Villa Odden
Forfattet av Arve Tomt Gundersen, med bistand av Dan Kåre Engebretsen
Også publisert i Strandsitteren. Moss historielags medlemsmagasin.

Framnesalleen
Langs denne naturskjønne stien, som strekker seg fra Vårli langs sjøkanten på Framnes mot Alby, kan vandrere oppdage spor fra fortiden som forteller en rikere historie om området. En av disse historiske perlene er restene etter en vakker allé. Selv om den nå kun består av noen få spor, gir den et hint om områdets eleganse i tidligere tider. Alléen går litt skrått i terrenget, krysser Strandpromenaden, fortsetter opp snarveien til Karlstadveien, og svinger så til høyre mot Framnes Gård. Dette stedet huser i dag Frelsesarmeen, men alléen vitner om en tid da landskapet var annerledes utformet. Ser vi på gamle bilder, så gikk alleen også rett ned til sjøen, til Lilleputt. Der sto det en gang 2-3 mindre hus.

Foto: Johan Rynnås, 8 juni 1962.
Videre langs ruten, nærmere vannkanten, kan oppmerksomme turgåere legge merke til et par utstikkere som peker mot restene av to steinbrygger. Disse bryggene er stumme vitner til områdets industrielle fortid, spesifikt fra tiden da teglverket var i drift. Selv om de nå er reduserte til ruiner, formidler de en følelse av aktiviteten og livet som en gang hersket i dette området.

Baden Baden
Langs sjøkanten på Framnes, fra Vårli mot Alby, strekker det seg en vakker tursti som inviterer til naturopplevelser og gir innsikt i lokalhistorie for de som er nysgjerrige. Denne stien byr ikke bare på flott natur, men også på spennende historiske detaljer for dem som tar seg tid til å utforske litt nærmere.
Et særlig interessant punkt langs stien er en strand ved Framnes, hvor man tidligere kunne finne en grunnmur. Denne grunnmuren var alt som var igjen av et lite teglverk som en gang sto der. Et av byggene som var knyttet til dette teglverket var et lite murhus kjent under det sjarmerende navnet «Baden-Baden». Dette huset hadde en variert historie; etter sin tid som del av teglverket ble det omgjort til et fritidshus brukt av Frelsesarmeen, før det til slutt ble revet.
I dag er det få spor igjen etter teglverket og de tilhørende bygningene. Naturen har på mange måter tatt tilbake området, og det som en gang var en del av industrihistorien, er nå en del av landskapet som folk kan nyte på sine vandringer langs stien. For turgåere som er interesserte i områdets fortid, tilbyr denne stien en unik mulighet til å reflektere over hvordan landskapet har forandret seg over tid, samtidig som de kan nyte den vakre naturen området har å by på.

Grensesteiner
Mens man fortsetter vandringen langs stien, inn i det lummende skogholtet, avsløres et stykke lokalhistorie gjennom en imponerende grunnmur på venstre side av stien. Et majestetisk gammelt tre troner midt i ruinen, skaper et pittoresk syn og vitner om naturens evne til å gjenvinne og omskape menneskeskapte strukturer.

Forbi grunnmuren fører stien til et autentisk steingjerde, en karakteristisk og historisk markør i landskapet. Dette gjerdet fungerer som en fysisk manifestasjon av grensen mellom to tidligere storgårder: Reier og Bråten. I mange århundrer har steingjerder vært en tradisjonell måte å markere eiendomsgrenser på, spesielt i landbruksområder.
Konstruksjonen av disse gjerdene er et eksempel på ressursbruk og ingeniørkunst fra fortiden. Steiner som ble fjernet fra åkrene for å bedre jordbruksforholdene, ble ikke sett på som enkel avfall. Isteden ble de omhyggelig samlet og brukt til å bygge holdbare og funksjonelle steingjerder. Disse gjerdene ble ikke bare brukt til å definere eiendomsgrenser, men også for å holde husdyr innenfor eller utenfor bestemte områder. Murene fungerte også i flere tilfeller som fegater. Et godt eksempel finner man fra Røed gård, langs stien mot Alby. Da finner vi Røed på den ene siden av en steinmur, veien i midten og en ny steinmur på andre siden som grenser til Kase.
Jeløy, med sitt særegne landskap og historiske bruk av steingjerder, er et ypperlig sted for å observere disse tidløse strukturene. Selv i dag står mange av disse gjerdene intakt, som stille vitner til regionens historie og de generasjonene av bønder som har formet og vedlikeholdt landskapet gjennom århundrer.

