Kategori: Nye innlegg

Ligger på berget mellom Kongens gate og Myra.

Tidligere nordre og søndre Bjerg.

I dette området har adresser og matrikkelnummer blitt endret mange ganger gjennom tidene. Jeg har gjort mitt beste for å følge de utgitte matriklene som er tilgjengelige for hver enkelt adresse, men det kan likevel forekomme feil. Dersom du oppdager uoverensstemmelser eller har annen informasjon, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.

1840
Tilstanden på gatene i 1840 var langt fra tilfredsstillende. Nordre Bjerg, som var et viktig ferdselsområde, var særlig hardt rammet. Avløp fra vannposten kombinert med overvann gjorde dette området til en utfordring for alle som skulle ferdes der. Om høsten ble stien forvandlet til et gjørmete kaos, mens vinteren gjorde den til en sammenhengende og glatt sklie. For byens innbyggere var dette et stadig tilbakevendende problem som reflekterte mangelen på tilstrekkelig infrastruktur og vedlikehold.

Generelt
Øverst i «Nord-Bærja» var det plassert en vannpost som tjente som en viktig ressurs for lokalsamfunnet. Her kunne byens innbyggere hente vann til husholdningen, og vannposten fungerte som en naturlig samlingsplass. For husmødrene ble stedet også et sosialt knutepunkt, hvor de vasket tøy og utvekslet siste nytt fra byens liv. Vannposten ble derfor ikke bare en praktisk nødvendighet, men også en arena for fellesskap og daglig småprat blant beboerne.

Dette området er blant de eldste stedene i Moss hvor folk bosatte seg. Allerede tidlig på 1800-tallet flyttet arbeidere hit for å jobbe i den nærliggende industrien. Livet på «Bjerget» var preget av enkle kår, uten strøm eller innlagt vann før godt ut på 1900-tallet. Til tross for dette var miljøet preget av samhold og arbeidsomhet. Folk bodde tett, og mange familier hadde generasjoner av skikkelige arbeidsfolk som bidro til lokalsamfunnet.

Blant beboerne var det et kjent uttrykk: «fresk luft på Berja». Dette viste til de sterke vindene som ofte preget området, takket være den høye beliggenheten. Arbeidermiljøet var svært godt, og hjelpsomhet blant naboene var en selvfølge. Faktisk hadde byens første formann i det nyopprettede Arbeiderpartiet sitt bosted her, noe som underbygger det sterke fellesskapet og engasjementet blant folk.

«Bjerget» utgjorde sitt eget lille samfunn, nærmest som en egen bydel, i en tid da Moss fortsatt var en liten by. Imidlertid ble området ikke alltid sett på med de varmeste øynene av andre byborgere, ettersom det hovedsakelig var arbeiderklassen som bodde der. Denne skepsisen kom særlig til uttrykk i episoder som da beboerne ba om strøsand til de bratte bakkene en vinter. Statsingeniør Stabell, som representerte byens tekniske etat, viste liten vilje til å bruke midler på området. Hans svar på deres forespørsel var at skatten fra Bjerget knapt dekket en skuffe med sand. Dette vitner om den sosiale rangordningen som preget byen på den tiden.

Til tross for slike utfordringer var Bjerget et sted fylt med liv, stolthet og fellesskap, et lite samfunn som spilte en viktig rolle i Moss’ historie.

Kilder
Hans Pedersens fortellinger

Ligger på Krapfoss

Gatedåp 2. november 1948

Anton Krogsvold, født i 1863 og død i 1937, var en sentral skikkelse i Jeløy herred, som nå utgjør en del av Moss kommune i Østfold. Han bodde på Krapfoss og var aktivt engasjert i samfunnslivet i kommunen. Krogsvold tjenestegjorde som ordfører i Jeløy kommune fra 1914 til 1917, hvor han spilte en viktig rolle i kommunens utvikling.

Som ordfører ledet han kommunestyrets arbeid og representerte kommunen i ulike sammenhenger. Han arbeidet for å fremme gode levekår for innbyggerne og for å styrke utviklingen i Jeløy. I tillegg til sitt politiske engasjement var Krogsvold også involvert i samfunnsrelaterte aktiviteter, særlig innen landbruk og jordbruk, som var viktige næringer i området. Hans innsats har etterlatt et varig avtrykk i Jeløys historie.

Kilde: Gatenavn – Alf Herland

Ligger på Krapfoss, som avstikker fra Vålerveien.

Gatedåp 2. november 1948

Aksel Olsen ble født 2. november 1893 og vokste opp i Krapfoss. Han var aktivt engasjert i arbeider- og politiske bevegelser tilknyttet Arbeiderpartiet fra ung alder av. Gjennom livet var han også svært interessert i ungdomsorganisasjoner, inkludert barnelagsbevegelsen og idrettsbevegelsen.

Før han begynte som journalist, jobbet Olsen på ulike steder i Moss, blant annet ved Moss Glasværk. Han var en medarbeider ved avisen «Moss Socialdemokrat», før han i 1923 tok over som redaktør for avisen «Folkets Røst» på Askim (nå kjent som «Østfoldposten»). Han innehadde denne stillingen fram til sin død i 1933.

Kilde: Gatenavn – Alf Herland

I 1783 søkte Handels- og Canal Compagnie om tillatelse til å etablere en glasshytte i Moss. På den tiden var en slik «hytte» en tidligere versjon av et glassverk. Planen var å opprette denne glasshytten på Værla, med en strategisk beliggenhet rett ved sjøen. Dette ville gjøre det praktisk for flere typer skip å legge til, og man mente at det var mulig å forsyne hele landet med glassprodukter produsert i Moss.

En glasshytte på 1700-tallet var et sted der glass ble produsert for hånd, med manuelle teknikker som krevde både presisjon og erfaring. Råmaterialene, som silikasand, aske og kalk, ble smeltet i en ovn som holdt temperaturer over 1000 grader Celsius. Glassmakerne brukte deretter blåserør til å forme glasset ved å blåse luft inn i den flytende massen, mens ulike verktøy ble brukt til å forme og skjære det ferdige produktet. Disse hyttene var kjernen i tidlig glassindustri, og produktene som ble laget – vindusglass, flasker og drikkeglass – var høyt verdsatte luksusvarer.

Planene i Moss møtte imidlertid utfordringer. En glasshytte krevde store mengder brenneved for å holde ovnene i gang, og skogene rundt Værla og Jeløya kunne ikke forsyne nok brensel til en såpass produksjon. Den nærmeste tilgangen til tilstrekkelige mengder skog lå tre mil utenfor Moss, noe som gjorde prosjektet logistisk og økonomisk krevende. Dette førte til at etableringen av en glasshytte i Moss på slutten av 1700-tallet ble vurdert som umulig.

Men tiden skulle vise noe annet. Mer enn et århundre senere, ble to glassverk etablert i Moss – Først Jelø Glasværk, deretter Moss Glasværk i 1898. Disse revolusjonerte glassproduksjonen i området, og Moss ble en sentral aktør innen norsk glassindustri. Moderne teknologier og tilgang til bedre infrastruktur gjorde det mulig å produsere glass i større skala, noe som sikret byens posisjon i den industrielle utviklingen.

I dag har konseptet «glasshytte» fått et nytt liv som et sted der håndlaget glass fortsatt produseres med stolthet. Moderne glasshytter er små verksteder hvor kunstnere og håndverkere viderefører tradisjonene med å blåse og forme glass for hånd. Dette gir oss ikke bare vakre kunstverk og bruksgjenstander, men også en levende forbindelse til vår industrielle historie. Glasshytter representerer fortsatt et møtepunkt mellom tradisjon og innovasjon – et sted hvor fortidens teknikker møter dagens kreativitet.

Bildet viser det velkjente svenske togsettet «Skandiapilen» ved Moss stasjon, fotografert den 10. juli 1949 av Johan Rynnås. Dette togsettet var en del av den teknologiske utviklingen innen jernbanetransport på 1940-tallet, da elektriske tog begynte å erstatte dampdrevne lokomotiver på flere av de mest trafikkerte strekningene i Norge. Innføringen av fast rute med elektriske tog mellom Moss og Oslo, som startet den 15. januar 1944, markerte et betydelig fremskritt i reiseeffektivitet og komfort.

Denne overgangen gjorde det mulig å redusere reisetiden mellom Moss og hovedstaden med hele 15 minutter, noe som var svært ettertraktet for både pendlere og reisende generelt. Elektriske tog var også en mer miljøvennlig og økonomisk løsning i en tid preget av knapphet og ressursutfordringer, spesielt under og etter krigen.

«Skandiapilen» var på denne tiden et moderne togsett, kjent for sin aerodynamiske design og elegante linjer, noe som gjorde det til et symbol på effektivitet og fremskritt. På bildet ser vi passasjerer og personale rundt toget ved Moss stasjon, som var en viktig knutepunkt for transport i regionen. Dette var en periode der jernbanen spilte en nøkkelrolle i å knytte byer og tettsteder sammen, og bidro til å bygge både økonomiske og sosiale forbindelser i etterkrigstiden.

Moss stasjon, som hadde vært en sentral del av byens infrastruktur siden åpningen av Østfoldbanen i 1879, ble med dette en del av den elektrifiserte fremtiden for norsk jernbane. Overgangen til elektriske tog var ikke bare et teknisk fremskritt, men også en del av moderniseringen av landet, der jernbanen ble en stadig viktigere del av Norges transportnettverk.

Patrioten 

I desember 1928 lanserte Emil Moestue A.s i Oslo et unikt firkortspill som fikk navnet «Patrioten». Dette spillet ble raskt en stor suksess, takket være både sitt fargerike design og sine morsomme rim, skreddersydd for å lære norske barn om nasjonal stolthet og kultur.

En samling av norske bedrifter
En rekke av Norges største bedrifter deltok i utviklingen av «Patrioten», som ble trykt i praktfulle farger og distribuert i et stort opplag. Kortspillet ble sendt ut til handlende over hele landet, som benyttet det som en populær gave til sine unge kunder. Det ble ansett som en morsom og lærerik måte å underholde barna på, samtidig som de fikk kjennskap til både kjente rim og norske bedrifter.

Mossebedrifter i blandingsstokken
Blant de deltakende bedriftene var flere kjente navn fra Moss, som også bidro til spillets innhold. Her finner vi blant annet IL-O-VAN, kjent for sitt kjøkkenutstyr, Helly Hansen, den legendariske produsenten av regnklær, og Moss Aktiemøller, som var en viktig aktør i byens industri.

En tidløs gave
Kortspillet «Patrioten» ble ikke bare en hit i samtiden, men står igjen som et lite stykke kulturhistorie. Det reflekterer en tid hvor norske bedrifter samarbeidet for å fremme nasjonal identitet og glede blant barn. For dagens samlere er spillet en ettertraktet skatt som minner oss om hvordan kommersiell kreativitet og nasjonale verdier kunne kombineres i et enkelt kortspill.

