17. mai-komiteens arbeid i Moss 1929
I 1929 ble det nedsatt en komité i Moss for å planlegge og gjennomføre feiringen av 17. mai. Komiteen ble sammenkalt etter anmodning fra borgermesteren, og besto av en rekke representanter fra byens næringsliv, skoleverk og organisasjonsliv. N. E. Hallan ble valgt til formann, med Gustav Meyer som viseformann og Marie Beck som sekretær. Komiteen opprettet også et arbeidsutvalg for det praktiske arbeidet.
Det ble lagt ned et betydelig planleggingsarbeid. Blant annet ble det besluttet å legge ut lister for innsamling av midler til festlighetene, og en rekke bedrifter og butikker i Moss stilte seg positive til å ta imot bidrag. Gustav Meyer fungerte som kasserer. Det ble sendt invitasjoner til en lang rekke skoler og foreninger med oppfordring om å delta i barnetog, folketog og bilkortégen, og det ble innhentet støtte fra blant annet Moss Bryggeri, meieriet og lokale bakerier.
Programmet for dagen ble i hovedsak lagt opp etter mønster fra året før. Det inkluderte salutt, gudstjeneste, barnetog, taler, folketog og bilkortége, samt underholdning på idrettsplassen med musikk, dans og fyrverkeri. Det ble også avholdt konserter og korsang ved flere institusjoner i byen.
Komiteen viste stor organisatorisk evne og tok initiativ til trykking av program med byvåpen og flagg, i samarbeid med Østlandske Blikkemballage. De håndterte både logistiske og økonomiske aspekter, og sørget for samarbeid med politi, finansdepartement og byingeniør for å tilrettelegge praktiske forhold som flaggstenger, talerstoler og kjøretillatelse.
Arrangementet ble preget av bred deltakelse, både fra skolene, byens organisasjoner og publikum. Festdagen ble nøye planlagt gjennom flere møter, og gjennomført med både alvor, glede og lokal forankring.
En strålende 17. mai-feiring i Moss, 1929
Uken startet med lite lovende vær, men da salutten lød om morgenen 17. mai, brøt solen frem og badet byen i lys og varme. Den klare luften og duften av vårens vekster skapte en ekte feststemning.
Dagens høydepunkter:
- Morgenen startet med kransenedleggelse ved Wulfsbergs bauta på kirkegården kl. 07.30, ledsaget av sang fra Moss Sangforening og en sterk tale av lærer Sødal. Speiderne sto æresvakt.
- Barnetoget (flaggtoget) var et vakkert syn, med jubel, musikk og glade barn. På festplassen ønsket 17. mai-komiteens formann, apoteker Hallan, barna velkommen, og Thorbjørn Thomassen holdt dagens barnetale.
- Folketoget kl. 15.30 var fyldig og høytidelig. Forsvaret var sterkt representert, og nesten alle idrettsforeninger deltok. På Skarmyra ble toget ønsket velkommen av komiteens formann. Lærer Johs. Berntzen-Øye holdt en tale som ble omtalt som en av de beste 17. mai-taler i byens historie. Vaktmester Hans Olsen fulgte opp med en varm og lokalpatriotisk tale om Moss.
- Moss-sangen feiret 25 år, og formann Hallan hedret sangens forfatter, frøken Dagny Kristensen. Hun mottok et telegram med byens takknemlighet, og svarte med et hjertelig «Lenge leve Moss!».
- Konserten på Thorneløkken med byens sang- og musikkforeninger var godt besøkt. Parken var vakkert stelt, og Rossinis «Regina»-ouverture fikk stor applaus.
- Folkefesten på idrettsplassen på kvelden ble en suksess, med stor stemning, dans, musikk og fyrverkeri.
- Bilkortesjen fra Værlebryggen kl. 17.30 ble et lystig og populært innslag, til tross for færre deltakere enn året før. Rundt 50 biler deltok, mange flott pyntet. Premier gikk til en lastebil fylt med pyntede barn og til ingeniør Morteruds stilfulle bil. Ekstrapremier ble gitt til speidernes bil og «Skarmyren’s Transportbyrå-Mamolitten».
