nå skulle det smake rent utrolig godt med en god dram» Folkene rundt brøt ut i latter og den muntre isbaderen la til, «Kom nå, bli med alle mann». Også satte han i vei til nærmeste pub med det muntre følget. Vi skal nok se at det ikke tok lang tid før han på ny fikk varmen tilbake i kroppen.
Kilde: Moss Tilskuer 2. januar 1877
Den flygende mannen
I byens andre kirke som ble oppført i 1779 var det galleri i både andre og en tredje etasje. I andre etasje var det i hovedsak private små rom man kunne leie på årsbasis. I tredje etasje var det derimot helt fritt. Ulempen var at om du ikke satt helt fremst på galleriet var det problematisk å se noe som helst av hva som foregitt nede i kirken. Rundt 1835 var det en Rådekar som ønsket å overse en konfirmasjon. Han var litt sent ute og havnet et stykke bak de oppe på det øvre galleri. Fra galleriet gikk det en tverrbjelke rett over kirkegulvet. Mannen så sitt snitt i å få den beste utsikten. Dermed klatret han ut på bjelken til folks forferdelse. Det gikk som det måtte gå og mannen mistet balansen. Noen eleganse var det ikke i fallet, selv om man kanskje den gangen kunne trodd det var en engel som svevde der fra oven. For trolig var det neppe noen som forventet en fallende kar inne i kirken. Forskrekket deiset han rett på en kvinne som tok av det værste fallet. Og er det et sted det er rom for mirakler, vel så var han i alle fall i det rette huset. Mannen slapp fra det hele uten en skramme og forsvant i rask gange ut av kirken før de rundt fikk summet seg. Kvinnen derimot, brakk hårkammen og fikk en liten skramme i hodet. Faktisk gikk det hele så rolig for seg at de fleste i kirken ikke en gang merket hva som hadde skjedd.
Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist
Hestebytte
I de gamle dager hadde Samlaget, alkoholutsalget, sin forretning i Kongens gate 30. Her hendte det både små og store begivenheter som satte sitt preg på dagliglivet. En særlig historie forteller om en bonde fra Rygge som var en trofast kunde på Samlaget. Hans rutine var så fast at selv hesten hans kjente veien dit og visste nøyaktig hvor den skulle stoppe. Hver gang bonden skulle hjem etter endt dag på torget, stoppet han utenfor Samlaget i sin karjol, og hesten ble belønnet med sukkerbiter – en vane den hadde blitt så vant til at den nektet å gå videre uten denne belønningen. For bonden passet det utmerket; etter å ha tatt en dram – eller kanskje litt for mange – var det bare å gi hesten sukkerbiten, og den tok bonden trygt hjem igjen, enten han var våken, småberuset eller hadde sovnet.
Noen få kvartaler unna i dagens Torggata, hadde en annen mann fra Rygge, Hans Kure, sin forretning. Kure var sadelmaker og en mann med militær bakgrunn. Han drev også rideskole i Moss. Som et trekkplaster hadde han en utstoppet hest i full størrelse, som sto til utstilling utenfor butikken i åpningstiden, komplett med korrekt seletøy som viste hans håndverk.
En sen ettermiddag, etter en lang torvdag, stoppet bonden utenfor Samlaget som vanlig og gikk inn. Et par skøyeraktige tilskuere, som hadde observert dette ritualet, bestemte seg for å spille ham et puss. De fjernet bondens levende hest og festet den utstoppede hesten til Kure foran karjolen hans. Da bonden kom ut etter en solid dram, var han så godt beruset at han ikke merket forskjell og antok at hans trofaste hest sto der som alltid. Han ga den utstoppede hesten en sukkerbit, satte seg halvsovende til rette i karjolen, og hele opptrinnet skapte en festlig scene for et publikum som hadde samlet seg i gata, lattermilde over bondens lille forveksling.
Historien om bonden, hesten og de kreative luringene i Moss har siden blitt en munter anekdote, en påminnelse om byens lune humor og de mange sprell som har funnet sted langs Kongens gate.
Kilde: MB Landstad
Øgenavnet
I 1846 tok Anna Maria Johnsen, en bestemt kvinne fra Moss, saken i egne hender da hun oppdaget at et lite flatterende kallenavn ble brukt om henne blant byens innbyggere. Gjennom en skarp formulert kunngjøring i avisen Moss Tilskuer, gjorde hun det klart at hun under ingen omstendigheter ville tolerere slike krenkelser. Med høylydt indignasjon krevde hun at folk sluttet å bruke dette «øgenavnet» – en betegnelse hun mente var av en så grov og nedsettende art at hun ikke engang ønsket å gjenta det.