Mossekort –
En idé blir til virkelighet

Fra 1940 og flere tiår fremover var Moss en av landets ledende industribyer, kjent for sin varierte produksjon og innovative bedrifter. En idé fra direktør Leiv Helly Hansen på et styremøte 24 februar i 1950 skulle vise seg å bli en viktig del av byens markedsføring – Hva om Moss laget et eget kortspill?  Forslaget vakte ikke umiddelbart stor interesse, men ideen fikk likevel leve videre. Ingeniør Horn fremmet forslaget på nytt i mars samme år. Han argumenterte blant annet for å bruke kortene som reklame for industrien i Moss. Og selv om responsen fortsatt var lunken, plantet ideen et frø som etter hvert skulle vokse. For på et styremøte først 9 januar 1952, er det notert at Reklamebyrået Fabritius hadde blitt en samarbeidspartner og at en produksjon av kort var i gang. Illustratør var Jørgen A. Thorsrud og kortene ble trykket hos Dreyer i Stavanger. 

Det skulle vise seg at allerede i desember 1951 kunne Moss Avis fortelle at direktør Leiv Helly Hansen hadde vært innom redaksjonen for å vise frem et nytt kortspill, «Mossefirkort». Leiv Helly Hansen hadde hentet inspirasjon fra det populære kortspillet «Patrioten», som ble utgitt på 1920-tallet. Målet med Mossefirkort var todelt: å tilby et underholdende kortspill til barn, samtidig som det fungerte som et effektivt reklamestunt for Moss’ bedrifter. Et brev til Hansen fra en tidligere spiller av «Patrioten» bekreftet verdien av denne typen reklame; spilleren husket fremdeles produktene til bedriften 25 år senere. Dette la grunnlaget for ideen om et eget spill dedikert til Moss.

Mossefirkort ble trykket i et opplag på hele 50 000 kortstokker, og spillets regler krevde minst fire deltakere. Beregningen var enkel: Med 200 000 barn rundt om i Norge som spilte kortspillet, ble navnene på Moss sine bedrifter lært og memorert, og industrien fikk bred eksponering. Moss Avis beskrev prosjektet som «glimrende reklame for industrien i Moss».

Kortene inneholdt både illustrasjoner av forskjellige Mosse-bedriftet og små vers, ofte med en humoristisk tone som gjorde spillet morsomt for barn. Versene var laget for å være enkle å huske og inneholdt gode dyder som sparsommelighet, kunnskap, flid og vågemot. Det var totalt 48 kort, og hvert kort fremhevet produksjonen til en av Moss’ mange bedrifter. Tegningene var humoristiske og levende, noe som bidro til spillets popularitet. Hvem som sto bak versene er ikke dokumentert, men de var et viktig element i spillets suksess.

Distribusjon og markedsføring 
Den 26. januar 1952 ble kortene klare for distribusjon, og kontorsjef Emil Martens og direktør Godtfred Ernø tok ansvar for å fordele dem. I mars ble det sendt ut 2 700 kortstokker til ulike organisasjoner, bedrifter, bystyret og stortingsrepresentanter. Industriforeningen beholdt 200 kortstokker for å bruke som gaver og markedsføringsmateriell. Kostnadene for produksjonen ble fordelt mellom medlemmene av foreningen basert på hvor mange ganger hvert firma var representert i kortene, noe som gjorde det mulig å dele ut spillene gratis.

En uventet suksess 
Leiv Helly Hansen skulle også få rett i sine antagelser.. Kortspillet viste seg å være en umiddelbar suksess. På en varemesse i Tromsø samme år kom det ungdommer til standen til Moss som allerede kjente til alle medlemsbedriftene til Moss Industriforening – et tydelig bevis på at Mossefirkort hadde fungert som en effektiv reklamekanal. 

Jubileumskortene

I 2018 markerte Moss Industri- og Næringsforening sitt 70-årsjubileum med en rekke initiativer for å hedre byens industrielle og næringsmessige historie. Blant ideene som ble diskutert, var gjenopplivingen av firkortene som tidligere hadde vært populært og knyttet til byens næringsliv. Dessverre viste det seg å være umulig å realisere dette på grunn av rettighetsbegrensninger knyttet til produksjonen av det originale spillet. 

Dette hindret imidlertid ikke foreningen i å utvikle et nytt prosjekt inspirert av den opprinnelige ideen. I stedet besluttet de å utforme et helt nytt spill og en tilhørende kortstokk, spesialdesignet for å reflektere dagens bedrifter og næringsliv i Moss. Den nye kortstokken fikk en mer kompakt størrelse enn den gamle og ble levert i en praktisk plasteske. Denne løsningen gjorde det både moderne og funksjonelt, samtidig som det var en hyllest til byens rike næringslivshistorie.

Kortene ble primært distribuert til skoler og bedrifter i Moss for å skape engasjement blant unge og lokale aktører. Målet var å styrke forbindelsen mellom byens innbyggere og næringslivet, samt å øke kunnskapen om lokale bedrifter og deres rolle i Moss’ økonomiske utvikling. I tillegg ble kortstokkene gjort tilgjengelige på sentrale steder i byen, som for eksempel biblioteket, for å sikre at også det brede publikum kunne få tilgang til dem.

Bedriftene og kortene

Astrild Trikotasje

Astrild Trikotasje ble etablert i 1932 av Finn Horn i Moss, en by kjent for sin rike industrihistorie. Bedriften spesialiserte seg på produksjon av trikotasjevarer, som inkluderer strikkede tekstiler som undertøy, gensere og andre klær. Produksjonen fant sted på Vårli, i tilknytning til Aug. P. Horn AS, en annen lokal bedrift.

På det meste sysselsatte Astrild Trikotasje rundt 60 ansatte, noe som gjorde den til en betydelig arbeidsgiver i lokalsamfunnet. Bedriften bidro til å styrke Moss’ posisjon som et senter for tekstilproduksjon i Norge. Til tross for sin suksess, ble driften avviklet i 1950. Årsakene til nedleggelsen er ikke detaljert dokumentert, men kan ha vært knyttet til endringer i markedet, økonomiske utfordringer eller teknologiske skifter som påvirket tekstilindustrien på den tiden.

Astrild Trikotasje er et eksempel på de mange små og mellomstore bedriftene som utgjorde ryggraden i norsk industri i første halvdel av 1900-tallet. Selv om bedriften ikke lenger eksisterer, er dens historie en del av Moss’ industrielle arv og illustrerer byens rolle i Norges tekstilproduksjon.

Aug. P. Horn

Aug. P. Horn AS var en norsk konfeksjonsbedrift etablert i 1895 av August Peter Horn i Kristiania (nå Oslo). Selskapet startet som en manufakturforretning med lokaler i Karl Johans gate og utvidet raskt med eget engrosfirma og konfeksjonsfabrikk for yrkesklær.

I 1925 flyttet bedriften sin virksomhet til Moss, hvor de etablerte en moderne fabrikk på Vårli. Denne fabrikken var på 4500 kvadratmeter fordelt på fire etasjer og ble ansett som den største i sitt slag i Skandinavia på den tiden. Produksjonen omfattet arbeidsklær, og fabrikken sysselsatte rundt 177 ansatte i starten.

I 1995, etter hundre år med samme navn, byttet Aug. P. Horn navn til Horn Yrkesklær AS og flyttet inn i nye lokaler på Jeløya. I 1999 ble selskapet kjøpt opp av det svenske Blåkläder-konsernet, men fortsatte driften under samme navn. 1. mars 2001 skiftet selskapet navn til Blåkläder AS og har hovedkontor og besøksadresse på Solgaard Skog i Moss.

Aug. P. Horn AS spilte en betydelig rolle i norsk tekstilindustri, spesielt innen produksjon av arbeidsklær, og bidro til industriell vekst i Moss gjennom det 20. århundre.

Barfot Strømpefabrikk

Barfot Strømpefabrikk ble grunnlagt i 1930 av Eivind Holmsen i Moss, en by kjent for sin fremtredende rolle i norsk industrihistorie. Fra starten av etablerte bedriften seg som en betydelig aktør innen tekstil- og trikotasjeproduksjon. Fabrikken holdt til på Vårli, i lokaler tilknyttet Aug. P. Horn AS, og spesialiserte seg på produksjon av gensere og annen trikotasje. Dette gjorde Barfot til en viktig del av Moss’ voksende tekstilindustri.

Bedriften fikk raskt et godt omdømme for sine produkter, som ble kjent for sin kvalitet og slitestyrke. Produksjonen var rettet mot det norske markedet, og Barfot Strømpefabrikk leverte varer som tilfredsstilte behovene til et bredt spekter av forbrukere. Med sitt fokus på trikotasjevarer som gensere og andre tekstilprodukter, bidro bedriften til å dekke et viktig behov i en tid hvor etterspørselen etter komfortable og praktiske klær var stor.

På det meste hadde Barfot Strømpefabrikk rundt 60 ansatte, noe som gjorde den til en betydelig arbeidsgiver i Moss. De ansatte bestod av dyktige tekstilarbeidere som gjennom sitt arbeid opprettholdt fabrikkens høye kvalitetsstandarder. Fabrikken spilte en viktig rolle i å skape arbeidsplasser og opprettholde økonomisk stabilitet i lokalsamfunnet.

Som mange andre tekstilbedrifter møtte Barfot Strømpefabrikk store utfordringer i etterkrigstiden og utover 1950- og 1960-tallet. Økende konkurranse fra utenlandske produsenter, kombinert med endringer i forbruksvaner og press på produksjonskostnader, gjorde det stadig vanskeligere for norske tekstilbedrifter å opprettholde sin lønnsomhet. Til tross for sitt gode omdømme og lojale kundegrunnlag, måtte Barfot Strømpefabrikk legge ned driften i juli 1969. Dette markerte slutten på nesten fire tiår med produksjon.

Chr. Aug. Thorne

Chr. Aug. Thorne AS var en av Norges tidligste og mest innovative aktører innen hermetikkindustrien. Selskapet ble etablert i Moss i 1864 av Christian August Thorne, en foregangsmann som allerede i 1841 hadde startet hermetikkproduksjon i Drammen. Beslutningen om å flytte virksomheten til Moss var strategisk, da byen ga bedre tilgang til viktige råvarer som brisling, en nøkkelingrediens i hermetikkproduksjonen.

Chr. Aug. Thorne AS var kjent for sitt brede produktspekter, som inkluderte hermetikk av grønnsaker, kjøtt og fisk. Bedriften spesialiserte seg på kvalitetsprodukter og opparbeidet seg raskt et godt rykte både nasjonalt og internasjonalt. I løpet av sesongen sysselsatte fabrikken opptil 250 arbeidere, noe som gjorde den til en av de største arbeidsgiverne i Moss og en viktig del av byens økonomi. Arbeidsstokken bestod av både kvinner og menn som bidro til å opprettholde fabrikkens høye produksjonsstandard.

