
Frimurererlosjen
Frimureriet i Norge har eksistert i flere hundre år og har vært til stede i de fleste større byene, inkludert Moss. Frimurerlosjene har vært kjent for sitt sterke fellesskap, faste ritualer og et verdigrunnlag bygget på etikk og nestekjærlighet. En viktig del av virksomheten deres har vært filantropi – altså å hjelpe mennesker i samfunnet som har hatt behov for støtte.
I en tid da det offentlige barnevernet i Norge enten var svakt eller ikke eksisterte, tok frimurerlosjene et sosialt ansvar. De opprettet blant annet legater, støttet sykehus, bygget eldrehjem og barnehjem. Spesielt hadde de et sterkt engasjement for barn som manglet foreldre eller levde under vanskelige forhold.
Frimurerlosjen et viktig initiativ ved å etablere et barnehjem på Jeløya. Dette skjedde i samarbeid med den sentrale ledelsen i frimurerordenen. Valget av Jeløya som sted var ikke tilfeldig. Øya lå rolig og skjermet fra byens støy, men samtidig nært nok til sentrum til å gi barna tilgang på skole, helsetjenester og kontakt med nærmiljøet. Barnehjemmet ble dermed et konkret uttrykk for losjens ønske om å gjøre en forskjell for utsatte barn.
Barnehjemsmodell

Frimurerlosjens barnehjem på Jeløya ble utviklet etter inspirasjon fra en svensk modell kalt «barnhuset». Det var Sangforeningen – en av frimurerens avdelinger i hovedstaden – som under et opphold i Stockholm ble kjent med dette konseptet. Barnehjemmet der var drevet av svenske frimurere, og foreningen ønsket å overføre den samme modellen til Norge.
Planen var å etablere et hjem for inntil 20 barn fra hele landet, både gutter og jenter, i alderen 6 til 12 år. Felles for barna var at de manglet forsørgere og hadde behov for trygghet og stabilitet. Barna skulle bo på hjemmet frem til de ble konfirmert, eller litt lenger – til de kunne gå ut i arbeid.
Formålet var å gi barna et kristent hjem der de fikk både oppdragelse, skolegang og praktiske ferdigheter. Barnehjemmet skulle ikke være en institusjon i tradisjonell forstand, men et hjem der det familiære preget var viktig. Hjemmet skulle ha to separate avdelinger: én for gutter og én for jenter. Hver avdeling skulle ledes av en «husfar» og en «husmor». Husfaren skulle også ha ansvar for undervisningen og det praktiske arbeidet på stedet.
Det var visse begrensninger for hvem som kunne tas inn: kun barn som var friske og uten store funksjonsnedsettelser eller behov for omfattende pleie. Målet var å skape et miljø der barna kunne vokse opp i trygge, stabile omgivelser og bli godt rustet for voksenlivet.
Økonomiske midler

Innsamlingen til frimurernes barnehjem i Norge startet allerede i 1889. Initiativet kom fra frimurernes sangforening i hovedstaden, som var tilknyttet Den Norske Store Landsloge. For å organisere arbeidet bedre ble det opprettet en egen forening med navnet «Foreningen til opprettelse av et barnehjem».
Denne foreningen fikk ansvaret for å samle inn de nødvendige midlene for å realisere planene. Innsamlingen ble drevet målrettet over flere år, og engasjerte mange i frimurerkretser og deres nettverk. Den 14. september 1896 kunne foreningen vise til et betydelig resultat: totalt var det samlet inn 230 000 kroner – en stor sum på den tiden, som viste både bredden i støtten og alvorligheten i engasjementet. Dette la grunnlaget for den videre utviklingen av barnehjemmet.
Passende beliggenhet
Etter at midlene til barnehjemmet var sikret, startet arbeidet med å finne en passende eiendom. Det var frimurerbror Axel Smidt som til slutt fant det stedet som oppfylte alle krav: gården Orkerød på Jeløya i Moss.
På slutten av 1800-tallet lå Orkerød relativt isolert, omgitt av natur og nær sjøen, men samtidig i kort avstand til Moss sentrum. Dette gjorde stedet ideelt – både skjermet og tilgjengelig. Gården ble beskrevet som et «passelig stort Gaards- og Havebrug», altså en eiendom med både jordbruk og hagebruk, som kunne gi barna nyttig og sunn sysselsetting – både fysisk og mentalt.
For å vurdere stedet nøye dro 40 frimurere med følge på befaring til Orkerød. Besøket inkluderte både lunsj og middag i det omkringliggende parkanlegget. Inntrykket var entydig positivt, og det var liten tvil: Orkerød ble enstemmig godkjent som stedet for det nye barnehjemmet.