Reiertangen husmannsplass
Husmannsplassen «Reiertangen» bringer til live en fascinerende del av lokalhistorien i dette området av Jeløy. Etter å ha vandret gjennom åpningen i steingjerdet, rett etter den imponerende grunnmuren, møtes man av rester fra en fortid som forteller historier om dagliglivet og menneskene som en gang bebodde dette landskapet.
På venstre side av stien, gjemt i krattet og nær ved, avslører en samling av stablet stein, en beskjeden fordypning, og rester av teglstein fra en pipe, stedet hvor stua på husmannsplassen «Reiertangen» en gang sto. Denne tuften er beskjeden sammenlignet med den solide grunnmuren man nettopp har passert, og ligger mer beskyttet mot de til tider barske sørvestlige vindene som kan herje ute på tangen.
Interessant nok er det på denne beskjedne husmannsplassen at Eleonora Augusta Vilhelmine Christiandatter Heyerdahl, senere kjent som «Nora på Tangen», ble født. Noras liv og historie har satt et varig preg på lokalhistorien, og hennes etterkommere, inkludert en av artikkelforfatterne, er fortsatt å finne på Jeløy. Det vitner om dype og vedvarende røtter som strekker seg fra den lille tuften mellom steingjerdene, tvers gjennom generasjonene til dagens innbyggere.
Denne husmannsplassen, nå bare en samling av stein og minner, forteller en rik historie om menneskene som levde og arbeidet i området, deres livsvilkår, og deres etterlatte spor i landskapet. Det gir et unikt innblikk i en tid som er forbi, men som fortsatt lever videre gjennom historiene og arven etter dem som en gang kalte Reiertangen sitt hjem.
Den ukjente grunnmuren
Vi går noen skritt tilbake. Til den store grunnmuren.
Det er ikke vanskelig å forestille seg den praktfulle utsikten den som bodde her en gang nøt – en utsikt over fjorden som fortsatt tar pusten fra en, selv i dag.

Foto: Arve Tomt Gundersen
Rundt denne imponerende grunnmuren har det sirkulert mange historier og spekulasjoner. Enkelte har til og med hevdet at bygningen som en gang sto her, ble brukt av tyskerne under okkupasjonen. Nå er det på tide å avklare disse fortellingene med fakta.
For det første er det viktig å skille mellom husmannsplassen «Reiertangen» og Reiertangen selv. Selv om de deler navn, representerer de to forskjellige steder. I historiske dokumenter er det bekreftet eksistensen av to husmannsplasser på Reiers eiendom, «Solberg» og «Reiertangen», samt en tredje, hvis identitet forblir ukjent. Disse lå altså på eiendommen til Reier gård, frem til grensegjerdet.
«Reiertangen», husmannsplassen, var en mellomstor plass der mange mennesker bodde gjennom årene, inkludert losjerende fiskere og arbeidere fra gården Reier.
Den store grunnmuren vi ser i dag, derimot, bærer på sin egen mystikk. Og den ligger i Bråtenskogen. Begge plasser ligger på denne odden man kaller Reiertangen. Men da altså på to forskjellige eiendommer.
Vi gjør et dypdykk!
Eilert Jørgen Ramm Hoel

Eilert Hoel er en figur som kanskje ikke vekker gjenkjennelse hos de fleste i dag, men for de som er interessert i historien om den gamle verftsindustrien, og blant noen av de eldre, er hans navn kjent. La oss dykke ned i en kortversjon av hans livshistorie.
Født i 1868, vokste Hoel opp på den vakre øya Helgøya i Nes, Hedmark, innenfor en av landets mest betydningsfulle gårdsbruk. Hans akademiske og praktiske reise førte ham til ingeniørstudier, delvis i USA – et valg inspirert av den høyere ekspertisen og bedre utdanningsmulighetene der på den tiden.
Etter en periode i USA vendte Hoel tilbake til Norge, hvor han først etablerte seg i Christiania (nåværende Oslo) før hans livsvei førte ham til Moss i 1903. I denne byen, med sin rike maritime historie, kjøpte Hoel opp to av de eldste skipsverftene, Erichsen- og Vogteverven.
Som ungkar flyttet han inn i boligen Fredensborg, kjent som «Utsikten», beliggende på Krossern i Jeløya. Kjøpet av verftene foretok han sammen med ingeniør M. Morterud, hans tidligere sjef og den daværende bestyreren ved Nylands Mek. Værksted. Gjennom dette samarbeidet ble Morterud senere eier av Torderød på Jeløy, hvor hans søster, Hildur, også bodde. Kjærligheten blomstret mellom Eilert og Hildur, og de giftet seg i 1905, med datteren Inger født året etter.