Chr. Aug. Thorne AS hadde også en viktig rolle i Norges polarhistorie. Fabrikken leverte proviant til flere av de store norske polarekspedisjonene, inkludert Fridtjof Nansens og Roald Amundsens historiske reiser. Denne prestasjonen vitner om både kvaliteten og holdbarheten til produktene som ble produsert i Moss.

Bedriftens kvalitet og innovasjon ble anerkjent på en rekke verdensutstillinger på slutten av 1800-tallet, der Chr. Aug. Thorne vant flere priser og medaljer. Disse utmerkelsene bidro til å styrke fabrikkens rykte og eksportmuligheter, noe som gjorde den til en viktig aktør i den fremvoksende globale hermetikkindustrien.

I 1932 ble Chr. Aug. Thorne AS slått sammen med Moss Preserving Co., en annen betydelig hermetikkprodusent i byen. Sammenslåingen var et forsøk på å møte utfordringene som hermetikkindustrien sto overfor i mellomkrigstiden, inkludert økonomiske nedgangstider og økt konkurranse. Til tross for denne sammenslåingen og tidligere suksess, opplevde bedriften etter hvert en stadig vanskeligere markedssituasjon.

I 1970 ble bedriften lagt ned etter mange tiår med drift, noe som markerte slutten på en epoke for både bedriften og norsk hermetikkindustri. Tomten der fabrikken lå, er i dag en del av mølleområdet i Moss, og minner om en tid da byen var et sentrum for produksjon og eksport av hermetikk.

Den Norske Automobilfabrikk

Den Norske Automobilfabrikk, etablert i 1936 av R. Hesselberg-Meyer AS, var en bilfabrikk lokalisert på Kambo utenfor Moss. Fabrikken tok i bruk lokalene til den tidligere Norsk Automobilfabrik A/S, som hadde operert der fra 1917 til 1923.

I 1937 startet fabrikken montering av Chrysler- og Plymouth-biler importert fra USA. Året etter, i 1938, begynte de også å montere tyske Adler-biler.

Under andre verdenskrig ble fabrikklokalene rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten og brukt til reparasjon av Junkers-fly.

Etter krigen var det ikke lenger aktuelt å montere Chrysler eller Adler. Produksjonen ble begrenset til montering av lastebiler i en kort periode på slutten av 1940-tallet. Fra 1955 til 1959 ble det også montert britiske Standard 8-biler i lokalene, men foretaket gikk etter hvert over til å importere ferdige biler.

Den Norske Automobilfabrikk spilte en viktig rolle i norsk bilindustrihistorie, spesielt i perioden før og etter andre verdenskrig, ved å tilpasse seg skiftende markedsforhold og internasjonale samarbeidspartnere.

Forenede Blikemballagefabriker (Foblik)

A/S Forenede Blikemballagefabriker, kjent som Foblik, var en sentral aktør i norsk emballasjeindustri gjennom det 20. århundre. Selskapet ble etablert i 1929 som et resultat av en fusjon mellom tre østlandske bedrifter: Østlandske Blikemballagefabrik i Moss, Sandvikens Blikvarefabrik i Bærum, og Christiania/Oslo Blikemballagefabrik. Sammenslåingen var en strategisk respons på utfordringene som fulgte av overetablering og hard priskonkurranse i blikkvareindustrien. Formålet var å styrke konkurranseevnen og sikre en bærekraftig produksjon for det norske markedet.

Fobliks røtter går tilbake til 1916, da bergensk godseier Inggard Sundt grunnla Østlandske Blikemballagefabrik i Moss for å levere emballasje til sine melkefabrikker. Selv etter at melkefabrikkene ble avviklet, fortsatte fabrikken å levere blikkemballasje til en rekke industrier, inkludert hermetikk-, kjeks- og kjemisk industri. Etter fusjonen i 1929 utvidet Foblik sitt produktspekter og fokuserte på emballasjeprodukter av høy kvalitet til det norske markedet.

I 1959 ble Foblik en del av Norske Blikkemballasjefabrikker (Noblikk) gjennom en fusjon med Bergen Blikktrykkeri, eid av Christiania Spigerverk. Dette markerte starten på en ny epoke for selskapet, som moderniserte sine anlegg og utvidet produksjonskapasiteten betydelig. I 1964 åpnet Noblikk en ny fabrikk i Moss, som ble et sentralt produksjonssted for konsernet. Ytterligere utvidelser fulgte i 1966 da J.A. Sannem A/S i Bergen ble innlemmet, og selskapet fikk navnet Noblikk-Sannem.

På 1970-tallet opplevde Noblikk-Sannem vekst og modernisering, med stabile arbeidsplasser for mellom 600 og 700 ansatte. Produksjonen rettet seg både mot innenlandske og utenlandske markeder, og eksport ble stadig viktigere i takt med at den norske industrien endret seg.

I 1991 ble Noblikk-Sannem kjøpt opp av Skanem, et selskap med røtter i hermetikkindustrien i Stavanger. Under Skanems eierskap fortsatte produksjonen av blikkbokser og annen emballasje frem til 2016, da fabrikken i Moss ble lagt ned. Dette markerte slutten på en epoke for norsk blikkemballasjeproduksjon.

Helly Hansen

Helly Hansen, grunnlagt i Moss i 1877, har gjennom historien etablert seg som en av verdens ledende produsenter av vanntett og slitesterkt yttertøy. Selskapet har vært en pioner innen utvikling av tekstiler som tåler tøffe værforhold, og dets produkter har vært essensielle for både arbeidere og friluftsentusiaster. To av selskapets mest bemerkelsesverdige innovasjoner, Helox og Plarex, har hatt en dyp og varig innvirkning på tekstilindustrien.

I 1949 tok Helly Hansen et stort steg fremover med introduksjonen av Helox, et materiale som revolusjonerte markedet for vanntett bekledning. Helox besto av et tynt, halvgjennomsiktig PVC-plastmateriale som ble sydd inn i jakker og luer for å gi full beskyttelse mot regn og fuktighet. Materialets lette vekt og høye vanntetthet gjorde det til en umiddelbar suksess blant forbrukerne.

Helox-produktene ble spesielt populære blant arbeidere og friluftsfolk som trengte pålitelig beskyttelse mot det norske været. Produksjonen nådde sitt høydepunkt med opptil 30 000 jakker produsert per måned, noe som vitner om materialets enorme etterspørsel. Helox bidro til å styrke Helly Hansens posisjon som en innovativ leder innen vanntett bekledning, og det markerte starten på en ny æra for selskapets produktutvikling.

For å møte behovene til en voksende arbeidsstyrke og familier, utviklet Helly Hansen Plarex, en robust bomullstekstil belagt med PVC. Dette materialet var designet for å være både slitesterkt og værbestandig, og ble brukt i produksjon av arbeidsklær og barneoveraller. Plarex var kjent for sin evne til å tåle hard bruk i krevende miljøer, samtidig som det ga utmerket beskyttelse mot vind og regn.

Arbeidstøy laget med Plarex ble raskt standardutstyr for arbeidere i byggebransjen, fiskeri og andre krevende yrker. Samtidig ble barneoveraller laget med dette materialet populært blant familier som trengte slitesterke klær for barn som ofte lekte utendørs, uansett vær.

Idun

Idun Fabrikker ble etablert i 1932 i Moss som et datterselskap av De Forenede Bakeres Gjærfabrik AS, grunnlagt i 1923. Produksjonen startet med eddik og sennep under varemerket Idun, og utvidet senere til majones, ketchup og dressinger.

I 1960 fusjonerte Idun med De norske Gjær- og Spritfabrikker, kjent for Norex-produkter, og dannet Idun-Norex AS. Produksjonen ble koordinert mellom fabrikkene i Oslo, Moss og Trondheim.

I 1982 flyttet fabrikken i Moss til nye lokaler i Rygge. De gamle lokalene i Gudes gate ble ombygd til kjøpesenteret Pia i 1986, og senere til boligkompleks.

I 1991 ble Idun Fabrikker en del av Orkla-konsernet, og produksjonen av dagligvareprodukter ble overført til Stabburet. Idun Industri AS ble rendyrket som leverandør til bakeindustrien.

Idun har gjennom sin historie vært en betydelig aktør i norsk næringsmiddelindustri, kjent for produkter som sennep, ketchup og bakeingredienser. Selskapet har tilpasset seg endringer i markedet og opprettholdt sin posisjon som leverandør til både dagligvare- og bakeindustrien.

Il-O-Van

Il-O-Van Aluminiumvarefabrikk A/S ble etablert i 1922 i Moss av østerrikeren Ernst Emmeric Josef Poleszynski. Navnet «Il-O-Van» er en forkortelse for «ild og vann», som symboliserer de grunnleggende elementene i matlaging.

Fabrikken spesialiserte seg på produksjon av aluminiumskjøkkenutstyr, inkludert kasseroller, kjeler og stekepanner. Et av deres mest kjente produkter var skjenkekjelen, populært kalt «Vørterkaka», designet av Thorbjørn Rygh i 1951. Denne kjelen ble en stor suksess og solgte rundt 800 000 enheter frem til produksjonen opphørte i 1976.

I 1968 ble Il-O-Van kjøpt opp av Nordisk Aluminiumindustri A/S, en del av Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). Produksjonen fortsatte under navnet Høyang-Polaris A/S etter at ÅSV kjøpte Polaris Fabrikker A/S i Sandnes i 1974. I 1986 ble ÅSV fusjonert med Norsk Hydro, og fabrikken ble en del av Hydro Aluminium A/S frem til 1989, da den ble solgt til det finske konsernet Hackman.

Hackman drev fabrikken videre under navnene Hackman Designor A/S, Designor A/S og Iittala A/S, men beholdt Høyang-Polaris som varemerke. Produksjonen i Sandnes ble lagt ned i 2000, og fabrikken i Rygge ble stengt i 2007. De siste norskproduserte kasserollene og stekepannene forlot produksjonslinjen 17. desember 2007.

I 2007 kjøpte Fiskars opp Iittala A/S og Høyang-Polaris-varemerket. Fiskars holder til i Nydalen i Oslo.

Konfektions A/S Frøja

Konfektions A/S Frøja, etablert i Moss i 1932, var en korsettfabrikk som raskt utviklet seg til å bli en viktig del av byens tekstilindustri. Med rundt 100 ansatte produserte fabrikken årlig cirka 175 000 plagg, som utelukkende ble omsatt innenlands. Dette volumet understreket bedriftens evne til å møte den norske etterspørselen etter korsetter og lignende produkter av høy kvalitet.

Med en aksjekapital på 50 000 kroner hadde bedriften et solid økonomisk fundament som muliggjorde både vekst og innovasjon. For å nå ut til kunder over hele landet hadde Frøja fire reisende selgere som representerte selskapet og sørget for at produktene ble distribuert effektivt.