Noen barn besvimte på festplassen etter marsjen, men kom seg raskt.
Etterord om bilkortesjen: Det ble foreslått at bilkortesjen burde bli en fast tradisjon i Moss. Men det ble påpekt at krav om omfattende dekorasjoner kan redusere deltakelsen. Litt flagg og pynt er nok – det viktigste er glade mennesker, særlig barn med flagg og hurra-rop. Det ble også foreslått at premieringen kunne fjernes, da det skaper unødvendig misnøye. Den ekte motivasjonen bør være gleden ved å delta og bidra til feststemningen.
Avslutningsvis: 17. mai-komiteen høstet stor ros for sitt arbeid. Programmet ble gjennomført med stor presisjon, og flaggheftet med dagens sanger og program, designet av ingeniør Gustav Meyer og trykt gratis av Østlandske Blikemballagefabrikk, ble meget godt mottatt.
Program for 17de Mai 1929
Kl. 6: Salutt.
Kl. 7: Musikk gjennom gatene.
Kl. 8:30: Bekransning av byfoged Wulfsbergs bautasten. Sang av Moss Sangforening. Tale av lærer Hans Sødal.
Kl. 10: Gudstjeneste ved pastor Riiber.
Kl. 11:30: Utgår skolernes flaggtog fra folkeskolens gaardsplass, gjennom Løkkegaten, Fr. Nansens gate, Vogts gate, Fleischers gate, Dronningens gate, Torvet, Kongens gate, Klostergaten, Markveien, Herfordts gate til festplassen på Skarmyren. Musikken spiller til unison sang. Tale av Thorbjørn Thomassen.
Kl. 14:30: Synger sangkoret «Fremad» ved Pleiehjemmet.
Kl. 15: Synger mannskoret «Dovre» ved Melløs aldersdomshjem.
Kl. 15:30: Utgår folketoget fra folkeskolens gaardsplass, gjennom Løkkegaten, Fr. Nansens gate, Vogts gate, Fleischers gate, Dronningens gate, Kongens gate, Klostergaten, Markveien, Herfordts gate til festplassen paa Skarmyren.
Sang av Moss Sangforening. Tale for dagen av lærer Johs. Berntzen-Øye. Tale for byen av vaktmester Hans Olsen.
Kl. 17:30: Utgår Bilkortegen fra plassen foran Verlebryggen, gjennom Ø. Kanalgate, Broen, V. Kanalgate, Braatengaten, Tordenskjolds gate, Sverres gate, Verftsgaten, Broen, Jeløgaten, Storgaten, Fleischers gate, Vogts gate, Fr. Nansens gate, Høienhaldgaten, Melløs (forbi Aldershjemmet) til Klostergaten, Kongens gate, Dronningens gate, Kirkegaten, Verlegaten, Strandgaten tilbake til startstedet paa Verlebryggen, hvor kortegen opløses.
Kortegens deltagere gjøres oppmerksom på, at indkjørselen til startstedet skal foregaa gjennem Verlegaten—Strandgaten.
Kl. 18:30: Synger Moss Arbeidersangforening ved Sykehuset.
Kl. 19: Koncert paa Thorneløkken av Moss samarbeidende sang- og musikkforeninger. Entre 50 øre.
Kl. 20: Folkefest paa Idrettsplassen. Dans – god musikk. Fyrverkeri. Entre 1 krone.
Opstilling av skolernes flaggtog:
Komiteen
Moss Musik-korps
Speiderne
Moss Middelskole
Jeløy Skoles Musik-korps
Søndre Jeløy skole
Krapfoss Skolemusik-korps
Krapfoss skole
Barnehjemmet «Orkerød»
Kambo skole
Viken musikkorps
Høiden skole
Moss Ungdomskorps
Folkeskolen
Skolens guttemusikk
Folkeskolen
Frelsesarmeens musikkorps
Opstilling av folketoget:
Komiteen
Moss Musik-korps
Bystyrets medlemmer
Idrætten
Frelsesarmeens musikkorps
Maskinistforeningen
Sjømandsforeningen
Bondeungdomslaget
Moss Lærerindeforening
Moss lærerlags
Moss Sangforening
Moss Ungdomskorps
Moss Handelsstands Forening
Haandv.- & Industriforeningen
Det norske Flagg
Viken musikkorps
Under det norske flagg gaar alle som ikke er tilsluttet noen forening.
