Av en reisende i tiden; Svensken Gustaf Følsch´s reise til Moss og Norge.
Det var i året 1817 jeg ankom Moss en sen kveld klokken åtte. Reisen hadde vært en prøvelse. Veien var sølete og sleip, regnet hadde gjort sitt, og gjørmen lå tykk. Langs veien så jeg arbeidere iherdig i sving med å bøte på skadene – hakker, spader og slitne rygger jobbet mot mørket.
Byen som møtte meg var liten og selvstendig, beliggende ved Christianiafjorden, med havna trygt innelukket mellom fastlandet og halvøya Jeløy. Sundet var dypt – så dypt at selv de største seilskipene kunne legge til. Det hadde lenge vært prat om å skjære kanal gjennom den lille odden som bandt Jeløya til land – for både innløp og utløp var plaget av kastevinder. Men forsøkene på å virkeliggjøre dette hadde strandet etter krigshandlingene i 1814. Da jeg kom dit i 1817, var det lite liv i havna. Ett eneste seilskip lå stille ved brygga.
Bernt Anker hadde en gang store interesser her – et mektig jernverk, sagbruk og møller, alt drevet av den ustoppelige fossen. Agent Semb forvaltet nå Ankers etterlatte interesser. Og fossen – ja, den rant fortsatt med uforminsket kraft, unntatt i tørketiden. Ovenfor byen bredte Vadlasjøen, dagens Vansjø, seg ut som et stille speil. Derfra ble vannet samlet i smale leier og styrtet nedover fjellskrenten mot byen.
Fra fossens høyde kunne jeg se ned over hele det industrielle hjertet av Moss. Møllene og kvernene lå tett i tett. Utsikten strakte seg over byen og videre til Jeløy, hvor eiketrærne reiste seg som gamle soldater i landskapet sammen med store løvtrær.
Midt i fossen fantes en kanal som delte seg i to. Den ene grenen drev 24 hjul og et par kverner, den andre satte 30 sagbruk og hele 40 par kvernsteiner i bevegelse. Halvparten av disse tilhørte kongen, resten byens kjøpmenn. Hjula gikk enda rundt i 1817, men borte ved jernverket var det stille. Kullmangelen hadde satt en stopper for virksomheten. Prisen på kull var for høy, og skogene i nærheten var overbeskattet. Man kunne importere tømmer, men det var dyrt – og folk solgte heller til hverandre enn til verket. Det mektige jernverket, som tidligere hadde sysselsatt over 200 mann, var nå nede i knappe 100.
Byens øvrige næringsliv besto av tømmerhandel, garverier, en tobakksfabrikk, noen små brennerier og diverse håndverk. Folketallet hadde passert 1400. Etter den voldsomme brannen i 1807, som la mye av byens eldre bebyggelse i ruiner, var det reist flere flotte bygninger. Men noen byplan fantes ikke. Gatene snodde seg trange og skeive mellom bratte knauser og ujevne tomter. Ingen regulering for byggeskikk, så gatene forble trange, og husene ble reist i ujevn og skrående terreng.