I sin videre utvikling moderniserte og utvidet bedriften sine lokaler. De henvendte seg til Moss kommune med en forespørsel om tomt for nybygg i området Fiske. Der etablerte de et moderne anlegg med et gulvareal på rundt 1 500 kvadratmeter. Dette ga gi fabrikken muligheten til å øke produksjonskapasiteten og bedre imøtekomme etterspørselen i markedet.

Kraftex

Kraftex AS, etablert i 1941 av Reidar Wiborg, er en ledende skiltprodusent i Norge med hovedkontor og produksjonsanlegg i Moss. Selskapet startet opprinnelig med produksjon av papirsekker, men utvidet i 1947 til å inkludere støpte skilt for gatenavn, husnummer og produktmerking.

I 1990 flyttet Kraftex til moderne lokaler på Solgaard Skog industriområde i Moss, noe som muliggjorde videre vekst og utvikling. Selskapet har siden opprettholdt en bred portefølje av produkter og produksjonsmetoder, inkludert støping, gravering, etsing av metall, silketrykk og folieskjæring.

Kraftex er kjent for å levere alt fra enkle dørskilt og husnummer til store fasadeskilt og håndlagde våpenskjold. Deres produkter finnes over hele landet, på husvegger, postkassestativ, skoler, sykehus, rådhus, bysentrum, bedriftslokaler og gågater.

Selskapet har også levert skilt til offentlige og private virksomheter siden 1941, og deres produkter er synlige i gater, på fasader, arbeidsplasser og postkasser over hele Norge.

Kraftex har opprettholdt en sterk lokal forankring i Moss gjennom hele sin historie, og har bidratt til byens industrielle utvikling og sysselsetting. Selskapet er fortsatt familieeid og ledes i dag av tredje generasjon Wiborg.

Logos

Logos Fabrikker, etablert i 1930-årene i Moss, var en bedrift som satte sitt preg på norsk kulturarv gjennom produksjon av dekorative gjenstander. Fabrikken er kanskje mest kjent for de ikoniske «Logos-nissene», også kalt «gamlenissen» eller «Logosnissen». Disse nissene ble raskt en viktig del av norsk julefeiring og var å finne i utallige norske hjem i flere tiår. Med sin unike design og detaljerte utførelse ble de et symbol på den tradisjonelle norske julen.

Logos-nissene ble laget i ulike størrelser og var kjent for sin høye kvalitet og gjennomførte håndverk. Designet, som var basert på tradisjonelle norske nisser, kombinerte et nostalgisk uttrykk med moderne produksjonsteknikker. Hver nisse var detaljert utformet og malte ansikter og drakter var nøye utført, noe som gjorde dem til samlerobjekter og svært ettertraktede pyntegjenstander. Mange nordmenn assosierer fortsatt Logos-nissene med den varme og koselige julestemningen som preget midten av det 20. århundre.

Produksjonen av nissene og andre dekorative gjenstander fortsatte gjennom flere tiår, og Logos Fabrikker ble et navn som var synonymt med kvalitet og tradisjon. Bedriften bygget opp en solid kundebase som satte pris på de tradisjonelle verdiene og det håndverket som lå i produktene. Logoens nisser ble ikke bare brukt som pynt, men også som gaver, og de ble ofte overlevert som familiearv, noe som ytterligere forsterket deres betydning.

I 2018 fikk Logos-nissene en ny anerkjennelse da en av dem ble donert til Moss by- og industrimuseum. Her ble nissen stilt ut som en del av museets samling, og dette utløste stor interesse blant publikum. Museet etterspurte informasjon om både Logos Fabrikker og nissene, noe som vitner om den sterke følelsesmessige tilknytningen mange fortsatt har til disse tradisjonelle juledekorasjonene.

Logos Fabrikker spilte en viktig rolle i å forme norsk juletradisjon gjennom sine nisser og dekorative produkter. De bidro også til Moss’ industrielle og kulturelle identitet ved å være en del av byens produksjonsmiljø på 1900-tallet. Bedriftens dedikasjon til kvalitet og tradisjon skapte en arv som fortsatt lever videre.

Logos-nissene har blitt stående som et symbol på tradisjonell norsk jul. De representerer mer enn bare pynt; de står for familiens samling rundt julefeiringen, en tid for varme, glede og fellesskap. I dag er de ettertraktede samlerobjekter og fortsetter å vekke nostalgi blant både eldre og yngre generasjoner.

M Peterson & Søn

M. Peterson & Søn var en betydelig industribedrift i Moss, kjent for sin produksjon innen treforedling og papir. Selskapet ble grunnlagt i 1801 av Momme Peterson, en innvandrer fra Flensburg, som etablerte en krambod under navnet M. Peterson. I 1828 ble sønnen Peter Christian Peterson partner, og firmaet fikk navnet M. Peterson & Søn.

Moss Pappfabrikk, etablert i 1905, var en av de første produsentene av papp og emballasje i Norge. Fabrikken spilte en viktig rolle i utviklingen av emballasjeindustrien i Moss, som på 1900-tallet ble kjent for sin mangfoldige industri, inkludert papir- og emballasjeproduksjon.

Moss Kraftemballage ble etablert senere som en videreføring av denne tradisjonen, med fokus på produksjon av kraftpapir og emballasjeløsninger. Begge bedriftene bidro til å styrke Moss’ posisjon som en ledende industriby i Norge, spesielt innen papir- og emballasjeindustrien.

Gjennom 1800-tallet utvidet selskapet sin virksomhet til trelasthandel, skipsbygging og rederidrift. I 1875 kjøpte de Moss Jernverk, og i 1883 etablerte de Moss Cellulosefabrikk på samme tomt. Dette markerte starten på selskapets satsing innen celluloseproduksjon, basert på ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmers patenter.

På 1900-tallet fortsatte M. Peterson & Søn å vokse, spesielt innen papir- og emballasjeproduksjon. De ble en ledende aktør i Norden, med flere fabrikker i Norge og Sverige. I 2006 ble selskapet solgt til nye eiere og skiftet navn til Peterson AS.

Til tross for sin lange historie og betydning for Moss, møtte selskapet økonomiske utfordringer og ble erklært konkurs i 2012. Dette markerte slutten på en over 200 år lang industriell epoke i byen.

Moss Bomuldsvæveri

Moss Bomuldsvæveri, etablert i 1873, var en av de første tekstilfabrikkene i Norge og spilte en sentral rolle i utviklingen av tekstilindustrien i Moss. Fabrikken spesialiserte seg på produksjon av bomullsstoffer og bidro betydelig til byens økonomi og sysselsetting gjennom flere tiår.

I 1945 tok fabrikkeier Sigurd Runhovde initiativ til å etablere en egen industriforening i Moss. Han henvendte seg til Norges Industriforbund for råd, noe som førte til stiftelsen av Moss Industriforening i 1947.

Fabrikken opplevde etter hvert økende konkurranse og endringer i markedet, noe som førte til nedleggelse.

Moss Glassverk

Moss Glassverk, etablert i 1898, var en sentral aktør i norsk glassindustri og spesialiserte seg på produksjon av glassemballasje som flasker og konservesglass. Produksjonen startet 22. desember 1898 med én smelteovn og 32 glassblåsere.

I 1913 ble den første flaskeblåsemaskinen installert, noe som markerte overgangen fra manuell til maskinell produksjon. Samme år fusjonerte Moss Glassverk med Laurvig Glasværk og Bergen Glasværk, og ble dermed Norges eneste produsent av glassemballasje.

På 1920-tallet utvidet verket sitt sortiment til å inkludere konservesglass og medisinflasker. I 1989 ble Moss Glassverk en del av det svenske PLM-konsernet, og i 1999 ble glassproduksjonen lagt ned.

I dag er området der Moss Glassverk lå, utviklet til boligområdet Glassverket på Jeløya.

Moss Maltextrakt

Moss Maltextrakt er et tradisjonsrikt norsk produkt med røtter tilbake til Moss Bryggeri, etablert i 1838. Bryggeriet produserte et bredt spekter av øl og mineralvann, og maltekstrakt ble en viktig del av deres sortiment.

Maltekstrakt er en tykk, seig sirup med søtlig, aromatisk smak, fremstilt ved at et uttrekk av byggmalt blir skånsomt dampet inn.

I Norge har maltekstrakt vært brukt som kosttilskudd og søtningsmiddel i baking. Moss Maltextrakt har vært solgt i norske butikker i en årrekke, og i det tyvende århundre var det forbudt ifølge norsk lov å bruke maltekstrakt til hjemmebrygging av øl.

Moss Maltextrakt har vært anbefalt av leger som styrkemiddel, maveregulerende og som ernæring for spedbarn, ublandet eller oppløst i varm melk. Det er også utmerket til bruk i brød og kaker.

Etter at Moss Bryggeri ble avviklet, har produksjonen av Moss Maltextrakt fortsatt, og produktet er fortsatt tilgjengelig i norske butikker. Det markedsføres som et velsmakende produkt med naturlige B-vitaminer laget av byggmalt av god kvalitet, utmerket til bruk i brød, kaker og saus.

Moss Bryggeri

Moss Bryggeri, etablert i 1838 av Mathias Calmeyer Gude, var en av Norges eldste bryggerier. Opprinnelig kjent som Gudes Bryggeri, produserte det ulike øltyper som enebærøl, sundhetsøl, dobbeltøl, fedt juleøl og pottøl. I 1854 begynte bryggeriet å produsere bayerøl etter å ha ansatt en tysk bryggerimester.

I 1859 ble Heyerdahl & Larsen Bryggeri, etablert i 1854, solgt til Carsten Smith, Gudes nevø. Dette bryggeriet ble senere kjent som Smiths Bryggeri og tok i bruk navnet Moss Bryggeri i 1875. I 1891 skiftet Gudes Bryggeri navn til Victoria Bryggeri.

I 1903 fusjonerte de to bryggeriene under navnet De forenede Bryggerier, og fra 1909 ble navnet endret til Moss Aktiebryggeri. I 1910 ble Alfred Heilmann disponent og bryggerimester, og navnet ble endret til Moss Bryggeri og Mineralvannfabrikk. Bryggeriet produserte da bayerøl, bokkøl, pilsner, lagerøl, pottøl, vørterøl, selters og brus. I 1913 lanserte de Moss Maltextrakt, et produkt som ble landskjent.

Moss Bryggeri ble nedlagt i 1997, og var da Norges nest eldste bryggeri etter Aass Bryggeri i Drammen. Bryggeriets historie er en viktig del av Moss’ industrielle arv.

Moss mek. Verksted

A/S Moss mek. Verksted, etablert i 1873 under navnet Moss Jernstøperi & Mekanisk Verksted, utviklet seg til en betydelig industribedrift i byen. I 1905 ble virksomheten omdannet til aksjeselskap, og verkstedet lå strategisk til ved Mossesundet, med egne kaier, opphalingsslipper og kjelekran.

