Alternative helbredere

Aarelatere

I eldre tider var det en utbredt tro på at alle sykdommer skyldtes «bedervet blod». For å fjerne de skadelige elementene i blodet, skulle man simpelthen tappe ut det gamle blodet og dermed gi plass for nytt og friskt blod. Denne metoden, kalt årelating, ble en vanlig praksis ved de fleste plager, og de som utførte prosedyren ble kalt «latere».

Ved sykdom ble en later ofte tilkalt som første tiltak. Han ville tappe ut blod fra pasienten ved å snitte en blodåre eller bruke igler, spesielt på de stedene på kroppen der man mente sykdommen satt. Hvis årelatingen ikke ga ønsket resultat etter første forsøk, søkte man gjerne en annen later, i håp om at denne kanskje hadde bedre innsikt i hvilke årer som var forgiftet. Troen var nemlig at det ikke var alle årene som var påvirket, og derfor var det viktig å finne den rette.

Bruken av igler og kopper var også utbredt og ble sett på som en supplerende behandling. Igler kunne påføres direkte på problemområdet, der de suget ut blod, mens kopper ble brukt til å trekke blodet mot hudens overflate for å «fjerne» sykdommen fra kroppen.

Årelating var ikke kun for de syke; mange friske mennesker lot seg også årelate et par ganger i året for å forebygge sykdom og rense kroppen. Selv hester ble årelatt for å holde dem friske, en praksis som vedvarte til begynnelsen av 1900-tallet. Denne metoden, selv om den i dag fremstår som arkaisk, ble ansett som en essensiell del av helsepleien i århundrer og viser hvor dypt rotfestet ideen om «renselse» var i datidens medisinske tankegang.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist 


Blodigler og iglekoner
De meste kjente iglekoner på den tiden var Else Borgen, oppsynskone på fattigstuen. Og Larine på sykehuset.

Blodigler hadde lenge vært en utbredt behandlingsmetode i legekunsten og blant folkehelbrederne, inkludert kvaksalvere og trollkjerringer. Metoden var så vanlig at det til og med ble annonsert i lokalavisen Moss Tilskuer i 1846 under bekjentgjørelser. Her ble det oppfordret til å gjøre blodigler mer tilgjengelige for folk flest, og det ble foreslått at det kunne etableres et hoveddepot for blodigler ved Kanalbroen. Tanken var at dette kunne gjøre dem rimeligere og lettere å få tak i, noe som kanskje kunne føre til en økning i bruken.

Blodigler
Hvis der var Adgang til stedse at erholde Blodigler til en lav Pris og en tilstrækkelig Mængde, vilde de formodentlig blive mer anvendte: maaske Vandet ved den saakaldte Kanalbro vilde være et hensigtsmæssigt Hoveddepotsted for disse nyttige Dyr. 

Blant de mest kjente «iglekonene» – kvinnene som var eksperter på å anvende blodigler – var Else Borgen, som hadde tilsyn på fattigstuen, og Larine, som jobbet på sykehuset. Disse kvinnene hadde opparbeidet seg et rykte for sin dyktighet i å håndtere blodiglene og var ettertraktede for sin kunnskap. Else og Larine, med sin erfaring og presisjon, var godt kjent i lokalsamfunnet, og folk stolte på deres evner til å benytte iglene riktig i behandlinger for alt fra feber til betennelser. 

Blodiglebehandling var både en skremmende og fascinerende praksis, et håndverk som krevde erfaring og riktig kunnskap, og iglekonene var viktige støttespillere i et samfunn som sårt trengte dem.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Gamle Erikka «Kakesofie»
Gamle Erikka, kjent blant folk som «Kakesofie,» var en kvinne av en sjelden støpning, dyktig i sitt fag og med en unik evne til å lindre smerte og sykdom. Hun hadde opparbeidet seg et rykte som en kyndig helbreder, og folk fra bygda, unge som gamle, søkte henne opp når kroppen sviktet eller plager gjorde hverdagen tung. Mange sverget til hennes behandlinger for alt fra benverk til den fryktede finsoten, som rammet mange med svak helse og satte seg i lungene. Mange hevdet at hun hadde et «tryllemiddel» for alt som kunne plage et menneske; enten det var å gni bort verken fra en vond rygg eller stilne et hjerte tynget av bekymring. Det sies at Erikka selv samlet urter og røtter i skogen, i ly av morgenlyset, på leting etter de riktige ingrediensene til sine kurer.

