
Den svenske investoren Carl Fredrik Hjertstrøm var involvert i flere prosjekter i hovedstaden før han rettet sitt fokus mot glassindustrien. Han samlet sammen flere av sine tidligere samarbeidspartnere, blant annet Rino Thorne, som allerede drev industri i Moss.
Carl Fredrik Hjertstrøm var ikke den som ruste seg ut med storm og fane, men han var heller ikke en mann som beveget seg i ring. Han kom fra Sverige med kapital, kontakter – og med en nokså skandinavisk idé om at fremtiden lå i industrien, ikke i arvegods. I Christiania hadde han vært innblandet i flere foretak med teknisk og kommersiell profil, men det var først da han satte blikket østover mot Moss, at det tok virkelig retning.
Moss var da ikke lenger bare verftsby og bryggehavn, men et gryende knutepunkt for mer spesialisert produksjon. Byens næringsliv var i ferd med å utvikle seg. Det fantes kompetanse, det fantes vannkraft – og det fantes folk som kunne få ting til å skje. En av dem var Rino Thorne.
Thorne hadde gjort seg bemerket som både initiativtaker og gjennomfører i Moss, og Hjertstrøm hadde tydeligvis tillit til ham. De to hadde samarbeidet tidligere i Christiania, og da det ble klart at Hjertstrøm ville satse på glass, var Thorne blant dem han strakk ut hånden til. For Hjertstrøm var det opplagt: Moss hadde beliggenheten, og glass hadde framtiden for seg – i hvert fall slik verden så ut gjennom Hjertstrøms briller.
Dermed ble et nytt kapittel i byens industrihistorie varslet, ikke med salutt, men med samtaler. Først mellom gamle bekjente, så mellom bank og bakrom. Snart skulle man se konturene av noe langt større enn et vennskapelig gjenforeningsprosjekt. Glassverket i Moss var i støpeskjeen, og Hjertstrøm holdt i håndtaket.
Oppstartsvansker
Da invitasjonene gikk ut i november 1897 for å tegne aksjer i «et Glasværk for Tilvirkning af Husholdningsglas, Lampeglas, Kupler m.m.», var det ikke akkurat med fanfare og hornorkester. Men tonen var bestemt. Tollmurene som tidligere hadde latt svensk og norsk industri handle fritt over grensen, var i ferd med å reises – og det gjaldt å sikre seg fotfeste før markedene lukket seg.
Planen var ambisiøs, for ikke å si optimistisk: 150 000 kroner i aksjekapital, med lovnader om 17,5 % nettoavkastning til investorene. Men om optimismen var stor i formuleringene, var responsen desto mer nøktern. Aksjetegningen gikk tregt. Lokalt nikket folk nok anerkjennende, men lot pengene bli liggende i skuffen. Bare rundt 100 000 kroner ble hentet inn, og det skulle vise seg at ikke alt var reelt. Enkelte aksjer var tomme, andre ble kjøpt av stifterne selv, og totalen endte på 95 125 kroner etter noen mer eller mindre elegante finansielle omrokeringer.

Like fullt ble selskapet stiftet 22. januar 1898. Hele 173 aksjonærer møtte til generalforsamling i Kristiania Handelsstands lokaler klokken 17 – ikke lite for en bedrift som først og fremst skulle operere i Moss. At alle i direksjonen hadde adresse i hovedstaden, gjorde ikke saken mindre tydelig: Dette var hovedstadens menn, med planer for provinsen.
Formann ble advokat Herman Alethes Knudtzon, med kontor i Dronningens gate 19d i Moss – strategisk plassert og tett på. Viseformann var bryggeriingeniøren Georg Christiansen, og tredje mann i styret var grosserer Andreas Hansen Bakke fra C. H. Bernau & Ko’s Efterfølger. Felles for alle var et bredt kontaktnett, sterke bånd til Christiania-finans, og en portefølje av selskapsengasjement som strakk seg over det meste av landets næringsliv.
Det var ikke arbeidskraft som manglet. Den hentet man, som seg hør og bør, fra kontinentet. Fra Bærum og Høvik Glasværk kom den tyske glassmester Carl Fridrich Otto Mühl – en mann med både kompetanse og stålkant i ruten. Med seg hadde han familien, og de slo seg ned i Storgata 18c. Der ble de boende i nesten fem år før karrieren igjen krevde flytting: først hjem til Tyskland, så til Sverige, og deretter tilbake til Norge – via Halden, Sarpsborg og til slutt Kristiania. Det var slik det var for fagfolk den gang. Huset var midlertidig. Hjemme var der ovnene brant.