Sammendrag av regnskapet for 17. mai-komiteen i Moss, 1929
Inntekter: Totale inntekter kom på 1 554,67 kroner. Disse besto av:
- Kommunalt tilskudd: kr 300,–
- Inntekter via lister og gaver: kr 1 223,–
- Bidrag fra Høiden skole: kr 30,–
- Renteinntekter: kr 1,67
Blant de private bidragsyterne finner vi navn som Trygve Nilsen, Gustav Meier, frk. Beck, Moss Avis, Brynildsen og flere lokale aktører, både privatpersoner og bedrifter.
Utgifter: De totale utgiftene var også 1 554,67 kroner, og fordelte seg slik:
- Musikk og servering: kr 835,14
- Annonser, trykksaker, skrivesaker, porto og telegram: kr 311,25
- Krans, salutt, premier og diverse arbeider: kr 362,47
- Innsatt i bank: kr 23,67
- Kontantbeholdning: kr 22,14
Blant utbetalingene var det honorarer til musikkforeningene «Viken» og Moss Musikforening, annonser i lokale aviser, betaling til Moss Hotell, kostnader for salutt, pynt og kranser, samt diverse utgifter knyttet til opprydding, rengjøring og utstyr.
Overskudd: Et overskudd på kr 45,81 ble overført videre.
Underskrifter: Regnskapet er godkjent og signert av formann M. Hallan og sekretær Marie Beck, og oversendt til borgermesteren i Moss.
Konklusjon: 17. mai-komiteen for 1929 i Moss har ført et oversiktlig og velbalansert regnskap med nøyaktig samsvar mellom inntekter og utgifter. Arrangementet ble støttet både av kommunen og en rekke lokale privatpersoner og organisasjoner. Komiteens arbeid fremstår som godt organisert og gjennomført med solid økonomisk styring.
Tale ved Wulfsberg-bautaen – 17. mai 1929
På Moss kirkegård holdt lærer Hans Sødal følgende tale:
Kjære norske kvinner og menn!
Det var Eidsvollsmennene – og blant dem byfogd Wulfsberg, som ligger gravlagt her – som bestemte at Norge skulle være fritt og selvstendig, udelelig og uavhengig. Derfor er det naturlig at vi på nasjonaldagen, 17. mai, først og fremst minnes ham og de andre som utførte storverket på Eidsvoll.
Og det var virkelig et storverk de utførte. Tenk bare på hvordan situasjonen var den gangen. Ved grensen sto en stor fiendtlig hær, ledet av en av datidens største hærførere – en mann som hadde hele Europa på sin side. Riktignok fantes det noen få edle menn i det britiske parlamentet som hevdet at det ville være «en grusom urettferdighet å undertrykke det redelige og uskyldige norske folk», men disse stemmene druknet i den store massen. Faktum var at Norge sto alene mot hele Europa – i tillegg til at landet var rammet av uår og nød.
Det var en tung tid, men Eidsvollsmennene mistet ikke motet. De kom fra alle samfunnslag og stender i det langstrakte landet vårt, og det skulle mye til for å rokke dem. Men da faren truet, da de sto alene mot resten av Europa, la de bort all uenighet. De forsto – alle sammen – at det var opp til dem å forme det historien skulle fortelle om det gamle fedrelandet.
Og det gikk som de ville. Landet fikk sin grunnlov, og det første steget var tatt mot en videre utvikling av frihet og selvstendighet. Men ingen av Eidsvollsmennene fikk oppleve å se frihetsverket fullendt, slik de hadde sett det for seg i 1814. De fikk aldri kjenne den gleden og stoltheten, den dype lykkefølelsen og den fremtidstroen som fylte alle nordmenns hjerter da Eidsvollsverket endelig ble fullbyrdet 7. juni 1905.
