Mossehistorien

𝘎𝘶𝘥𝘮𝘰𝘳𝘦𝘯 𝘢𝘷 𝘭𝘰𝘬𝘢𝘭𝘩𝘪𝘴𝘵𝘰𝘳𝘪𝘦𝘯 𝘪 𝘔𝘰𝘴𝘴 𝘩𝘢𝘳 𝘣𝘭𝘪𝘵𝘵 𝘦𝘯 𝘥𝘦𝘭 𝘢𝘷 𝘴𝘪𝘯 𝘦𝘨𝘦𝘯 𝘩𝘪𝘴𝘵𝘰𝘳𝘪𝘦.

Da jeg begynte med Mossehistorien, og arbeidet på biblioteket i Moss, så var det en dame hvis navn stadig gikk igjen. Det skulle ikke ta lang tid før jeg traff henne. Hun var så åpen og hyggelig, og tok i mot mine tusen spørsmål. Hun ble en slags mentor. Med årene hadde vi flere samarbeidsprosjekter, og selv om Karin de siste årene selv sa at hun hadde lagt lokalhistorien på hylla, så greide hun ikke helt å la være. Du vil alltid ha en egen plass i min lokalhistorie, Karin. Tusen takk!

Og nå har byen mistet en av sine mest dedikerte og kunnskapsrike kulturvernere – og en sentral kraft bak bevaringen av industriens og byens glemte fortellinger.

1942 – 2025

Karin Behn-Skjævestad som ble født 10. november 1942 i det som den gang var Jeløy kommune, vokste opp med dype røtter i Moss. Hun var ikke bare mossing, men ekte mossianer – med aner tilbake til blant annet løytnant Henrich Behn, som deltok i kampene mot Karl XIIs styrker i 1716, og til byens siste vekter, Magnus Hansen. Hun bar arven videre, og brukte store deler av sitt liv på å forvalte den.

I voksen alder var det lokalhistorien som ble hennes store livsverk. Gjennom et sterkt personlig engasjement, kritisk blikk og stor kjærlighet for det gamle Moss, ble hun en uunnværlig formidler av byens materielle og immaterielle kulturarv. Hun samlet gjenstander, skrev artikler og hefter, arrangerte utstillinger, og åpnet dører for nye generasjoner av lokalhistorisk interesserte.

I tillegg var Karin en dyktig skribent og historieforteller, med nærmest fast plass i byens to lokalhistoriske tidsskrift, Moss Magasinet og Strandsitteren. I Moss Historielag var Karin strekt engasjert i kulturminnegruppa og før det, i det tidligere Moss Ætthistorielag.

Hun skrev og samlet inn så mye byhistorie at hun nærmest ble presset til egene utgivelser. Resultatet ble en hefteserie med tittelen «Moss i våre hjerter». Det kan skrives svært mye om hennes arbeid. Hun kartla gjenstander, interiør og gaver gitt til byen, og stilte spørsmål som mange glemte å stille: Hvor ble det av lysekronene fra kurbadet? Hvor er vanntroene på torvet?

Men det var i 1994 at hun virkelig blomstret. Da etablerte hun, sammen med Carl Alfred Heilmann, Moss Bryggeris Museum – byens første industrimuseum. Museet, som etter hvert rommet fire fulle utstillingsrom, ble hennes hjertebarn. Her ble historien om byens bryggerivirksomhet fortalt med flasker, etiketter, møbler, og ikke minst menneskers stemmer. Karin var opptatt av helheten – av arbeidsliv, drikkevaner, sosiale møteplasser og arkitektur. Hun hadde evnen til å se verdien i detaljer andre overså.

I 2015 mottok hun Mossianaprisen – en høyst fortjent anerkjennelse for sin utrettelige innsats for byens historie. Men hun bar aldri sin innsats med store ord. Hun arbeidet stille, målrettet og med en urokkelig tro på at historien måtte fortelles, ikke for sin egen del, men for fellesskapet.

Da bryggerimuseet stengte dørene i 2020, sørget hun for at samlingen ble tatt vare på. Det sier alt om henne – ansvarlig, forutseende og med blikket alltid vendt mot det som skulle komme.

Karin Behn-Skjævestad har satt dype spor i Moss. Hun etterlater seg ikke bare artikler, hefter og gjenstander – men en holdning. En holdning som sier at historien betyr noe, at gjenstander forteller, og at byen trenger røtter for å forstå seg selv.

Takk, Karin.

Den svenske investoren Carl Fredrik Hjertstrøm var involvert i flere prosjekter i hovedstaden før han rettet sitt fokus mot glassindustrien. Han samlet sammen flere av sine tidligere samarbeidspartnere, blant annet Rino Thorne, som allerede drev industri i Moss.

Carl Fredrik Hjertstrøm var ikke den som ruste seg ut med storm og fane, men han var heller ikke en mann som beveget seg i ring. Han kom fra Sverige med kapital, kontakter – og med en nokså skandinavisk idé om at fremtiden lå i industrien, ikke i arvegods. I Christiania hadde han vært innblandet i flere foretak med teknisk og kommersiell profil, men det var først da han satte blikket østover mot Moss, at det tok virkelig retning.

Moss var da ikke lenger bare verftsby og bryggehavn, men et gryende knutepunkt for mer spesialisert produksjon. Byens næringsliv var i ferd med å utvikle seg. Det fantes kompetanse, det fantes vannkraft – og det fantes folk som kunne få ting til å skje. En av dem var Rino Thorne.

Thorne hadde gjort seg bemerket som både initiativtaker og gjennomfører i Moss, og Hjertstrøm hadde tydeligvis tillit til ham. De to hadde samarbeidet tidligere i Christiania, og da det ble klart at Hjertstrøm ville satse på glass, var Thorne blant dem han strakk ut hånden til. For Hjertstrøm var det opplagt: Moss hadde beliggenheten, og glass hadde framtiden for seg – i hvert fall slik verden så ut gjennom Hjertstrøms briller.

Dermed ble et nytt kapittel i byens industrihistorie varslet, ikke med salutt, men med samtaler. Først mellom gamle bekjente, så mellom bank og bakrom. Snart skulle man se konturene av noe langt større enn et vennskapelig gjenforeningsprosjekt. Glassverket i Moss var i støpeskjeen, og Hjertstrøm holdt i håndtaket.

Oppstartsvansker
Da invitasjonene gikk ut i november 1897 for å tegne aksjer i «et Glasværk for Tilvirkning af Husholdningsglas, Lampeglas, Kupler m.m.», var det ikke akkurat med fanfare og hornorkester. Men tonen var bestemt. Tollmurene som tidligere hadde latt svensk og norsk industri handle fritt over grensen, var i ferd med å reises – og det gjaldt å sikre seg fotfeste før markedene lukket seg.

Planen var ambisiøs, for ikke å si optimistisk: 150 000 kroner i aksjekapital, med lovnader om 17,5 % nettoavkastning til investorene. Men om optimismen var stor i formuleringene, var responsen desto mer nøktern. Aksjetegningen gikk tregt. Lokalt nikket folk nok anerkjennende, men lot pengene bli liggende i skuffen. Bare rundt 100 000 kroner ble hentet inn, og det skulle vise seg at ikke alt var reelt. Enkelte aksjer var tomme, andre ble kjøpt av stifterne selv, og totalen endte på 95 125 kroner etter noen mer eller mindre elegante finansielle omrokeringer.

Like fullt ble selskapet stiftet 22. januar 1898. Hele 173 aksjonærer møtte til generalforsamling i Kristiania Handelsstands lokaler klokken 17 – ikke lite for en bedrift som først og fremst skulle operere i Moss. At alle i direksjonen hadde adresse i hovedstaden, gjorde ikke saken mindre tydelig: Dette var hovedstadens menn, med planer for provinsen.

Formann ble advokat Herman Alethes Knudtzon, med kontor i Dronningens gate 19d i Moss – strategisk plassert og tett på. Viseformann var bryggeriingeniøren Georg Christiansen, og tredje mann i styret var grosserer Andreas Hansen Bakke fra C. H. Bernau & Ko’s Efterfølger. Felles for alle var et bredt kontaktnett, sterke bånd til Christiania-finans, og en portefølje av selskapsengasjement som strakk seg over det meste av landets næringsliv.

Det var ikke arbeidskraft som manglet. Den hentet man, som seg hør og bør, fra kontinentet. Fra Bærum og Høvik Glasværk kom den tyske glassmester Carl Fridrich Otto Mühl – en mann med både kompetanse og stålkant i ruten. Med seg hadde han familien, og de slo seg ned i Storgata 18c. Der ble de boende i nesten fem år før karrieren igjen krevde flytting: først hjem til Tyskland, så til Sverige, og deretter tilbake til Norge – via Halden, Sarpsborg og til slutt Kristiania. Det var slik det var for fagfolk den gang. Huset var midlertidig. Hjemme var der ovnene brant.

Plassering av fabrikk
Fabrikkens plassering var ikke et resultat av tilfeldige streker på et kart. Tvert imot. Det ble saumfart, veid og vurdert – fra Mossesund til fjellknausene i Kambo. Men til slutt falt valget på Helgerødjordet, et område strategisk plassert rett ovenfor Moss Mekaniske Værksted & Jernstøberi, der det allerede luktet kull og ambisjon. Jordet, som strakte seg over 11 mål, tilhørte Helgerød gård, og fikk den gang adresse Værftsgata 4a – i dag kjent som Værftsgata 10.

Eiendommen hadde alt som trengtes: nærhet til sjøtransport, kort avstand til jernbanen, og ikke minst – et terreng som kunne bære både ovner og arbeidere. Det var ingen luksusadkomst, men det var industriens logikk som rådde. Her kunne man smelte, pakke og sende uten å måtte buksere råvarer halve byen rundt.

Likevel, i mars 1898 var én ting fortsatt like vanskelig som å blåse firkantede flasker: kapital. De opprinnelige aksjene var for lengst tegnet, med varierende alvor, og kassen gapte tommere enn ønskelig. Den 5. mars ble det derfor sendt ut et nytt tilbud – 100 friske aksjer til salgs. De som ønsket å kjøpe kunne henvende seg til Arntzen, Schmidt & Co i Christiania, eller gjøre opp hos Moss Privatbank. Man kunne altså både investere og få kaffe i samme gatehjørne.

Byggeplanene ble lansert knappe uken etter, 12. mars 1898. Hovedbygget skulle reise seg 40 meter langt og 20 meter bredt – et slags monument i mur og metall over tidsånden. Her skulle det huse både smeltehytte, sliperi og lager. Kontor skulle det også være plass til, og ikke mindre enn to arbeiderboliger og et eget klosettanlegg. Totalkostnad: 18 800 kroner. Ikke småpenger i en tid der en arbeiderlønning lå på mellom fire og seks hundre kroner året.

Det var med andre ord ikke bare flasker og kupler man planla å blåse – det var også håp. Om økonomien holdt og ovnene kom i drift, ville Moss få en ny aktør i sin voksende industrifamilie. Men først måtte pengene komme på bordet. 

Oppstart på tross av..
At glass er skjørt, visste man selvsagt – men det var økonomien som knuste først. Våren 1899 var fasaden fortsatt på tegnebrettet og murene bare delvis reist, da realitetene innhentet Jelø Glassverk. 

Kapitalen, som allerede hadde vært et knapphetsgode, var nå helt i ferd med å slippe taket. Arbeidet med glassliperiet hadde så vidt passert grunnmuren før det stoppet helt opp.

Da man gransket regnestykkene med kaldt blikk, viste det seg at noen hadde vært for optimistiske, særlig med hensyn til maskiner, former og alt som skulle til for å faktisk få produksjonen i gang. I et forsøk på å vise livstegn ble det etablert et provisorisk sliperi. Det var en lappeteppe-løsning – ikke en løsning, men et håp. Da juni kom og ingenting hadde bedret seg, var det tydelig for alle at prosjektet sto i stampe.

Samtidig var det kommet i gang en viss produksjon – med tung pust og lett svikt i gulvet. Man lagde mindre husholdningsartikler: små glass, mugger, karafler og mer forseggjorte produkter. Graverte glass kunne bestilles, og katalogen fantes – men kjøperne uteble. Det viste seg at forhåndssalg til detaljister, som man hadde håpet på, var mer komplisert enn først antatt. Glassene ble blåst og slipt på bestilling, og varene kunne ikke masseproduseres i forkant uten risiko for svinn og overskuddslager.

Selskapets ledelse hadde lite annet valg enn å banke på døra til Moss Privatbank, denne gang ikke med porteføljer, men med lua i hånden. Banken innvilget kreditt mot pant i fabrikkanlegget, og 40 000 kroner ble gjort tilgjengelig. Men om pengene kunne dekke renter og regninger, kunne de ikke trylle frem et ferdig glassverk. Maskinene manglet fortsatt. Sliperi fantes ikke i fullverdig stand. Og ingen kunne forme glass uten former.

Drømmen om to skift og produksjon av hvitt glass ble liggende som en hvit flekk i protokollen. Skiftet kom aldri i gang. Glasset ble aldri blåst. Fabrikken tapte penger – jevnt og trutt. Og mens ovnene svidde mer kull enn det kom kroner inn, satt bankens representanter med papirene – og i realiteten med eiendomsretten.

På besøk i produksjonshallen med Moss Avis
Jelø Glasværk begyndte Driften i Mandags og vi havde igaar Anledning til i Følge med Disponenten, Hr. Hjertstrøm, at se paa Anlægget og Arbeidet, hvilket var meget interessant.