Bedriften disponerte et område på 20 000 m², hvorav 5 000 m² var bebygd. Den hadde avanserte fasiliteter som kjele-, plate- og konstruksjonsverksted, maskinverksted, smie, snekker- og tømmermannsverksted, samt et støperi som senere ble utskilt som et eget selskap, A/S Moss Støperi. Verkstedet hadde en egen avdeling for skipsreparasjoner og produserte jernkonstruksjoner, transportanlegg, beholdere, tanker og industrimaskineri.

En av deres spesialiteter var produksjonen av roterende betongtransporttromler for ferdigblandet betong. Det var den eneste bedriften i landet som leverte slike produkter. Verkstedet spilte også en viktig rolle i reparasjoner for byens mange industribedrifter.

Blant deres større oppdrag var ombyggingen av det krigsforliste fartøyet «Parat» for Norsk Bjergningskompagni i Bergen, som ble levert ved årsskiftet og siden brukt til bergingsoppdrag langs kysten.

På sitt mest aktive hadde bedriften en arbeidsstyrke på 100–120 personer, men den var også utsatt for svingninger i arbeidsmarkedet. Under krigsutbruddet leverte verkstedet betongtransporttromler til Durban i Sør-Afrika, men krigen satte en stopper for videre forbindelser og ekspansjon. Bedriften tilpasset seg utfordringene i tiden og forble en nøkkelaktør i byens industrihistorie.

Moss Skoindustri

Moss Skoindustri ble grunnlagt i 1924 av Kristoffer Andreassen og Hjalmar Christensen, som begge hadde erfaring fra Raade Skotøifabrik, den største lokale skofabrikken i området. Bedriften startet i det små, med produksjon av vendte damesko, men i 1928 valgte de å satse fullt på barnesko. Dette markerte et vendepunkt som skulle definere bedriftens videre suksess.

Allerede året etter, i 1929, hadde Moss Skoindustri etablert seg som en anerkjent aktør på det norske markedet. Gjennom sitt varemerke «Mascot», registrert i 1928, vant de raskt tillit blant både kunder og fagfolk. Dette varemerket ble assosiert med høy kvalitet og godt håndverk, og det sies at introduksjonen av «Mascot» bidro til å redusere importen av utenlandske barnesko, som tidligere hadde dominert markedet.

For å møte den økende etterspørselen, flyttet bedriften i 1931 inn i nye lokaler i Løkkegaten 22, som lå på den tomten der Statens hus senere ble oppført. Her ble lokalene ominnredet for å gi plass til en mer effektiv produksjon. I 1932 bygde de en ny fabrikk med tre etasjer og et gulvareal på 450 kvadratmeter. Dette førte til en tredobling av produksjonen, og Moss Skoindustri kunne produsere opp mot 70 000 par barnesko årlig.

På det meste hadde bedriften 60 ansatte, og i 1938 ble Kristoffer Andreassen eneeier etter at Hjalmar Christensen trakk seg ut av virksomheten. Christensen gikk senere samme år videre og etablerte en ny skofabrikk, Sun-Chris A/S, i Fredrikstad. Under Andreassens ledelse fortsatte Moss Skoindustri å vokse og befeste sin posisjon som en ledende produsent av barnesko i Norge.

Med en bred kolleksjon som inkluderte 500 forskjellige artikkelnumre, sikret Moss Skoindustri sin posisjon som en innovativ og respektert aktør i norsk skobransje. Bedriften var også økonomisk solid, med en årlig omsetning på rundt 300 000 kroner og forsikringer på 210 000 kroner for bygninger, maskiner og lager.

Moss Tekstil

Moss Tekstil, etablert i 1938, var en betydelig aktør i norsk tekstilindustri. Fabrikken spesialiserte seg på produksjon av ulike tekstilprodukter, inkludert stoffer og ferdige klær. I 1952 ble bedriften omtalt i «Mossefirkortene», et PR-tiltak som presenterte byens mangfoldige industri, der Moss Tekstil ble nevnt sammen med andre tekstilbedrifter som Moss Bomuldsvæveri, Frøya Korsetter og Snerting Sportsklær.

Gjennom flere tiår bidro Moss Tekstil til lokal sysselsetting og økonomisk vekst. Imidlertid førte økt konkurranse og endrede markedsforhold til at fabrikken etter hvert måtte legge ned driften. I dag er bygningene en del av Møllebyen i Moss, et område som har blitt transformert til et kulturelt og kommersielt senter med museer, bibliotek og næringsvirksomhet.

Moss Verft

Moss Verft, etablert i 1870, var en sentral aktør i norsk skipsbygging og en av de største arbeidsplassene i Moss. Verftet, lokalt kjent som «Værven», lå ved Mosseelva og spesialiserte seg på bygging og reparasjon av skip.

Gjennom sin historie bygde Moss Verft en rekke fartøy, inkludert seilskip, dampskip og motorskip. Etter andre verdenskrig produserte verftet 84 skip, deriblant lastebåter, tankskip, bulkskip, bergingsdampere og hvalbåter. Spesielt kjent ble verftet for sine gass- og kjemikalietankere, med over 50 slike skip levert.

I 1962 ble verftet kjøpt av Kværner, noe som førte til teknologisk utvikling og samarbeid med miljøer som NTH. Dette resulterte i banebrytende teknologi, spesielt innen tankkonstruksjoner for kjemikalier og flytende gass (LNG). På 1970-tallet var Moss Verft byens største bedrift med over 1000 ansatte.

Til tross for suksessene møtte verftet utfordringer på 1980-tallet, med ordretørke og økonomiske vanskeligheter. I 1986 ble virksomheten nedlagt, og det siste skipet, jernbanefergen Öresund, ble levert i 1986.

I dag er området der Moss Verft lå, transformert til bolig- og næringsområder, men verftets historie forblir en viktig del av Moss’ industrielle arv.

Norrøna Isolasjonsfabrikker

Norrøna Isolasjonsfabrikker ble etablert i 1928 av Viggo Hermansen i Moss, Østfold. Bedriften spesialiserte seg på produksjon av ferdigstøpte isolasjonsdeler, primært brukt i kjøleskap og lignende apparater. Disse delene ble laget av granulert kork som ble bundet sammen med smeltet bek, en innovativ produksjonsmetode som ga produktene både funksjonalitet og holdbarhet. Fabrikken skulle raskt bli en sentral aktør i norsk industri, kjent for sin kvalitet og fremtidsrettede løsninger.

Fabrikken holdt til i en bygning ved Sjøhavna, nå Stranda 68, som opprinnelig var oppført i 1919 for å huse en kjettingfabrikk. Selv om kjettingproduksjonen aldri kom i gang, fikk bygningen kallenavnet «Kjettingen», som siden har blitt assosiert med Norrøna Isolasjonsfabrikker. Under Hermansens ledelse ble det gjennomført flere utvidelser og tilbygg til hovedbygningen, noe som muliggjorde økt produksjon og diversifisering av produktsortimentet.

Fabrikken opplevde en dramatisk hendelse allerede året etter oppstarten. I april 1929 brant isolasjonsfabrikken på Værlestranda ved Feste ned. Store verdier gikk tapt i brannen, inkludert korkemøllen og hovedlageret. Transformator- og ovnhusene ble imidlertid reddet. Til tross for dette tilbakeslaget klarte Hermansen å lede bedriften gjennom utfordringene, og Norrøna fortsatte sin utvikling.

Ved siden av isolasjonsmaterialer produserte Norrøna også parkett og andre produkter av kork, noe som bidro til å styrke bedriftens posisjon på markedet. Hermansens ledelse var preget av fremsynthet, praktisk gjennomføringsevne og evne til å tilpasse seg markedets behov. Hans innsats gjorde bedriften til en betydelig aktør i industrien, noe som ga ham stor respekt både blant ansatte og i bredere samfunnskretser.

Etter flere tiår med suksess ble driften avviklet i 1965. Bygningen som huset fabrikken fikk etter hvert ulike funksjoner. Blant annet ble den brukt av Storsveen til marina og salg av engelske biler og båter. I 1984 overtok Arne W. Nilsens tepperenseri lokalene, og senere ble de benyttet av flere leietakere, inkludert Kaefer Isoleringsteknikk og bilrelaterte virksomheter.

I 2010 ble eiendommen solgt, og vaskeriet flyttet til Vålerveien 180. Siden da har bygningen stått tom og blitt preget av forfall. Det har vært planer om å omgjøre eiendommen til boliger, men disse er foreløpig ikke realisert.

Norsk Viftefabrikk

A/S Norsk Viftefabrikk startet sin virksomhet i Moss i 1938 med et beskjedent team på 12 personer. Bedriften opplevde en jevn vekst, og ved tidspunktet for denne beskrivelsen hadde arbeidsstokken økt til 40 arbeidere og 5 funksjonærer. Med planene om forbedret materialtilgang i sikte, var målet å øke arbeidsstyrken ytterligere med cirka 35 prosent.

Fra 1. januar 1946 ble bedriften en del av A/S Norsk Viftefabrikk, Oslo. Dette innebar en administrativ integrering der avdelingen i Moss fortsatte under navnet A/S Norsk Viftefabrikk, avd. Moss. Den tidligere sjefen for Moss-avdelingen fortsatte som disponent for både Moss-avdelingen og hovedfirmaet. I denne overgangen ble det lagt vekt på modernisering og rasjonalisering, som inkluderte en omfattende forandringsplan. En av de større forbedringene var utvidelsen av fabrikkområdet. En sidehall, tidligere beslaglagt av tyskerne under krigen, ble tatt i bruk, og dette økte den samlede gulvflaten med 250 kvadratmeter.

Bedriften fortsatte å spesialisere seg innen samme bransje og produserte avsugnings-, ventilasjons-, befuktnings- og varmeanlegg. Disse produktene spilte en viktig rolle i moderne industri, særlig med tanke på å forbedre arbeidsmiljøet og redusere forurensning.

I forbindelse med gjenoppbyggingsarbeidet etter krigen ble det lagt stor vekt på betydningen av effektiv ventilasjon. Dette var ikke bare av bedriftsøkonomisk betydning, men også viktig for yrkeshygiene. God ventilasjon kunne redusere helsefarer for arbeiderne, som ble utsatt for støv, røyk, gass, damp og andre luftforurensninger under ulike produksjonsprosesser. Slike forurensninger hadde alvorlige konsekvenser, inkludert økt sykefravær, redusert arbeidsglede, forringet levetid for maskiner, og økt risiko for brann og eksplosjoner.