Plassering av fabrikk
Fabrikkens plassering var ikke et resultat av tilfeldige streker på et kart. Tvert imot. Det ble saumfart, veid og vurdert – fra Mossesund til fjellknausene i Kambo. Men til slutt falt valget på Helgerødjordet, et område strategisk plassert rett ovenfor Moss Mekaniske Værksted & Jernstøberi, der det allerede luktet kull og ambisjon. Jordet, som strakte seg over 11 mål, tilhørte Helgerød gård, og fikk den gang adresse Værftsgata 4a – i dag kjent som Værftsgata 10.
Eiendommen hadde alt som trengtes: nærhet til sjøtransport, kort avstand til jernbanen, og ikke minst – et terreng som kunne bære både ovner og arbeidere. Det var ingen luksusadkomst, men det var industriens logikk som rådde. Her kunne man smelte, pakke og sende uten å måtte buksere råvarer halve byen rundt.

Likevel, i mars 1898 var én ting fortsatt like vanskelig som å blåse firkantede flasker: kapital. De opprinnelige aksjene var for lengst tegnet, med varierende alvor, og kassen gapte tommere enn ønskelig. Den 5. mars ble det derfor sendt ut et nytt tilbud – 100 friske aksjer til salgs. De som ønsket å kjøpe kunne henvende seg til Arntzen, Schmidt & Co i Christiania, eller gjøre opp hos Moss Privatbank. Man kunne altså både investere og få kaffe i samme gatehjørne.
Byggeplanene ble lansert knappe uken etter, 12. mars 1898. Hovedbygget skulle reise seg 40 meter langt og 20 meter bredt – et slags monument i mur og metall over tidsånden. Her skulle det huse både smeltehytte, sliperi og lager. Kontor skulle det også være plass til, og ikke mindre enn to arbeiderboliger og et eget klosettanlegg. Totalkostnad: 18 800 kroner. Ikke småpenger i en tid der en arbeiderlønning lå på mellom fire og seks hundre kroner året.
Det var med andre ord ikke bare flasker og kupler man planla å blåse – det var også håp. Om økonomien holdt og ovnene kom i drift, ville Moss få en ny aktør i sin voksende industrifamilie. Men først måtte pengene komme på bordet.
Oppstart på tross av..
At glass er skjørt, visste man selvsagt – men det var økonomien som knuste først. Våren 1899 var fasaden fortsatt på tegnebrettet og murene bare delvis reist, da realitetene innhentet Jelø Glassverk.
Kapitalen, som allerede hadde vært et knapphetsgode, var nå helt i ferd med å slippe taket. Arbeidet med glassliperiet hadde så vidt passert grunnmuren før det stoppet helt opp.
Da man gransket regnestykkene med kaldt blikk, viste det seg at noen hadde vært for optimistiske, særlig med hensyn til maskiner, former og alt som skulle til for å faktisk få produksjonen i gang. I et forsøk på å vise livstegn ble det etablert et provisorisk sliperi. Det var en lappeteppe-løsning – ikke en løsning, men et håp. Da juni kom og ingenting hadde bedret seg, var det tydelig for alle at prosjektet sto i stampe.
Samtidig var det kommet i gang en viss produksjon – med tung pust og lett svikt i gulvet. Man lagde mindre husholdningsartikler: små glass, mugger, karafler og mer forseggjorte produkter. Graverte glass kunne bestilles, og katalogen fantes – men kjøperne uteble. Det viste seg at forhåndssalg til detaljister, som man hadde håpet på, var mer komplisert enn først antatt. Glassene ble blåst og slipt på bestilling, og varene kunne ikke masseproduseres i forkant uten risiko for svinn og overskuddslager.
Selskapets ledelse hadde lite annet valg enn å banke på døra til Moss Privatbank, denne gang ikke med porteføljer, men med lua i hånden. Banken innvilget kreditt mot pant i fabrikkanlegget, og 40 000 kroner ble gjort tilgjengelig. Men om pengene kunne dekke renter og regninger, kunne de ikke trylle frem et ferdig glassverk. Maskinene manglet fortsatt. Sliperi fantes ikke i fullverdig stand. Og ingen kunne forme glass uten former.
Drømmen om to skift og produksjon av hvitt glass ble liggende som en hvit flekk i protokollen. Skiftet kom aldri i gang. Glasset ble aldri blåst. Fabrikken tapte penger – jevnt og trutt. Og mens ovnene svidde mer kull enn det kom kroner inn, satt bankens representanter med papirene – og i realiteten med eiendomsretten.