Tvert imot måtte de gjennom hele livet kjenne at unionen kastet en skygge over frihetsverket – en skygge som stadig minnet dem om at ikke alt var som det burde være. Særlig merket de det når det oppsto konflikter og innskrenkninger i Norges rett til selvbestemmelse. Men de mistet ikke troen. Ånden fra Eidsvoll levde videre. Lengselen etter å leve et fritt og uavhengig nasjonalt liv døde aldri i deres hjerter. Derfor fortsatte de den lange og seige kampen for å bevare friheten. Og da de gamle døde, ble kampen videreført av andre – menn og kvinner som hadde vokst opp med Eidsvollsmennenes eksempel for øyet, og som dermed kunne føre arven videre i samme ånd.
Til slutt kom seieren. Vi fikk vårt frie og rene flagg, og på 100-årsdagen for Eidsvollsverket kunne Kongen i et fritt og selvstendig Norge – omgitt av Storting og regjering – stå i Riksforsamlingens sal på Eidsvoll og be:
«Himmelen velsigne det land som fedrene har etterlatt oss, og det folk som skal verne og bevare det i fremtiden.»
Eidsvollsmennene hadde da for lengst gått bort, men de var ikke glemt – og de vil heller aldri bli glemt. Deres mot og vilje til å ofre seg vil for alltid stå som et forbilde for kommende slekter. Og i dag – den 17. mai – blir deres navn og gjerninger husket overalt i verden hvor nordmenn lever og ferdes.
Slik bør det også være. Fedrelandsfølelse og takknemlighet for det som ble vunnet på Eidsvoll bør fylle alle nordmenns sinn – slik at vi i dagene som kommer kan stå sammen om å verne arven fra våre forfedre. Det bør alle nordmenn kunne enes om, selv om vi ellers kan være uenige om mye her i livet. Eidsvollsmennene var jo heller ikke enige i alt – men de satte kjærligheten til fedrelandet høyere enn noe annet. Derfor kunne menn fra ulike stender og samfunnslag rekke hverandre hånden som brødre i en tid preget av fare. Det samme skjedde i 1905, og det vil skje igjen i framtiden, dersom Norge skulle komme i nød. For fedrelandskjærligheten kan ikke dø.
Fedrelandet er nemlig ikke bare det vakre landet vårt – med fjell, fjorder og marker, og gravene til våre fedre. Det er også summen av den kulturen og utviklingen som tidene har brakt med seg. Det er vår historie, som har preget den norske folkesjela – kanskje uten at vi selv har vært helt klar over det. Det er alt det som gjennom tidene er bygget opp av tanker og tro, av arbeid og kunst.
Den 17. mai 1814 ble alt dette fullt og helt vårt eget. Det er den arven Eidsvollsmennene har etterlatt oss.
Må Gud gi at vi alltid vil sette pris på denne gaven – og aldri glemme dem som gav oss den.
Med disse ordene legger vi i dyp takknemlighet en krans på graven til Eidsvollsmannen, byfogd Wulfsberg.
Talen for skoletoget 17. mai 1929
av Thorbjørn Thomassen
Igjen står vi midt oppe i vår store gledens dag – vår store nasjonale festdag – frihetsdagen, 17. mai. Det er kanskje den dagen i året som fanger dine og mine tanker mer enn noen annen. I dagene før 17. mai kjenner vi på en stadig spenning, en spenning som vokser etter hvert som dagen nærmer seg. Du lurer på hvilke gleder denne dagen vil bringe, og du håper at de skal bli mange og store.
Og så, en vakker dag, er du plutselig midt oppi det igjen. Du våkner om morgenen med håp i hjertet om at dagen skal bli strålende. Ser du solstrålene falle inn gjennom vinduet ditt, vet du at det blir fest og glede i dag. Men ser du tunge, grå uværsskyer, ja, da kan det hende du blir litt vemodig stemt.