Orkerød
I august 1896 kjøpte Frimurernes Sangforening gården Orkerød på Jeløya av familien Gerner for 75 000 kroner. Gården hadde vært i familiens eie i fem generasjoner, med unntak av en kort periode der den var eid av Bassøe, før den igjen kom tilbake til Gerner-slekten. På kjøpstidspunktet hadde eiendommen stått tom noen år.
Den eldste hovedbygningen på gården skal ha blitt ombygd av Johan Fredrik Gerner den eldre, men det eksisterende bildegrunnlaget tyder på at bygningen kan ha hatt en annen utforming. Det er mulig at han bygde den første lystgården, og at hovedhuset senere ble sterkt renovert eller delvis revet og bygget om/bygget på av frimurerne da de overtok. I tillegg til omfattende oppussing av hovedhuset ble det oppført flere nye bygninger, og hele området fikk et løft. Parken rundt ble oppgradert, og det er grunn til å tro at vannfontenen, som senere ble en del av helheten, stammer fra Gerner-perioden.
Etter oppussingen fremsto hovedbygningen som romslig og moderne etter datidens standard. I første etasje lå det et stort kjøkken med tilhørende rom, en forsamlingssal for gudstjenester, mindre oppholdsrom, samt et kontor og bibliotek knyttet til direktørens arbeid. I tillegg fantes det to store soverom, en felles spisestue og en lekestue for ett av kjønnene.
Andre etasje rommet direktørens leilighet, to soverom, en lekestue for det andre kjønn, samt bad og boliger for tjenestefolk. En veranda strakte seg langs sørveggen i begge etasjer. De første årene var det den tidligere sogneprest Schmith og hans kone som ledet barnehjemmet, og de bodde selv i annen etasje.
I østfløyen var det en tredje etasje, som inneholdt en stor forsamlingssal med balkong og gjesterom. Interiøret var gjennomført i eik, og huset var malt i flødefarge med grønne lister, noe som skapte et lunt og innbydende inntrykk. Totalt hadde hovedbygningen 18 rom i tillegg til tjenesteboliger og bad.
På baksiden lå en egen forvalterbolig i to etasjer, mens det på østsiden var en stor låve med plass til 5 hester, 22 kyr og hele 25 kjerrer.

Branntaksten fra 1898 satte verdien til 108 200 kroner. Kostnadene for selve oppussingen beløp seg til 110 000 kroner – et tydelig tegn på at det ikke ble spart på noe i etableringen av barnehjemmet.
Driften av barnehjemmet krevde store midler. Den årlige driftskapitalen var beregnet til 130 000 kroner, og institusjonen var dermed avhengig av jevnlige innsamlinger og økonomisk støtte for å kunne opprettholdes.

Gårdsdriften ble ledet av forvalter H. Ramberg, som allerede hadde hatt ansvar for Orkerød i mange år. Barna ved barnehjemmet deltok i det praktiske arbeidet, som også ble integrert i undervisningen. Landbruk og hagebruk fungerte dermed både som opplæring og som inntektskilder. Rosesalget var kjent i lokalmiljøet, og annonser dukket ofte opp i avisen når blomstene sto i full prakt.

En stor parsell foran hovedbygningen var lagt ut som frukthage, der mange unge trær allerede var plantet i deler av parkanlegget. Totalt skal det ha vært rundt 1000 frukttrær på eiendommen. Gården omfattet omtrent 480 mål dyrket mark og 650 mål skog, hvor mye av området var utformet som park. Trærne i parken ble allerede i 1896 beskrevet som gamle, og at mange av dem fortsatt står der i dag.