Midt i den imponerende, lyse pustehallen reiser en mektig stenovn seg med 7 luker, der gjennom en glovarm masse skinner og varmer som fra et annet velkjent, overopphetet sted. Rundt ovnen sveiper arbeidere med sine lange blåserør, som stikkes inn i smeltediglene og trekker opp en glovarm klump, som gjennom et par luftstøt gjennom røret utvider seg til en boble. Røret med boblen går deretter gjennom ulike hender, som klipper og former det myke stoffet noenlunde i den tiltenkte formen – en vannglass, lampeglass, melkeflaske, fløtemugge, osv. Til slutt blir «ferdmakeren» ansvarlig for det. Med anlegg på to horisontale bokker ruller han røret rundt, og med ulike jern og tang får glasset sin endelige og nøyaktige form – omtrent etter samme prinsipp som på en dreiebenk. Produksjonen av slike glassvarer er dermed ren frihåndsarbeid, noe som kanskje overrasker mange. Det er imponerende å observere sikkerheten og hurtigheten med hvilken innholdet i smeltediglene forvandles til for eksempel et velproporsjonert ølglass på stålet. En dyktig mann leverer 150 slike i timen, eller 50 elegante fløtemugger med hank, osv. Når ferdigmakeren har gjort sitt, må produktene inn i en kjølingsovn eller kanal, der de plasseres på jernvogner. Kanalen er i begynnelsen svært varm, men etter hvert som vognene skyves fremover, synker temperaturen, til de til slutt når sorteringssalen der kanalen ender. Uten gradvis avkjøling vil glasset sprekke. Vi fikk erfare dette da vi kom hjem med lommene fulle av glassvarer, hvis produksjon vi hadde sett fra start til slutt, men hvis avkjøling vi ikke kunne vente på. De fleste eksploderte når vi berørte dem. For øyeblikket sysselsetter verket 7 «arbeidslag» med 3 voksne og 3 gutter i hver. Men planen er å snart øke dette til 12 lag med 2 skift. De voksne arbeiderne er alle utlendinger, hovedsakelig svensker. Gutta er fra Moss, og disponenten roste dem som raske og lærevillige. Han sa at lokale folk lærer nesten aldri glassblåseriet. Det må begynnes i ungdommen, noe som er ganske forståelig… Hovedbestanddelen i glassmassen er kvartssand, som må importeres fra Frankrike og koster rundt 17 francs per 1000 kg her hjemme. I tillegg brukes kalkstein, som nå hentes fra Sverige, siden den riktige kvaliteten ikke finnes i Norge, samt salpeter, ammoniakksoda og flere andre kjemikalier, hvis riktige blanding er en av utfordringene for verksmesteren, Herr Wollhuvér fra Tyskland. I tillegg brukes arsenikk, som virker i massen som gjær i en deig. I et rom med to hengelåser hadde de et par hundre kilo arsenikk lagret. I Sverige er forbruket av arsenikk ved glassverkene underlagt politikontroll. Kanskje en lignende lov bør innføres her. Når dette legges til at arbeiderne tjener opptil 32 kroner i uken, at ovnene sluker 3 tonn kull daglig, at det må fyres uavbrutt fra dagen verket åpner til det stenges, og at glasset fra Jelø Verk er så rent og klart som noen kan ønske seg. Moss Avis 19. april 1899.

Første konkurs
Da kalenderen vendte til 1900, var det knapt lenger noen som tvilte på at Moss’ glassdrøm var i ferd med å gå i tusen knas. Direksjonen – fortsatt bemannet med håp og dressjakker fra Kristiania – henvendte seg i januar til Moss Privatbank med nok en bønn om støtte. Men denne gangen ble døren stengt kontant. Banken, som allerede hadde forvandlet lån til pant og pant til eiendom, ønsket ikke lenger å helle penger etter smeltet glass.

Dermed ble det innkalt til ekstraordinært møte den 21. februar. Agendapunktet var like enkelt som det var ubehagelig: Salg. Verket skulle selges for 950 000 kroner – et beløp så optimistisk at det mest av alt vitnet om desperasjon. Ikke én kjøper meldte seg. Ikke én aksjonær tilbød å overta stafettpinnen. Den 4. april 1900 var det derfor ingen vei utenom: Jelø Glassverk ble formelt erklært konkurs.

Det var ikke mangel på murstein som hadde felte foretaket. Ikke på ovner, former eller tyske glassmestere. Det var rett og slett mangel på fornuft. Satsningen hadde vært for stor, for tidlig og med altfor lite penger i ryggen. Prøvedriften – som hadde pågått i omtrent ti måneder – hadde aldri vært i nærheten av å generere overskudd. Produksjonen, som først og fremst bestod av håndslipte husholdningsartikler, hadde vært begrenset, og logistikken rundt salg og distribusjon viste seg å være uegnet for den skreddersydde modellen.

Det fantes likevel ett punkt hvor ledelsen kunne rette ryggen: regnskapet var upåklagelig. Bøkene var ført til punkt og prikke, og det ble da heller ikke reist noen rettslige skritt etter konkursen. Det var ingen svindel. Bare overmot. Eller som man ville sagt i ettertid: et typisk eksempel på å gape over for mye.

Ved konkursåpningen sto regningen på 96 981 kroner – en sum som rommet både fabrikkområdet, maskinparken og alt av utestående gjeld. Konkursboet ble liggende som et bortglemt leirkrus på hylla i nesten fem år før det formelt ble slettet fra registeret 14. februar 1905.

To tvangsauksjoner ble gjennomført: én 12. mai, én 12. juni. På den siste fant nye eiere frem til hammer og håp. For selv om Moss sitt første glassverk gikk i kne, var troen på industribyens framtid fortsatt intakt. Nye krefter samlet seg, og et nytt aktieselskap ble stiftet. Glassdrømmen skulle få en ny sjanse.

A/S JELØ NYE GLASVÆRK
Da A/S Jelø nye Glasværk ble stiftet 3. desember 1900, var det ikke akkurat med champagne og konjakk i kulissene – men kanskje med et glass eller to av egen produksjon i tankene. Konkursen fra det foregående verket lå fortsatt som en tung eim over området, men nye eiere mente det fortsatt var rom for glass i Moss – bare ikke flasker. Mens den nå konkurrerende Moss Glasværk, som allerede var etablert i nærheten, siktet mot storskalaproduksjon, valgte Jelø-verket å rendyrke et smalere sortiment: spesialiserte husholdningsartikler og finere hjemmebruksglass. Det skulle ikke hamres ut tusenvis av flasker i døgnet – her var det finesse som gjaldt.

Den nye satsningen var edrueligere, bokstavelig talt og i overført betydning. Aksjekapitalen var satt til 45 000 kroner, fordelt på 90 aksjer á 500 kroner. Alle ble solgt før produksjonen var i gang. Forretningskontoret ble lagt til Moss, og selve eiendommen, fortsatt i Værftsgata, ble med ett gjenstand for nytt liv og ny organisering.

Strukturen i det nye selskapet var også langt mer gjennomtenkt enn hos forgjengeren. Direksjonen skulle bestå av tre medlemmer, valgt for to år av gangen under generalforsamlingen – en detalj som nok virket både moderne og betryggende for datidens investorer. De tre som fikk plass rundt bordet var Johan Kjærtner Nyquist, en lokal tungvekter med adresse Møllergata 6 og fingrene i det meste som rørte seg i Moss; Christian Strøm Sandberg fra Storgata 32, like handlekraftig som Nyquist; og Johan Emil Andresen fra Kristiania – et navn som vitner om at hovedstadens interesser fortsatt ikke hadde sluppet taket.

Som bestyrer ble Henry Wollhuver hentet inn. Han var ingen hvem som helst. Tysk hyttemester, ingeniør og tidligere ansatt ved Høvik Glasværk. Det var han som skulle holde i den daglige driften – og det gjorde han med fast hånd og blank prokura. At enkelte kilder senere har omtalt ham som eier, er forståelig. Det var han som signerte, forhandlet og beordret. Men eier – det var han ikke. Han var utnevnt av styret, og han rapporterte dit. Like fullt: uten Wollhuver, intet verk.

Med dette var Jelø nye Glasværk i gang. Nok en gang ble det tent ovner i Værftsgata, og nok en gang ble det blåst håp i form av karafler og krystall. Men denne gang – i mindre skala, og med både kalkulator og brent erfaring som rettesnor.

Den videre driften

Med ny pipe, ny smelteovn og ny energi gikk A/S Jelø nye Glasværk inn i det 20. århundre med hevet hode og høye forhåpninger. Etter overtakelsen i 1900 tok man umiddelbart fatt på å utvide både produksjonslinjer og sortiment. Det skulle ikke bare blåses drikkeglass og karafler, men også speilglass, medisinglass og – kanskje mest pragmatisk – flasker. Bedriften ble kjent for sine husholdningsartikler: mugger, lampeglass, krystall og drikkeglass. Og for dem med sans for det personlige, tilbød man gravering av monogram. Dette var ikke bare et verksted – det var håndverk.

Men året etter kom prøven som skulle brenne seg inn i verkets historie, bokstavelig talt. I mai 1901 brøt det ut brann i anlegget. Lagerhallen, pakkeriet og ett av kontorene ble raskt offer for flammene. På det tidspunktet var bygningene fortsatt av tre, og veden tok fyr som om den hadde ventet på det. Lagerbeholdningen – ferdigvarer og råstoff – forsvant i røyk.

Det som ble reddet, var regnskapsbøkene og forretningspapirene. Og hvorfor akkurat de? Jo, det var ikke fordi noen kastet seg heltemodig inn i flammene, men fordi det ganske enkelt fantes tid. Brannvognene kom nemlig aldri frem. Da alarmen gikk, sto kanalbrua sveivet opp – åpnet for dampskipet Bastø II, som sakte dampet gjennom kanalen med kurs for fjorden. Brannkorpset måtte pent vente på motsatt side, og i mellomtiden ble verkets trebygninger til aske. Moss hadde på ny fått merke konsekvensene av å være både sjøfartsby og industriby – og at de to rollene ikke alltid spilte på lag.

Til tross for brannen, var 1901 et aktivt år. Hele 60 arbeidere var i sving – et betydelig tall i samtiden. Produksjonen fokuserte nå hovedsakelig på klare glassflasker i ulike størrelser, samt det som ble ført i bøkene som «Glastøi». Det kunne være alt fra enkle husholdningsartikler til dekorative elementer, alt etter hva kunden ønsket – og evnet å betale for.

Brannen markerte en knekk, men ikke en knebøyning. Jelø nye Glasværk reiste seg igjen. Ovner ble reparert, flasker ble blåst, og kanalbrua – ja, den gikk fortsatt opp og igjen, like lunefull som skjebnen selv.

Sluttspill med sprukne drømmer – Wollhuver og verkets endelikt

Det skal mer enn ildfast stein og tyske titler til for å drive et glassverk med overskudd. Henry Wollhuver, bestyreren med prokura og erfaring fra Høvik, hadde startet med oppløftede ambisjoner. Kanskje var det nettopp ambisjonene som ble for store. For i oktober 1902 gikk Wollhuver personlig konkurs. Om det var som følge av egne investeringer i verket, garantiforpliktelser eller bare uflaks, vites ikke i detalj – men det var i alle fall tydelig at kursen hans var like lite bærekraftig som fabrikkens.

For også A/S Jelø nye Glasværk nærmet seg bunnen. Utvidelsene, nyanskaffelsene og til og med den optimistiske produksjonen etter brannen hadde ikke klart å snu økonomien. Overskudd uteble, og det som ble produsert, klarte ikke å bære kostnadene. Drømmen om å skape en spesialisert nisje for «glastøi» til hjem og bord hadde ikke klart å hevde seg i et marked der volum og distribusjon betydde alt.

Den 31. oktober 1902 var det slutt. Verket ble erklært konkurs. Den tause ovnen ble stående som et vitnesbyrd om industriell idealisme med for svakt grunnlag. Aksjeeierne, som to år tidligere hadde kjøpt seg inn med 500-kroners sedler og forventninger, ble sittende igjen med tomme hender – og kanskje noen dekorative glass som minne.

Det skulle ta ytterligere to år før formalitetene fikk sitt punktum. Den 13. desember 1904 ble selskapet offisielt oppløst og strøket fra registeret. Dermed var glassverket, i sitt andre liv, også blitt historie.

Da konkursen igjen var et faktum i 1902, var det som om historien gikk i reprise, bare med mindre håp og færre budgivere. Fabrikken ble lagt ut på tvangsauksjon tidlig på nyåret 1903. Men ingen trengsel oppsto ved døren. Bare én person meldte sin interesse: Johan Nyquist, byens uoffisielle eiendomsmogul og mangeårig aktør i både boligmarkedet og industrien. Fire uker senere, etter nok en auksjonsrunde uten konkurranse, fikk han tilslaget. Den 19. februar 1903 ble Nyquist eier av hele glassverkseiendommen – til prisen av 52 000 kroner.

På dette tidspunktet eide Nyquist allerede «halve byen», som man sa med en blanding av beundring og sukk. Han hadde kjøpt opp rekkevis av arbeiderboliger i området på andre siden av kanalen, og i folkemunne begynte strøket å kalles «Nyquistbyen» – et navn som skulle feste seg både geografisk og sosialt. 

Eiendommen, tidligere kjent som Værftsgata 4, hadde i mellomtiden fått nytt matrikkelnummer: 10. Og siden det nå ikke lenger dreide seg om én samlet fabrikk, men om bygninger i ulike tilstander og med vekslende formål, ble eiendommen ytterligere oppstykket – til 10a og 10b. Noen av arbeiderboligene ble bygget om til leiegårder. Det ble forsøkt å skape avkastning der det fortsatt var tak og pipe.

Men selv for Johan Nyquist ble dette et magert kapittel. Noen stor fortjeneste på verket fikk han aldri, og i 1910 forsøkte han flere ganger å selge eiendommen med bygningene og det som var igjen av utstyr. Ingenting av dette førte til en ny oppblussing av glassproduksjonen. Det skulle aldri igjen smeltes sand til husholdningsglass i Værftsgata.

Men i 1914 skjedde det som ga området ny betydning. A/S Christiania Staal- og Jernvarefabrik kjøpte hele eiendommen. De bygget om, innførte ny produksjon – og la grunnlaget for det som i ettertid skulle bli kjent som Trio-Ving, en av byens tyngste industriaktører i det 20. århundre.

I ettertid har glassverket levd videre i byens hukommelse – mer som et glimt enn en glans. I løpet av sin korte, men aktive levetid, hadde det vært opp mot 100 ansatte. Mange av dem, særlig svenske fagarbeidere som Karl Blomgren, Aksel Theander, Josef Wulf, Franz Hefler, Gunnar Fillipson og Fritz Jung, fant veien videre til Moss Glasværk – et verk med mer varig suksess. Der fikk de blåse videre, mens Værftsgata 10 ble stående som et stumt monument over en drøm som slo sprekker, men aldri helt knustes.

Kilder
Jelø Glasværks konkursbo
Advokat Knudtzons papirer
Aksjeeierere
Moss panteregister
Moss skifteprotokoll

Han var blant dem som nøt morgensolen tidligere enn andre, Andreas Davidsøn Chrystie den yngre (1761–1840) – en av de virkelig velstående herrene i Moss mot slutten av 1700-tallet og et stykke inn i det neste århundret. Velstående, ja – men også velansett, og med såpass mange bein i det økonomiske maskineriet at det knapt var en slektning i en vanlig husstand som ikke arbeidet ved hans bedrifter og forretninger.

Borgerskapet fikk han i 1786, og det holdt han på i over førti år – helt til 1827, da han flyttet til Reier på Jeløya, og kanskje lot roen på øya jevne ut en ellers aktiv tilværelse. Men før den tid rakk han å brenne både malt og brennevin i egne hus, eie og drive flere sagbruk, og ikke minst – han kontrollerte fergeløpet over fjorden, fra Tronvik til Horten. Det var med andre ord både folk og varer som seilte under hans tilsyn.