Bedriftens anlegg hadde frem til da primært blitt brukt til norske oppdrag, men med den akkumulerte erfaringen så A/S Norsk Viftefabrikk, avdeling Moss, muligheter for å konkurrere også på det internasjonale markedet. Dette vitnet om en fremtidsrettet tilnærming og ambisjon om videre vekst. Med fokus på innovasjon og kvalitet fortsatte bedriften å være en viktig aktør i utviklingen av moderne ventilasjons- og varmeanlegg.

Persil

Persilfabrikken i Moss, etablert i 1939 av det tyske selskapet Henkel, var Norges eneste fabrikk spesialdesignet for produksjon av vaskepulver. Fabrikken lå i Værftsgata 7 på Jeløya og produserte kjente merkevarer som Persil, Henko og Ata.

Produksjonen startet i juni 1939, og allerede i august samme år ble byens innbyggere møtt av det røde neonskiltet med teksten «PERSIL» på fabrikkveggen, synlig over hele Moss.

Under andre verdenskrig ble fabrikken beslaglagt av norske myndigheter som fiendtlig eiendom. Etter krigen ble den drevet videre av Direktoratet for fiendtlig eiendom før Norges Kooperative Landsforening (NKL) og Kjøpmennenes Økonomiske Fellesforetagende (KØFF) overtok 80 % av aksjene i 1949.

I 1967 ble Persilfabrikken solgt til Denofa-Lilleborg, som fortsatte produksjonen frem til 1982. Deretter ble produksjonen overført til Oslo, og fabrikken i Moss ble nedlagt.

I dag disponeres de tidligere fabrikklokalene av Statens vegvesen, vegavdeling Østfold.

Sigurd Hesselberg

Sigurd Hesselberg A/S ble grunnlagt i 1897 av generalkonsul Sigurd Hesselberg som et agenturfirma med fokus på leveranser til norske bryggerier. Selskapet utvidet etter hvert sitt sortiment og begynte å tilby gulvbelegg og maskiner, noe som la grunnlaget for en bredere virksomhet. En av de viktigste satsingene kom med innføringen av støpeasfalt, noe som gjorde Hesselberg til den første aktøren i Norge med virksomhet innen asfaltproduksjon. Etter Sigurd Hesselbergs død i 1929, tok ingeniør Bjarne L. Corwin over ledelsen og videreutviklet bedriften til Norges største asfaltentreprenør. I 1964 overtok sønnen, Paul Corwin, og under hans ledelse befestet selskapet sin posisjon som den dominerende aktøren i det norske asfaltmarkedet.

I 1935 ble Hesselberg Bygg etablert og en asfaltfabrikk reist i Værftsgata i Moss. Her ble det produsert asfaltdekker og drevet destillasjon av stenkulltjære. Fabrikken leverte også asfaltmaling og -lakk, men produksjonen på dette området ble lagt ned i 1970. Bedriften ble tidlig kjent for sin spesialisering på støpeasfalt og videreutviklet teknologien innen asfaltutlegging. En av de største innovasjonene kom i 1978 med utviklingen av en sporefyller – en maskin som resirkulerte gammel asfalt og blandet den med ny. Denne maskinen var både kostnads- og ressursbesparende og brukes fortsatt i dag.

Hesselberg Bygg utmerket seg også innen utviklingen av moderne belegg og malingssystemer. Fra 1960-tallet ble bedriften en pioner i bruk av epoxy og andre herdeplastbaserte systemer, noe som markerte et teknologisk skifte i industrien. Selskapet har gjennom årene utvidet sitt sortiment til å inkludere fugefrie gulvbelegg for et bredt spekter av bruksområder, fra industrigulv til design og innemiljøer. Fabrikken i Moss, som ligger i Værftsgata 7A, huser både produksjon, laboratorier og administrasjon på en tomt som strekker seg over 7500 m².

På 2010-tallet ble Hesselberg Bygg AS en ledende aktør i det nordiske markedet for epoxybaserte produkter og beleggsystemer, med datterselskaper i Sverige og Litauen. I 2016 ble selskapet kjøpt opp av det tyske konsernet STO SE & Co. Til tross for oppkjøpet fortsetter Hesselberg Bygg å operere som et selvstendig selskap med hovedkontor og produksjon i Moss.

Snerting

Konfektion A/S Snerting ble etablert i 1939 som en fabrikk for produksjon av sportsklær. Et underselskap av Konfektions AS Frøja. Selskapet hadde en aksjekapital på 15 200 kroner, noe som var et solid grunnlag for oppstarten i datidens økonomi. Fabrikken sysselsatte cirka 20 arbeidere, som var ansvarlige for å tilvirke sportsklær av høy kvalitet.

Hele produksjonen til Snerting ble omsatt innenlands, og fabrikken spilte en viktig rolle i å dekke behovet for sportsklær i det norske markedet. Som et datterselskap fungerte Snerting som en spesialisert produsent, og bidro til å styrke den lokale økonomien samtidig som det opprettholdt en sterk tilknytning til norsk industri.

Trio-Ving

TrioVing var en betydelig industribedrift i Moss, kjent for produksjon av låser, beslag og sikkerhetsutstyr. Selskapet ble etablert i 1971 gjennom en fusjon mellom Trio Fabrikker i Oslo, grunnlagt i 1864, og Wilhelm Rosenvinge A/S i Moss, etablert i 1905. Denne sammenslåingen samlet to av Norges ledende produsenter innen lås- og beslagindustrien under navnet TrioVing.

Wilhelm Rosenvinge A/S, også kjent som Ving, ble grunnlagt av Petter Fr. Rosenvinge i 1905 som Christiania Staal & Jernvarefabrik. I 1914 flyttet bedriften til Moss, hvor den utviklet seg til en betydelig aktør innen produksjon av låser og beslag. I tillegg til låser produserte Ving også skøyter, inkludert den kjente Ballangrud-modellen, som ble brukt av mange skøyteløpere på 1900-tallet.

Etter fusjonen i 1971 fortsatte TrioVing å operere i Moss, og ble senere en del av det svenske konsernet ASSA ABLOY. I 2018 endret selskapet navn til ASSA ABLOY Opening Solutions Norway, men TrioVing-navnet ble beholdt som varemerke for enkelte produkter.

TrioVing hadde en betydelig tilstedeværelse på Høyda i Moss, hvor de etablerte en fabrikk og et parkområde for de ansatte. Etter at produksjonen ble avviklet, ble området transformert til Vingparken, en moderne bydel som kombinerer boliger, helsepark og næringsvirksomhet. Dette området inkluderer blant annet Rosenvinge Park, Lilleeng Helsepark og Vingparken Konferansesenter.

Trubi Konfeksjonsfabrikk

Trubi Konfeksjonsfabrikk ble etablert i 1932 av Trygve Bjerknes i Moss, en by med sterke tradisjoner innen tekstil- og konfeksjonsindustrien. Fra starten av spesialiserte fabrikken seg på produksjon av herreskjorter, og under ledelse av Bjerknes bygde Trubi raskt opp et rykte som en produsent av førsteklasses herrekonfeksjon.

Kjernen i fabrikkens suksess var Trubi-skjorten, en skjorte som ble kjent for sin høye kvalitet, gode passform og slitestyrke. Dette var produkter som ikke bare møtte, men ofte overgikk forventningene til norske forbrukere. Trubi-skjorten fikk raskt en sterk posisjon i markedet og ble et anerkjent merke over hele landet, assosiert med stil og komfort for menn.

Fabrikken vokste jevnt og sysselsatte på sitt høydepunkt rundt 100 ansatte. Dette gjorde Trubi Konfeksjonsfabrikk til en betydelig arbeidsgiver i Moss og en viktig bidragsyter til lokaløkonomien. De ansatte var dyktige håndverkere og tekstilarbeidere som bidro til å opprettholde det høye kvalitetsnivået som var fabrikkens varemerke. Produksjonslokalene i Moss var travle og moderne for sin tid, og fabrikken benyttet seg av avansert teknologi og metoder for å sikre effektive prosesser og feilfri produksjon.

På 1950- og 1960-tallet opplevde fabrikken sin storhetstid. Trubi-skjorten ble sett på som et symbol på norskprodusert kvalitet, og etterspørselen holdt seg høy i flere tiår. Dette var en tid hvor norsk tekstilindustri sto sterkt, og Trubi var en av de ledende aktørene i sin nisje.

Imidlertid begynte ting å endre seg på 1970-tallet. Økende internasjonal konkurranse, særlig fra land med lavere produksjonskostnader, førte til et press på prisene. I tillegg begynte norske forbrukere å vende seg mot billigere, importerte alternativer, noe som gjorde det vanskeligere for lokale produsenter som Trubi å konkurrere. Disse endringene i markedet, kombinert med økende kostnader og endringer i tekstilbransjen, førte til at fabrikken måtte legge ned produksjonen mot slutten av tiåret.

Kilder
Styreprotokollen til Industriforeningen i Moss.
Moss industriforening
Moss Avis
Indlandsposten 1928
Moss etter frigjøringen – Arne Magnussen
Moss Byleksikon
Alle bilder, lånt og digitalisert av Karin Behn-Skjævestad

På slutten av 1800-tallet ble det stadig mer utbygd på byløkkene i Moss sentrum, og i takt med urbaniseringen kom det også et forbud mot løse husdyr i gatene. Dette skapte utfordringer for byens kjøpmenn som ofte hadde flere kuer på beite på byløkkene. Da det ble vanskelig å ha dyrene beitende inne i byen, begynte kjøpmennene å leie beiteområder utenfor sentrum, blant annet på Tronvik. Leien var 2 daler per ku i måneden.

Kuene ble ikke værende fast på Tronvik, men ble hver morgen jaget dit fra Moss. Fjøseiere i sentrum slo seg sammen og drev kuene opp Helgerødgata og videre til beiteplassen. Om kvelden ble de drevet tilbake til sentrum. Det kunne være opptil 30 kuer i følget, noe som nok skapte oppmerksomhet når de ble drevet gjennom hovedgata over øya. Byfolk i Moss hadde kuer hovedsakelig for melk, og overskuddsmelk ble solgt videre til andre. Prisen for melk var på denne tiden rundt 2-3 skilling per liter.

Denne ordningen ble imidlertid kortvarig, ettersom urbaniseringen og økende trafikk gjorde det vanskelig å ha kuer beitende på denne måten. Kjøpmennene i Moss valgte etter hvert å selge kuene og heller kjøpe melk fra andre kilder. Rundt århundreskiftet åpnet Moss Meieri, som effektivt erstattet behovet for egen melkeproduksjon blant byens beboere.

Kilde: Nikolai Walles historier, 1932. 
Foto: Vogt-samlingen Moss bibliotek og noen tilfeldige kuer.

---

𝐀𝐤𝐬𝐣𝐞𝐬𝐞𝐥𝐬𝐤𝐚𝐩𝐞𝐭 𝐀𝐥𝐩𝐡𝐚

En tredje ‘Alpha’ ble bygget i 1904 ved Moss mek. Verksted. Den var sertifisert for 378 passasjerer og kunne ta 80-100 tonn last. Den ble umiddelbart satt på ruten Moss – Kristiania hvor den seilte fast i hele 35 år. Den nye «Alpha» var svært lønnsom og det var denne ‘Alpha’ som byen kjente best av alle selskapets båter. Og ofte den de fleste tenker på som den første «Alpha». Kaptein på «Alpha» var Ths. Andresen frem til Wilh. P. E. Wilhelmsen overtok. «Alpha» ble solgt i 1940 til et selskap i Oslo og bygget om til en lastebåt.

I 1910 ble det fremmet et forslag om å slå A/S Alpha sammen med Nesodden Dampskibsselskap ettersom konkurransen i fjorden økte og kravene fra publikum stadig ble ble større. Forslaget ble nedstemt og ved en ekstraordinær generalforsamling ble det i stedet for sammenslåing, en utvidelse. I desember 1910 kjøpte A/S Alpha båtene «Bastø» og «Bastø II» av konsul Rich. Peterson. Samtidig kjøpte de rettighetene for ruten Moss – Horten. Selskapet betalte 152.000 kroner. Frem til dette var Peterson en av de argeste konkurrentene på ruten til Christiania. Ved salget forpliktet Peterson seg til å ikke drive konkurrerende virksomhet i fremtiden.

Dagens Klostergata 15a. Markveien går til høyre ut av bildet. 

Dette fotografiet viser en tidstypisk kolonialforretning fra det tidlige 1900-tallet. Bildet er tatt vinteren 1912/13. Bygningen er en toetasjers trekonstruksjon med stående panel og et tak tekket med takstein. Arkitekturen er enkel, men samtidig preget av datidens byggeskikk: smårutete vinduer, skrånende takflater og ark (kvister) som gir ekstra lys og rom i andre etasje. I motsetning til dagens strømlinjeformede butikker er denne rikt dekorert med skilt og varemerker – et tegn på at merkevarer som Maggi og Mustad’s margarin allerede var veletablerte. Skiltet for Krafft’s sjokolade ved inngangen antyder at internasjonale produkter også var å få kjøpt her.

Over døren står navnet «J.C. Rødahl,» eierens navn på dette tidspunktet. Under vinduene mot gaten ser vi oppstillinger av varer, kanskje tørrvarer, kolonialprodukter og meieriprodukter. Både ordet «Colonial & Mel» på et av skiltene og utvalget av varemerker tyder på at butikken førte et bredt spekter av dagligvarer til et voksende urbant publikum. Den lave, enkle trappen opp til dørterskelen viser at fortauene var smale og ujevne, mens brosteinene i gaten underbygger at vi befinner oss nær et bymiljø.

Foran inngangen står flere personer i pent, men arbeidspreget antrekk – trolig butikkeieren og hans ansatte, eller familiemedlemmer som bidro til driften. De er kledd i mørke kåper, forklær og ordentlige hatter, noe som signaliserer både respektabilitet og praktisk bekledning. I øvre etasje kan vi skimte mennesker bak gardinene, antakelig beboerne i husets private del. Slik integrasjon av bolig og butikk var vanlig før i tiden, da familien ofte bodde over butikken for å kunne drive den effektivt og være nær kundene.

Helhetsinntrykket er en travel, men likevel hjemmekoselig atmosfære – et lite kapittel i dagliglivets historie, der lokal handel og nabolagets dynamikk sto i sentrum. Dette er et glimt av en tid da handel foregikk ansikt til ansikt, skiltreklamer var den tids markedsføring, og hvor småbyggernes butikker var viktig for lokalsamfunnet.

Foto: Gustav Lindman

---

Dette fotografiet er tatt vinteren 1912/13. Vi ser eieren Erikka Olsen utenfor sin egen forretning. På dette tidspunktet hadde hun flyttet fra Dronningens gate 19f (15 i dag) til hjørnet Ibsens gate/Dronningens gate 19c. Hvor også bokhandler Rolf Olsen hadde sin forretning. I dag en del av Amfi.

Murfasaden, skriften på veggen og vindusutstillingen med broderier og pyntegjenstander gir inntrykk av et spesialisert håndverks- og tekstilutsalg. Slik butikken er presentert, kan dette ha vært et sted hvor man kjøpte både ferdige tekstilvarer og fikk utført spesialbestillinger, broderier eller påtegninger av mønstre. Det var trolig en butikk rettet mot velstående eller i det minste respektable kunder, med et bredt utvalg av materialer og god service.

Erikka, kledd i en fotsid kjole eller drakt, pelskantet yttertøy og en hatt med dekorasjoner, viser en tidsriktig, forseggjort bekledning. Hun holder hendene samlet foran seg, muligens i en muffe for å holde varmen, noe som var populært tilbehør på den tiden. Klærne tyder på at dette ikke var hverdagsantrekk for allmennheten, men heller for en som hadde midler til å investere i elegante plagg og detaljer.

Selve gatehjørnet er tydelig preget av datidens bygningsstil, med påmalt reklame på veggene, solide dørkarmer og et enkelt, men velholdt gatemiljø. Brosteinen i forgrunnen gir en smak av en eldre bysituasjon, og i bakgrunnen kan man skimte bygninger og kanskje en liten vogn, som sammen forsterker inntrykket av et bybilde fra en annen tid.

Alt i alt formidler bildet en følelse av et rolig bymiljø med et håndverksfokusert forretningsliv, der finere tekstiler og håndarbeid var etterspurt, og der kundene gjerne kunne møte opp personlig for å se vareutvalget i vinduet før de trådte inn i butikken. Den velkledde kvinnen utenfor forteller sitt eget lille kapittel om moten, klasseskillene og det sosiale livet i byer i Norge for over hundre år siden.

Foto: Gustav Lindman

---

Torggata/Vincents Buddes plass 1960

I bildet øverst til venstre ser vi kjøttforretingen til Evald Olsen. Han var en periode medeier av Park-Restaurant sammen med bryggerieier Heilmann og byggmester Peterson. Senere ble det kjent som Somagården/Huitfeldtgården. Begge bygningene er blant byens eldste som fortsatt står i dag.

Det har mer eller mindre alltid vært en skoforretning i bygningen som har adresse Skoggata 2 i dag. I kjelleren var kiosken til Krogsvold, som ikke er så kjent for den yngre generasjonen. Rett over gata er Den gamle Andersen & Bang revet og er erstattet av en ny og moderne høyblokk, oppført av Kredittbanken i 1956. På langsiden var bussholdeplassen i mange år.

Like nedenfor kan vi se byvekta med sin historie. Den ble revet noen få år etter at dette bildet ble tatt, da parkeringsbygget som i dag kalles «Domustorget» ble oppført. Det er interessant å se hvordan området har endret seg gjennom årene, og hvordan noen av byens eldste bygninger fortsatt står, mens andre er erstattet av moderne strukturer. Dette viser hvordan tiden påvirker bybildet og hvordan det fortsetter å endre seg.

---

Dronningens gate 1902

Her ser vi Dronningens gate før 1904. Postkortutgiver er Anna Morthensen som var aktiv med bokhandel i Moss i perioden 1898 – 1904.

På venstre side ser vi dagens nummer 13 og 11. Moss Glasmagazin holdt til i nummer 13. Det vet vi pga «glasskula» som henger over døra. Antagelig hadde Raade Skotøifabrik utsalg helt i front. Bakenfor holdt Søren Kure til i mange år. I nyere tid kjent som Bræckegården. Deretter går det et skille der den tidligere Prinsens gate gikk. På andre siden dagens nummer 3a som er en del av Amfi i dag. På bildet hadde Erikka Olsen sitt utsalg på hjørnet. Hun drev manufaktur. I de samme lokalene hvor Rolf Olsen senere hadde bokhandel. Vi ser ikke så mye mer av den videre husrekka, men den gamle «bakgården» helt i enden som ennå ikke er bygget om. Det skjedde først i 1905. Langt bak ser vi bygninger på Bjerget.

Vi trekker oss bakover i bildet igjen og skimter så vidt nummer 13 (Thodberggåden) på høyre side, som senere huset storkiosken til Charme. I den neste murbygningen, som står der ennå var apoteket Ørnen. Prinsens gate skilte den neste bygningen som tilhørte Ulsteen. Den ble revet da Moss Bygg satte opp ny bygning, inkludert byens første rulletrapp. I nyere tid en av byens første kjøpesenter, Vendo. Den neste bygningen er mest kjent som Frisenfeldt. Deretter er det vanskelig å se de neste bygningene. Men vi kjenner igjen «toppen» til Knut A, og lagt bak «Soma-bygningen».

På denne tiden var ennå ikke automobilen ankommet byen og hele gata var brosteinlagt med brede fortau på den ene siden. Alle forretningene hadde store trappepartier som ønsket deg velkommen inn.

---

Mossesundet 1893

Innerst i Mossesundet, rundt 1893. 

Vis ser Tollboden, deler av Storgata og DS Bastø til kai. Fergene la til her da de var eiet av R. M. Peterson. Altså før AS Alpha ble opprettet og Alphabrygga ble tatt i bruk. 

Legg merke til den gamle stien opp til Thorneløkka og bygningen Breidablikk. Flyttet fra Pæddekommen i Særp til denne plassen. 

Området med planker het «planketomta» og var eiet av M. Peterson & Søn. Senere solgt til Otto Svaes sønner og i nyere tid Brødene Brynildsen (BB). Kommunehuset står i dag i skogholtet, og vannfonteneanlegget er omtrent der bygningen Breidablikk står øverst til høyre i bildet. 

Rådhusgata går omtrent med den øverste stien.

---

Bastø i kanalen

D/S Bastø på vei gjennom kanalen. Bastø ble bygget på Akers Mek. Værksted i 1885 på bestilling av R. M. Peterson i Moss og er den aller første dampbåten med navnet «Bastø». Båten vi ser på bildet er 14.8 meter lenger enn originalen. Den ble bygget ut i 1901 og fikk et mer «standard» utseende. Skipet gikk i fast rute mellom Halden/Hvaler og hovedstaden, men tilhørte Moss. I 1907 ble en automobil løftet om bord for aller første gang. Det var antagelig Sam Eyde som eide denne. I 1911 solgte Peterson sine båter og rettigheter til A/S Alpha. Bastø var i drift 63 år før hun til slutt ble hugget opp i Stavanger.

Bak til venstre ser vi taket på tollbodens bryggemottak. Og Tollboden ved siden av der igjen. Det sies at det avlange taket er det samme som tidligere ble brukt som fiskebasar på Torget. Tollboden ble oppført i 1859. Dens skjebne har vært truet flere ganger, men står mer solid enn noen sinne i dag. Midt i bildet ser vi den originale Fiskebasaren. Den ble oppført i 1899 og i hovedsak benyttet til salg av fersk fisk i saltvannstanker. Den måtte flyttes i 1961 da dagens kanalbro trengte plassen til ny avkjøring. Den gamle bygningen ble revet i 1968. I dag er en moderne utgave bygget omtrent på den samme plassen.