På besøk i produksjonshallen med Moss Avis
Jelø Glasværk begyndte Driften i Mandags og vi havde igaar Anledning til i Følge med Disponenten, Hr. Hjertstrøm, at se paa Anlægget og Arbeidet, hvilket var meget interessant.
Midt i den imponerende, lyse pustehallen reiser en mektig stenovn seg med 7 luker, der gjennom en glovarm masse skinner og varmer som fra et annet velkjent, overopphetet sted. Rundt ovnen sveiper arbeidere med sine lange blåserør, som stikkes inn i smeltediglene og trekker opp en glovarm klump, som gjennom et par luftstøt gjennom røret utvider seg til en boble. Røret med boblen går deretter gjennom ulike hender, som klipper og former det myke stoffet noenlunde i den tiltenkte formen – en vannglass, lampeglass, melkeflaske, fløtemugge, osv. Til slutt blir «ferdmakeren» ansvarlig for det. Med anlegg på to horisontale bokker ruller han røret rundt, og med ulike jern og tang får glasset sin endelige og nøyaktige form – omtrent etter samme prinsipp som på en dreiebenk. Produksjonen av slike glassvarer er dermed ren frihåndsarbeid, noe som kanskje overrasker mange. Det er imponerende å observere sikkerheten og hurtigheten med hvilken innholdet i smeltediglene forvandles til for eksempel et velproporsjonert ølglass på stålet. En dyktig mann leverer 150 slike i timen, eller 50 elegante fløtemugger med hank, osv. Når ferdigmakeren har gjort sitt, må produktene inn i en kjølingsovn eller kanal, der de plasseres på jernvogner. Kanalen er i begynnelsen svært varm, men etter hvert som vognene skyves fremover, synker temperaturen, til de til slutt når sorteringssalen der kanalen ender. Uten gradvis avkjøling vil glasset sprekke. Vi fikk erfare dette da vi kom hjem med lommene fulle av glassvarer, hvis produksjon vi hadde sett fra start til slutt, men hvis avkjøling vi ikke kunne vente på. De fleste eksploderte når vi berørte dem. For øyeblikket sysselsetter verket 7 «arbeidslag» med 3 voksne og 3 gutter i hver. Men planen er å snart øke dette til 12 lag med 2 skift. De voksne arbeiderne er alle utlendinger, hovedsakelig svensker. Gutta er fra Moss, og disponenten roste dem som raske og lærevillige. Han sa at lokale folk lærer nesten aldri glassblåseriet. Det må begynnes i ungdommen, noe som er ganske forståelig… Hovedbestanddelen i glassmassen er kvartssand, som må importeres fra Frankrike og koster rundt 17 francs per 1000 kg her hjemme. I tillegg brukes kalkstein, som nå hentes fra Sverige, siden den riktige kvaliteten ikke finnes i Norge, samt salpeter, ammoniakksoda og flere andre kjemikalier, hvis riktige blanding er en av utfordringene for verksmesteren, Herr Wollhuvér fra Tyskland. I tillegg brukes arsenikk, som virker i massen som gjær i en deig. I et rom med to hengelåser hadde de et par hundre kilo arsenikk lagret. I Sverige er forbruket av arsenikk ved glassverkene underlagt politikontroll. Kanskje en lignende lov bør innføres her. Når dette legges til at arbeiderne tjener opptil 32 kroner i uken, at ovnene sluker 3 tonn kull daglig, at det må fyres uavbrutt fra dagen verket åpner til det stenges, og at glasset fra Jelø Verk er så rent og klart som noen kan ønske seg. Moss Avis 19. april 1899.
Første konkurs
Da kalenderen vendte til 1900, var det knapt lenger noen som tvilte på at Moss’ glassdrøm var i ferd med å gå i tusen knas. Direksjonen – fortsatt bemannet med håp og dressjakker fra Kristiania – henvendte seg i januar til Moss Privatbank med nok en bønn om støtte. Men denne gangen ble døren stengt kontant. Banken, som allerede hadde forvandlet lån til pant og pant til eiendom, ønsket ikke lenger å helle penger etter smeltet glass.
Dermed ble det innkalt til ekstraordinært møte den 21. februar. Agendapunktet var like enkelt som det var ubehagelig: Salg. Verket skulle selges for 950 000 kroner – et beløp så optimistisk at det mest av alt vitnet om desperasjon. Ikke én kjøper meldte seg. Ikke én aksjonær tilbød å overta stafettpinnen. Den 4. april 1900 var det derfor ingen vei utenom: Jelø Glassverk ble formelt erklært konkurs.