I O.P. Nyquist´s bok beskriver han: «Formöielig var det at se den statelige mand med den höie ranke skikkelse på sine gamle dage spasere i haven på Reier med en dame under hver arm – ifört gule knæbukser med röde silke»strömpebaand»

Han var en av dem som ikke bare skapte verdier, men også satte spor etter seg i byens gateliv. Det er nettopp Andreas D. Chrystie som bygget Storgata 20, det solide gule murhuset med sin karakteristiske beliggenhet og bygningskropp, som fortsatt står – som en tavle fra tiden da sagbruksplank, brennevinslukt og pengevekter var faste innslag i Moss bys økonomiske puls.

Og skulle noen tvile på hvor sentral han var: det ble sagt at Chrystie ikke bare visste hva som rørte seg i byen – han var det som rørte seg i byen.

Men selv velstående personer kunne få det problematisk på ekteskapsfronten, hvor vi nå kaster lys over samfunnets normer og utfordringer på den tiden.

Familiestatus og ekteskapsvalg

Når Andreas Davidsøn Chrystie i 1785 førte sin brud til alters, var det ikke bare kjærligheten som ble beseglet – det var også et strategisk familietrekk i handelsborgerskapets storpolitiske ekteskapsspill.

Han var 24 år. Hun, Mette Elisabeth Hansen, var 26 – formuende, veldannet og attpåtil hans kusine. I vår tid ville man løfte øyenbryn, men på 1700-tallet løftet man heller pennen og søkte dispensasjon. For i henhold til Christian Vs Norske Lov av 1687 var ekteskap mellom nære slektninger strengt tatt forbudt – men ikke uvanlig blant dem som visste hvordan samfunnets skranker kunne bøyes med rett type signatur.

Det var et kjent mønster blant handelsborgerskapet: man giftet seg innen slekten, ikke bare for å holde formuen i familien, men også for å styrke sin sosiale stilling. Og med det fulgte en liten, men ikke uvesentlig belønning: Mette Elisabeth fikk – som hustru av en borgermesteraktig handelsmann – bruke tittelen frue, på lik linje med embetsstandens kvinner. Hadde hun giftet seg med en mindre aktet kjøpmann, ville hun nok bare vært madam.

Ekteparet tok tilhold på Kubberød gård på Jeløya – Andreas’ sitt fødested, og dermed symboltungt for slektens forankring i området. At hun i tillegg kom fra den velkjente Thaulow-familien, gjorde ikke forbindelsen mindre solid i datidens sosiale regnestykke.

I dag ville det vært en sak for slektsforskere og etiske vurderinger – den gang var det rett og slett god borgertaktikk.

Tap og tragedier

Det finnes livsløp som bærer suksessens konturer, men som i margen er tynget av tap – og Andreas Davidsøn Chrystie var tidlig en av dem.

Omtrent litt standarisert, så fikk det ferske ekteparet sitt første barn allerede etter tolv måneder, og året etterpå var en ny fødsel i gang. Men denne gangen fikk lykken en hard kant. Barnet overlevde – Mette Elisabeth gjorde det ikke. Hun døde under fødselen, og Andreas – bare 26 år gammel – satt igjen som enkemann med to små barn og et tomrom i huset på Kubberød.

Tre nye år skulle passere. I 1788 giftet han seg igjen, denne gang med Dortea Elisabeth Eeg, datter av prosten i Rygge, Broderus Eeg, og barnebarn av Sundt-familien. Denne gangen var bruden knapt femten år.  Vielsen ble forrettet av byens første sogneprest, Hans Henrich Thaulow – også en slektning av Andreas sin første hustru. Nok en gang var ekteskapet en bro mellom mektige slekter i presteskap og handel. Kjærlighet var nok ikke den største årsaken skal vi tro.

Lykke skulle uansett ikke vare og skjebnen gjentok sitt mørke mønster. For knappe to år senere, bare 17 år gammel, døde også Dortea – åtte dager etter fødselen. Nok et barn overlevde – men ikke moren.

Det er ikke vanskelig å se for seg Andreas i dette landskapet: en rik mann, ja – men også en uvanlig herjet enkemann. To ganger gift, to ganger far, og to ganger enkemann før fylte tretti.

Nye forsøk på lykke

Hensikten med ekteskapene vet vi nå at ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre.  Derfor, ikke overraskende i 1794, to år etter at hans andre hustru, Dortea Elisabeth Eeg, gikk bort, giftet han seg for tredje gang. Denne gang var bruden Anne Katrine Kirchof – bare 18 år gammel, kusine også hun, og datter av justisråd Johan H. Kirchhoff i Nyborg. Moren var, som flere kvinner i Chrysties liv, av Thaulow-familien. Og igjen ble ekteskapet forrettet av Hans Henrich Thaulow – den nå erfarne sognepresten som så Chrystie komme og gå til alteret oftere enn de fleste.

Alliansen var som tatt ut av datidens samfunnsstrategi: borgerstanden knyttet til embetsstanden, med velplasserte bånd inn i juss, teologi og handel. Og kanskje, for en som hadde kjent døden tettere enn de fleste, også et nytt håp.

Åtte måneder senere ventet paret sitt første barn – men denne gangen fikk ironien en ny vri. For denne gangen overlevde barnemoren, men det gjorde ikke barnet, som var dødt før det kom ut i vår verden. 

Anne Katrine – ble hos Andreas, tross den sørgelige begynnelsen. Hun gjennomgikk flere fødsler, men heller ikke disse barna fikk vokse opp. Ett etter ett døde de, alle i ung alder. Det var som om Chrystie bygget opp noe, og skjebnen stadig bar det ut av rommet igjen, stille og uten å se tilbake. Anne Katrine ble likevel – ikke bare som hustru, men som støttespiller i de mange krevende årene. Et liv i skyggen av tap, men også i ly av rikdom, forbindelser og et mannfolk som aldri ga helt opp. Kanskje fordi han ikke visste hvordan. Kanskje fordi han ikke hadde råd til det – verken sosialt, familiært eller menneskelig.

Samfunnets normer og aldersforskjeller

Det sier noe om tiden, og det sier mye om menneskene. For i siste del av 1700-tallet og inn i 1800-tallets første tiår, var ekteskapet sjelden bare et spørsmål om kjærlighet – det var like gjerne et spørsmål om posisjon, nettverk og kalkulert fremtid. Og i dette spillet var unge kvinner selve innsatsen. Uansett hva de selv skulle mene og ønske.

Andreas Davidsøn Chrystie er et tydelig eksempel. Hans andre kone, Dortea Elisabeth Eeg, var bare 15 da hun ble ført til alters. Den tredje, Anne Katrine Kirchof, var 18. Chrystie selv? Rundt midten av trettiårene. Og ingen løftet på øyenbrynene.

For i de øvre sosiale lag – handelsstanden, embetsverket og de formuende slektene – var det nærmest forventet. Ekteskapet var ikke bare en privat affære; det var en allianse, en fremtidsplan, et kart over slekters gang. Og en ung, lydig brud var både et symbol og en investering. Ikke alltid for henne selv – men for faren, slekten og samfunnet rundt.

Selvfølgelig var det ikke problemfritt. Dortea døde allerede som 17-åring – utmattet og nedbrutt åtte dager etter fødsel. Det var en skjebne ikke ukjent for jentene som ble hustruer før de ble kvinner. Likevel: samfunnet nikket. Slik var det, og slik ble det.

Vi vet i dag – gjennom brev og dagbøker – at alle ikke godtok dette i stillhet. Noen protesterte. Jentebarn som rømte. Søstre som skrev motvillige linjer om menn med grått hår og godt rykte. Men de var unntakene. De fleste tilpasset seg. Fordi de måtte. Fordi opprøret kunne bety skam, tap av forsørger, eller å bli sendt bort – kanskje som tjenestepike i huset til han man sa nei til.

Det skulle et nytt århundre til før tidevannet sakte snudde. Før kvinnene fikk egne ord med i laget. Før kjærlighet ble viktigere enn allianser, og stemmerett mer verd enn slektstavler.

Andreas Chrystie tilhørte et system. Han levde, elsket og giftet seg innenfor det. Kanskje kjente han sorgen over tapene – kanskje kjente hans unge koner frykten før bryllupet. Kanskje kjente de begge på plikten. Uten å vite helt hvordan man skulle leve uten den.

På familigraven som den  gangen var i byparken hvor vi finner paviljongen i dag, sto det på gravstøtten:

1761 Andreas Chrystie Grosserer Andreas Chrystie
f. i Moss 19/6 1761 d. paa Gjeløen 12/12 1840.
Ved siden af ham hviler 3 forudgagne hustruer og 7 børn.

Kilder
Slægten Chrystie i Norge
Historien om Norge bind 2 – Karsten Alnæs

Frimurererlosjen
Frimureriet i Norge har eksistert i flere hundre år og har vært til stede i de fleste større byene, inkludert Moss. Frimurerlosjene har vært kjent for sitt sterke fellesskap, faste ritualer og et verdigrunnlag bygget på etikk og nestekjærlighet. En viktig del av virksomheten deres har vært filantropi – altså å hjelpe mennesker i samfunnet som har hatt behov for støtte.

I en tid da det offentlige barnevernet i Norge enten var svakt eller ikke eksisterte, tok frimurerlosjene et sosialt ansvar. De opprettet blant annet legater, støttet sykehus, bygget eldrehjem og barnehjem. Spesielt hadde de et sterkt engasjement for barn som manglet foreldre eller levde under vanskelige forhold.

Frimurerlosjens sangforeing tok så et viktig initiativ ved å etablere et barnehjem på Jeløya. Dette skjedde i samarbeid med den sentrale ledelsen i frimurerordenen. Valget av Jeløya som sted var ikke tilfeldig. Øya lå rolig og skjermet fra byens støy, men samtidig nært nok til sentrum til å gi barna tilgang på skole, helsetjenester og kontakt med nærmiljøet. Barnehjemmet ble dermed et konkret uttrykk for losjens ønske om å gjøre en forskjell for utsatte barn.

Barnehjemsmodell

Frimurerlosjens barnehjem på Jeløya ble utviklet etter inspirasjon fra en svensk modell kalt «barnhuset». Det var Sangforeningen – en av frimurerens avdelinger i hovedstaden – som under et opphold i Stockholm ble kjent med dette konseptet. Barnehjemmet der var drevet av svenske frimurere, og foreningen ønsket å overføre den samme modellen til Norge.

Planen var å etablere et hjem for inntil 20 barn fra hele landet, både gutter og jenter, i alderen 6 til 12 år. Felles for barna var at de manglet forsørgere og hadde behov for trygghet og stabilitet. Barna skulle bo på hjemmet frem til de ble konfirmert, eller litt lenger – til de kunne gå ut i arbeid.

Formålet var å gi barna et kristent hjem der de fikk både oppdragelse, skolegang og praktiske ferdigheter. Barnehjemmet skulle ikke være en institusjon i tradisjonell forstand, men et hjem der det familiære preget var viktig. Hjemmet skulle ha to separate avdelinger: én for gutter og én for jenter. Hver avdeling skulle ledes av en «husfar» og en «husmor». Husfaren skulle også ha ansvar for undervisningen og det praktiske arbeidet på stedet.

Det var visse begrensninger for hvem som kunne tas inn: kun barn som var friske og uten store funksjonsnedsettelser eller behov for omfattende pleie. Målet var å skape et miljø der barna kunne vokse opp i trygge, stabile omgivelser og bli godt rustet for voksenlivet.

Økonomiske midler

Innsamlingen til frimurernes barnehjem i Norge startet allerede i 1889. Initiativet kom fra frimurernes sangforening i hovedstaden, som var tilknyttet Den Norske Store Landsloge. For å organisere arbeidet bedre ble det opprettet en egen forening med navnet «Foreningen til opprettelse av et barnehjem».

Denne foreningen fikk ansvaret for å samle inn de nødvendige midlene for å realisere planene. Innsamlingen ble drevet målrettet over flere år, og engasjerte mange i frimurerkretser og deres nettverk. Den 14. september 1896 kunne foreningen vise til et betydelig resultat: totalt var det samlet inn 230 000 kroner – en stor sum på den tiden, som viste både bredden i støtten og alvorligheten i engasjementet. Dette la grunnlaget for den videre utviklingen av barnehjemmet.

Passende beliggenhet
Etter at midlene til barnehjemmet var sikret, startet arbeidet med å finne en passende eiendom. Det var frimurerbror Axel Smidt som til slutt fant det stedet som oppfylte alle krav: gården Orkerød på Jeløya i Moss.

På slutten av 1800-tallet lå Orkerød relativt isolert, omgitt av natur og nær sjøen, men samtidig i kort avstand til Moss sentrum. Dette gjorde stedet ideelt – både skjermet og tilgjengelig. Gården ble beskrevet som et «passelig stort Gaards- og Havebrug», altså en eiendom med både jordbruk og hagebruk, som kunne gi barna nyttig og sunn sysselsetting – både fysisk og mentalt.

For å vurdere stedet nøye dro 40 frimurere med følge på befaring til Orkerød. Besøket inkluderte både lunsj og middag i det omkringliggende parkanlegget. Inntrykket var entydig positivt, og det var liten tvil: Orkerød ble enstemmig godkjent som stedet for det nye barnehjemmet.

Orkerød
I august 1896 kjøpte Frimurernes Sangforening gården Orkerød på Jeløya av familien Gerner for 75 000 kroner. Gården hadde vært i familiens eie i fem generasjoner, med unntak av en kort periode der den var eid av Bassøe, før den igjen kom tilbake til Gerner-slekten. På kjøpstidspunktet hadde eiendommen stått tom noen år.

Den eldste hovedbygningen på gården skal ha blitt ombygd av Johan Fredrik Gerner den eldre, men det eksisterende bildegrunnlaget tyder på at bygningen kan ha hatt en annen utforming. Det er mulig at han bygde den første lystgården, og at hovedhuset senere ble sterkt renovert eller delvis revet og bygget om/bygget på av frimurerne da de overtok. I tillegg til omfattende oppussing av hovedhuset ble det oppført flere nye bygninger, og hele området fikk et løft. Parken rundt ble oppgradert, og det er grunn til å tro at vannfontenen, som senere ble en del av helheten, stammer fra Gerner-perioden.

Etter oppussingen fremsto hovedbygningen som romslig og moderne etter datidens standard. I første etasje lå det et stort kjøkken med tilhørende rom, en forsamlingssal for gudstjenester, mindre oppholdsrom, samt et kontor og bibliotek knyttet til direktørens arbeid. I tillegg fantes det to store soverom, en felles spisestue og en lekestue for ett av kjønnene.

Andre etasje rommet direktørens leilighet, to soverom, en lekestue for det andre kjønn, samt bad og boliger for tjenestefolk. En veranda strakte seg langs sørveggen i begge etasjer. De første årene var det den tidligere sogneprest Schmith og hans kone som ledet barnehjemmet, og de bodde selv i annen etasje.