For å gjøre sine intensjoner tydelige, tilbød hun en dusør til den som kunne peke ut opphavsmannen bak det sårende navnet, og hun understreket at denne personen skulle bli stilt til ansvar for sin krenkende handling. Samtidig ga hun en kraftig advarsel til alle som vurderte å følge opp, enten ved å spre nye kallenavn om henne eller videreføre det allerede eksisterende.
Johnsen satte prisen for denne fornærmelsen høyt: en bot på 5 spesidaler, et betydelig beløp på den tiden, som skulle doneres til byens fattigkasse dersom noen ble tatt i å bruke navnet. Dette var ikke bare en personlig reaksjon; det var et symbol på hennes sterke vilje til å beskytte sin verdighet og rykte.
Hvorvidt Anna Maria Johnsen noen gang fant den skyldige, eller om boten faktisk ble innkrevd, vet vi ikke med sikkerhet. Men hennes modige handling satte utvilsomt et sterkt signal til byens innbyggere om at hun ikke ville tolerere slik urettferdig behandling.
Kilde: Moss Tilskuer 28. januar 1846.
Veslemøy
Den 1. august 1898, midt på dagen, utspilte det seg en uforglemmelig hendelse ved kanalen, der den verdenskjente polarhelten Fridtjof Nansen og hans kone passerte gjennom i kutteren “Veslemøy.” Nansen hadde heist det norske trefargede flagget, som vaiet stolt i vinden og var et sterkt symbol på nasjonal stolthet og ære. Båten hans gled langsomt gjennom kanalen, omgitt av de forventningsfulle blikkene til et samlet publikum på begge sider, der folk hadde møtt opp for å få et glimt av den legendariske eventyreren som hadde brakt Norge berømmelse.
Samtidig lå dampskipet DS Hankø til kai, og ombord hadde de selskap av det berømte musikkorpset «Fredrikshaldmusikken,» også kjent som 1. Brigades Musikkorps. Da korpset fikk øye på Nansen og hans flaggpyntede kutter, startet de spontan spillingen av nasjonalsangen, “Ja, vi elsker dette landet.” Tonene fylte straks luften, og musikken rullet ut over kanalen, båret av en følelse av høytid og stolthet som rørte alle som var til stede.
Nansen, ydmyk og beveget, bukket dypt og takknemlig mot både musikkorpset og den store folkemengden som hadde samlet seg. Rundt ham stod kvinner, menn og barn i ulike aldre, alle klare til å vise sin hyllest til Norges nasjonalhelt. Fra kanalens bredder lød det rop, hilsener og en rungende applaus som syntes å blande seg med musikkens toner og gi øyeblikket en nesten magisk stemning. Herr og fru Nansen tok seg tid til å vinke til de mange tilskuerne som hilste dem varmt og entusiastisk idet kutteren “Veslemøy” sakte beveget seg videre gjennom kanalen.
Kilde: Moss Avis 1. august 1898.
Foto: nb.no
Det usynlige postkontoret
I januar 1939 inntok en forundret turist byen vår. Han bar med seg et viktig ærend som førte ham til vår kjære bys postkontor, men for denne forvirrede sjelen, var stien til sitt mål mer kronglete enn han hadde forventet. Selv med vennlig assistanse fra de lokale, befant han seg forbløffende nok, stående foran bygningen som den gang var reist majestetisk i Prinsens gate.
Det skulle bli gjenstand for en del lettsindig snakk og ryktespredning. Noen antydet at turisten muligens var blitt offer for en særdeles distré sinnstilstand. De forsikret ham at «Moss Postkontor» var klart og tydelig preget over inngangsdøren.
Men en nysgjerrig leser av byens aviser kunne ikke legge fra seg den tankevekkende hendelsen. Han bestemte seg for å utforske mysteriet selv og dro til byen dagen derpå. Hans egen observasjon var like forbløffende. Han stod utenfor postkontoret og strakte blikket opp mot inngangen. Det var sant at noe skrift befant seg der, men det var så uklart og utydelig at det kunne knapt kalles skrift. En del av bokstavene var til og med delvis dekket av et lett snølag, som om de hadde blitt forsømt og glemt.
Så grep han pennen og uttrykte sin forundring i avisspaltene, skrivende: «Det er en uforståelig modernitet med belyste bokstaver, som i dagens samfunn, ikke skulle være en umulig drøm. Hvorfor i all verden har ikke postkontoret installert noe sånt? Det ville gi vårt kjære postkontor den ansiktsgjenkjennelige og nødvendige service det offentlige publikum så vel fortjener.»
Til slutt skulle det se ut til at denne ukjente leseren fikk sitt ønske oppfylt. For byens postkontor ble modernisert med flotte belyste bokstaver, klar og synlig, ble endelig installert over inngangen. Den gangen hadde leserens drøm blitt en realitet, og postkontoret skinte som et signal til alle som søkte sin vei i mørket.
Legg merke til de gamle bokstavene på veggen i bakgrunnen, som det er snakk om.