Orkerøds beliggenhet ga barnehjemmet en sjelden kombinasjon av ro og tilgjengelighet. Utsikten var imponerende – med utsyn over Mossesundet, Værla, Melløs og Kallum, og videre ut Oslofjorden. Området tilbød både skog, natur, høydedrag og strender, alt innen kort rekkevidde. Barna fikk dermed både fysisk utfoldelse og arbeidsoppgaver i trygge og stimulerende omgivelser – fjernt fra byens støy, men nært nok til at hverdagen kunne fungere praktisk.

Innvielsen av barnehjemmet
Barnehjemmet på Orkerød åpnet for ordinær drift allerede i august 1897, selv om den offisielle innvielsen med kongelig deltakelse fant sted året etter. Den første «barnehjemsfamilien» besto av 20 barn – ti gutter og ti jenter – som flyttet inn sammen med hjemmets direktør og hans kone, som fungerte som henholdsvis husfar og husmor.

Etter hvert som det kom inn flere midler, ble det opprettet flere slike enheter etter samme modell, ofte omtalt som «familier». Hver av disse fikk sitt eget hus og egne pleieforeldre.
Barnehjemmet fulgte den engelske «kolonisystemet»-modellen, som gikk ut på at hvert kull på 20 barn skulle bo i sitt eget hus under ledelse av et voksenpar som fungerte som foreldreskikkelser. Disse husene var igjen underlagt direktøren og hans ektefelle, som bodde i en felles hovedbygning og fungerte som en form for «besteforeldre».
Med tiden ble hovedbygningen brukt fast til undervisning, praktisk arbeid og administrasjon, mens barna bodde i mindre hus spredt utover eiendommen. Den gamle herskapsstallen ble også ombygd til et mindre hjem for barn, og det ble planlagt ytterligere utbygging i takt med økonomiske muligheter. Dette førte til at barnehjemmet til slutt kunne ta imot opp mot 40 barn.
Modellen som ble brukt på Orkerød var tidlig ute med å fokusere på små, stabile enheter og et familielignende miljø, fremfor store, institusjonspregete løsninger. Dette var i tråd med tidens pedagogiske idealer og ga barna mer oversiktlige og trygge rammer i hverdagen.

Kongen kommer
Den offisielle innvielsen av barnehjemmet på Orkerød fant sted torsdag 4. august, og markerte et høydepunkt i en festpreget uke i Moss, som også hadde rommet en stor regatta denne måneden. Selve barnehjemmet var pyntet med kranser og norske flagg, og det var lagt opp til en høytidelig og storslått markering.
Om lag 150 gjester var invitert til innvielsen, blant dem en rekke prominente personer fra både hovedstaden og det lokale miljøet i Moss. Blant de fremmøtte var biskopen i stiftet, amtmannen, ordføreren i Kristiania, representanter fra Moss kommune og flere sentrale personer i frimurerordenen. Det var også flere kvinner til stede, noe som var uvanlig ved slike anledninger på den tiden.

Før seremonien ble det servert frokost i det såkalte «keiserteltet», et stort festtelt reist i anledning innvielsen.
Klokken ett ankom Kong Oscar II med sitt følge. Som konge var han også protektor for frimurerordenen i Sverige og Norge – en symbolsk beskytter og overhode for ordenen. Ved ankomsten ble han ønsket velkommen med kongesangen og en flagghilsen fra barna ved barnehjemmet.

Seremonien startet med at Frimurernes Sangforening fremførte første vers av salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Deretter holdt hovpredikant Christian Hall en bønnepreken, hvor han trakk frem Jesu forhold til barna og ba om at barnehjemmet måtte bli et slags «Kapernaum» – et sted hvor Kristus hører hjemme.

Selve innvielsen ble foretatt av kongen. I sin tale understreket han frimurerordenens lange historie og det hemmelighold som preger organisasjonen. Han viste til at dette kan føre til misforståelser, men at veien til forståelse og respekt ligger i handling: «Av frukten kjenner man treet». Kongen fremhevet at ekte barmhjertighet vises ved å støtte barn og kommende generasjoner, og at etableringen av barnehjemmet på Orkerød var en slik barmhjertighetshandling.