I 1906 utvidet Eilert og Hildur sin familieeiendom ved å kjøpe gården Bråten på Jeløy for 40 000 kroner pluss omkostninger. Med på kjøpet fulgte tjenere, arbeidere, gårdsredskaper, og avlinger/jordbruk. Gården hadde en prominent beliggenhet med grenser mot flere andre betydningsfulle eiendommer som Reier og Grimsrød. Eiendommen strakk seg helt ned til sjøen, inkludert området kjent som «Reiertangen» i dag.
Det var på denne maleriske odden, med utsikt ut over Oslofjorden, at Eilert Hoel ønsket å oppføre en sommerstue for sin kjære Hildur – et romantisk gest som markerer et personlig kapittel i parets liv og i historien om dette betydningsfulle området på Jeløy.

Sommerstua (Villa Odden)
Ingeniør Eilert Hoel, med sin visjon om perfeksjon og detaljfokus, valgte byggmester Helmer Fredriksen for å realisere drømmen om en sommerstue på odden ved Bråten. Tømreren Brynild Brynildsen, ansatt hos tømmermester Fredriksen, var en dyktig håndverker fra Moss, ble en nøkkelaktør i dette prosjektet som fant sted mellom 1906 og 1910, da Hoel eide eiendommen Bråten.
Brynildsen, som holdt detaljerte notater i sin dagbok, gir oss et unikt innblikk i byggeprosessen. Sommerstuen skulle plasseres øst for steingjerdet, nær sin egen strandlinje, og materialvalget falt på skarpskårne furuplanker i dimensjonen 4″ x 8″, hentet fra en havarert finsk skute ved Moss Værft. Disse plankene ble nøye utvalgt for å lafte den nye bygningen, og Hoel, som nå eide Moss Værft, Bjergnings & Dykker Co, hadde den unike fordelen av tilgang til vrakgods for materialer.
Hoels nærvær og oppsyn med byggearbeidet var nesten daglig, noe som illustrerer hans engasjement og krav til kvalitet. Selv om dette førte til at byggeprosessen trakk ut lenger enn forventet, var resultatet en eksemplarisk sommerstue som stod i harmoni med den praktfulle utsikten over fjorden. Mens det ikke er spesifikt dokumentert om bygningen hadde flere etasjer, er det sannsynlig at den hadde to, med en terrasse i andre etasje, reflekterende den typiske byggestilen for tiden.
Tragedien traff imidlertid familien Hoel, da Hildur, Eilerts kjære hustru, gikk bort sommeren 1913 av en hjernesvulst, kort tid etter at sommerstuen sto ferdig var hun bitt meget syk og kunne ikke tilbruke tiden der. Denne bygningen, et symbol på Hoels kjærlighet og engasjement, ble en bittersøt arv, en skjønnhet skapt i kjærlighetens navn, men markert av tap og minner fra en svunnen tid.
Kittelsen

Den vakre eiendommen Bråten, som en gang var et yndet sted for familien Hoel, byttet eier flere ganger i en rask rekkefølge. Etter at ingenør Hoel solgte eiendommen i september 1910 til spekulanten Kr. E. Skotvedt fra Fredrikstad som satt med eiendommen i hele 14 dager før han solgte skogen tilbake til Eilert Hoel.
Gården Bråten solgte han til Fru Kaptein Haslum. Hun satt så med gården frem til august/september i 1911 hvor den ble solgt til familien Kittelsen.
Familien Kittelsen, med den nye eieren Th. Kittelsen, flyttet inn på gården. Men Kittelsens tid på Bråten ble kort. Han døde kun tre år etter, og hans siste år på gården var preget av isolasjon og en folkesky natur. Selv hans gode vennskap med Edvard Munch, som bodde i nærheten på Grimsrød, kunne ikke lokke ham ut av sin isolasjon. Dette speilet på mange måter Munchs egen tilbaketrukne natur, som heller ikke var spesielt glad i å ha mennesker rundt seg.
Etter at Hildur Hoel døde i 1913, giftet Eilert Hoel seg på nytt og familien hadde flyttet tilbake til Krosseren. I 1925 tok de den endelige beslutningen om å forlate Moss og flytte tilbake til Hoels familiegård i Hedmark, og med det forlot de Mossehistorien.
Villa Odden
Moss kommune fikk i 1921 et tilbud om å kjøpe Bråtenskogen på Jeløya inkludert villaen med navnet «Odden» for 60 000 kroner. Eiendommen var på 130 mål. Formannskapet sa ja. Mens ordøreren i bystyret sa nei. Det ble heftige diskusjoner og en av argumentene for eiendommen var å gjør den om til en folkepark. Det ble et nei med 28 mot 16 stemmer. Her er altså huset nevnt med navn! Det samme skjer i januar 1922 da Frelsesarmeen blir nye eiere. «Braatenskogen med villa «Odden».