Så – plutselig hører du musikk. Det spilles både «Ja, vi elsker dette landet», «Sønner av Norge», «Jeg vil verge mitt land» og flere av disse gode, gamle sangene som synges og spilles til ære for Norge. Da lysner ansiktet ditt, tross skyene ute, og et stort smil brer seg. Du roper: «Hurra for 17. mai!» – og du har all grunn til det. Dagen er din! Nå er tiden kommet for at det vakreste flagget i hele verden skal hentes frem og spre liv og farger over land og by.
Mamma finner frem sløyfer og bånd, og alt det pene må på i dag. Og pappa gir deg kanskje noen ekstra lommerusk, så du kan kjøpe noe av alt det morsomme som hører 17. mai til. Så farer du av gårde med flagget ditt og roper hurra og har det gøy.
Utover formiddagen bryter solen frem, det nyutsprungne løvet lyser vakkert grønt, og flaggene vaier friskt og rødt mot en himmel som klarner og blir klar og blå. Da vet du – slik skal det være i dag. Slik burde det være alle 17. mai-dager.
Men hvorfor er det egentlig vi er så glade akkurat på 17. mai? Jeg er sikker på at du har hørt det mange ganger. Det blir fortalt deg på skolen, og kanskje foreldrene dine har fortalt deg det helt siden du ble trillet rundt i barnevogn med et lite norsk flagg i den lubne lille hånden din.
Jo, dagen er til minne om den 17. mai da Norges grunnlov ble vedtatt – denne loven som ga oss nordmenn retten til å være oss selv i vårt eget land. I lang tid før det hadde andre bestemt over oss, bestemt hva vi hadde lov til å gjøre og hva vi ikke kunne gjøre. Men så bestemte mennene som møttes på Eidsvoll at nå skulle Norge være for nordmenn – og slik ble det.
Derfor skal vi, gjennom feiringen av 17. mai, alltid huske hva vi skylder disse mennene, og at ingen i hele verden har mer rett enn nettopp vi til å rope hurra for dagen i dag.
Og en annen stor ting som vi alle gleder oss over på en dag som denne, er at 17. mai er dagen hvor all uvennskap og fiendskap mellom norske jenter og gutter – ja, mellom alle nordmenn – skal legges bort.
Den som bærer nag til noen, bør settes i skammekroken hvis han eller hun viser det denne dagen. For jeg tror 17. mai har en viktig oppgave for oss alle: La oss legge bort alt som er leit, ikke bare i dag, men alle dager. La oss feire 17. mai inni oss – hver eneste dag i året – og du vil se at menneskene rundt deg blir glade og smilende. Alle er venner, og vi kan si med stolthet: Vi er ett folk. Vi tenker likt. Alt skjer i Eidsvollsmennenes ånd, med ett mål for øye: Vi vil ha et fritt og fredelig land – og dette landet heter Norge.
For er vi sønner og døtre av Norge, da må vi sette oss et stort mål og gi et løfte om at vi vil verne om landet vårt. Derfor skal dere, gutter og jenter, forsøke å si det med god samvittighet:
Vi elsker dette landet.
Noen vil kanskje spørre om man virkelig har grunn til å sette så stor pris på det stedet man bor. Til det vil vi – vi som er norske, som føler og tenker og snakker norsk – svare med et klart og tydelig: Ja!
Har vi ikke god grunn til å være glade i dette vakre landet vårt – og i det hjørnet av landet hvor vi vokste opp som barn og kanskje blir gamle som voksne? Kunne vi noen gang tenke oss å vende fedrelandet ryggen og si: «Vi har det fint dit vi kommer – Norge blåser vi i»? Jeg tror ikke en ekte nordmann kunne si noe sånt med overbevisning. Og om det ble sagt, er jeg sikker på at det ville stikke litt i hjertet og vekke vemod – for da har man fornektet seg selv som nordmann.
Har vi ikke all grunn til å være stolte over å kunne si: Dette landet er vårt eget, og ingen fremmed makt har krav på det?