Kammerherre Mohr – Overingeniør Engh – Dr. Conradi – Byråsjef Schiødt – Overrettsassessor Schwabe‑Hansen – Grosserer Hensen – Advokat C. M. Hansen – Kommandørkaptein Salvesen – Hans Majestet kongen – Stiftsprovst Hall – Direktør Hall – Grosserer Semb
Kongen avsluttet sin tale med å sitere Jesu ord: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke; for himmelen hører slike til.» Han ba ordenens prelat om å be om Guds velsignelse over huset, og understreket at æren for dette arbeidet tilkom Gud.
Etter talen ble en sang, skrevet av barnehjemmets direktør, fremført for de fremmøtte. Deretter fikk kongen en omvisning i bygningene og på eiendommen.
Arrangementet var over rundt klokken fire om ettermiddagen. Været var strålende – ifølge en avis fra hovedstaden et «ekte Bernadotte-vær». Dagen ble avsluttet med middag for kongen og utvalgte gjester på Refsnes Gods.

samt overhofjægermästare Victor Ankarcrona.
Kongen deltok i den store Regattaen i Moss på kvelden.
Justus

I 1902 ble det reist en ny bygning på Orkerød barnehjem. Bygningen ble oppført i to etasjer etter tegninger av arkitekt Einar Smith, med murarbeid utført av murer Klerzig. Bygningen ble reist etter kolonisystemet – kalt kolonibygningen – ble formelt overlevert til barnehjemmets tilsynsråd under en høytidelig seremoni. Byggekomiteens formann, grosserer Thune-Larsen senior, overleverte bygget, og byråsjef Fr. Schiøtt, formann i tilsynsrådet, tok imot det.
Bygget ble finansiert av konsul Justus Hansen og hans kone, og fikk navnet «Justus Hansen og Hustrus Minde». Huset sto ferdig og ble tatt i bruk 1. september 1902. Den fikk plass til 24 gutter og ble raskt tatt i bruk.
Med dette utvidet barnehjemmet kapasiteten sin, og fra 1906 kunne det totalt ta imot 40 barn. De fulgte dermed planen om å bygge flere tilsvarende hus etter hvert som økonomien tillot det, slik at den opprinnelige hovedbygningen kunne fristilles til bruk som administrasjons- og skolebygg. De neste tiårene ble bygningen overtatt som bolig for pikene ved barnehjemmet.

Og i 1936 ble det klart at det gamle guttehuset – «Justus Hansen og Hustrus Minde» – ikke lenger var egnet som bolig for piker. Med økonomisk støtte på 100 000 kroner fra dr. Conrad Hemsens gave, ble det reist et nytt, moderne pikehjem på Orkerød.

Det nye huset hadde plass til 24 piker og inneholdt i tillegg kontor, bibliotek, lesesal, egen gymsal for pikene, og rom for funksjonærer, syke og gjester. Arkitekt var Hj. S. Blakstad , Oslo og byggherre var Hjalmar Fr. Andersen, Moss. Bygget sto ferdig i mars 1937, ble tatt i bruk til påske og ble offisielt innviet 30. mai samme år.
Brannen på Orkerød – et herresete i flammer

Søndag 1. februar 1920 klokken 16.30 ble Frimurernes barnehjem på Orkerød rammet av en katastrofe. I løpet av få timer var hele hovedbygningen – det 200 år gamle herresetet – redusert til ruiner og aske. Brannen startet i tredje etasje, trolig forårsaket av en elektrisk kortslutning.
Flammene spredte seg med voldsom kraft, og snart sto hele bygningen i brann.
Det var over 30 mennesker i huset da flammene tok tak. Blant dem var 22 gutter i alderen 6 til 16 år. En etter en måtte de evakueres ut i vinterkulden. Heldigvis kom ingen mennesker fysisk til skade, men tapene var store – materielt og følelsesmessig.
Vitner beskrev et skue som satte seg i minnet: et mektig flammehav, bygningen omringet av glødende varme fra alle kanter. Folk strømmet til fra hele Moss – en hel by som samlet seg for å se sitt barnehjem stå i brann. Alle tilgjengelige slokkemidler ble tatt i bruk. Det fantes brannslanger og apparater på stedet, og byens brannvesen rykket ut med bil. Men ingenting kunne stanse ilden. Den hadde altfor godt tak.
Noe ble likevel reddet. Arkiver, penger og bilder fra den kongelige innvielsen i 1898 ble brakt i sikkerhet. Men møbler, klær, skoleutstyr og alt av inventar gikk tapt i flammene. Bare direktøren hadde innboforsikring.
Barna som bodde i huset fikk raskt hjelp. Frimurerbrødre i Moss åpnet hjemmene sine og skaffet både klær og midlertidig husrom. Tross tragedien klarte man å holde hjulene i gang. Både driften og skoleundervisningen kunne fortsette uten avbrudd.