Frelsesarmeen
I 1920 var Frelsesarmeen en voksende kraft i Norge, fortsettende å bygge på sin etablering i landet fra 1888. Med en kvinnelig leder i spissen, spredte organisasjonen sin virksomhet raskt over hele Norge, og Moss ble raskt en del av denne veksten med sin egen avdeling etablert i 1889, lokalisert i Kongens gate 36 som avdeling 11.
Frelsesarmeen, opprettet i Øst-London i 1865 av William og Catherine Booth, var og er en organisasjon med et bredt spekter av aktiviteter som strekker seg langt utover deres kjerneoppdrag med misjonssoldater. De har engasjert seg i en rekke sosiale og utdanningsmessige programmer, inkludert videregående skoler, speidergrupper, eldregrupper, konfirmasjonsundervisning, søndagsskoler og rusomsorg.
I tillegg til disse aktivitetene, er Frelsesarmeen kjent for sitt arbeid gjennom Fretex, Norges største gjenbruks- og resirkuleringskjede, som er en viktig inntektskilde for organisasjonens sosiale arbeid. De driver også feriehjem, tilbyr støtte til de trengende, og fortsetter å spille en viktig rolle i samfunnet gjennom sin omfattende velferdsinnsats.

Rundt 1920, i tråd med sin misjon om å støtte og hjelpe ulike medlemsgrupper, satte Frelsesarmeen i Norge øynene på å utvide sine tilbud ved å inkludere feriehjem for sine eldste misjonssoldater. Det var i denne ånden de fant Framnes på Jeløy, en sted som virkelig kunne betraktes som en sjelden perle, ideell for formålet.
Den 2. februar 1922 markerte et viktig kapittel i Frelsesarmeens historie i Norge da de sikret seg både gården Framnes og Bråtenskogen. Gården ble kjøpt fra Ragna Lorentsen, mens Bråtenskogen ble overtatt fra Albertha Larssen. Dette kjøpet gjorde det mulig for Frelsesarmeen å etablere et feriehjem som kunne tilby et avbrekk og en fornyelse for deres eldste medlemmer, i omgivelser som var både vakre og fredelige.
Framnes, med sin beliggenhet på den idylliske Jeløy, tilbød en perfekt ramme for rekreasjon og hvile, og kjøpet av dette stedet demonstrerte Frelsesarmeens engasjement for å ivareta velværet til sine medlemmer på en helhetlig måte. Gjennom etableringen av dette feriehjemmet kunne de tilby sine misjonssoldater en unik mulighet til å nyte naturens ro og skjønnhet, noe som var i tråd med organisasjonens verdier om omsorg og fellesskap.

Med kjøpet av gården Framnes og Bråtenskogen i 1922, tok Frelsesarmeen raskt skritt for å omforme disse naturskjønne omgivelsene til et feriehjem og et rekreasjonsområde som raskt ble en velsignelse for mange. Det offisielle åpningen av hvilehjemmet den 4. mai 1922 markerte starten på en ny æra for området, som ble et fristed for hvile, rekreasjon og samhold.
Stiene som snor seg gjennom skogen og ned til sjøen ble ikke bare et sted for vandring og ettertanke, men også et område for aktivitet og fellesskap. Speidergrupper fant spesielt stor glede i området, og benyttet seg av de naturlige ressursene for læring, lek og utforskning. Framnesstranden og Reiertangen, med sin tilgjengelighet og naturlige skjønnhet, ble raskt populære områder for både byens lag og foreninger, samt for publikum generelt.
Frelsesarmeen viste seg å være en inkluderende organisasjon ved å åpne disse områdene for allmennheten, så lenge det ikke kolliderte med private arrangementer eller aktiviteter på hvilehjemmet. Denne åpenheten bidro til at Framnes og omkringliggende områder ble et kjært sted for mange i Moss og omegn.
I dag står Frelsesarmeen fortsatt som eiere av området, og det er mye takket være deres forvaltning og visjon at Framnes og tilhørende naturstier fortsatt er bevarte og regulerte som rekreasjonsområder. Deres innsats har sikret at disse områdene forblir tilgjengelige for offentligheten, og gir fortsatt glede og rekreasjon til nye generasjoner som søker fred og naturopplevelser i Moss’ vakre landskap.
Hva med sommerhuset?
Frelsesarmeens publikasjon «Krigsropet» gir et fascinerende innblikk i organisasjonens aktiviteter og historie, inkludert et spesielt minneverdig arrangement sommeren 1925. Denne publikasjonen omtaler hvordan en ryddet plass ved Framnes, omfavnet av Oslofjordens salte bølger, ble stedet for speidernes første landsmøte for deres egen speiderorganisasjon.
Beskrivelser av arrangementet maler et bilde av en idyllisk setting der speiderne ikke bare samlet seg for fellesskap og læring, men også deltok i et kurs i livredning. Dette viser et aspekt av speidernes aktiviteter som ikke bare fokuserte på friluftsliv og speiderferdigheter, men også på livsviktige ferdigheter som kunne ha betydning langt utover speideraktivitetene.