I østfløyen var det en tredje etasje, som inneholdt en stor forsamlingssal med balkong og gjesterom. Interiøret var gjennomført i eik, og huset var malt i flødefarge med grønne lister, noe som skapte et lunt og innbydende inntrykk. Totalt hadde hovedbygningen 18 rom i tillegg til tjenesteboliger og bad.

På baksiden lå en egen forvalterbolig i to etasjer, mens det på østsiden var en stor låve med plass til 5 hester, 22 kyr og hele 25 kjerrer. 

Branntaksten fra 1898 satte verdien til 108 200 kroner. Kostnadene for selve oppussingen beløp seg til 110 000 kroner – et tydelig tegn på at det ikke ble spart på noe i etableringen av barnehjemmet.

Driften av barnehjemmet krevde store midler. Den årlige driftskapitalen var beregnet til 130 000 kroner, og institusjonen var dermed avhengig av jevnlige innsamlinger og økonomisk støtte for å kunne opprettholdes.

Gårdsdriften ble ledet av forvalter H. Ramberg, som allerede hadde hatt ansvar for Orkerød i mange år. Barna ved barnehjemmet deltok i det praktiske arbeidet, som også ble integrert i undervisningen. Landbruk og hagebruk fungerte dermed både som opplæring og som inntektskilder. Rosesalget var kjent i lokalmiljøet, og annonser dukket ofte opp i avisen når blomstene sto i full prakt.

En stor parsell foran hovedbygningen var lagt ut som frukthage, der mange unge trær allerede var plantet i deler av parkanlegget. Totalt skal det ha vært rundt 1000 frukttrær på eiendommen. Gården omfattet omtrent 480 mål dyrket mark og 650 mål skog, hvor mye av området var utformet som park. Trærne i parken ble allerede i 1896 beskrevet som gamle, og at mange av dem fortsatt står der i dag.

Orkerøds beliggenhet ga barnehjemmet en sjelden kombinasjon av ro og tilgjengelighet. Utsikten var imponerende – med utsyn over Mossesundet, Værla, Melløs og Kallum, og videre ut Oslofjorden. Området tilbød både skog, natur, høydedrag og strender, alt innen kort rekkevidde. Barna fikk dermed både fysisk utfoldelse og arbeidsoppgaver i trygge og stimulerende omgivelser – fjernt fra byens støy, men nært nok til at hverdagen kunne fungere praktisk.

Innvielsen av barnehjemmet
Barnehjemmet på Orkerød åpnet for ordinær drift allerede i august 1897, selv om den offisielle innvielsen med kongelig deltakelse fant sted året etter. Den første «barnehjemsfamilien» besto av 20 barn – ti gutter og ti jenter – som flyttet inn sammen med hjemmets direktør og hans kone, som fungerte som henholdsvis husfar og husmor.

Etter hvert som det kom inn flere midler, ble det opprettet flere slike enheter etter samme modell, ofte omtalt som «familier». Hver av disse fikk sitt eget hus og egne pleieforeldre. 

Barnehjemmet fulgte den engelske «kolonisystemet»-modellen, som gikk ut på at hvert kull på 20 barn skulle bo i sitt eget hus under ledelse av et voksenpar som fungerte som foreldreskikkelser. Disse husene var igjen underlagt direktøren og hans ektefelle, som bodde i en felles hovedbygning og fungerte som en form for «besteforeldre». 

Med tiden ble hovedbygningen brukt fast til undervisning, praktisk arbeid og administrasjon, mens barna bodde i mindre hus spredt utover eiendommen. Den gamle herskapsstallen ble også ombygd til et mindre hjem for barn, og det ble planlagt ytterligere utbygging i takt med økonomiske muligheter. Dette førte til at barnehjemmet til slutt kunne ta imot opp mot 40 barn.

Modellen som ble brukt på Orkerød var tidlig ute med å fokusere på små, stabile enheter og et familielignende miljø, fremfor store, institusjonspregete løsninger. Dette var i tråd med tidens pedagogiske idealer og ga barna mer oversiktlige og trygge rammer i hverdagen.

Kongen kommer 
Den offisielle innvielsen av barnehjemmet på Orkerød fant sted torsdag 4. august, og markerte et høydepunkt i en festpreget uke i Moss, som også hadde rommet en stor regatta denne måneden. Selve barnehjemmet var pyntet med kranser og norske flagg, og det var lagt opp til en høytidelig og storslått markering.

Om lag 150 gjester var invitert til innvielsen, blant dem en rekke prominente personer fra både hovedstaden og det lokale miljøet i Moss. Blant de fremmøtte var biskopen i stiftet, amtmannen, ordføreren i Kristiania, representanter fra Moss kommune og flere sentrale personer i frimurerordenen. Det var også flere kvinner til stede, noe som var uvanlig ved slike anledninger på den tiden.

Før seremonien ble det servert frokost i det såkalte «keiserteltet», et stort festtelt reist i anledning innvielsen.

Klokken ett ankom Kong Oscar II med sitt følge. Som konge var han også protektor for frimurerordenen i Sverige og Norge – en symbolsk beskytter og overhode for ordenen. Ved ankomsten ble han ønsket velkommen med kongesangen og en flagghilsen fra barna ved barnehjemmet.

Seremonien startet med at Frimurernes Sangforening fremførte første vers av salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Deretter holdt hovpredikant Christian Hall en bønnepreken, hvor han trakk frem Jesu forhold til barna og ba om at barnehjemmet måtte bli et slags «Kapernaum» – et sted hvor Kristus hører hjemme.

Selve innvielsen ble foretatt av kongen. I sin tale understreket han frimurerordenens lange historie og det hemmelighold som preger organisasjonen. Han viste til at dette kan føre til misforståelser, men at veien til forståelse og respekt ligger i handling: «Av frukten kjenner man treet». Kongen fremhevet at ekte barmhjertighet vises ved å støtte barn og kommende generasjoner, og at etableringen av barnehjemmet på Orkerød var en slik barmhjertighetshandling.

Kongen avsluttet sin tale med å sitere Jesu ord: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke; for himmelen hører slike til.» Han ba ordenens prelat om å be om Guds velsignelse over huset, og understreket at æren for dette arbeidet tilkom Gud.

Etter talen ble en sang, skrevet av barnehjemmets direktør, fremført for de fremmøtte. Deretter fikk kongen en omvisning i bygningene og på eiendommen.

Arrangementet var over rundt klokken fire om ettermiddagen. Været var strålende – ifølge en avis fra hovedstaden et «ekte Bernadotte-vær». Dagen ble avsluttet med middag for kongen og utvalgte gjester på Refsnes Gods.

Kongen deltok i den store Regattaen i Moss på kvelden.

Justus

I 1902 ble det reist en ny bygning på Orkerød barnehjem. Bygningen ble oppført i to etasjer etter tegninger av arkitekt Einar Smith, med murarbeid utført av murer Klerzig. Bygningen ble reist etter kolonisystemet – kalt kolonibygningen – ble formelt overlevert til barnehjemmets tilsynsråd under en høytidelig seremoni. Byggekomiteens formann, grosserer Thune-Larsen senior, overleverte bygget, og byråsjef Fr. Schiøtt, formann i tilsynsrådet, tok imot det.

Bygget ble finansiert av konsul Justus Hansen og hans kone, og fikk navnet «Justus Hansen og Hustrus Minde». Huset sto ferdig og ble tatt i bruk 1. september 1902. Den fikk plass til 24 gutter og ble raskt tatt i bruk.

Med dette utvidet barnehjemmet kapasiteten sin, og fra 1906 kunne det totalt ta imot 40 barn. De fulgte dermed planen om å bygge flere tilsvarende hus etter hvert som økonomien tillot det, slik at den opprinnelige hovedbygningen kunne fristilles til bruk som administrasjons- og skolebygg. De neste tiårene ble bygningen overtatt som bolig for pikene ved barnehjemmet. 

Og i 1936 ble det klart at det gamle guttehuset – «Justus Hansen og Hustrus Minde» – ikke lenger var egnet som bolig for piker. Med økonomisk støtte på 100 000 kroner fra dr. Conrad Hemsens gave, ble det reist et nytt, moderne pikehjem på Orkerød. 

Det nye huset hadde plass til 24 piker og inneholdt i tillegg kontor, bibliotek, lesesal, egen gymsal for pikene, og rom for funksjonærer, syke og gjester. Arkitekt var Hj. S. Blakstad , Oslo og byggherre var Hjalmar Fr. Andersen, Moss. Bygget sto ferdig i mars 1937, ble tatt i bruk til påske og ble offisielt innviet 30. mai samme år.

Brannen på Orkerød – et herresete i flammer

Søndag 1. februar 1920 klokken 16.30 ble Frimurernes barnehjem på Orkerød rammet av en katastrofe. I løpet av få timer var hele hovedbygningen – det 200 år gamle herresetet – redusert til ruiner og aske. Brannen startet i tredje etasje, trolig forårsaket av en elektrisk kortslutning. 

Flammene spredte seg med voldsom kraft, og snart sto hele bygningen i brann.

Det var over 30 mennesker i huset da flammene tok tak. Blant dem var 22 gutter i alderen 6 til 16 år. En etter en måtte de evakueres ut i vinterkulden. Heldigvis kom ingen mennesker fysisk til skade, men tapene var store – materielt og følelsesmessig.

Vitner beskrev et skue som satte seg i minnet: et mektig flammehav, bygningen omringet av glødende varme fra alle kanter. Folk strømmet til fra hele Moss – en hel by som samlet seg for å se sitt barnehjem stå i brann. Alle tilgjengelige slokkemidler ble tatt i bruk. Det fantes brannslanger og apparater på stedet, og byens brannvesen rykket ut med bil. Men ingenting kunne stanse ilden. Den hadde altfor godt tak.

Noe ble likevel reddet. Arkiver, penger og bilder fra den kongelige innvielsen i 1898 ble brakt i sikkerhet. Men møbler, klær, skoleutstyr og alt av inventar gikk tapt i flammene. Bare direktøren hadde innboforsikring.

Barna som bodde i huset fikk raskt hjelp. Frimurerbrødre i Moss åpnet hjemmene sine og skaffet både klær og midlertidig husrom. Tross tragedien klarte man å holde hjulene i gang. Både driften og skoleundervisningen kunne fortsette uten avbrudd.

Kort tid etter ble det nedsatt en byggekomité, men gjenreisningen tok tid. Først seks år senere – den 15. juni 1926 – sto en ny bygning ferdig. Det nye huset målte 310 kvadratmeter og ble reist av byggmester Hjalmar Fr. Andersen fra Moss. Med dette fikk barnehjemmet igjen et fast samlingspunkt – et nytt midtpunkt for virksomheten etter en av de mest dramatiske hendelsene i stedets historie.

Barna på Orkerød barnehjem
Barnehjemmet på Orkerød tok imot barn fra hele landet – helt fra Nord-Norge til  Sørlandet og områdene rundt Oslofjorden. Det kom både enkeltbarn og søskenflokker, og institusjonen hadde som mål å gi barna et trygt og stabilt oppvekstmiljø i en tid der mange manglet forsørgere eller levde under vanskelige forhold.

Den første eleven ble registrert som søker og tatt inn 16. august 1897. Han ble boende ved barnehjemmet til 1904. Barnehjemmets siste registrerte søker var nummer 394, og ble notert 3. mai 1940 – like før Norge ble trukket inn i andre verdenskrig.

I løpet av denne perioden ble totalt 307 barn tatt inn ved Orkerød barnehjem. Av disse var 189 gutter og 118 jenter. Dette viser at barnehjemmet hadde stor betydning over mange tiår og fungerte som en viktig institusjon for barn som trengte omsorg, struktur og muligheter i livet.

Hverdagen på et barnehjem
Barnehjemmet på Orkerød hadde som mål å gi foreldreløse eller forsømte barn et trygt og strukturert oppvekstmiljø– alt satt inn i en ramme av kristen oppdragelse og sosialt ansvar.

Hverdagen besto av:

• Fast måltidsrytme og personlig stell
• Skolegang, primært i nærliggende kommunale skoler
• Arbeidsoppgaver og plikter tilpasset barnas alder og evner
• Kristen oppdragelse, med vekt på verdier og fellesskap fremfor dogmer
• Fritidsaktiviteter, turer i nærområdet og sosialt samvær

Orkerød barnehjem hadde sin egen skolevirksomhet i mange år, særlig i de tidlige tiårene. Barna fikk grunnskoleundervisning tilsvarende de tre første klassene i folkeskolen, og videre undervisning i middelskolen. Til sammen ble det undervist i hele 14 fag, inkludert tradisjonelle skolefag, håndarbeid, gymnastikk og sang. Det ble også gitt en viss grad av yrkesopplæring, særlig med tanke på praktiske ferdigheter knyttet til jordbruk, hagebruk og husarbeid.

Barna fikk i tillegg konfirmasjonsundervisning som en del av opplegget, og mange ble konfirmert mens de bodde ved barnehjemmet. Dette var en viktig milepæl i barnas utvikling og integrert i både skole- og trosopplæringen.

Fra 1936 ble den ordinære undervisningen flyttet til Jeløy skole, noe som var et tegn på økt integrering med det offentlige skolesystemet. Men under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940, ble Jeløy skole rekvirert av tyskerne. Som følge av dette måtte all undervisning flyttes tilbake til barnehjemmets lokaler sammen med Jeløya skoles elever. Barnehjemmet tilpasset seg situasjonen og opprettholdt skolegangen så langt det lot seg gjøre under krigen.

Det ble ført nøye dagbok over den daglige driften, ofte med detaljerte beskrivelser av små og store hendelser. Eksempler kan være: «Richard slo Ivar, han blødde neseblod» og «Lise oppførte seg dårlig ved middagsbordet». Disse loggene gir i dag et unikt innblikk i både hverdagsliv og tilsynspraksis.

Orkerød lå i vakre omgivelser på Jeløya – omgitt av skog, åkrer og sjø. Dette ga både barn og ansatte frisk luft og god plass til lek og fysisk aktivitet. Om sommeren kunne barna bade, gå på tur, plukke bær og leke utendørs. Mange tidligere beboere har i ettertid beskrevet oppveksten som streng, men trygg. Flere har fremhevet det gode fellesskapet og voksenpersoner som viste ekte omtanke.

Barnehjemmet hadde også en kjøkkenhage og smådyrhold. Barna deltok i arbeidet, noe som var en del av en pedagogisk modell der ansvar, arbeidsglede og struktur ble sett på som viktige verdier. Dette ble alltid kombinert med omsorg og støtte fra de voksne.

