Emil Andersen – en markant skikkelse i Moss’ politiske liv

Emil Andersen var en av Moss’ mest fremtredende politikere gjennom store deler av 1900-tallet. Han var en engasjert samfunnsbygger, en sterk forkjemper for arbeiderbevegelsen og en folkelig leder som satte sitt preg på både byens politiske landskap og dens innbyggere. Gjennom sin lange karriere var han ordfører i Moss og en sentral skikkelse i lokalpolitikken.
Tidlige år og politisk engasjement
Emil Andersen vokste opp i en tid med store politiske og sosiale omveltninger, og hans engasjement for arbeiderbevegelsen ble tidlig tydelig. Han startet sin politiske karriere som sekretær i Arbeidsløses forening, hvor han var en drivkraft i å organisere demonstrasjonstog og protestaksjoner for bedre vilkår for arbeidsfolk. Hans første politiske opptreden i Moss skjedde i forbindelse med en demonstrasjon til Thorneløkka, der han ledet toget med arbeiderne i spissen.
Han begynte sin formelle politiske karriere som ordfører i Jeløy kommune fra 1. januar 1935. Under andre verdenskrig ble Jeløy kommune innlemmet i Moss etter nazistenes oppløsning av Jeløy som egen kommune i 1943. Etter frigjøringen i 1945 ble han valgt til viseordfører i Moss, og i 1960 etterfulgte han Henry Jacobsen som byens ordfører.
Ordfører i Moss
Som ordfører var Andersen kjent for sin direkte og folkelige stil. Han kombinerte humor og alvor i sin politiske praksis, noe som gjorde ham både respektert og populær. Han ledet Moss gjennom en periode med stor vekst og utvikling, og han uttrykte ofte sin stolthet over hvordan byen hadde utviklet seg trygt og jevnt uten store tilbakeslag.
Andersen var opptatt av de sosiale utfordringene i samfunnet, spesielt de som rammet arbeidsfolk. Han mente at kommunen skulle være en garantist for velferd, men samtidig understreket han at samfunnet ikke var en abstrakt størrelse – det var summen av innsatsen til hver enkelt innbygger.
Han hadde også et pragmatisk syn på politikk og var ikke redd for å endre standpunkt når han mente det var nødvendig. For eksempel var Arbeiderpartiet i utgangspunktet skeptiske til 17. mai-feiringer, men i 1939 fikk han i oppdrag å holde tale for barnetoget. Uten manuskript improviserte han en tale som ble godt mottatt, noe som var typisk for hans stil som politiker.
EEC, industri og fremtidstanker
I løpet av sin tid som ordfører var Andersen vitne til store samfunnsendringer, blant annet diskusjonene rundt norsk medlemskap i EEC (forløperen til EU). Som pensjonist hadde han en pragmatisk holdning til saken, og han var spesielt opptatt av at pensjonister skulle ha gode kår.
Han reflekterte også over byens utvikling, spesielt når det gjaldt industriens plassering i Moss. Han mente at industrien tidligere hadde vokst frem naturlig, rundt etablerte bedrifter som Moss Glasværk, Mølla og Cellulosen, men han innrømmet at enkelte nyetableringer, som Steinulla, var uheldig plassert.
Personlighet og ettermæle
Emil Andersen var kjent for sin skarpe replikk og sitt vinnende vesen. Han brukte ofte humor for å løse spente situasjoner og mente at spøk var et viktig verktøy for å unngå konflikter. Han hadde en evne til å finne løsninger på utfordringer og var ikke redd for å utfordre etablerte sannheter.
Han etterlot seg et varig inntrykk på Moss og dens politiske liv. Han ble beskrevet som en mann som ikke styrte byen med en «mektig hånd», men som arbeidet med den og ledet den gjennom samarbeid. Hans ettermæle var preget av vennlighet, klokskap og en dyp kjærlighet til Moss og dens innbyggere.
Phillip Rønneberg oppsummerte Emil Andersens betydning for Moss med følgende ord:
«Minnet om Emil Andersen som ordfører bør bli den vennlige hånd som førte klubben, og den glede han hadde av å bære ordførerkjeden og av å være Mossing.»