Gjestenes omtaler av den flotte sjøutsikten fremhever det unike ved dette stedet, og understreker hvorfor Framnes var et så attraktivt sted for slike sammenkomster. Det faktum at sommerhuset på denne tiden hadde blitt redusert til en grunnmur, antyder en endring eller en overgang i bruken av området.
Fra teori til fakta
Dokumentasjon fra Frelsesarmeens magasin «Krigsropet» og samtidsaviser gir verdifull innsikt i utviklingen av eiendommen på Framnes. Det er bekreftet at en ny bygning ble oppført på området, et stykke ovenfor hvilehjemmet. Denne bygningen er beskrevet som «ny» i 1924, noe som indikerer at den var nylig plassert på dette stedet, selv om den kanskje krevde ytterligere renovering for å være fullstendig ferdigstilt. Vi hadde lenge spekulert i om grunnmuren sto igjen etter nettopp denne bygningen.
Denne tømmervillaen, som lå lunt i skogbrynet med en flott utsikt over jordene og Værla, var et velkomment tilskudd til Framnes. Den var på to etasjer og ble referert til som en laftet tømmervilla «Villaen» eller «Villa Odden». Dette navnet nevnes også i en salgsannonse fra 1921 da eiendommen Bråten ble lagt ut for salg, noe som kan indikere at villaen hadde en forbindelse til denne eiendommen.
Basert på analysen av gamle fotografier, virket det ikke som det eksisterte en slik villa på Framnes før 1924. Dette styrket teorien om at bygningen kunne ha vært sommerstuen som tidligere sto på tangen/odden og senere ble flyttet og satt opp på nytt på Framnes.
Ved slike mysterier, er det viktig å gjøre nye undersøkelser ved senere tidspunkt da det ofte dukker opp nye opplysninger. Og denne gangen skulle det betale seg. Med hjelp av Kenneth hos Frelsesarmeens Arkiv fikk vi den endelige bekreftelsen.
Paa hvilehjemmet ute paa Jeløen har man i disse dage begyndt arbeidet med grunden til villaen som vil bli flyttet fra odden. Huset som vil bli paabygget en etage, kommer til at ligge inde i skogen like i nærheten av hovedbygningen og vil i færdig stand bety en meget stor forøkelse av plads.
Sakset fra Krigsropet 1923.
Allerede i 1923 startet arbeidet med å sett opp en grunnmur i skogbrynet skrått ovenfor hvilehjemmet på Framnes.
Det lille vakre hus på Odden, som vil være kjendt av mange, er flyttet ind i skogen i umiddelbar nærhet av hovedbygningen og blitt påbygget en ny etage, hvorved vi har vundet at få 5 nye, gode værelser, foruten at der til sommerbruk kan indredes 3 værelser på loftet. Vi får således ialt 11 værelser til. Arbeidet er så langt fremskredet at vi håber om nogen uker at kunne indvie det. Huset ligger aldeles henrivende vakkert og lunt til, med utsigt over fjorden og skogen.
Sakset fra Krigsropet 1924.

Vi får bekreftet at villaen ble demontert og satt opp igjen på den nye grunnmuren. I tillegg ble det bygget på en ekstra etasje. Bygningen ble benyttet som hvilehjem.
Villaen, som sto på Framnes måtte vike for nybygg i 1977. Det var en betingelse satt av entreprenør av ukjent årsak. Den nye bygningen skulle huse Jeløy Kurs- og Kompetansesenteret til Frelsesarmeen.

Utsnitt: Moss kommunes byggtekniske arkiv.

Kanskje en av de siste bildene av Villa Odden. November 1976. Her sett fra Strandpromenaden. Moss Dagblad.
Kilder
Moss Avis
Handelsregisteret
Bygdebøker Hedmark
Skipsbygging i Moss
B Brynildsen og hans slekt
Reiertangen FT 1900
Magasinet Krigsropet
Eget arkiv
Frelsesarmeens Arkiv, ved Kenneth