Selv ord et var lange dager var det alltid rom for fritid. Da gikk det for det mest i ballspill hvor både gutter og jenter deltok. På vinteren sto de på skøyter på Bangtjernet og ski i området. De hadde tross alt byens største hage å boltre seg i. 

Badeulykke ved Ramberg
Barna ble ofte tatt med til stranden, både for lek og helvask. Et av de faste stedene var stranden ved Ramberg – trolig den lille viken ved Rambergnebba. Der inntraff også en alvorlig ulykke:

Mandag ettermiddag, ved femtiden, var direktør Schmidt ute og badet med guttene. En stokk fra badehuset falt over foten hans og førte til et alvorlig ankelbrudd, hvor beinet stakk ut. Direktøren ble straks kjørt hjem og midlertidig bandasjert, ifølge avisen Moss Tilskuer.

Hendelsen viser at selv en tilsynelatende trygg hverdag kunne romme dramatiske episoder – men også hvordan fellesskapet og beredskapen fungerte når uhell skjedde.

Nye eiere og videre utvikling av Orkerød
Under den tyske okkupasjonen av Norge (1940–1945) ble driften av Orkerød barnehjem overtatt av personer med tilknytning til Nasjonal Samling (NS). Flere av de opprinnelige ansatte ble sagt opp, og det ble bestemt at kun barn fra NS-vennlige familier skulle få plass ved barnehjemmet. Dette innebar en markant politisering av institusjonen i okkupasjonstiden.

Etter krigen endret både samfunnet og synet på barnevernsarbeid seg. Det ble et tydelig politisk og faglig ønske om at slike institusjoner ikke lenger skulle drives privat, men overtas av det offentlige. Samtidig hadde frimurerlosjen, som hadde drevet barnehjemmet i mange tiår, fått sin økonomi svekket. Under krigen hadde tyske myndigheter beslaglagt store deler av losjens formue, og det ble derfor besluttet å legge ned frimureravdelingen i Moss og satse mer på lokale, mindre prosjekter.

Fra 1. juli 1946 inngikk Oslo kommune en leieavtale om drift av barnehjemmet på Orkerød. Avtalen var for 10 år av gangen og inkluderte en kommunal forkjøpsrett. Den 5. februar 1955 benyttet Oslo kommune seg av denne retten og ble formell eier av eiendommen. Samtidig kjøpte Moss kommune frukthagen og tilstøtende arealer på totalt 128 mål. Dette området ble senere stykket opp og brukt til boligbygging.

Barnehjemsdriften ble avsluttet i 1958. Deretter ble det etablert et sentralhjem for barn med utviklingshemming, som ble drevet frem til helsevernsreformen for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen) i 1991. Denne reformen innebar en storstilt nedleggelse av institusjoner og overføring av ansvaret for utviklingshemmede til kommunene.

Dagens bruk

I dag huser hovedbygningen på Orkerød ulike aktiviteter, mens det karakteristiske rosa murbygget fra 1902 – kjent som «Justus Hansen og Hustrus Minde» – blant annet benyttes av Moss Historielag. Bygningen fra 1937, opprinnelig reist som et pikehjem, benyttes i dag til mottak av asylsøkere.

Den store eiendommen disponeres nå av Moss kommune, og Orkerød fremstår som et område med både historisk tyngde og variert bruk – fra barnehjem og institusjon til frivillig arbeid og mottak. 

Kilder
Frimurernes sangforening 
Norsk skoletiende
Moss Aftenblad
Moss Tilskuer
Morgenbladet
Norsk Familiejournal

Foto
Fru Szacinski 
Familien Leüba Janitz
Johan Rynnås
Diverse postkortmotiv
Frimurernes nettsider
Thomas Gerner
Nasjonalbiblioteket
Kunstig intelligens 
Folkebladet

Baltzer Grydeland, som var kasserer i Jeløy Sparebank i en årrekke, ble født 15. august 1875. Ved sin 75-årsdag i 1950 og senere sin 90-årsdag i 1966, delte han generøst minner og historier fra sitt lange liv. Dette ble i ettertid samlet og bearbeidet til en kronologisk fremstilling, basert på hans egne beretninger. Siden fortellingene stammer fra muntlige overleveringer, kan enkelte detaljer være omtrentlig gjengitt. Gjennom sin livsfortelling tegnes et bilde av både en mann og en tid i stor endring. Grydeland var vitne til overgangen fra 1800-tallets roligere rytme til 1900-tallets modernisering, og han var selv en aktiv deltaker i denne utviklingen – både i lokalsamfunnet og gjennom sitt arbeid i banken. For å gjøre historiene mer forståelige for nåtiden, er det flere steder lagt til omregninger av pengebeløp fra datidens valuta til dagens verdi. Dette gir en tydeligere forståelse av den økonomiske hverdagen på den tiden. Eksempelvis tilsvarte 1 krone i år 1900 omtrent 79 kroner i dagens verdi, når man tar hensyn til prisstigning og inflasjon. Det betyr at et tilsynelatende beskjedent beløp den gang kunne ha stor kjøpekraft sammenlignet med i dag.

Oppvekstårene til Baltzer Grydeland

Baltzer Grydeland ble født 15. august 1875 på gården Skjelfoss i Hobøl, som sønn av Karl Kristian Balterzen Grydeland og Mina Larsdatter Paulshus. Gården hadde vært i familiens eie siden bestefaren, Baltzer Andreassen Grydeland, kjøpte den i 1836. Skjelfoss var mer enn bare en vanlig landbrukseiendom – den hadde et variert og inntektsbringende virke, med både mølle, sagbruk og rettigheter knyttet til dam og foss. Gården disponerte blant annet Skjelfossen og Solbergfossen, og hadde rettigheter til fløting av tømmer, samt brennevinsbrenning, som var en lovlig virksomhet i tiden før brennevinslovgivningen ble skjerpet.

Et særlig interessant trekk ved Skjelfoss var gårdsstampen – et anlegg brukt til å stampe tekstiler, en metode for å tove vevd ulltøy slik at det ble tykkere og mer slitesterkt. Stampen besto av en tung trevalse hvor tøyet ble rullet opp, gjennombløtet med varmt vann, og deretter utsatt for gjentatt, kraftig pressing og rulling ved hjelp av tunge trelemmer og steiner.

Baltzer deltok i arbeidet på gården allerede som seksåring. Hans første faste oppgave var å bli med som hjelpegutt og kjøre planker fra sagbruket på Skjelfoss til jernbanestasjonen på Såner, hvor de ble sendt videre med tog til Fredrikstad. En viktig kunde var brødrene Bjørneby. Transporten foregikk med hest og vogn, og det var vanlig å klare to tur-retur-reiser per dag. En annen kunde var kjøpmannen Gerner i Moss, som ofte bestilte spesialmaterialer. Dette skulle senere danne grunnlag for en videre forbindelse mellom Grydeland og Gerner i arbeidslivet.

Som sønn av gårdseier fikk ikke Baltzer lønn for arbeidet sitt – det var en selvfølge at familiemedlemmer deltok i driften. I ungdomsårene fikk han ansvar for den midtre hesten i tømmertransporten, en oppgave som krevde stor grad av tillit, da det var den tryggeste plassen.

Vintrene var krevende, og samarbeid mellom gårdene var avgjørende for å holde veiene åpne. Gårdene stilte med hester til den store snøplogen, og det var en begivenhet når flere naboer gikk sammen om snørydding. Ofte måtte de kjøre ut på jordene når veiene var uframkommelige, da snøen gjerne samlet seg i store mengder rundt de inngjerdede gårdsområdene. Veistandarden var dårlig, og vinterforholdene krevde både planlegging og samarbeid.

Skolegang og utdannelse

Baltzer Grydeland startet sin skolegang som seksåring, i tråd med det som var vanlig i samtiden. Han vokste opp i Hobøl, der det på den tiden var en todelt skoleordning: folkeskole for de yngste på Tønderød og for de eldre på Braate. Dette innebar at elevene måtte bytte skole etter alder og nivå. Baltzers hjem lå midt mellom de to skolene, noe som gjorde at han kunne bo hjemme gjennom hele folkeskoleperioden. Det var ellers vanlig at barn bodde hos vertsfamilier eller på nærliggende gårder, mot arbeid, for å kunne gå på skole.

Undervisningen foregikk annenhver dag fra høst til forsommer, og var i hovedsak konsentrert om fagene regning, norsk, religion, geografi og historie. Lærerne som underviste i denne perioden, satte varige spor hos mange elever. Lærer Birkeland, en sosial og populær ungkar, var kjent for sin dyktighet, men også for sin interesse for bygdas unge kvinner – noe som førte til en klage til sognepresten Henning Friman Dal. Presten sendte da sin kapellan, Seip (far til senere universitetetsrektor Didrik Arup Seip), for å irettesette læreren. Til tross for ryktene giftet Birkeland seg etter hvert med en lokal jente.

I tillegg til den vanlige undervisningen fikk Baltzer også privatundervisning hos frøken Birkeland, og han hadde lærere som frøken Hammer og lærer Vollestad, sistnevnte kjent for å arrangere den første skoleturen i distriktet. Turen gikk til Oslo med tog fra Såner. Elevene besøkte museer og spiste middag på Oslo Dampkjøkken, hvor porsjonen med røkelaks kostet 50 øre og var beregnet til to elever. Det ble lagt stor vekt på ansvarsfølelse og disiplin – de eldre elevene hadde ansvar for de yngre, og dette ble tatt alvorlig.

I 1888, som 13-åring, flyttet Baltzer til Moss for å begynne på middelskolen. Det var svært uvanlig at bondegutter ble tatt inn, men takket være lærer Vollestads anbefaling fikk han lov til å prøve seg. Skolen hadde tre forberedende klasser og seks middelskolenivåer, totalt ni års skoleløp. Baltzer ble tatt direkte inn i 2. middelskoleklasse, og etter bare én måned ble han flyttet opp til 3. middel, et tydelig tegn på hans faglige nivå. Han slet imidlertid noe med tysk, og måtte ha privatundervisning for å komme à jour. Baltzer har sittet i klasserommet til kjente skolefolk som overlærer Richard Olsen, adjunkt Magnus Ibsen og flere andre.

Skolehverdagen var krevende. I starten bodde han hos sin tante på Dyre, og måtte opp klokken fem for å rekke undervisningen. Han reiste til Moss og ankom klokken syv, hvorpå han hadde én times privatundervisning hos frøken Klemp før selve skoledagen begynte. Veien til skolen var lang og krevende, særlig om vinteren med snø og kulde. Likevel gikk han til fots sammen med en kamerat fra Bjølsund.

I 1891 flyttet han inn hos familien Andersen i Vogts gate 7 i Moss. Året etter, i 1892, avla han middelskoleeksamen med gode karakterer. Med dette avsluttet han sin formelle skolegang, og tok steget ut i arbeidslivet, rustet med både kunnskap og en solid arbeidsmoral.

Gerner og Melløs

På slutten av 1800-tallet var Melløs en stor og betydningsfull gård i Mossedistriktet. Den omfattet omkring 1000 mål og strakte seg helt til området ved Dyre. Gården var på denne tiden eid av konsul Carl Ewald Gerner, en fremtredende og velstående personlighet i byen. Gerner var ikke bare en næringsdrivende, men også kjent for sitt engasjement i byens utvikling, og han hadde blant annet et sterkt forhold til Melløs’ kulturlandskap og estetikk.

Eiendommen hadde en praktfull hageanlegg som strakte seg til det som i dag kalles Gernerlunden – et grøntområde som den gang var åpent for allmennheten. Lunden var omhyggelig utformet, med stier, trapper i skråningene, benker og bord plassert ut for å skape et tiltalende og sosialt rom for besøkende. Området var populært, og mange satte pris på muligheten til å nyte stillhet og vakker natur i en tid der offentlige parker ennå var få.

En av de mest fargerike historiene fra denne perioden involverer selveste kong Oscar II. Under et besøk hos Gerner på Melløs skal kongen ha uttrykt ønske om å få møte og inspisere den Gernerske arbeidsstokken. Dette ønsket ble raskt videreformidlet, og arbeiderne samlet seg for å marsjere opp til Melløs. Langs ruten sluttet mange nysgjerrige innbyggere seg til følget, i håp om å få et glimt av kongen eller kanskje bli en del av begivenheten. Da mengden ankom gården, var både konsul Gerner og kongen ifølge beretningen noe overrasket over det store oppmøtet – en betydelig større skare enn den egentlige arbeidsstokken.

Som takk og belønning for deltakelsen skulle det deles ut brennevin ved bedriften. Men fordi så mange utenforstående hadde sluttet seg til opptoget, strakk ikke de opprinnelige mengdene til. Det måtte skaffes ekstra forsyninger i full fart. Historien vitner om både datidens ærbødighet for kongelige besøk og samtidens fellesskapskultur, der et kongelig innfall kunne utvikle seg til en sosial og uformell folkefest.

Arbeidslivet til Baltzer Grydeland

Etter å ha fullført middelskolen i 1892 med gode resultater, trådte Baltzer Grydeland inn i arbeidslivet. Han begynte sin karriere som kontorassistent hos firmaet Gerner & Søn, ledet av Johan Fredrik Gerner. Arbeidet besto i starten av typiske assistentoppgaver: å gå ærender, skrive notater, foreta mindre innkjøp og bidra der det trengtes i den daglige driften. I denne perioden bodde han hos familien Bang i Dronningens gate i Moss. Familien Bang drev forretningen Andersen & Bang, sammen med Lauritz Andersen, som også stammet fra Hobøl – en tilknytning som trolig spilte en rolle for oppholdet.

Gerner & Søn var på denne tiden en allsidig og omfattende virksomhet. I 1891 ble selskapet reorganisert og formalisert som aksjeselskapet Moss Aktiemøller, som kom i drift året etter. Den gamle virksomheten med brennevinsproduksjon i Gernergården ble samtidig bygget om til gjærfabrikken Gerners Gjær- og Spritfabrik. Eierne var konsul Johan Fredrik Gerner, bosatt på Orkerød, og enken Anna Gerner, som hadde vært gift med Carl Ewald Gerner. Anna Gerner bodde på Melløs fram til 1896, da eiendommen ble solgt til Carl Emil Christophersen. Grosserer Johan Nyquist ble også sentral i driften, med ansvar for den daglige virksomheten.

Gerner & Søn fortsatte likevel produksjonen av brennevin, og i 1892 kjøpte de brenneriet i Sylvandergården (Gudes gate 1) for å videreføre virksomheten der. Baltzer arbeidet som kontorist hos Gerner & Søn fra 1895 til 1897, en periode preget av høy aktivitet. Produksjonen foregikk under streng statlig kontroll, og varene ble sendt videre til samlagene, blant annet Moss Brændevinssamlag som hadde monopol på detaljhandelen med brennevin i byen fra 1885. Samlaget hadde utsalg i Kongens gate 32 og Jeløgaden 4.

