Utroskap i gamle dager
Historien begynner med fabrikkarbeideren, en mann som sannsynligvis jobbet lange timer, så mye at hans kone følte seg oversett og fant trøst hos en hyppig besøkende elsker. Vanligvis gikk dette greit, siden ektemannen sjeldent var hjemme. Men skjebnen, eller kanskje rykter, førte ektemannen hjem en kveld tidligere enn planlagt. Da han kom inn og fant kona og elskeren midt i sitt hemmelige stevnemøte, brøt det ut kaos. Ektemannen grep resolutt hagla som hang på veggen, men elskeren, i ren refleks, bøyde løpet – og i en slags merkelig dans, med hagla som sentrum, beveget de to mennene seg rundt i rommet.
Til slutt gikk det som det måtte; et skudd gikk av. Men i stedet for å treffe elskeren, gikk ladningen rett i hjertet på det hengende portrettet av keiser Wilhelm på veggen. Elskeren så sitt snitt til å flykte ut i natten mens ektemannen raserte rundt, og ropte ut i mørket at dette skulle hevnes og at han «skulde merke hans skind, om han oftere viste sig i farvannet».
De påfølgende dagene var preget av uro, og ektemannen gjorde sporadiske hjemmestikk for å passe på. Til og med midt i arbeidstiden kunne han dukke opp, og hagla hang alltid klar. Etter et par uker uten at elskeren dukket opp, slappet ektemannen litt mer av, og det virket som om trusselen hadde hatt sin virkning. Kanskje også i håp om at elskeren «hadde gode forsætter om at afstaa fra konen, som ifølge landets lov og ret tilhørte en anden.»
Men kjærligheten, eller kanskje det var dristigheten, viste seg sterkere enn frykten. Noen uker senere, en mørk kveld hvor husets ektemann var visstnok sent på jobb. Elskeren tok derfor sjansen på et sent besøk, der han listet seg mot vinduet for å gi sin avtale bankekode. I det han løfter hånden for et bank lyder en stemme høyt og brutalt! En stemme som får det til å gå kaldt gjennom elskerens marg og bein. «Jeg skal lære dig, din elendige hund – dit nedrige pindsvin!» (og trolig noen andre stygge ord som ikke egner seg på trykk). Det viste seg at ektemannen hadde lagt en plan. Han hadde fortalt sin kone om lang arbeidsdag, men hadde i stedet gjemt seg i uthuset. Der kom han byksende ut av døren da elskeren listet seg til vinduet. Vi kan bare forestille oss hvilke tanker som for igjennom elskerens hode i dette øyeblikket, etterfulgt av et skudd. En haglladning fløy gjennom luften med full treff, og traff elskeren på det stedet som gjorde at han ikke kunne sitte på flere uker senere. Elskeres løp av gårde med høyt adrenalin, og ektemannen så seg nok fornøyd med byttet denne kvelden, for han brydde seg ikke om å forfølge elskeren.
Det ble fortalt at elskeren måtte ligge på magen i flere uker etter hendelsen. Haglene hadde ikke borret seg spesielt langt inn i skinka, men det hadde visstnok vært en lang og smertefull affære å få dem ut. Ingen anmeldelse ble gjort, noe man lett kan forstå – elskeren visste at han ikke hadde lovens støtte på sin side, og risikoen for en ny konfrontasjon med den hevnlystne ektemannen var nok til å skremme ham vekk for godt.
I etterkant, i ren forsikring, sendte ektemannen et siste brev med advarsel om at hagla ville være ladet «paany om han skulde vove at luske om ved hans stuedør» dersom elskeren noen gang forsøkte seg på ny. Vi vet at kjærlighet kan sprenge alle grenser, så er det nok ganske trolig at dette forelskede paret ikke så hverandre igjen.
Fritt etter et innlegg i Moss Avis anno 1904.