Det var ikke mangel på murstein som hadde felte foretaket. Ikke på ovner, former eller tyske glassmestere. Det var rett og slett mangel på fornuft. Satsningen hadde vært for stor, for tidlig og med altfor lite penger i ryggen. Prøvedriften – som hadde pågått i omtrent ti måneder – hadde aldri vært i nærheten av å generere overskudd. Produksjonen, som først og fremst bestod av håndslipte husholdningsartikler, hadde vært begrenset, og logistikken rundt salg og distribusjon viste seg å være uegnet for den skreddersydde modellen.
Det fantes likevel ett punkt hvor ledelsen kunne rette ryggen: regnskapet var upåklagelig. Bøkene var ført til punkt og prikke, og det ble da heller ikke reist noen rettslige skritt etter konkursen. Det var ingen svindel. Bare overmot. Eller som man ville sagt i ettertid: et typisk eksempel på å gape over for mye.
Ved konkursåpningen sto regningen på 96 981 kroner – en sum som rommet både fabrikkområdet, maskinparken og alt av utestående gjeld. Konkursboet ble liggende som et bortglemt leirkrus på hylla i nesten fem år før det formelt ble slettet fra registeret 14. februar 1905.
To tvangsauksjoner ble gjennomført: én 12. mai, én 12. juni. På den siste fant nye eiere frem til hammer og håp. For selv om Moss sitt første glassverk gikk i kne, var troen på industribyens framtid fortsatt intakt. Nye krefter samlet seg, og et nytt aktieselskap ble stiftet. Glassdrømmen skulle få en ny sjanse.
A/S JELØ NYE GLASVÆRK
Da A/S Jelø nye Glasværk ble stiftet 3. desember 1900, var det ikke akkurat med champagne og konjakk i kulissene – men kanskje med et glass eller to av egen produksjon i tankene. Konkursen fra det foregående verket lå fortsatt som en tung eim over området, men nye eiere mente det fortsatt var rom for glass i Moss – bare ikke flasker. Mens den nå konkurrerende Moss Glasværk, som allerede var etablert i nærheten, siktet mot storskalaproduksjon, valgte Jelø-verket å rendyrke et smalere sortiment: spesialiserte husholdningsartikler og finere hjemmebruksglass. Det skulle ikke hamres ut tusenvis av flasker i døgnet – her var det finesse som gjaldt.
Den nye satsningen var edrueligere, bokstavelig talt og i overført betydning. Aksjekapitalen var satt til 45 000 kroner, fordelt på 90 aksjer á 500 kroner. Alle ble solgt før produksjonen var i gang. Forretningskontoret ble lagt til Moss, og selve eiendommen, fortsatt i Værftsgata, ble med ett gjenstand for nytt liv og ny organisering.
Strukturen i det nye selskapet var også langt mer gjennomtenkt enn hos forgjengeren. Direksjonen skulle bestå av tre medlemmer, valgt for to år av gangen under generalforsamlingen – en detalj som nok virket både moderne og betryggende for datidens investorer. De tre som fikk plass rundt bordet var Johan Kjærtner Nyquist, en lokal tungvekter med adresse Møllergata 6 og fingrene i det meste som rørte seg i Moss; Christian Strøm Sandberg fra Storgata 32, like handlekraftig som Nyquist; og Johan Emil Andresen fra Kristiania – et navn som vitner om at hovedstadens interesser fortsatt ikke hadde sluppet taket.
Som bestyrer ble Henry Wollhuver hentet inn. Han var ingen hvem som helst. Tysk hyttemester, ingeniør og tidligere ansatt ved Høvik Glasværk. Det var han som skulle holde i den daglige driften – og det gjorde han med fast hånd og blank prokura. At enkelte kilder senere har omtalt ham som eier, er forståelig. Det var han som signerte, forhandlet og beordret. Men eier – det var han ikke. Han var utnevnt av styret, og han rapporterte dit. Like fullt: uten Wollhuver, intet verk.
Med dette var Jelø nye Glasværk i gang. Nok en gang ble det tent ovner i Værftsgata, og nok en gang ble det blåst håp i form av karafler og krystall. Men denne gang – i mindre skala, og med både kalkulator og brent erfaring som rettesnor.
Den videre driften