Et særtrekk ved Gerner & Søns drift var knyttet til landbruksvirksomheten: mange svenske driftskarer kom med okser og kyr som ble satt på fôring i fjøsene. Dyrene ble foret opp med restprodukter fra brennevinsproduksjonen, før de ble sendt til Oslo for slakt. Grydeland hadde blant annet ansvar for tilsyn i fjøset – en slags fjøsinspektør – og skulle passe på at alt gikk riktig for seg, inkludert at melk ikke forsvant eller ble misbrukt. Fjøsguttene, som var unge og fulle av energi, kunne av og til la seg rive med i slagsmål der kumøkk ble brukt som ammunisjon, noe som skapte kaotiske scener. Fjøsmester på den tiden var Viktor Berntsen, og blant de ansatte var også Hans Engebretsen – kjent som «Hans Tysker».

I 1897 ble virksomheten til Gerner & Søn overtatt av Johan Nyquist, inkludert brenneriet i Sylvandergården. Grydeland fulgte med over i det nye selskapet Gerners Gjær & Spritfabrikk A/S, hvor produksjonen ble konsentrert om gjær, mens brennevinsproduksjonen gradvis ble trappet ned. Likevel var samlagene fortsatt hovedmottaker av brennevinsproduktene, og det eksisterte en tydelig kobling mellom statlig regulering, næringsliv og lokal handel.

Moss Brændevinssamlag ble gjenstand for folkeavstemninger i 1898, 1903 og 1907. I de to første ble det flertall for å opprettholde samlaget, men i 1907 vedtok et flertall å avvikle det. I etterkant benyttet fru Anna Gerner seg av sin rett til å drive privat brennevinsutsalg i Kongens gate, ettersom hun kun hadde leid ut retten sin til samlaget – ikke solgt den. Retten kunne derfor ikke oppheves gjennom folkeavstemning, og hun gjenopptok handelen.

Tilbake til Baltzer Grydeland: Tiden hos Gerner & Søn

Baltzer Grydeland startet sitt første faste kontorarbeid 1. januar 1893, bare 17 år gammel, hos firmaet Gerner & Søn i Moss. I tråd med tidens skikk fikk nybegynnere ingen lønn for sitt arbeid – tvert imot var det ikke uvanlig at unge måtte betale for å få opplæring som kontorlærling. Middelskoleeksamen var ikke tilstrekkelig til å bli betraktet som utdannet for handel eller kontorarbeid. Derfor ble de første årene sett på som en form for praktisk utdanning. Det var kun de som skulle ha lederstillinger som fikk handelsutdanning. Baltzer husker blant annet Fredrik Peterson, E. H. Gerner, Helly Hansen, Sigurd Bang og Nils Peter Bang som hadde gått på Oslo Handelsgymnasium den gangen. 

I denne fasen gjorde Baltzer likevel inntrykk på sin arbeidsgiver. Konsul Johan Fredrik Gerner tok ham personlig under sine vinger, og sørget for både faglig og sosial støtte. Det ble også lagt merke til hvor han bodde, noe Gerner mente hadde betydning. Da han fikk vite at Baltzer bodde hos familien Bang i Dronningens gate, sørget han for at det ble lagt til kostpenger i Baltzers lønn.

En tidlig anerkjennelse kom allerede julen 1893, da Baltzer ble kalt inn til sjefen og mottok et julegratiale på hele 50 kroner – en betydelig sum, tilsvarende rundt 4500 kroner i dagens pengeverdi. Dette var et viktig tegn på tillit og oppmuntring. I løpet av 1894 ble Baltzer syk og var borte fra arbeidet i nesten et år. I mellomtiden ble det foretatt et eierskifte, og Johan Nyquist overtok driften av Gerner & Søn. Da Baltzer kom tilbake i mars 1895, flyttet han inn hos Nyquist i Møllergata 6, hvor han bodde i fem år. Og i 1900 bodde han i Henr. Gerners gate 10, hos familien Edvard Henrik Gerner hvor han var kontorist på gjær- og spritfabrikken. Det hadde stor betydning for hans karriere å få bo i slike hjem som hos Bang, Gerner og Nyquist.

Allerede i en alder av 20 år ble han utnevnt til kasserer, etter å ha vist evne til ansvar og nøyaktighet. Han overtok stillingen etter K. N. Bugge, som senere ble banksjef i Hamar og Oplands Bank. En av hans første utfordringer i rollen kom da han skulle utbetale lønninger og førte dem inn i lønningsboken, men glemte å bokføre dem som utgift i kassaboken. Da disponent Nyquist etterspurte en kassakontroll, stemte ikke regnskapet. Under presset av det store ansvaret hadde dette blitt forsømt. Da disse utgiftene ble ført inn, stemte regnskapet igjen. Etter dette fikk han full tillit og ble ikke kontrollert igjen.

Arbeidsdagen var lang. Formelt begynte kontortiden klokken 9, men de ansatte møtte ofte tidligere. Det var to timers pause midt på dagen, men ettermiddagen og kvelden kunne strekke seg langt – til både klokken 19, 22 og enda senere. Også søndagsarbeid forekom. Johan Nyquist var en travel mann med mange roller: byens ordfører, disponent i Moss Aktiemøller, eier av Stormøllen, flere sagbruk og en rekke leiegårder.

Baltzer arbeidet tett med Nyquist, og fikk tidlig innsikt i hvordan man ledet en større virksomhet. Nyquist var kjent for sin sans for detaljer og nøkternhet. Han la vekt på at de ansatte utviklet seg selvstendig, og grep kun inn når det var nødvendig. En gang la han merke til at Baltzer skrev på linjert papir, og ga beskjed om å slutte: «Bruk uskrevet papir; det får ikke hjelpe om skriften blir skjev i begynnelsen.»

Det kunne også komme spontane oppdrag. Ved telegram fra Sverige måtte det straks sendes ut gjær – uansett tid på døgnet. Varene skulle pakkes og sendes med jernbanen. De som ble kalt ut på kveldsvakter fikk ingen ekstra lønn, men som takk ble det servert en dram. I tillegg fikk jernbanearbeiderne julegaver i form av brennevin – ved én anledning ble det sendt 63 flasker som julebonus, men det var likevel ikke nok og flere flasker måtte sendes i etterkant.

Brennevinsproduksjonen var omfattende, og mengden poteter som ble levert til fabrikken illustrerte omfanget. Køen av leverandører kunne strekke seg fra Kongens gate, over torget (Vincent’s Budde Plass), ned Gudes gate og videre til Gerners gate og firmaets eiendom. Gerner & Søn produserte både sprit, akevitt og konjakk, og importerte også utenlandske varer, særlig fransk konjakk. Prisene på drikkevarer var 1,60 kroner for en flaske akevitt, 3,20 kroner for fransk konjakk og 4 kroner for Hennessy – alle betydelige beløp i datidens valuta.

Guds tro og økonomisk sinnelag

Etter hvert som Baltzer Grydeland fikk mer erfaring og ansvar i arbeidslivet, begynte også de økonomiske vilkårene å bedre seg. Rundt midten av 1890-årene hadde han en månedslønn på 60 kroner, noe som tilsvarer omtrent 5400 kroner i dagens verdi. Denne inntekten gikk hovedsakelig til nødvendige utgifter, og selv om det fantes rom for noen få besøk på kafé og dansesteder, var det sjelden han tok seg tid til slike fornøyelser. Arbeidsdagene var lange, ofte med kvelds- og søndagsarbeid, og han verdsatte stillheten og hvilen i hjemmet når fritid først lot seg gjøre.

En viktig årsak til hans måtehold var hans sterke og livslange tro på Gud. Denne troen hadde røtter i barndommen og hadde blitt dypere med årene. Livets prøvelser hadde ikke svekket tilliten til Gud – tvert imot. Baltzer søkte Guds ledelse i viktige beslutninger og erfarte stadig at det bar frukt. Han engasjerte seg aktivt i kristent og kirkelig arbeid i Moss og hadde gjennom en årrekke en plass i byens menighetsråd.

Rundt år 1900 hadde årslønnen økt til 1200 kroner – en sum som tilsvarer rundt 94 500 kroner etter dagens pengeverdi. Til tross for lønnsøkningen levde Baltzer fortsatt sparsommelig. Han verdsatte kvalitet, særlig når det gjaldt bekledning, men holdt seg til det han kunne betale kontant. Gode klær var en nødvendighet i arbeidslivet, og prisen på skreddersydde dresser varierte. En festdress, en såkalt bonjour-dress, kunne koste rundt 50 kroner, mens en hverdagsdress gjerne lå litt over 20 kroner. En konfirmasjonsdress kostet 27 kroner.

Et karakteristisk eksempel på hans økonomiske prinsipp ble tydelig da han som ung mann skulle kjøpe seg en dress. I en manufakturforretning ble han tilbudt en flott dress til 30 kroner – noe over budsjettet hans. Butikkeieren tilbød å la ham betale restbeløpet senere. Til tross for fristelsen, valgte Baltzer å forlate butikken umiddelbart og heller kjøpe en rimeligere dress i en annen forretning, som han kunne betale kontant. Dette handlet ikke bare om økonomi, men om prinsipp.

Oppveksten på Skjelfoss hadde lært ham å leve etter regelen «tæring etter næring». Han mente at man ikke skulle kjøpe det man ikke hadde råd til å betale for med en gang. Gjeld i unge år kunne lett føre til vanskelige livsløp, og dette forsøkte han å unngå. Den disiplinen og selvkontrollen han viste, la et solid grunnlag for økonomisk trygghet senere i livet.

Hans syn på forbruk og personlig økonomi ble senere stående som en påminnelse om en annen tid, med klare verdier og et nøkternt syn på eierskap. Likevel hadde ikke livet bare vært arbeid og forsakelse – i 1911 forlovet og giftet han seg med Ingrid Marie Bentzen, og det er nærliggende å tro at en god dress var på sin plass da det skjedde.

Skiftet yrke – Baltzer Grydeland og Jeløy Sparebank

Etter at Baltzer Grydeland giftet seg med Ingrid Marie Bentzen i 1911, begynte han å orientere seg mot nye arbeidsmuligheter og en mer stabil økonomisk fremtid. Han hadde da allerede lang og allsidig erfaring fra næringslivet i Moss, særlig gjennom sin tid hos Gerner & Søn og Gerners Gjær- og Spritfabrikk A/S. I 1912 åpnet det seg en ny og viktig mulighet.

Moss Herreds Sparebank ble stiftet 9. mars 1912 og åpnet for drift 1. januar 1913. I forbindelse med etableringen ble Baltzer valgt inn som kontorfullmektig og varamann i bankens styre. Samtidig ble han oppnevnt som suppleant i revisjonen for Rygge Sparebank. Den nyetablerte banken hadde sine første lokaler i den såkalte «posthusgården» i Fleischers gate (senere del av Kongens gate-området). I tillegg til dette vervet var Baltzer også revisor for Moss Aktiemøller A/S – et selskap han kjente godt fra tidligere arbeidsforhold.

Etter fire år, i 1917, valgte Baltzer å trekke seg fra styrearbeidet i sparebanken, men han skulle vende tilbake i en enda mer sentral rolle noen år senere. Fra 1. januar 1921 ble han fast ansatt som kasserer i Moss Herreds Sparebank. Han overtok etter Torger H. Nore, som da gikk over i rollen som direktør i banken. På dette tidspunktet hadde banken byttet navn til Jeløy Sparebank og flyttet til nye lokaler i Kongens gate 23, et bygg som signaliserte en mer permanent og fremtidsrettet posisjon i lokalsamfunnet.

Grydeland ble en sentral skikkelse i bankens drift gjennom mange år. Hans bakgrunn, nøysomhet, administrative ferdigheter og ryddighet gjorde ham til en betrodd mann i en tid da bankvesenet i distriktene var under utvikling og i stor grad basert på lokal tillit og personlig kjennskap.

I 1951 ble Jeløy Sparebank slått sammen med Moss Sparebank, en hendelse som markerte en større strukturendring i banksektoren lokalt. Baltzer hadde da allerede avsluttet sin aktive yrkeskarriere. Han gikk av med pensjon 15. mars 1948, 72 år gammel, etter å ha tjent Jeløy Sparebank trofast i flere tiår og satt tydelige spor etter seg i byens økonomiske historie.

Litt om personen Baltzer Grydeland

Baltzer Karlsen Grydeland (1875–1968) huskes som en stilfull, beskjedent opptredende og høyt respektert mann med sterke prinsipper og et varmt medmenneskelig sinnelag. Han var kjent for å tenke og tale vel om andre, og for å tjene sine medmennesker der han kunne, uten å trenge seg på. Med et åpent smil, vennlige ord og et glimt av humor, gjorde han inntrykk på dem han møtte, og han ble raskt en avholdt person i sitt lokalmiljø.

Grydeland var samvittighetsfull og arbeidsom, med strenge krav til seg selv når det gjaldt både kvalitet og livsførsel. Likevel var han ikke dømmende mot andre. Han hadde en klar moralsk kompass, men møtte omgivelsene med forståelse og respekt. Idealene hans kom til uttrykk både i privatlivet og gjennom hans mange yrkesroller, hvor han opparbeidet et rykte som en dyktig og pålitelig embedsmann og administrator.

Gjennom livet hadde han en dyp interesse for lokalsamfunnet, og han samlet omfattende kunnskap om Moss og Jeløy – både om mennesker, hendelser og byens utvikling gjennom tidene. Hans brede interessefelt og sterke tilknytning til byen gjorde ham til en naturlig samtalepartner for dem som ønsket innblikk i eldre tider.

Hans liv førte ham til mange forskjellige adresser i Moss og på Jeløya, noe som gjenspeiler både familielivets og arbeidets skiftende krav. Bostedene hans inkluderte blant annet Dronningens gate 1, Henrik Gerners gate 10, Vincents Buddes gate 5b, Helgerødjordet, Storgaten 12, Østre Kanalgate 4, Vogts gate 15, Braatenggaten 14, Kongens gate 29 og Øvregate 1. Hvert av disse stedene representerer ulike faser i et langt og aktivt liv.

Gjennom karrieren hadde Baltzer mange titler, inkludert kontorist, kontorfullmektig, kasserer, revisor og agent. Han var i en kort periode også fungerende administrerende direktør i Jeløy Sparebank, et tydelig bevis på den tilliten han nøt i bankvesenet.

Baltzer Grydeland levde et langt liv preget av arbeid, tro, tjeneste og engasjement. Han gikk bort den 19. februar 1968, 92 år gammel, og ble gravlagt på Jeløy kirkegård – et rolig hvilested for en mann som gjennom livet satte tydelige og varige spor etter seg i sitt lokalsamfunn.

