Han var blant dem som nøt morgensolen tidligere enn andre, Andreas Davidsøn Chrystie den yngre (1761–1840) – en av de virkelig velstående herrene i Moss mot slutten av 1700-tallet og et stykke inn i det neste århundret. Velstående, ja – men også velansett, og med såpass mange bein i det økonomiske maskineriet at det knapt var en slektning i en vanlig husstand som ikke arbeidet ved hans bedrifter og forretninger.
Borgerskapet fikk han i 1786, og det holdt han på i over førti år – helt til 1827, da han flyttet til Reier på Jeløya, og kanskje lot roen på øya jevne ut en ellers aktiv tilværelse. Men før den tid rakk han å brenne både malt og brennevin i egne hus, eie og drive flere sagbruk, og ikke minst – han kontrollerte fergeløpet over fjorden, fra Tronvik til Horten. Det var med andre ord både folk og varer som seilte under hans tilsyn.
I O.P. Nyquist´s bok beskriver han: «Formöielig var det at se den statelige mand med den höie ranke skikkelse på sine gamle dage spasere i haven på Reier med en dame under hver arm – ifört gule knæbukser med röde silke»strömpebaand»
Han var en av dem som ikke bare skapte verdier, men også satte spor etter seg i byens gateliv. Det er nettopp Andreas D. Chrystie som bygget Storgata 20, det solide gule murhuset med sin karakteristiske beliggenhet og bygningskropp, som fortsatt står – som en tavle fra tiden da sagbruksplank, brennevinslukt og pengevekter var faste innslag i Moss bys økonomiske puls.
Og skulle noen tvile på hvor sentral han var: det ble sagt at Chrystie ikke bare visste hva som rørte seg i byen – han var det som rørte seg i byen.
Men selv velstående personer kunne få det problematisk på ekteskapsfronten, hvor vi nå kaster lys over samfunnets normer og utfordringer på den tiden.
Familiestatus og ekteskapsvalg
Når Andreas Davidsøn Chrystie i 1785 førte sin brud til alters, var det ikke bare kjærligheten som ble beseglet – det var også et strategisk familietrekk i handelsborgerskapets storpolitiske ekteskapsspill.
Han var 24 år. Hun, Mette Elisabeth Hansen, var 26 – formuende, veldannet og attpåtil hans kusine. I vår tid ville man løfte øyenbryn, men på 1700-tallet løftet man heller pennen og søkte dispensasjon. For i henhold til Christian Vs Norske Lov av 1687 var ekteskap mellom nære slektninger strengt tatt forbudt – men ikke uvanlig blant dem som visste hvordan samfunnets skranker kunne bøyes med rett type signatur.
Det var et kjent mønster blant handelsborgerskapet: man giftet seg innen slekten, ikke bare for å holde formuen i familien, men også for å styrke sin sosiale stilling. Og med det fulgte en liten, men ikke uvesentlig belønning: Mette Elisabeth fikk – som hustru av en borgermesteraktig handelsmann – bruke tittelen frue, på lik linje med embetsstandens kvinner. Hadde hun giftet seg med en mindre aktet kjøpmann, ville hun nok bare vært madam.
Ekteparet tok tilhold på Kubberød gård på Jeløya – Andreas’ sitt fødested, og dermed symboltungt for slektens forankring i området. At hun i tillegg kom fra den velkjente Thaulow-familien, gjorde ikke forbindelsen mindre solid i datidens sosiale regnestykke.
I dag ville det vært en sak for slektsforskere og etiske vurderinger – den gang var det rett og slett god borgertaktikk.
Tap og tragedier
Det finnes livsløp som bærer suksessens konturer, men som i margen er tynget av tap – og Andreas Davidsøn Chrystie var tidlig en av dem.
Omtrent litt standarisert, så fikk det ferske ekteparet sitt første barn allerede etter tolv måneder, og året etterpå var en ny fødsel i gang. Men denne gangen fikk lykken en hard kant. Barnet overlevde – Mette Elisabeth gjorde det ikke. Hun døde under fødselen, og Andreas – bare 26 år gammel – satt igjen som enkemann med to små barn og et tomrom i huset på Kubberød.
Tre nye år skulle passere. I 1788 giftet han seg igjen, denne gang med Dortea Elisabeth Eeg, datter av prosten i Rygge, Broderus Eeg, og barnebarn av Sundt-familien. Denne gangen var bruden knapt femten år. Vielsen ble forrettet av byens første sogneprest, Hans Henrich Thaulow – også en slektning av Andreas sin første hustru. Nok en gang var ekteskapet en bro mellom mektige slekter i presteskap og handel. Kjærlighet var nok ikke den største årsaken skal vi tro.
Lykke skulle uansett ikke vare og skjebnen gjentok sitt mørke mønster. For knappe to år senere, bare 17 år gammel, døde også Dortea – åtte dager etter fødselen. Nok et barn overlevde – men ikke moren.