På slutten av 1800-tallet var «gamle Erikka» en av de mest kjente spåkonene i byen. Hun bodde på fattigstuen, men ble ofte oppsøkt av folk som søkte innsikt i fremtiden. Særlig unge jenter var ivrige etter å høre hva som ventet dem – om fremtiden ville by på både prins, gull og kanskje til og med halve kongeriket. 
Erikka ble gjerne invitert inn på kjøkkenet, hvor hun satte seg til rette og leste i kaffegrut eller gransket linjene i håndflatene deres. Hun hadde en egen evne til å blande alvor og humor i spådommene, og like før hun begynte, pleide hun spøkefullt å si:

Faar du mange Penge blir du rig
lever du længe, blir du gammel! 
— _Kom saa med Penga!


Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Kurmager Petter T/Laboen
Kurmager Petter T, også kjent som Laboen, var en kjent helbreder som hjalp både mennesker og dyr på 1800-tallet. Historiene om hans spesielle metoder har blitt fortalt videre gjennom generasjoner og vitner om en tid hvor folketro og alternativ medisin sto sterkt i lokalsamfunnet.

En av byens eldste delte en gang sin opplevelse med doktor Nyquist. Mannen hadde gått ut på gårdsplassen for å hente vann da han plutselig kjente intense smerter i den ene hånden uten noen åpenbar grunn. Da han kom inn, begynte hånden å hovne opp, og smerten gjorde natten uutholdelig. Neste dag var tilstanden så alvorlig at han ikke klarte å arbeide. En bekjent foreslo at han skulle oppsøke Petter T, som bodde i samme gård.

Da mannen spurte Petter om hjelp, svarte Petter bestemt at det var «trold i haand» som forårsaket smerten. Han forsøkte forskjellige teknikker, inkludert den mystiske «læsen». Til tross for anstrengelsene, ga behandlingen ingen bedring, og hånden forble smertefull.

Mannen fikk da råd om å oppsøke Laboen, en annen klok mann som bodde på Verket. Laboen inspiserte hånden og erklærte at han visste hvordan han skulle fjerne plagen. Han laget en spesiell blanding av byggmel og spytt, som han påførte hånden. Deretter instruerte han mannen om å holde seg rolig i sengeleie frem til morgenen, og lovet å komme tilbake ved daggry.

Den natten sov mannen for første gang smertefritt. Laboen kom som avtalt og fjernet omslaget, og med forsiktig hånd trakk han opp en strengliknende, kjøttaktig masse fra hånden, som han kalte «vaagmoren». Med et triumferende utrop sa han: «Her ser du ormen!» og brente den opp i kakkelovnen. Laboen advarte likevel om at en tilsvarende plage befant seg på motsatt side, men forsikret mannen om at også denne ville forsvinne i løpet av natten.

I dagene som fulgte, ble hånden gradvis helt frisk. Fortellingen om Laboens behandling, inkludert det mystiske omslaget og «ormen» han fjernet, har blitt stående som et fascinerende eksempel på hvordan kunnskap og folketro ble sammenvevd i helbredelse på 1800-tallet.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Lateren Hans Monsen
I byen og områdene rundt var det mange som hadde spesielle evner, blant annet «blodstemmere», «ledtrækkere» og «latere» – de som praktiserte årelating. Blant disse var det én som skilte seg særlig ut: Hans Monsen, en vekter og klokkereparatør med en betydelig posisjon og et solid rykte. Hans Monsen var kjent for sin ekspertise og ble flittig oppsøkt av både byens innbyggere og folk fra bygdene omkring. 

Som årelaterer var Monsen høyt verdsatt. På den tiden trodde mange på årelatingens evne til å balansere kroppens humorer og lindre ulike plager. 

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Placebo og suggesjon
På 1800-tallet i Moss ble en rekke «sympatimidler» benyttet for å kurere alt fra vorter til gulsott og for å vekke appetitten. Disse metodene var ofte preget av placeboeffekter og suggesjon, og var en del av datidens folketro og helbredelsestradisjoner. 

Vorter
For å bli kvitt vorter ble en rekke spesielle metoder praktisert: Vorten ble strøket med en ert, helst i avtagende måne. Deretter ble erten kastet ned i en brønn, og man trodde at når erten forsvant, ville også vorten gjøre det.
Vorten ble smurt inn med usaltet flesk i avtagende måne, og flesket ble gravd ned i jorden. Etter hvert som flesket råtnet, trodde man at vorten også ville forsvinne.
Det ble også sagt at vorter og liktorner kunne forsvinne hvis de ble strøket mot et lik.
En tråd ble bundet rundt vorten, og så gravd ned i bakken. Når tråden råtnet bort, skulle vorten også forsvinne.