Hold kjærligheten til fedrelandet ditt varm. Vis det ved å være lydig mot dets krav. Uansett hva du blir her i livet, så la arbeidet ditt komme Norge til gode – enten det er i det små eller i det store. Vær glad i alt som er norsk, og du skal se: Er du stolt av landet ditt, så vil gamle mor Norge også være stolt av deg – gutten eller jenta si.
Gå ut i livet med et klart mål og en vilje til å gjøre noe for landet ditt – og jeg tør spå deg at det vil gå deg godt. Du vil finne venner der du kommer, og du vil bære stolthet over å kunne si: Jeg er norsk.
La oss nå samle oss i et rungende, ni-foldig hurra for 17. mai!
La det rope inneholde vårt løfte om at vi vil verne landet vårt – og ønske det alt godt, til alle tider.
Talen for folketoget 17. mai 1929
av hr. Berntzen-Øye
Sagaen forteller at da Hellig Olav vendte tilbake til Norge og red ned over høydene mot Trøndelag, så han i et syn hele landet.
Bjørnstjerne Bjørnson sier det slik:
«Først så jeg landet, slik det ligger her, lyst av de glade dager det gav meg; jeg så sommeren over alt Norge.»
Dette kan vi forstå. For selv om han begikk feil og handlet hardt, elsket han Norge brennende – og denne kjærligheten lot landet stige frem for hans indre blikk i et syn – Norge, med sommer over land og folk, slik han ønsket det.
Nordmenn – jeg skulle ønske vi, samlet til fest, med samme kjærlige glød, kunne favne Norge i et slikt syn. Ja, la tankene våre omfavne hele landet med «de tusen hjem». Norge – det vakreste land på jorden, med sletter og daler, blåner i fjellene og det bølgende hav ved foten.
Jeg skulle ønske vi kunne se landet «lyst av de glade dager det har gitt». La oss derfor, som voksne kvinner og menn, tre inn i fars og mors stue, der vi opplevde de første og rikeste gledene. Må ikke hjertet da fylles av kjærlighet og takknemlighet? Og er du ikke enig i de vakre ordene som har fulgt meg:
«Det største du kan eie på jord, det er din far, det er din mor – og så den stuen der du bor.»
Og mens vi er innom der – la oss tenke over sporene etter fars og mors slit. La oss legge merke til alt det de tidligere slektene har bygd opp, ofte gjennom motgang og savn. Kanskje virker våre egne byrder og vårt eget strev mindre tungt da. Kanskje vil vi, med dypere forståelse enn før, kunne si de vakre ordene:
«Norge, du ble meg mer enn et fedreland. Du ga meg glede og sorg.»
Flagget – symbolet på frihet og selvstendighet – vaier i dag høyt der nordmenn ferdes og virker. Uten å gå inn i lange historiske detaljer, må jeg likevel berøre hva friheten har kostet. Det er nødvendig og riktig at vi stiller oss ansikt til ansikt med mennene og folket fra 1814. Friheten og selvstendigheten måtte kjøpes dyrt. Men vårt folk var da friskt og sunt, og vokste med motgangen. Derfor er den tiden så rik på gode verk og edle handlinger.
Vi minnes for eksempel Christian Magnus Falsen, om hvem det er sagt at «han var dansk av fødsel, men tenkte som nordmann». Vi husker også hans vakre ord:
«Norge, du ble meg mer enn et fedreland. Du ga meg gleder og sorger.»
Vi minnes stiftamtmann Thygeson fra Kristiansand, som ga av sitt eget til han selv ble fattig:
«Da enkens tårer rant, skapte han sitt gull til brød for de fattige, og ikke som en gjerrig nidding som gjør de fattiges brød om til gull.»
Det skrev Nicolai Wergeland om ham: «Han var det ekte Norges blod.»
Vi minnes også Carsten Anker, som ofret alt til hammerslagene drev ham fra gården.