Det er ikke vanskelig å se for seg Andreas i dette landskapet: en rik mann, ja – men også en uvanlig herjet enkemann. To ganger gift, to ganger far, og to ganger enkemann før fylte tretti.
Nye forsøk på lykke
Selv sognepresten viet familiemedlemmer.
Hensikten med ekteskapene vet vi nå at ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre. Derfor, ikke overraskende i 1794, to år etter at hans andre hustru, Dortea Elisabeth Eeg, gikk bort, giftet han seg for tredje gang. Denne gang var bruden Anne Katrine Kirchof – bare 18 år gammel, kusine også hun, og datter av justisråd Johan H. Kirchhoff i Nyborg. Moren var, som flere kvinner i Chrysties liv, av Thaulow-familien. Og igjen ble ekteskapet forrettet av Hans Henrich Thaulow – den nå erfarne sognepresten som så Chrystie komme og gå til alteret oftere enn de fleste.
Alliansen var som tatt ut av datidens samfunnsstrategi: borgerstanden knyttet til embetsstanden, med velplasserte bånd inn i juss, teologi og handel. Og kanskje, for en som hadde kjent døden tettere enn de fleste, også et nytt håp.
Åtte måneder senere ventet paret sitt første barn – men denne gangen fikk ironien en ny vri. For denne gangen overlevde barnemoren, men det gjorde ikke barnet, som var dødt før det kom ut i vår verden.
Anne Katrine – ble hos Andreas, tross den sørgelige begynnelsen. Hun gjennomgikk flere fødsler, men heller ikke disse barna fikk vokse opp. Ett etter ett døde de, alle i ung alder. Det var som om Chrystie bygget opp noe, og skjebnen stadig bar det ut av rommet igjen, stille og uten å se tilbake. Anne Katrine ble likevel – ikke bare som hustru, men som støttespiller i de mange krevende årene. Et liv i skyggen av tap, men også i ly av rikdom, forbindelser og et mannfolk som aldri ga helt opp. Kanskje fordi han ikke visste hvordan. Kanskje fordi han ikke hadde råd til det – verken sosialt, familiært eller menneskelig.
Samfunnets normer og aldersforskjeller
Det sier noe om tiden, og det sier mye om menneskene. For i siste del av 1700-tallet og inn i 1800-tallets første tiår, var ekteskapet sjelden bare et spørsmål om kjærlighet – det var like gjerne et spørsmål om posisjon, nettverk og kalkulert fremtid. Og i dette spillet var unge kvinner selve innsatsen. Uansett hva de selv skulle mene og ønske.
Andreas Davidsøn Chrystie er et tydelig eksempel. Hans andre kone, Dortea Elisabeth Eeg, var bare 15 da hun ble ført til alters. Den tredje, Anne Katrine Kirchof, var 18. Chrystie selv? Rundt midten av trettiårene. Og ingen løftet på øyenbrynene.
For i de øvre sosiale lag – handelsstanden, embetsverket og de formuende slektene – var det nærmest forventet. Ekteskapet var ikke bare en privat affære; det var en allianse, en fremtidsplan, et kart over slekters gang. Og en ung, lydig brud var både et symbol og en investering. Ikke alltid for henne selv – men for faren, slekten og samfunnet rundt.
Selvfølgelig var det ikke problemfritt. Dortea døde allerede som 17-åring – utmattet og nedbrutt åtte dager etter fødsel. Det var en skjebne ikke ukjent for jentene som ble hustruer før de ble kvinner. Likevel: samfunnet nikket. Slik var det, og slik ble det.
Vi vet i dag – gjennom brev og dagbøker – at alle ikke godtok dette i stillhet. Noen protesterte. Jentebarn som rømte. Søstre som skrev motvillige linjer om menn med grått hår og godt rykte. Men de var unntakene. De fleste tilpasset seg. Fordi de måtte. Fordi opprøret kunne bety skam, tap av forsørger, eller å bli sendt bort – kanskje som tjenestepike i huset til han man sa nei til.
Det skulle et nytt århundre til før tidevannet sakte snudde. Før kvinnene fikk egne ord med i laget. Før kjærlighet ble viktigere enn allianser, og stemmerett mer verd enn slektstavler.
Andreas Chrystie tilhørte et system. Han levde, elsket og giftet seg innenfor det. Kanskje kjente han sorgen over tapene – kanskje kjente hans unge koner frykten før bryllupet. Kanskje kjente de begge på plikten. Uten å vite helt hvordan man skulle leve uten den.
På familigraven som den gangen var i byparken hvor vi finner paviljongen i dag, sto det på gravstøtten:
1761 Andreas Chrystie Grosserer Andreas Chrystie
f. i Moss 19/6 1761 d. paa Gjeløen 12/12 1840.
Ved siden af ham hviler 3 forudgagne hustruer og 7 børn.
Kilder
Slægten Chrystie i Norge
Historien om Norge bind 2 – Karsten Alnæs