Med ny pipe, ny smelteovn og ny energi gikk A/S Jelø nye Glasværk inn i det 20. århundre med hevet hode og høye forhåpninger. Etter overtakelsen i 1900 tok man umiddelbart fatt på å utvide både produksjonslinjer og sortiment. Det skulle ikke bare blåses drikkeglass og karafler, men også speilglass, medisinglass og – kanskje mest pragmatisk – flasker. Bedriften ble kjent for sine husholdningsartikler: mugger, lampeglass, krystall og drikkeglass. Og for dem med sans for det personlige, tilbød man gravering av monogram. Dette var ikke bare et verksted – det var håndverk.
Men året etter kom prøven som skulle brenne seg inn i verkets historie, bokstavelig talt. I mai 1901 brøt det ut brann i anlegget. Lagerhallen, pakkeriet og ett av kontorene ble raskt offer for flammene. På det tidspunktet var bygningene fortsatt av tre, og veden tok fyr som om den hadde ventet på det. Lagerbeholdningen – ferdigvarer og råstoff – forsvant i røyk.
Det som ble reddet, var regnskapsbøkene og forretningspapirene. Og hvorfor akkurat de? Jo, det var ikke fordi noen kastet seg heltemodig inn i flammene, men fordi det ganske enkelt fantes tid. Brannvognene kom nemlig aldri frem. Da alarmen gikk, sto kanalbrua sveivet opp – åpnet for dampskipet Bastø II, som sakte dampet gjennom kanalen med kurs for fjorden. Brannkorpset måtte pent vente på motsatt side, og i mellomtiden ble verkets trebygninger til aske. Moss hadde på ny fått merke konsekvensene av å være både sjøfartsby og industriby – og at de to rollene ikke alltid spilte på lag.


Til tross for brannen, var 1901 et aktivt år. Hele 60 arbeidere var i sving – et betydelig tall i samtiden. Produksjonen fokuserte nå hovedsakelig på klare glassflasker i ulike størrelser, samt det som ble ført i bøkene som «Glastøi». Det kunne være alt fra enkle husholdningsartikler til dekorative elementer, alt etter hva kunden ønsket – og evnet å betale for.
Brannen markerte en knekk, men ikke en knebøyning. Jelø nye Glasværk reiste seg igjen. Ovner ble reparert, flasker ble blåst, og kanalbrua – ja, den gikk fortsatt opp og igjen, like lunefull som skjebnen selv.
Sluttspill med sprukne drømmer – Wollhuver og verkets endelikt