Andre verv, stillinger og meritter

Ved siden av sin faste stilling som bankkasserer i Jeløy Sparebank, hadde Baltzer Grydeland et bredt engasjement i en rekke offentlige og frivillige verv, særlig innen revisorarbeid, kristelig foreningsliv og kommunale oppgaver. Hans pålitelighet og administrative evner gjorde ham til en ettertraktet og tillitsverdig støttespiller i mange sammenhenger.

Allerede i oktober 1917 startet han som forsikringsagent, et verv som krevde både nøyaktighet og forståelse for økonomisk trygghet i husholdningene. Året etter, i 1918, ble han oppnevnt som revisor for den kommunale handelen på Bellevue, i samarbeid med den daværende banksjefen Torger H. Nore.

I 1932 var Grydeland varamann i Moss Indremisjon, samtidig som han hadde rollen som revisor for Moss Kristelige Ungdomsforening. I dokumenter fra samme år omtales han med tittelen bankkasserer – en betegnelse som var blitt fast etablert rundt hans navn.

I 1933 fikk han det ansvarsfulle embetet som overformynder – en stilling som innebar tilsyn med verger og forvaltningen av midler til mindreårige og umyndiggjorte personer. Dette krevde høy grad av tillit og grundighet. Året etter, i 1934, ble han valgt til kasserer i Moss Menighetsråd, og han ble også revisor for det lokale museumslaget.

I tillegg hadde Grydeland en lang rekke revisoroppdrag for private og kommersielle aktører, blant annet for Scania Vabis på Kambo – en bil- og maskinfabrikk med betydning for distriktet – samt for Moss Aktiemøller A/S, som han hadde hatt tilknytning til siden sine unge dager.

Meritter og hedersbevisninger

Blant de mange initiativene Baltzer tok, står hans forslag om å hedre Vincents Budde – en viktig skikkelse i norsk militærhistorie og forsvar av Moss under Karl XIIs felttog – sentralt. Grydeland foreslo å sette opp en minneplate til Buddes ære på byens torg. Dette ble realisert i 1936, da minneplaten ble montert på den gamle bankbygningen ved torvet.

Baltzer var også en levende tidsvitne til store deler av norsk kirkehistorie. Han levde lenge nok til å ha opplevd embetsperiodene til hele sju ulike biskoper, noe som i seg selv vitner om hans lange liv og vedvarende tilknytning til kirke og samfunn.

En av de største æresbevisningene kom 10. mars 1948, da han ble innkalt til audiens hos Kongen i statsråd. Der ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje, en høy utmerkelse for særlig fortjenstfull samfunnsinnsats. Dette markerte en offisiell anerkjennelse av hans mangeårige innsats i offentlig og frivillig tjeneste.

Et annet uttrykk for hans historiske bevissthet og lokalkjærlighet var hans donasjon av en budstikke – en type postveske som i eldre tid ble brukt til å overbringe viktige meldinger. Budstikken som Grydeland donerte, stammer fra Hobøl og ble brukt langs Hobølelven. Han sørget også for at den siste beskjeden som hadde blitt sendt med denne, ble bevart, og bidro slik til å dokumentere en svunnen epoke i lokal samferdsel og kommunikasjon.

Gjennom sine mange verv, sitt samfunnsengasjement og sin historiske sans etterlot Baltzer Grydeland seg et varig inntrykk i Moss og omegn – ikke bare som embedsmann, men også som kultur- og tradisjonsbærer.

Kilder
Moss Avis
Moss Tilskuer
Moss Aftenblad
Folketellinger
Slektstrær

Ka-Fru-To er et navn som mange mossinger kjenner godt. Denne lille kiosken, som en gang lå strategisk plassert i Østre Kanalgate 1, ved utgangen til Smedgata og rett ved ferjekøen, var i mange år en viktig møteplass for både fastboende og reisende. Ka-Fru-To var mer enn bare en kiosk – den var et knutepunkt, et sted der folk kunne kjøpe seg en is på varme sommerdager, raske med seg en avis eller nyte en rykende fersk grillpølse før ferja gikk.

Starten på en epoke

Bak Ka-Fru-To sto ingeniør og politikonstabel Georg Brynildsen, som etter krigen valgte å skifte beite og satse på kiosknæringen. Sammen med Kjell Brynildsen åpnet han kiosken sommeren 1955, og plasseringen kunne knapt vært bedre. På denne tiden var ferjetrafikken mellom Moss og Horten en livsnerve som i dag. Men den gangen hadde folk og ferjer bedre tid og mange reisende benyttet anledningen til å handle i kiosken mens de ventet på ferja. Også lokalbefolkningen tok turen, enten for en rask handel eller for en pause fra hverdagens kjas og mas.

Det ryktes at en av de store attraksjonene var å hoppe fra Sjøbadet, svømme over kanalen, klatre opp på den andre siden og belønne seg selv med en iskald Diplom-IS fra Ka-Fru-To.

Hva står Ka-Fru-To for?

Opp gjennom årene har mange undret seg over hva Ka-Fru-To egentlig betyr. Noen har hevdet at det står for «Kanalen-Frukt-Tobakk,» noe som kunne vært et logisk valg med tanke på beliggenheten. Men i handelsregisteret var navnet offisielt oppført som «Kaffe-Frukt-Tobakk» – en mer beskrivende betegnelse på hva kiosken solgte i starten.

Menyen – mer enn bare is og tobakk

Ka-Fru-To var kjent for sitt gode utvalg av småretter og snacks. Noen av spesialitetene som fikk folk til å komme tilbake gang på gang var:

• Varmede peanøtter med skall – en sjeldenhet på den tiden og en sikker vinner blant smågodtelskere.
• Softis – ingenting slo en stor softis på en varm sommerdag ved kanalen.
• Grillpølser med varme brød – servert med ferdigblandet rå løk og ketchup-løkblanding, sannsynligvis fra Skovdahl.
• Aviser og ukeblader – for de som ville holde seg oppdatert mens de nøt en kopp kaffe.

Fra kiosk til bensinstasjon?

I 1960 ble det lagt store planer for å utvide Ka-Fru-To. Brynildsen ønsket å gjøre den om til en fullverdig bensinstasjon med serviceanlegg, under merket Caltex. Dette var samtidig som OK-stasjonen under kanalbrua fikk konsesjon i 1961. Dessverre møtte Brynildsen på hindringer – politiet ønsket å avvente og se hvordan trafikkbildet ville bli etter at Rådhusbrua sto ferdig.

Ettersom bensinstasjonsplanene ble satt på vent, vurderte han heller å bygge en større kiosk. Dette krevde imidlertid at Smedgata måtte stenges, noe som viste seg å være en komplisert prosess. Tegningene viste en sirkelformet kiosk – en løsning som dessverre aldri ble realisert.

Cascade – en ny satsning

Mens farens planer ble utsatt, åpnet Georg Brynildsen jr. i 1961 en ny kiosk i den nye bygningen hvor A. Riis hadde holdt til i mange år, nederst i Helgerødgata. Den nye kiosken fikk navnet Cascade og ble raskt populær. Flere butikker flyttet også inn i bygget, blant annet Kanalen Portefølje, A. Riis Eftf., Bjørn Kopperud, Fjelbos Blomster og frisøren Fru Dagmar Gjermundsen.  A/S Alpha fikk nye kontorer i andre etasje sammen med havnefogden, Norske og tannlege Per Christensen. Det er den samme bygningen vi finner der i dag.

Utvidelser og endringer

I 1963 skjedde det store endringer i området rundt Ka-Fru-To. Gassverket ble revet, Strandgata ble rettet ut, og Brynildsen fikk endelig midlertidig dispensasjon for tomta. Kiosken ble flyttet til fremsiden mot ferjekaia.  Kiosken fortsatte driften som før, og i mars 1989 gjennomgikk den en omfattende modernisering etter 25 års drift.

Den nye bygningen, som vi kjenner i dag, ble reist. Utvalget ble utvidet til også å omfatte gatekjøkkenmat og pizza, og det ble lagt varmekabler i parkeringsplassen samt bygget en rullestolrampe for bedre tilgjengelighet. I byggeperioden ble kiosken midlertidig drevet fra en brakke.

Familien Brynildsen trekker seg ut

Etter 36 års drift valgte familien Brynildsen i desember 1991 å trekke seg ut av kiosken og leie ut lokalene. Narvesen viste interesse for å ta over, men trakk seg senere. I 1992 ble kiosken leid ut til nye drivere, men på grunn av omfattende gravearbeider i Strandgata måtte de stenge, og gikk til slutt konkurs.

Pizzaeventyret begynner

1. februar 1993 ble Kanalen Pizza Ka-Fru-To etablert. Eierne hadde fra før Kanalen Pizza i Østre Kanalgate 1 og Tors Pizza & Hjemmebakeri på Sperrebotn. Dessverre gikk Kanalen Pizza Ka-Fru-To konkurs etter tre års drift i 1996, men daglig leder overtok og fortsatte driften under samme navn.

Mellom 1996 og 2006 fortsatte Kanalen Pizza Ka-Fru-To å være et populært spisested.

Store planer – og heldigvis noen som ikke ble realisert

I 2008 ble det fremsatt et forslag om å bygge et «fyrtårn» på tomta der Ka-Fru-To lå. Planen var en 60 meter høy rund miniskyskraper, men prosjektet møtte motstand og ble heldigvis aldri noe av.

Mellom 2006 og 2010 skiftet Ka-Fru-To igjen eiere, og navnet ble Bajazzo Ka-Fru-To. Dette markerte en ny epoke, men den historiske kiosken mistet etter hvert noe av sin opprinnelige identitet. Kiosk-virksomheten ble med årene avviklet og overtatt som kontorbygg. 

En del av Moss’ historie

For mange mossinger vil Ka-Fru-To alltid være et sted fylt med minner – enten det var å kjøpe en is etter et bad i kanalen, raske med seg en rykende fersk pølse på vei til ferja, eller bare stikke innom for å ta en prat. Kiosken var en institusjon i byen i mange tiår, og selv om den har endret seg mye opp gjennom årene, vil navnet Ka-Fru-To alltid være et kjent og kjært stykke lokalhistorie.

Kilder
Moss Avis
Moss Dagblad
Følgere på Facebook
Strandsitteren

Emil Andersen – en markant skikkelse i Moss’ politiske liv

Emil Andersen var en av Moss’ mest fremtredende politikere gjennom store deler av 1900-tallet. Han var en engasjert samfunnsbygger, en sterk forkjemper for arbeiderbevegelsen og en folkelig leder som satte sitt preg på både byens politiske landskap og dens innbyggere. Gjennom sin lange karriere var han ordfører i Moss og en sentral skikkelse i lokalpolitikken.

Tidlige år og politisk engasjement

Emil Andersen vokste opp i en tid med store politiske og sosiale omveltninger, og hans engasjement for arbeiderbevegelsen ble tidlig tydelig. Han startet sin politiske karriere som sekretær i Arbeidsløses forening, hvor han var en drivkraft i å organisere demonstrasjonstog og protestaksjoner for bedre vilkår for arbeidsfolk. Hans første politiske opptreden i Moss skjedde i forbindelse med en demonstrasjon til Thorneløkka, der han ledet toget med arbeiderne i spissen.

Han begynte sin formelle politiske karriere som ordfører i Jeløy kommune fra 1. januar 1935. Under andre verdenskrig ble Jeløy kommune innlemmet i Moss etter nazistenes oppløsning av Jeløy som egen kommune i 1943. Etter frigjøringen i 1945 ble han valgt til viseordfører i Moss, og i 1960 etterfulgte han Henry Jacobsen som byens ordfører.

Ordfører i Moss

Som ordfører var Andersen kjent for sin direkte og folkelige stil. Han kombinerte humor og alvor i sin politiske praksis, noe som gjorde ham både respektert og populær. Han ledet Moss gjennom en periode med stor vekst og utvikling, og han uttrykte ofte sin stolthet over hvordan byen hadde utviklet seg trygt og jevnt uten store tilbakeslag.

Andersen var opptatt av de sosiale utfordringene i samfunnet, spesielt de som rammet arbeidsfolk. Han mente at kommunen skulle være en garantist for velferd, men samtidig understreket han at samfunnet ikke var en abstrakt størrelse – det var summen av innsatsen til hver enkelt innbygger.

Han hadde også et pragmatisk syn på politikk og var ikke redd for å endre standpunkt når han mente det var nødvendig. For eksempel var Arbeiderpartiet i utgangspunktet skeptiske til 17. mai-feiringer, men i 1939 fikk han i oppdrag å holde tale for barnetoget. Uten manuskript improviserte han en tale som ble godt mottatt, noe som var typisk for hans stil som politiker.

EEC, industri og fremtidstanker

I løpet av sin tid som ordfører var Andersen vitne til store samfunnsendringer, blant annet diskusjonene rundt norsk medlemskap i EEC (forløperen til EU). Som pensjonist hadde han en pragmatisk holdning til saken, og han var spesielt opptatt av at pensjonister skulle ha gode kår.

Han reflekterte også over byens utvikling, spesielt når det gjaldt industriens plassering i Moss. Han mente at industrien tidligere hadde vokst frem naturlig, rundt etablerte bedrifter som Moss Glasværk, Mølla og Cellulosen, men han innrømmet at enkelte nyetableringer, som Steinulla, var uheldig plassert.

Personlighet og ettermæle

Emil Andersen var kjent for sin skarpe replikk og sitt vinnende vesen. Han brukte ofte humor for å løse spente situasjoner og mente at spøk var et viktig verktøy for å unngå konflikter. Han hadde en evne til å finne løsninger på utfordringer og var ikke redd for å utfordre etablerte sannheter.

Han etterlot seg et varig inntrykk på Moss og dens politiske liv. Han ble beskrevet som en mann som ikke styrte byen med en «mektig hånd», men som arbeidet med den og ledet den gjennom samarbeid. Hans ettermæle var preget av vennlighet, klokskap og en dyp kjærlighet til Moss og dens innbyggere.

Phillip Rønneberg oppsummerte Emil Andersens betydning for Moss med følgende ord:
«Minnet om Emil Andersen som ordfører bør bli den vennlige hånd som førte klubben, og den glede han hadde av å bære ordførerkjeden og av å være Mossing.»

Et nytt forsøk på rutetrafikk på Vansjø

Etter flere tiår uten organiserte båtturer på Vansjø, tok Per Austad i 1992 initiativ til et nytt eventyr på innsjøen. Med trebåten Vansjøturisten ville han gi både mossinger og tilreisende muligheten til å oppleve Vansjøs naturskjønnhet på nært hold. Etter modellen til tidligere turbåter som Gorm, tilbød Vansjøturisten faste rundreiser, spesialturer og charterturer for grupper. Dette ble raskt populært, og i løpet av de første årene økte både antall turer og interessen fra publikum. Båtene hadde base på Flua, Krapfoss.