Utvekster
Utvekster kunne behandles på mer dramatiske vis:
Utveksten ble strøket med en kniv tre torsdagskvelder på rad, men ikke hvilken som helst kniv – den måtte ha blitt brukt til et mord. Den mest kjente var kniven brukt til å drepe kjøpmann Nils Thaulow i 1753. En mann hevdet å eie denne kniven og fortalte at den hadde helbredende kraft. Han fortalte at hans svigerfar hadde fått den av fru Købke på Bergersborg. Hun var en nær slektning av den drepte. Svigerfaren hadde fått i oppdrag å kaste kniven på sjøen. Men benyttet den i stedet som løvkniv i sitt eget gartneri. Etter å ha forsøkt legens mislykkede operasjoner, fikk hans egen datter endelig bukt med en utvekst i pannen ved hjelp av kniven. Kniven ble dermed høyt ettertraktet, men forsvant senere under mystiske omstendigheter.

Gulsott
Flere underlige oppskrifter ble anbefalt mot gulsott:
Drikke et glass brennevin tilsatt gul silke.
Spise rått kjøtt fra en gulspette.
En te laget av katost og kongelys, blandet med såpe og vin.
Tycho Brahes dråper for 20 øre, tilsatt fire drammer konjakk, skulle brukes hver morgen i fire dager.

Mosot
Som en kur for å vekke appetitten ble tre lus anbefalt å spise – et middel som sies å ha vært både effektivt og enkelt. 

Disse kurene speiler en tid der folketro og medisinske metoder gikk hånd i hånd, og hvor hver plante, hver gjenstand og hver handling hadde en mulig helbredende kraft – uansett hvor merkelig eller avskrekkende den kunne virke.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Signekjærringenes formular
Signekjærringene, eller de vise kvinnene, brukte ulike formler og besvergelser for å lindre smerter og kurere sykdom. Disse ritualene hadde røtter i gammel folketro, og formuleringene bar preg av både kristne innflytelser og gammel, hedensk visdom. Flere av disse formularene finnes i varianter i den såkalte «Svarteboken», en samling magiske og medisinske tekster, hvor en versjon ble funnet på gården Ås på Jeløy i 1893.

Mot Vred
Jesus red paa Asen  
op ad et Fjeld.  
Asenet vred sin Fod,  
steg Jesus ned og tog  
paa Benet sigende:  
Ben til Ben  
og Blod til Blod.  

Denne formelen var ment for å lindre smerter fra forstuinger eller skader, og ved å kalle på Jesu helbredende kraft, mente man at smerten ville gi seg.

Mot ormebitt
Jesus gik kring Bjerkerod.  
Ormen stak hans Fod.  
Jesus skvat  
og Ormen sprat  
i Navn Gud Fader,  
Søn og Hellingaand. Amen.  

Denne besvergelsen ble brukt mot ormebitt. I en tid hvor slangebitt kunne være dødelige, gav denne formelen håp om å hindre giften i å spre seg.

Mot Verk
Gud velsigne min Verk og Ve!  
Jeg lægger min Verk og Ve  
ned for Jesu Knæ,  
i Navn Gud Fader, søn og Helligaand.  

Ved å overlate smerten til Jesus, mente signekjærringene at verken kunne bli lindret. Denne formelen ga en kombinasjon av bønn og magi som skulle bringe ro i kroppen.

I dag kan slike besvergelser virke som overtro og folkelig fantasi, men de er viktige spor etter en tid der gudsfrykt og overtro var tett sammenvevd. Disse formuleringene reflekterer en dyptgående tro på det usynlige og en lengsel etter beskyttelse, ikke bare fra sykdom og smerte, men også fra en verden full av uforutsigbare farer. I mange tilfeller stammer de fra førkristen tid, hvor troen på magi og det overnaturlige var en naturlig del av dagliglivet.

Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist


Trollkjerringer
På 1800-tallet var Marie E. en bemerkelsesverdig kvinne kjent for sin rolle som «trollkjerring». Hun hadde et rykte for å kunne kurere nærmest alle sykdommer, og hennes kunnskap og metoder gjorde henne høyt ansett, uavhengig av samfunnsklasse. Marie brukte maning og «lesninger» hentet fra okkulte bøker som en del av sin praksis. Men hennes store hemmelighet lå i bruken av violsirup, som var kjent for sin effekt mot tæring (tuberkulose), og Tycho Brahe-dråper, som ble brukt mot svekkelser. Disse remediene gjorde henne til et førstevalg for både mennesker og dyr som søkte hjelp.
Marie levde i en tid da overtro og folketro fortsatt var dypt forankret i dagliglivet. Trolldom ble fremdeles fryktet og forfulgt, og mange kvinner som praktiserte alternative helbredelsesmetoder, risikerte både tortur og fengsling. Likevel klarte Marie å opprettholde sin praksis uten å bli mistenkt for trolldom. Hennes anseelse var så stor at hun ikke ble forbundet med hekseri, selv om metodene hennes minnet om trolldomskunst.
Hennes historie illustrerer hvordan enkelte personer, gjennom respekt og dyktighet, kunne oppnå aksept for det som ellers ble ansett som farlig eller ukristelig. Marie ble således en viktig skikkelse i lokalsamfunnet, en som brakte lindring og håp i en tid da andre med lignende ferdigheter ble møtt med mistro og frykt.