Det skal mer enn ildfast stein og tyske titler til for å drive et glassverk med overskudd. Henry Wollhuver, bestyreren med prokura og erfaring fra Høvik, hadde startet med oppløftede ambisjoner. Kanskje var det nettopp ambisjonene som ble for store. For i oktober 1902 gikk Wollhuver personlig konkurs. Om det var som følge av egne investeringer i verket, garantiforpliktelser eller bare uflaks, vites ikke i detalj – men det var i alle fall tydelig at kursen hans var like lite bærekraftig som fabrikkens.
For også A/S Jelø nye Glasværk nærmet seg bunnen. Utvidelsene, nyanskaffelsene og til og med den optimistiske produksjonen etter brannen hadde ikke klart å snu økonomien. Overskudd uteble, og det som ble produsert, klarte ikke å bære kostnadene. Drømmen om å skape en spesialisert nisje for «glastøi» til hjem og bord hadde ikke klart å hevde seg i et marked der volum og distribusjon betydde alt.
Den 31. oktober 1902 var det slutt. Verket ble erklært konkurs. Den tause ovnen ble stående som et vitnesbyrd om industriell idealisme med for svakt grunnlag. Aksjeeierne, som to år tidligere hadde kjøpt seg inn med 500-kroners sedler og forventninger, ble sittende igjen med tomme hender – og kanskje noen dekorative glass som minne.
Det skulle ta ytterligere to år før formalitetene fikk sitt punktum. Den 13. desember 1904 ble selskapet offisielt oppløst og strøket fra registeret. Dermed var glassverket, i sitt andre liv, også blitt historie.

Da konkursen igjen var et faktum i 1902, var det som om historien gikk i reprise, bare med mindre håp og færre budgivere. Fabrikken ble lagt ut på tvangsauksjon tidlig på nyåret 1903. Men ingen trengsel oppsto ved døren. Bare én person meldte sin interesse: Johan Nyquist, byens uoffisielle eiendomsmogul og mangeårig aktør i både boligmarkedet og industrien. Fire uker senere, etter nok en auksjonsrunde uten konkurranse, fikk han tilslaget. Den 19. februar 1903 ble Nyquist eier av hele glassverkseiendommen – til prisen av 52 000 kroner.
På dette tidspunktet eide Nyquist allerede «halve byen», som man sa med en blanding av beundring og sukk. Han hadde kjøpt opp rekkevis av arbeiderboliger i området på andre siden av kanalen, og i folkemunne begynte strøket å kalles «Nyquistbyen» – et navn som skulle feste seg både geografisk og sosialt.

Eiendommen, tidligere kjent som Værftsgata 4, hadde i mellomtiden fått nytt matrikkelnummer: 10. Og siden det nå ikke lenger dreide seg om én samlet fabrikk, men om bygninger i ulike tilstander og med vekslende formål, ble eiendommen ytterligere oppstykket – til 10a og 10b. Noen av arbeiderboligene ble bygget om til leiegårder. Det ble forsøkt å skape avkastning der det fortsatt var tak og pipe.
Men selv for Johan Nyquist ble dette et magert kapittel. Noen stor fortjeneste på verket fikk han aldri, og i 1910 forsøkte han flere ganger å selge eiendommen med bygningene og det som var igjen av utstyr. Ingenting av dette førte til en ny oppblussing av glassproduksjonen. Det skulle aldri igjen smeltes sand til husholdningsglass i Værftsgata.
Men i 1914 skjedde det som ga området ny betydning. A/S Christiania Staal- og Jernvarefabrik kjøpte hele eiendommen. De bygget om, innførte ny produksjon – og la grunnlaget for det som i ettertid skulle bli kjent som Trio-Ving, en av byens tyngste industriaktører i det 20. århundre.

Pantebrev. TrioVing’s historie norsk låshistorie gjennom ca 130 år.
I ettertid har glassverket levd videre i byens hukommelse – mer som et glimt enn en glans. I løpet av sin korte, men aktive levetid, hadde det vært opp mot 100 ansatte. Mange av dem, særlig svenske fagarbeidere som Karl Blomgren, Aksel Theander, Josef Wulf, Franz Hefler, Gunnar Fillipson og Fritz Jung, fant veien videre til Moss Glasværk – et verk med mer varig suksess. Der fikk de blåse videre, mens Værftsgata 10 ble stående som et stumt monument over en drøm som slo sprekker, men aldri helt knustes.
Kilder
Jelø Glasværks konkursbo
Advokat Knudtzons papirer
Aksjeeierere
Moss panteregister
Moss skifteprotokoll