
Dette året ble det ikke arrangert noe folketog i Moss, men skoletoget gikk som vanlig under strålende forhold, og det var hele fem vakre faner som ble båret gjennom gatene. Været var strålende, og innbyggerne gledet seg over å kunne feire nasjonaldagen i det som ble beskrevet som et drømmevær.
De fem fanene representerte skolene i området og bar med seg symbolikk og kunstnerisk utførelse:
1. Moss middelskole gikk under fanen «Heimdal», som symboliserte styrke og tilhørighet.
2. Moss folkeskole hadde en fane med motiv av en barneengel og svaler, et bilde som representerte uskyld og frihet.
3. Høiden skole bar en fane med en fakkelbærende gutt i et «furet, værbitt» landskap, et bilde som hentet inspirasjon fra norsk natur og nasjonalromantikk.
4. Søndre Jeløy skole valgte å ære dikteren Wergeland på sin fane, en mann kjent for sitt engasjement for Norges frihet og 17. mai-feiringens betydning.
5. Krapfoss skole deltok for første gang med en fane laget av lyserød silke, prydet med hvite ornamenter og teksten «Fremtid og håp». Fanen hadde også et motiv av en gutt og en jente som holdt hverandre i hånden, et symbol på håp og fellesskap. Denne fanen var resultatet av et engasjement fra fru Møller Andersen på Krapfoss, mens dekorasjonsmaler Kristofer Beck sto for den kunstneriske utførelsen. Fanen hadde kostet totalt 170 kroner, og lærer Flø fikk æren av å avduke den for første gang.
Dette året ble en milepæl for 17. mai-feiringen i Moss, da talen for første gang ble holdt av en kvinne. Frøken Kirsten Holst fikk æren, og hennes budskap gikk rett til hjertet av publikum. Hun minnet barna om det nasjonale alvoret fra 1814, da Norge var truet av nabolandet, og hvordan folket ønsket å kjempe for sitt land selv under fattige og hjelpeløse forhold. Hun understreket at nasjonaldagen er en årlig markering av landets fødsel og ba barna om å gi Norge en gave ved å være gode, ikke bare mot seg selv, men mot alle mennesker. Hun avsluttet med en refleksjon over forholdene i 1812, da kornet ikke modnet og folk måtte blande bark i melet for å klare seg. «Tenk på hvordan vi har det nå. Er det noen av dere som ikke har fått frokost i dag, fordi dere mangler brød?» spurte hun tilhørerne.
Dagen etter berømmet Arne Magnussen frøken Holsts tale i *Moss Socialdemokrat*, og han beskrev den som «lett forståelig, kort og grei, og meget pen tale for barnetoget.» Magnussen uttrykte stor tilfredshet over hennes tale og mente det var sjelden å oppleve en så god 17. mai-tale rettet mot barn. Han var derimot mer kritisk til bestyrer Kluges tale, som til tross for å starte med en appell om samling og fred, beveget seg inn på tanken om at «sverdet er vårt siste nødanker i farens stunde». Dette utsagnet mente Magnussen var malplassert på en dag som skulle fremme enhet og fred.
Dette året ble 17. mai i Moss ikke bare en dag for feiring, men også for refleksjon over nasjonens verdier, og det ble et minneverdig øyeblikk som satte sitt preg på både unge og gamle.
Kilde: M. D. Landstads arkiv.