På 1800-tallet var det også en annen mystisk og populær frue som behandlet sykdommen kjent som «svek», en tilstand som ofte refererte til generell svekkelse og utmattelse. Det bemerkelsesverdige med hennes behandlinger var at hun ofte helbredet barn uten å møte dem fysisk. Ved å lytte til foreldrenes beskrivelser, formulerte hun en kur som mange mente hadde en umiddelbar effekt. Behandlingen var en blanding av naturlige midler og spesielle ritualer. Hun benyttet bade og dråper, muligens basert på jern, og lovte bedring innen kort tid. Ritualene som fulgte hennes kurer, var nøye utført. Først tappet hun vann fra springen i en kanne, som hun fylte en flaske 3/4 full med. Deretter tente hun en fyrstikk og lot flammen brenne ned i flaska mens hun hvisket ordene «I Jesu navn» før hun fylte flasken helt opp. Dette vannet fikk en spesiell status som legemiddel og skulle gnis forsiktig over leddene til den syke tre ganger om dagen.
Hun utførte også et siste ritual som virket nesten som en besvergelse. Barnets linned ble tatt med til kirkegården, hvor hun personlig gravde det ned etter å ha mumlet noen ord som ingen kunne høre. Moren til barnet bekreftet senere effekten, og fortalte hvordan barnet ble fullstendig helbredet etter behandlingen.
Den mystiske kvinnen forble anonym, men hennes metoder og suksesshistorier levde videre, og hun ble sett på som en som evnet å kombinere både tro og naturmedisin til en helbredende kraft.

Mor G, kjent som en alternativ kurmaker med spesialisering i å lindre «svek», «vrid» og lignende plager, lå nå på sitt dødsleie. Hennes rykte for å kurere det som leger ofte ga opp på, hadde gjort henne til en høyt respektert person i lokalsamfunnet. I sine siste dager ble hun passet på av en lege som hadde bistått henne med omsorg, og i dyp takknemlighet ønsket hun å dele sin hemmelige kur med ham.
Med høytidelig ro og verdighet foldet hun hendene over et verkende ledd, som hun så ofte hadde gjort i sin helbredende praksis. Mens hun konsentrerte seg, hvisket hun et vers for seg selv, en formel hun mente hadde kraft til å lindre smerten:

Jesus paa et Asen red,  
Asenet sig vred.  
Jesus ned af Asenet steg,  
gjorde ved for Vred.  
I Navn Gud Fader, Søn og Helligaand.

Deretter leste hun Fadervor høyt, tre ganger på rad, som en besegling av hennes ritual. Ordene var en blanding av tro og gammel visdom, og for Mor G var de like virkningsfulle som medisinen selv. Hun mente at denne enkle, men dyptfølte kombinasjonen av bønn og besvergelse var nøkkelen til hennes suksess som kurer. 
For legen som lyttet til henne, ble disse ordene en verdifull gave, en siste påminnelse om en tid der tro, ritualer og helbredelse vevet seg sammen for å bringe lindring i en ellers krevende hverdag.

Helene S var en klok kone med et rykte som strakte seg langt utover områdene rundt jernverket. Hun ble ofte hentet inn fra landsbygda og var til og med etterspurt i hovedstaden, der hennes spesielle praksis ble sett på som både mystisk og effektiv. Hun utførte sine behandlinger kun på onsdagskvelder, og ritualet startet alltid ved midnatt og varte til klokken to om natten, et tidspunkt som ga prosessen et nesten overnaturlig preg.
Hennes metode var både enkel og uvanlig. Med en barberkniv snittet hun et lite kryss eller et liggende kors over barnets venstre bryst, rett over hjertet. Hun tok deretter tre dråper blod fra snittet og blandet det med melk, som barnet så fikk drikke. Dette ble sett på som en måte å styrke barnets helse på, og skulle visstnok bidra til å bekjempe sykdommer og svekkelser. Etter prosedyren hendte det at såret fortsatte å blø i flere dager, og i de sjeldne tilfellene der blødningen ikke stanset, tilkalte Helene en lege for å unngå alvorlige komplikasjoner.
I lokalsamfunnet ble dette snittet et slags symbol, et kjennetegn for dem som hadde vært gjennom Helenes behandling og kommet styrket ut av sykdommen. Både barn og voksne kunne sees med det lille korset eller krysset på brystet, et synlig merke som fortalte om deres kamp og overlevelse.

Kilde: Mossiana fra ældre tider – O.P. Nyquist