Kort tid etter ble det nedsatt en byggekomité, men gjenreisningen tok tid. Først seks år senere – den 15. juni 1926 – sto en ny bygning ferdig. Det nye huset målte 310 kvadratmeter og ble reist av byggmester Hjalmar Fr. Andersen fra Moss. Med dette fikk barnehjemmet igjen et fast samlingspunkt – et nytt midtpunkt for virksomheten etter en av de mest dramatiske hendelsene i stedets historie.

Barna på Orkerød barnehjem
Barnehjemmet på Orkerød tok imot barn fra hele landet – helt fra Nord-Norge til Sørlandet og områdene rundt Oslofjorden. Det kom både enkeltbarn og søskenflokker, og institusjonen hadde som mål å gi barna et trygt og stabilt oppvekstmiljø i en tid der mange manglet forsørgere eller levde under vanskelige forhold.
Den første eleven ble registrert som søker og tatt inn 16. august 1897. Han ble boende ved barnehjemmet til 1904. Barnehjemmets siste registrerte søker var nummer 394, og ble notert 3. mai 1940 – like før Norge ble trukket inn i andre verdenskrig.
I løpet av denne perioden ble totalt 307 barn tatt inn ved Orkerød barnehjem. Av disse var 189 gutter og 118 jenter. Dette viser at barnehjemmet hadde stor betydning over mange tiår og fungerte som en viktig institusjon for barn som trengte omsorg, struktur og muligheter i livet.

Hverdagen på et barnehjem
Barnehjemmet på Orkerød hadde som mål å gi foreldreløse eller forsømte barn et trygt og strukturert oppvekstmiljø– alt satt inn i en ramme av kristen oppdragelse og sosialt ansvar.
Hverdagen besto av:
- Fast måltidsrytme og personlig stell
- Skolegang, primært i nærliggende kommunale skoler
- Arbeidsoppgaver og plikter tilpasset barnas alder og evner
- Kristen oppdragelse, med vekt på verdier og fellesskap fremfor dogmer
- Fritidsaktiviteter, turer i nærområdet og sosialt samvær
Orkerød barnehjem hadde sin egen skolevirksomhet i mange år, særlig i de tidlige tiårene. Barna fikk grunnskoleundervisning tilsvarende de tre første klassene i folkeskolen, og videre undervisning i middelskolen. Til sammen ble det undervist i hele 14 fag, inkludert tradisjonelle skolefag, håndarbeid, gymnastikk og sang. Det ble også gitt en viss grad av yrkesopplæring, særlig med tanke på praktiske ferdigheter knyttet til jordbruk, hagebruk og husarbeid.
Barna fikk i tillegg konfirmasjonsundervisning som en del av opplegget, og mange ble konfirmert mens de bodde ved barnehjemmet. Dette var en viktig milepæl i barnas utvikling og integrert i både skole- og trosopplæringen.
Fra 1936 ble den ordinære undervisningen flyttet til Jeløy skole, noe som var et tegn på økt integrering med det offentlige skolesystemet. Men under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940, ble Jeløy skole rekvirert av tyskerne. Som følge av dette måtte all undervisning flyttes tilbake til barnehjemmets lokaler sammen med Jeløya skoles elever. Barnehjemmet tilpasset seg situasjonen og opprettholdt skolegangen så langt det lot seg gjøre under krigen.
Det ble ført nøye dagbok over den daglige driften, ofte med detaljerte beskrivelser av små og store hendelser. Eksempler kan være: «Richard slo Ivar, han blødde neseblod» og «Lise oppførte seg dårlig ved middagsbordet». Disse loggene gir i dag et unikt innblikk i både hverdagsliv og tilsynspraksis.