Ellers ser vi deler av den gamle kanalparken som på denne tiden gikk helt ned til den gamle broen og litt bebyggelse i Jeløgata bak der igjen.

1597
Jens Nilssøn
Biskop i Oslo og hamar. Gjorde opptegnelser rundt i landet fra 1597.

Moss er som en liden Bye, der boer en hel Hob Folk. Der er mange Quærnsteder, omtrent 31 Saunge, og er der ellers mange Haandværksmend, Guldsmede, Skomagere, Kobberlagere. Der er stor Skov paa baade Sider, Sønden og Nordenfor. Den Fos, der falder ender, kommer strax af et Vand, Vandsjø, som er omtrent 1/2 Mil bredt og vel 1 Mil langt, ligger ompas 1/2 F*) fra Moss. Der er ingen Kirke og gaae til Raa (skal være Rygge). Neder ved Vandet boer Kongens Foged, som oppebær Tolden af Skibene og søger Kongens Sager. 

Biskop Jens Nilsson’s beskrivelse av Moss i 1597 er en fascinerende reise tilbake i tid. Tenk deg at vi vandrer sammen med biskopen gjennom denne lille, livlige byen som Moss var på slutten av 1500-tallet.

Når vi ankommer byen, blir vi møtt av en yrende mengde mennesker som går til og fra sine daglige gjøremål. Byen er kompakt, husene står tett sammen, og det er en livlig atmosfære. Lyden av mennesker som prater og roper til hverandre, blandes med lyden av verktøy som hamrer og sagblader som skjærer gjennom tre. Det er en symfoni av lyder som vitner om en by i vekst og utvikling.

Vi går videre og kommer til områdene hvor det er mange kvernesteder. Her høres den konstante brusing av vannet som driver kvernene, en beroligende, men samtidig kraftfull lyd som minner oss om vannets evige strøm og kraft. Lukten av ferskt mel fyller luften, en søtlig og støvete duft som kiler i nesen.

Videre bortover, kommer vi til området med de mange sagene. Omtrent 31 sager er i virksomhet, og lyden av sagbladene som skjærer gjennom tre er overveldende. Det er en skarp, nesten skrikende lyd, men samtidig rytmisk og hypnotiserende. Lukten av ferskt sagflis er skarp og treffer oss umiddelbart, en blanding av harpiks og rått tre som gir en følelse av renhet og natur.

Byen er også hjem til mange håndverkere. Vi passerer verkstedene til gullsmeder, skomakere og kobberslagere. Gullsmedene arbeider konsentrert med små, delikate redskaper, og skinnende gull og sølv gnistrer i lyset. Skomakerne sitter bøyd over sine lest, lukten av lær og skopuss er tydelig og gir en følelse av tradisjon og håndverkets stolthet. Kobberslagerne arbeider med harde slag mot metall, og lyden av metall mot metall er nesten som musikk for ørene.

Når vi beveger oss gjennom byen, kan vi kjenne den generelle atmosfæren av travle mennesker som er dypt involvert i sine daglige oppgaver. Det er en følelse av fellesskap og samarbeid, en by som vokser og utvikler seg, drevet av det harde arbeidet til innbyggerne. Moss i 1597 er en by full av liv og aktivitet, hvor hver lyd, lukt og synsinntrykk forteller historien om en by i vekst og bevegelse.

Kilde: Jens Nilssøns opptegnelser

---

1651 
Det berømte Ladested Moss er en af de tre besynderligste Ladesteder i Norge, hvor Furrulast falder; thi der hvert Har mange Skibe indlades med skjønne Saugbord, Indvaanerne der til stor Fordel, fordi saa udi denne Elv, Moss, af hvilken Ladestedet haver sit Naven, ere bygte mange skjønne Saugmøller, som meget Folk boer hos adskillige Slags Haandværker, ligesom det være en liden Kjøbstad.

Kilde: «Norrigia illustrata» – Jens Lauritzen Wolff

---

1653
Moss kalles et Ladested.

«Hvor temmelig Saugbrug er, og findes bosiddende Borgere, som ere Borgere af Christiania.

Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder

---

1722

«Tidlig på våren 1722 kom Ditlev Wibe reisende til Christiania. Han var 52 år. Den nye stattholderen, en venn av bordets gleder, var ikke høy, men temmelig tung, noe som plaget mange av hans kolleger. Han klaget ofte over at det var vanskelig å ri på grunn av sin kroppsbygning, og selv kjøreturer kunne være ubehagelige; en gang kjørte han gjennom broen ved Moss, men broen brøt sammen; en annen gang kjørte han gjennom isen, men slapp unna med en våt frakk. Han trivdes best i båt. Ikke siden Gyldenløves dager hadde en så dyktig mann vært stattholder i Norge. Hans kunnskaper var omfattende og grundige; han var godt bevandret i datidens statsvitenskap og fulgte godt med i litteraturen som kom ut; det beviser hans rikholdige bibliotek.»

Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder – Sverre Steen

---

1779
Reiseskildring fra Engelskmannen, presten og nasjonaløkonomen Thomas Robert Malthus, og litt innspill fra Mossehistorien. Han var den gangen 33 år gammel.

Reisen gikk fra Danmark via Halden og ytre Østfold og videre til Moss.

Det første han noterte i sin dagbok var en meget vakker innsjø. En sjø som så ut til å strekke seg langt innover i landet. Han la merke til av sjøen hadde mange øyer.Det var nok ikke så lett å skille land og øy fra hverandre når man reiste langs radet. Men en mektig syn var det trolig. 

Reiseselskapet kom til Moss rundt midnatt. Det var kaldt, men klart og fint vær. I 1779 var det to veier ned til selve Moss. Det var kongeveien som gikk nedover lags Klommestensåsen. Senere kjent som Klostergata. Og det var et dele omtrent som i dag ved Melløs og Høyenhall. Ettersom de kom så sent var det nok ganske mørkt og lite var belyst nede i sentrum. De logget inn et ukjent sted og og fikk tålig greie senger skrev han i sin dagbok. 

Planen var å seile videre til Christiania etter flere dagers reise i elendige vogner.  Dagen etter skulle det vise seg at det ikke var noen ledige båter til en slik ferd. Derfor brukte de dagen for egen vandring rundt i byen som hadde fått kjøpstad-status bare 59 år tidligere. Det er ungt til en by å være. 

De tok inn på et vertshus, mest trolig herberget som senere skulle bli til Moss Hotell. Der traff de på en norsk offiser som snakket utmerket engelsk. Noe som kanskje ikke var så uvanlig ettersom Moss var en smeltedigel av alle mulige nasjonaliteter og språk på denne tiden. 

Offiseren beskrev hæren med brutalitet og mangel på dannelse, spesielt blant sine medoffisserer. Han synes ikke noe om sulteforing av lavere offiserer og dårlige muligheter til forfremmelse.

Turen gikk til jernverket og fossen, som var klare turistmagneter på denne tiden. Malthus synes at naturen rundt byen var pen og at fossen var et fint innslag med en halvøy som stakk ut foran selve sentrum. Noen han beskrev som vanskelig for skipsfart ettersom de ble avhengige av to motsatte vindretninger for å komme seg ut og inn av sundet. Han skrev videre at det var mye tømmer og jernhandel i Moss. Malthus hadde latt seg imponere av en sinnrik skjæremaskin, spesielt fordi den var tegnet av en engelskmann. Han ble videre imponert over produksjon av nagler, alle de store hammerne og at alt ble drevet av vannkraft. En kanon hadde gravert «Non ulla tantum tellus jactabit alumno». Omtrent oversettelse vil være, «Verden vil ikke skryte så meget av noe annet produkt». Og Jernverket var godt kjent for alt sitt arbeide med god kvalitet.

Thomas Malthus forteller videre om at det ikke fulgte kveldsmat til den leide sengeplassen, ingen kaffe om morgenen og en elendig middag ved vertskapets bord. I tillegg hadde det kostet 4 daler. Offiservennen deres ga tydelig uttrykk for at det ikke skulle kostet over 1 daler og syntes det hadde vært merkelig. Malthus fikk ikke gjort noe med det, men fikk i alle fall en pekepinn på pris han kunne ta med videre på reisen. De forsto nok at de som utenlandske reisende ble litt lurt på sin reise. I alle fall frem til de hadde kommet til Moss. De hadde nemlig snakket seg i mellom i reisefølget og lurt på hvordan vanlige folk og arbeidere med små kår kunne ha råd til slikt. Det gjaldt visstnok i Sverige også. 

Like etter klokken 14, takket turistene for seg og ble med et lite fartøy inn til Christiania med gunstig vind på seilasen.

Kilde: Beretning om Norges Kjøp- og Ladesteder – T. R. Malthus

---

1795
Mary Wollstonecraft (Letters written during a short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. London 1796) forteller i 1795 at hun ble slått av det livlige preget, som skyldtes industrien. De rikeste innbyggerne i Moss driver butikker, og betrakter seg som stedets første innbyggere, med et preg av selvstendighet eller heller selvfølgelighet.

Kilde: Moss Avis 25. april 1953

---

1798
Charles Gottlob Küttner  skriver i 1798 at han hadde aldri hørt snakk om dette lille stedet, og kjente det bare fra navnet på kartet, mellom Fredrikstad og Christiania.

Han fant at Moss hadde mange pene og solide hus, og han ble overrasket over det utseendet av velstand som byen fremstod med. Ved enden av byen kom han til en bydel som var så malerisk og romantisk, at han steg ut av kjøretøyet for å bese seg. Han kunne ikke la være å beundre den uvanlige blandingen av hus, nakne klipper, jernstøperi, og en liten foss som styrtet i voldsom kaskade ned klippene, og drev en mengde møller. Både naturen og menneskets hånd hadde medvirket til å skape det livlige landskapet, og lenger nede og et stykke unna så han skipsmaster, for Moss ligger ved en bukt som kalles Christianiafjorden.

Kilde: Travels through Denmark, Sweden, Austria and Part of Italy. London 1805

---

1807
A. Lamotte ble øyensynlig også overrasket da han kom til Moss i 1807, men det hadde en annen årsak:

«Atter en nedbrent by. Det er ulempen ved trehus, og så brennbare tresorter, at en enkelt gnist kan sette i brann et hus, og et brennende hus kan sette en hel landsby i brann, trass i enhver beskyttelse. Denne pene lille byen ligger ved Christianiafjorden, ved en elv, og har to havner, den ene ved kysten mot Christiania og den annen ved kysten mot havet. De to havnene er adskilt bare ved en landtunge, som forbinder byen med en ganske stor halvøy.»

Kilde: Voyage dans le Nord de l’Europe, etc. London 1813

---