Og la oss ikke glemme dem som satt hjemme og sultet, men likevel sendte sønnene sine til grensen. Ser vi ham ikke for oss – kaptein Dreyer – der han står høyt på en stubbe og kommanderer sine kjære sunnmøringer mens blodet flyter? Og vi hører ham rope til slutt:
«Hils hjem til Sunndalen!»
Jo – de hilser oss, alle disse. Og når vi står ansikt til ansikt med dem, nordmenn – om vi må legge steinene fra oss – la oss love at der det før var slurv og likegyldighet, skal det heretter være verdighet og vilje til arbeid.
Jeg nevnte at vi burde favne Norge i et syn for å se dets usigelige skjønnhet – og jeg har gitt noen glimt fra nødens år i forrige århundre. Jeg har forsøkt å tenne kjærlighet til landet vårt. For – «det er sagt, at den som virkelig har kjær, savner verken sol eller sommer». Jeg skulle så gjerne at vi alle i dag ble grepet av ønsket om at Norge aldri skal mangle sol og sommer.
Og kan vi, med hånden på hjertet, si at vi bærer dette ønsket – da skal det bli oppfylt, tross dype motsetninger i vårt folk i dag. En av våre store menn sa nylig:
«Det burde bare finnes ett politisk parti i Norge, og ett program: Norges fremtid.»
Kan vi håpe på det? Nei – kanskje ikke. Men hvis hver og én, og alle partier, uselvisk vil arbeide for Norges framtid og lykke – da har vi rett til å håpe at resultatet vil bli det samme.
Og vi har mye å arbeide for. Det klages ofte i 17. mai-taler over at ikke alle er med og feirer dagen. Men jo – de er med. Vi husker barnetoget som nettopp fylte gatene og gjorde hjertene våre varme. Der var fars og mors hjerte med – vi var alle med – det var jo Norges fremtid vi så.
Det er sagt så vakkert om landet vårt om sommeren:
«Aftengløden og morgenrøden går hånd i hånd.»
Slik er det også i menneskelivet. Vi eldre gråner, men for de unge er det alltid morgen.
La dette minne oss om at vi i liv og virke må handle slik at de unge en dag kan takke og velsigne oss ved graven – og ikke fordømme oss.
«Én ting vet jeg som aldri dør – dommen over den døde,» står det i Håvamål.
Fremfor alt gjelder det i dag at vi ikke lever over evne, men tar vare på de verdiene vi har – og bygger et samfunn der barna våre kan vokse opp lykkelige og fornøyde. Da vil også de feire 17. mai som voksne.
La oss ikke legge byrder på kommende slekter – men heller søke å bære dem selv. De siste årene har man kanskje følt at vårt folks valgspråk har vært:
«La oss nyte mest mulig.»
Nordmenn – la det heretter være:
«Nyt det som er godt, men arbeid for mer.»
Mange og tunge har de siste årene vært for flere av oss. Vi kjenner alle noen som har vært uten arbeid og har levd med savn i mange år. Men nå lysner det også for arbeidslivet – og det ser ut til at folket vårt går lysere tider i møte. Vi ser igjen arbeidere gå glade og håpefulle til arbeidsplassene der det lenge har vært stille.
At de harde tidene ikke har knekt oss, viser at det fortsatt finnes styrke i folket vårt. Ja, det finnes fremdeles mange hindringer å overvinne – men det lysner. Og vi har igjen lært å si med tillit:
«Alltid en sjø som ikke er lukket, alltid en lysning i skyenes flukt.»
Og når vi tenker slik på landets skjebne – må det da ikke bryte frem en takknemlighet fra hjertene våre? En takk til Gud, som har ført landet vårt ut av mørke og lange århundrer – og som har hjulpet oss frem til denne dag.
«Du åpnet det fra mørket, slik blomsten åpnes fra en lukket knopp», sier Runeberg om sitt land. Ja – nettopp det kan vi si at Gud har gjort for landet vårt.
Må vi derfor i takknemlighet kunne utbryte sammen med Bibelens gamle mann:
«En bolig er oss den evige Gud – og under oss hans evige armer.»