Orkerød lå i vakre omgivelser på Jeløya – omgitt av skog, åkrer og sjø. Dette ga både barn og ansatte frisk luft og god plass til lek og fysisk aktivitet. Om sommeren kunne barna bade, gå på tur, plukke bær og leke utendørs. Mange tidligere beboere har i ettertid beskrevet oppveksten som streng, men trygg. Flere har fremhevet det gode fellesskapet og voksenpersoner som viste ekte omtanke.
Barnehjemmet hadde også en kjøkkenhage og smådyrhold. Barna deltok i arbeidet, noe som var en del av en pedagogisk modell der ansvar, arbeidsglede og struktur ble sett på som viktige verdier. Dette ble alltid kombinert med omsorg og støtte fra de voksne.

Selv ord et var lange dager var det alltid rom for fritid. Da gikk det for det mest i ballspill hvor både gutter og jenter deltok. På vinteren sto de på skøyter på Bangtjernet og ski i området. De hadde tross alt byens største hage å boltre seg i.
Badeulykke ved Ramberg
Barna ble ofte tatt med til stranden, både for lek og helvask. Et av de faste stedene var stranden ved Ramberg – trolig den lille viken ved Rambergnebba. Der inntraff også en alvorlig ulykke:
Mandag ettermiddag, ved femtiden, var direktør Schmidt ute og badet med guttene. En stokk fra badehuset falt over foten hans og førte til et alvorlig ankelbrudd, hvor beinet stakk ut. Direktøren ble straks kjørt hjem og midlertidig bandasjert, ifølge avisen Moss Tilskuer.
Hendelsen viser at selv en tilsynelatende trygg hverdag kunne romme dramatiske episoder – men også hvordan fellesskapet og beredskapen fungerte når uhell skjedde.
Nye eiere og videre utvikling av Orkerød
Under den tyske okkupasjonen av Norge (1940–1945) ble driften av Orkerød barnehjem overtatt av personer med tilknytning til Nasjonal Samling (NS). Flere av de opprinnelige ansatte ble sagt opp, og det ble bestemt at kun barn fra NS-vennlige familier skulle få plass ved barnehjemmet. Dette innebar en markant politisering av institusjonen i okkupasjonstiden.
Etter krigen endret både samfunnet og synet på barnevernsarbeid seg. Det ble et tydelig politisk og faglig ønske om at slike institusjoner ikke lenger skulle drives privat, men overtas av det offentlige. Samtidig hadde frimurerlosjen, som hadde drevet barnehjemmet i mange tiår, fått sin økonomi svekket. Under krigen hadde tyske myndigheter beslaglagt store deler av losjens formue, og det ble derfor besluttet å legge ned frimureravdelingen i Moss og satse mer på lokale, mindre prosjekter.
Fra 1. juli 1946 inngikk Oslo kommune en leieavtale om drift av barnehjemmet på Orkerød. Avtalen var for 10 år av gangen og inkluderte en kommunal forkjøpsrett. Den 5. februar 1955 benyttet Oslo kommune seg av denne retten og ble formell eier av eiendommen. Samtidig kjøpte Moss kommune frukthagen og tilstøtende arealer på totalt 128 mål. Dette området ble senere stykket opp og brukt til boligbygging.

Barnehjemsdriften ble avsluttet i 1958. Deretter ble det etablert et sentralhjem for barn med utviklingshemming, som ble drevet frem til helsevernsreformen for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen) i 1991. Denne reformen innebar en storstilt nedleggelse av institusjoner og overføring av ansvaret for utviklingshemmede til kommunene.
Dagens bruk
I dag huser hovedbygningen på Orkerød ulike aktiviteter, mens det karakteristiske rosa murbygget fra 1902 – kjent som «Justus Hansen og Hustrus Minde» – blant annet benyttes av Moss Historielag. Bygningen fra 1937, opprinnelig reist som et pikehjem, benyttes i dag til mottak av asylsøkere.
Den store eiendommen disponeres nå av Moss kommune, og Orkerød fremstår som et område med både historisk tyngde og variert bruk – fra barnehjem og institusjon til frivillig arbeid og mottak.
Kilder
Frimurernes sangforening
Norsk skoletiende
Moss Aftenblad
Moss Tilskuer
Morgenbladet
Norsk Familiejournal
Foto
Fru Szacinski
Familien Leüba Janitz
Johan Rynnås
Diverse postkortmotiv
Frimurernes nettsider
Thomas Gerner
Nasjonalbiblioteket
Kunstig intelligens
Folkebladet