Starten på eventyret

Fredag 30. juni 1992 la Vansjøturisten ut på sin første rundtur, med avgang fra Nesparken. Austad og hans støttespillere hadde jobbet i flere måneder for å forberede båten til drift, med hjelp fra båtbygger Svein Øra. Båten var en 22 fot stor trebåt, registrert for 12 passasjerer, og var godkjent av Sjøfartsverket etter strenge krav. Målet var å gi folk en trygg og hyggelig opplevelse på innsjøen. Bygget hos Skipsteam på gamle Fredrikstad Mek. Verksted.

Turene hadde tre ulike alternativer, alle med faste avganger fra Nesparken:

1. Korttur til Elverhøy – Båten gikk opp Mosseelva, gjennom Vrangen og videre til Elverhøy, hvor passasjerene kunne kjøpe forfriskninger i klubbhuset til Vansjø Båtforening. Deretter gikk turen ut i Vanemfjorden før kursen ble satt tilbake til Nesparken. Denne turen varte mellom 1,5 og 2 timer.
2. Mellomlang tur gjennom Vansjø – Denne gikk samme vei til Elverhøy, men deretter videre til Bjørnåsen og forbi det gamle steinbruddet. Deretter gjennom det kjente «Nåløyet» og via sørenden av Bjørnåsen og Ospemholen. Returen gikk via Nesensundet, Sildholmen og Arefjorden tilbake til Nesparken. Turen tok omtrent tre timer.
3. Langtur til handelsstedet Hovin – I tillegg til ruten til Elverhøy gikk denne turen videre til Storefjorden og Kjøkkenholmen. Underveis passerte båten flere holmer og sund, før den kom til Hovin, hvor passasjerene kunne gå i land for en kopp kaffe. Returen gikk over Osgrovfjorden til Nesparken. Denne turen varte mellom fem og seks timer.

En umiddelbar suksess

Allerede de første ukene viste det seg at Vansjøturisten fylte et behov. Mange av passasjerene hadde aldri tidligere opplevd Mosseelva eller Vansjø fra vannet, og responsen var overveldende positiv. Flere ønsket å ta turen igjen, og det ble vurdert å sette opp kveldsturer for å imøtekomme etterspørselen.

Turene ga også ny giv til næringslivet langs Vansjø. Blant annet fikk kaféen på Elverhøy en oppblomstring, og folk sa spøkefullt at duften av nystekte vafler kunne kjennes helt ned i Mosseelva.

Suksessen til Vansjøturisten førte til medieoppmerksomhet, og i 1994 fikk båtturene en egen reportasje på NRK. Dette bidro ytterligere til økt interesse, og Austad bestemte seg for å utvide virksomheten. På det meste hadde de passasjerer fra 30 nasjoner oppført i gjesteboka.

To båter og billettkontor i Nesparken

I 1995 ble tilbudet utvidet med en båt til, og Vansjøturisten I fikk følge av Vansjøturisten II. Begge båtene var 22 fot lange og hadde plass til 12 passasjerer. Med to båter kunne Austad øke kapasiteten og tilby enda flere turer daglig. Det ble også opprettet et billettkontor ved brygga i Nesparken, drevet av folk fra turistkontoret.

Ruteopplegget ble justert for å gjøre det mer forutsigbart. Nå ble det kjørt fire daglige turer til Elverhøy, to turer rundt Tømmerøya, samt charterturer for grupper. Den tidligere langruten til Råde ble erstattet med en rundtur i Storefjorden, men denne ble kun kjørt på bestilling.

Prisene økte noe, men var fortsatt rimelige:

• Tur til Elverhøy: 45 kr for barn, 70 kr for voksne.
• Rundtur rundt Tømmerøya: 70 kr for barn, 110 kr for voksne.
• Storefjorden rundt: 120 kr for barn, 180 kr for voksne. Pensjonister fikk honnørrabatt.

For å håndtere økningen i trafikk, ansatte Austad fire nye båtførere med bakgrunn fra handelsflåten. De nye førerne var alle lokalfolk med god kjennskap til Vansjø.
Navn som Frank Arne Jensen, Håkon Horntvedt, Lasse Dahl, Carsten og Knut var førere.

Motgang og nedgang

Selv om interessen for båtturene var stor, ble driften utfordret av økonomiske forhold. I 1996 oppsto det en kontrovers da det kom frem at ansatte ble lønnet via KAJA-prosjektet, et kommunalt arbeidsmarkedstiltak. Dette førte til en heftig debatt i byens aviser om hvorvidt midlene skulle fortsette å gå til Vansjøturisten. Etter mye diskusjon endte det med at støtten ble avslått, og de daglige ruteturene måtte legges ned.

I 1997 ble det forsøkt å drive videre med charterturer og bestilte oppdrag. Dette fungerte greit i første halvdel av sommeren, men etterspørselen flatet ut utover sesongen. De påfølgende årene ble Vansjøturisten kun brukt sporadisk til spesialoppdrag, og i 1999 var eventyret definitivt over.

Slutten for Vansjøbåtene

Da Vansjøturisten ble tatt ut av drift, var det siste kapittel i en lang historie med organiserte båtturer på Vansjø. Fra dampbåten Vansjø på 1800-tallet, via Trafik, Ellen og Gorm, hadde båtene i over hundre år vært en del av friluftslivet i Mosseregionen. Men med Vansjøturisten var det slutt. Uten en økonomisk bærekraftig modell var det ingen som lenger kunne tilby organiserte turer på innsjøen.

Hva skjedde med Vansjøturisten?

Rundt 2002 ble båten kjøpt opp av gjenbrukshandleren Gisle Larsen. Planen var å bygge den om til en flytende hytte med navnet Vansjø. I 2003 hadde båten sin siste reise, men hva som skjedde videre er ukjent.

De siste 25 årene har det innimellom vært blaff av interesserte som har ønsker å opprette lignende rutebåter i Vansjø, men har gjerne strandet med det. Ved interessen.  Kanskje vil en ny ildsjel en dag forsøke å ta opp tradisjonen igjen – men enn så lenge lever båtturene på Vansjø videre i minnene til de som en gang satt på dekket og lyttet til bølgeskvulpet mens landskapet gled forbi.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Da Kåre Stanger satte i gang med båtturer på Vansjø i 1948, markerte det begynnelsen på en ny æra for innsjøens båtliv. Med motorbåten Gorm kunne både fastboende og tilreisende oppleve Østfolds største innsjø på en komfortabel og naturskjønn måte. Gjennom 18 år fraktet Gorm tusenvis av passasjerer rundt i Vansjø, og ble en viktig del av Moss’ friluftsliv i etterkrigstiden.

Men Gorm var ingen ordinær båt. Den hadde en dramatisk fortid. Opprinnelig bygget i Berlin før andre verdenskrig, ble den brukt av en tysk offiser under okkupasjonen. Da krigen nærmet seg slutten, valgte offiseren å senke båten, sannsynligvis for å hindre at den falt i hendene på de allierte. Etter frigjøringen ble båten hevet og overtatt av Direktoratet for fiendegods, før Kåre Stanger fikk høre om den og kjøpte den. Han satte den i stand og gjorde den til en av de mest populære turbåtene på Vansjø.

En båt for opplevelser og folkeliv

Gorm var en slettbygd cruiser med plass til 21 passasjerer foruten mannskap. Den var utstyrt med en liten kabin hvor det ble solgt forfriskninger underveis, og med en toppfart på 8 knop kunne den manøvrere i de fleste deler av Vansjø. Den gikk særlig i rute rundt Dillingøya, men var også en favoritt for utflukter til steder som Elverhøy, Store Kværnøya og Årvoldtangen.

Hver søndag gikk Gorm faste turer rundt Vansjø, mens den på hverdager ofte ble brukt til kortere ruter. I tillegg kunne den leies av sluttede selskaper, og den ble hyppig benyttet av foreninger, skoleklasser og firmaer som ønsket en hyggelig båttur.

Kåre Stanger, som eide og førte båten, var mer enn bare en kaptein – han var en historieforteller, en kunnskapsrik naturvenn og en levende guide til Vansjøs rike dyreliv og historie. Han var kjent for å dele sin enorme lokalkunnskap under turene, og ble etter hvert omtalt som «Vansjøkongen». I tillegg til å drive Gorm, drev han også kafé på Krapfoss, og bukta utenfor hjemmet hans ble på folkemunne kalt «Stangerbukta». I tillegg var Kåre Stanger en dyktig bokser, maler og fotograf. 

Minnene fra barndommens utflukter

For mange mosseborgere var Gorm en del av barndommens minner. Spesielt søndagsskolebarna i Moss Pinsemenighet husker godt de store turene med Gorm. I 1950 kostet det 50 øre for barna å være med, mens voksne betalte 2 kroner tur-retur. Barna fikk utdelt gratis melk, mens kaffe, mineralvann og iskrem kunne kjøpes om bord. For mange var dette en av årets store hendelser, hvor de pakket med seg niste, pledd og badetøy og satte kurs mot Elverhøy eller andre idylliske steder i Vansjø.

Også på private turer var Gorm en favoritt. Karin fortalte hvordan hun som barn dro med båten til Elverhøy, mens Rune husket en klassetur til Store Kværnøya.

Et dramatisk møte med fiskeørnen

En spesiell hendelse fant sted 19. august 1966, da passasjerene om bord på Gorm fikk se en fiskeørn slå ned like foran båten og fange en fisk. Dette var en opplevelse som gjorde inntrykk på mange, og viste hvordan turene med Gorm også var en mulighet til å oppleve Vansjøs dyreliv på nært hold.

Slutten for Gorm

Til tross for mange suksessrike år, begynte vedlikeholdet av båten å bli en stadig større utfordring. Sommeren 1961 var turiststrømmen lavere enn vanlig, og Stanger vurderte å gi seg. Men interessen tok seg opp igjen, og han fortsatte noen år til. Likevel var det klart at båten begynte å bære preg av tidens tann. De strenge kravene fra Veritas gjorde det stadig dyrere å holde Gorm i drift, og i 1967 valgte Kåre Stanger å selge båten til en ung mann i Våler. Gorm gikk dermed fra å være en folkekjær turbåt til å bli en privatbåt, og med det var en epoke over.

Mange mossinger følte et visst vemod da nyheten kom. Gorm hadde i nesten to tiår vært den mest tilgjengelige måten å oppleve Vansjø på for dem som ikke hadde egen båt. Nå var det ikke lenger mulig for foreninger og firmaer å arrangere hyggeturer på innsjøen, og en viktig del av friluftslivet i Moss forsvant med Gorm.

Hvor Gorm til slutt havnet, er uklart. Kabinen ble visstnok solgt separat og kanskje brukt som campingvogn. Men for de som en gang satt om bord og lyttet til Stangers historier mens Gorm gled sakte over speilblankt vann, vil båten alltid være en del av barndommens og ungdommens beste minner.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Motorbåten Ellen (1919–1922):
Den siste faste båtruten mellom Krapfoss og Roos

Selv om rutetrafikken på Vansjø hadde gått gjennom flere utfordringer med tidligere båter, ble ikke tanken på en fast rute oppgitt. Rundt 1919 ble motorbåten Ellen satt i drift, og den skulle vise seg å bli den siste båten som gikk i regulær rutetrafikk mellom Krapfoss og Roos. Eier og drivkraft bak satsningen var Ludvig Krogsvold, en kjent skikkelse i mosseområdet.

I tillegg til den opprinnelige Ellen ble det etter hvert investert i to båter til, kjent som Store Ellen og Lille Ellen. Store Ellen ble hovedsakelig brukt i skytteltrafikk på Vansjø, men var ikke nødvendigvis den mest komfortable båten å reise med – den ristet forferdelig, ifølge samtidige beskrivelser.

Rutetrafikken – en krevende virksomhet

Båtene i Ellen-serien fulgte et mønster hvor de reiste opp til Roos på ettermiddagen og vendte tilbake til Moss om morgenen. Selv om det var et nytt forsøk på å opprettholde en fast båtrute, var ikke etterspørselen stor nok til å gjøre det til en økonomisk suksess. Etter hvert ble driften mindre lønnsom, og det ble klart at også Ellen slet med å opprettholde passasjertallene som var nødvendige for å holde trafikken i gang.

På tross av dette ble båtene likevel brukt til mer enn bare rutetrafikk. De kunne leies ut til sluttede selskaper og foreninger, og tok også imot oppdrag for transport og slepning. Annonser i avisene viser at Ellen gikk spesialruter til Elverhøy, særlig i pinsehelgen, noe som tyder på at den ble benyttet både som rutebåt og til utflukter.

Søndagsskoleutflukter med Ellen

Noe mange eldre mosseborgere husker, er søndagsskoleutfluktene med Ellen. På begynnelsen av 1920-tallet var Logen et kjent samlingssted for søndagsskolebarna i Moss, og i 1920 var det et gjennomsnittlig fremmøte på hele 300 barn. Disse barna fikk oppleve noe helt spesielt når de om sommeren ble tatt med på båttur i Vansjø. To store lørjer, fulle av forventningsfulle barn, ble trukket etter Ellen på vei mot Varnemdalen, Noresletta og Årvoldtangen.

Dette var minnerike opplevelser, og selv 60–70 år senere var det mosseborgere som husket disse turene med glede. Båtene ble fylt til randen av barn, og stemningen var trolig både livlig og kaotisk. For mange var dette den store begivenheten i søndagsskoleåret, en sjelden anledning til å reise på tur med båt og oppleve naturskjønne omgivelser i Vansjø.

Den siste fase – 1922 og avviklingen

Til tross for forsøkene på å holde ruten gående, ble Ellen etter hvert den siste båten i regulær rutetrafikk mellom Krapfoss og Roos. Rundt 1922 ble driften avviklet, og båttrafikken i Vansjø ble aldri gjenopptatt i fast rute.

Avisnotiser fra 1922 viser at båten fortsatt ble brukt til pinseturer til Elverhøy, men utover dette er det lite informasjon om Ellen etter denne perioden. Den siste annonserte ruten i Moss Socialdemokrat nevnte at båten fortsatt gikk til Elverhøy hver lørdag og søndag, men dette var sannsynligvis en av de siste organisert turene båten gjorde før den ble tatt ut av drift.

En epoke avsluttes

Med Ellen endte en tidsepoke hvor båter var en nødvendig del av transporten på Vansjø. Fra 1800-tallet og frem til begynnelsen av 1920-tallet hadde flere båter trafikkert innsjøen, og selv om det aldri var store kommersielle suksesser, hadde disse fartøyene spilt en viktig rolle for lokalbefolkningen.

Overgangen til nye transportmidler, som bedre veier og økende bruk av biler, gjorde at båttrafikken gradvis mistet sin betydning.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten