Jeg ankom Moss klokken 8 på kvelden. Veiene var fulle av søle og leire etter regn og dårlig vær. Overalt jobber arbeidere for å utbedre veiene raskest mulig.
Moss er en liten selvstendig by i Christianiafjorden. Byens havn er inneklemt mellom fastlandet og halvøya Jelø. Sundet er dypt nok for de aller største seilskip. Det har lenge vært snakk om å skjære igjennom den lille odden som kobler Jeløen med fastlandet. For både inn og utløpet av sundet består av harde vinder. En oppstart var gravd, men hadde blitt avsluttet på grunn av krigen i 1814. Nå i 1817 var den tidligere livlige sjøhandelen død, og i havna lå det kun et eneste seilskip under mitt besøk.
Bernt Anker har en av sine største bedrifter her i Moss. Et stort jernverk og en del sager og møllekverner i fossen. Herr Agenten Semb har ansvaret.
Ovenfor byen ligger det en sjø. Vadlasjøen (Vansjø), hvor vannet spredde seg rundt trange plasser, som naturlige dammer og renner ned for det bratte berget ved Moss. Utenom tørketid renner fossen ved sin styrke til en hver tid. Fra høyden av fossen er det en flott utsikt ut over hele det lange strekket med fossefall som slingrer seg nedover mot sundet. Og man ser alle bedriftene, møllene og kvernene ved og over fossen. Man ser den lille byen Moss og man ser rett over på Jeløen med sine store eiketrær og andre løvtrær som pryder løkkene.
Midt i fossen er en smal renne, som deler seg i to. Hvor alt vannet som renner til høyre renner rett til jernverket 24 hjul og et par kværner. Vannet som renner til venstre om klippen midt i fossen, driver 30 sager og hele 40 par kvernsteiner hvor halvparten hører kongen til og resten handelstanden i byen. Kværnene var ennå i bruk i 1817, men på motsatt side hos Jernverket var alt stille og dødt. Det var stor mangel på kull. Og kull er kostbart. Det er bedrøvelig å se et slikt flott jernverk som i stedet for å eksportere flotte produkter. All umiddelbar skog er hugget ned og brukt, men ikke ødelagt. Tømmer kan bli importert fra andre steder i landet, men er fryktelig kostbart.
Almuen i byen selger tømmer til byens borgere heller enn å selge til jernverket. Ledelsen hadde tidligere hatt over 200 personer i sving. Nå er det knappe 100 igjen.
Bortsett fra trehandel har Moss nå i 1817 garverier, en tobakksfabrikk, et par brennevinsbrennerier og litt annet industri. Antallet innbyggere er nå oppe i nesten 1400 personer. Ved bybrannen den 24. mai 1807 brant end el av de eldste husene ned. Nå er det mange nye og flotte hus, men det finnes ingen regulert byggeskikk så gatene er trange og og det bygges i skråninger og bakker.
Kilde
Svensken Gustaf Følsch´s reise til Moss og Norge.