Mossehistorien

Ka-Fru-To er et navn som mange mossinger kjenner godt. Denne lille kiosken, som en gang lå strategisk plassert i Østre Kanalgate 1, ved utgangen til Smedgata og rett ved ferjekøen, var i mange år en viktig møteplass for både fastboende og reisende. Ka-Fru-To var mer enn bare en kiosk – den var et knutepunkt, et sted der folk kunne kjøpe seg en is på varme sommerdager, raske med seg en avis eller nyte en rykende fersk grillpølse før ferja gikk.

Starten på en epoke

Bak Ka-Fru-To sto ingeniør og politikonstabel Georg Brynildsen, som etter krigen valgte å skifte beite og satse på kiosknæringen. Sammen med Kjell Brynildsen åpnet han kiosken sommeren 1955, og plasseringen kunne knapt vært bedre. På denne tiden var ferjetrafikken mellom Moss og Horten en livsnerve som i dag. Men den gangen hadde folk og ferjer bedre tid og mange reisende benyttet anledningen til å handle i kiosken mens de ventet på ferja. Også lokalbefolkningen tok turen, enten for en rask handel eller for en pause fra hverdagens kjas og mas.

Det ryktes at en av de store attraksjonene var å hoppe fra Sjøbadet, svømme over kanalen, klatre opp på den andre siden og belønne seg selv med en iskald Diplom-IS fra Ka-Fru-To.

Hva står Ka-Fru-To for?

Opp gjennom årene har mange undret seg over hva Ka-Fru-To egentlig betyr. Noen har hevdet at det står for «Kanalen-Frukt-Tobakk,» noe som kunne vært et logisk valg med tanke på beliggenheten. Men i handelsregisteret var navnet offisielt oppført som «Kaffe-Frukt-Tobakk» – en mer beskrivende betegnelse på hva kiosken solgte i starten.

Menyen – mer enn bare is og tobakk

Ka-Fru-To var kjent for sitt gode utvalg av småretter og snacks. Noen av spesialitetene som fikk folk til å komme tilbake gang på gang var:

• Varmede peanøtter med skall – en sjeldenhet på den tiden og en sikker vinner blant smågodtelskere.
• Softis – ingenting slo en stor softis på en varm sommerdag ved kanalen.
• Grillpølser med varme brød – servert med ferdigblandet rå løk og ketchup-løkblanding, sannsynligvis fra Skovdahl.
• Aviser og ukeblader – for de som ville holde seg oppdatert mens de nøt en kopp kaffe.

Fra kiosk til bensinstasjon?

I 1960 ble det lagt store planer for å utvide Ka-Fru-To. Brynildsen ønsket å gjøre den om til en fullverdig bensinstasjon med serviceanlegg, under merket Caltex. Dette var samtidig som OK-stasjonen under kanalbrua fikk konsesjon i 1961. Dessverre møtte Brynildsen på hindringer – politiet ønsket å avvente og se hvordan trafikkbildet ville bli etter at Rådhusbrua sto ferdig.

Ettersom bensinstasjonsplanene ble satt på vent, vurderte han heller å bygge en større kiosk. Dette krevde imidlertid at Smedgata måtte stenges, noe som viste seg å være en komplisert prosess. Tegningene viste en sirkelformet kiosk – en løsning som dessverre aldri ble realisert.

Cascade – en ny satsning

Mens farens planer ble utsatt, åpnet Georg Brynildsen jr. i 1961 en ny kiosk i den nye bygningen hvor A. Riis hadde holdt til i mange år, nederst i Helgerødgata. Den nye kiosken fikk navnet Cascade og ble raskt populær. Flere butikker flyttet også inn i bygget, blant annet Kanalen Portefølje, A. Riis Eftf., Bjørn Kopperud, Fjelbos Blomster og frisøren Fru Dagmar Gjermundsen.  A/S Alpha fikk nye kontorer i andre etasje sammen med havnefogden, Norske og tannlege Per Christensen. Det er den samme bygningen vi finner der i dag.

Utvidelser og endringer

I 1963 skjedde det store endringer i området rundt Ka-Fru-To. Gassverket ble revet, Strandgata ble rettet ut, og Brynildsen fikk endelig midlertidig dispensasjon for tomta. Kiosken ble flyttet til fremsiden mot ferjekaia.  Kiosken fortsatte driften som før, og i mars 1989 gjennomgikk den en omfattende modernisering etter 25 års drift.

Den nye bygningen, som vi kjenner i dag, ble reist. Utvalget ble utvidet til også å omfatte gatekjøkkenmat og pizza, og det ble lagt varmekabler i parkeringsplassen samt bygget en rullestolrampe for bedre tilgjengelighet. I byggeperioden ble kiosken midlertidig drevet fra en brakke.

Familien Brynildsen trekker seg ut

Etter 36 års drift valgte familien Brynildsen i desember 1991 å trekke seg ut av kiosken og leie ut lokalene. Narvesen viste interesse for å ta over, men trakk seg senere. I 1992 ble kiosken leid ut til nye drivere, men på grunn av omfattende gravearbeider i Strandgata måtte de stenge, og gikk til slutt konkurs.

Pizzaeventyret begynner

1. februar 1993 ble Kanalen Pizza Ka-Fru-To etablert. Eierne hadde fra før Kanalen Pizza i Østre Kanalgate 1 og Tors Pizza & Hjemmebakeri på Sperrebotn. Dessverre gikk Kanalen Pizza Ka-Fru-To konkurs etter tre års drift i 1996, men daglig leder overtok og fortsatte driften under samme navn.

Mellom 1996 og 2006 fortsatte Kanalen Pizza Ka-Fru-To å være et populært spisested.

Store planer – og heldigvis noen som ikke ble realisert

I 2008 ble det fremsatt et forslag om å bygge et «fyrtårn» på tomta der Ka-Fru-To lå. Planen var en 60 meter høy rund miniskyskraper, men prosjektet møtte motstand og ble heldigvis aldri noe av.

Mellom 2006 og 2010 skiftet Ka-Fru-To igjen eiere, og navnet ble Bajazzo Ka-Fru-To. Dette markerte en ny epoke, men den historiske kiosken mistet etter hvert noe av sin opprinnelige identitet. Kiosk-virksomheten ble med årene avviklet og overtatt som kontorbygg. 

En del av Moss’ historie

For mange mossinger vil Ka-Fru-To alltid være et sted fylt med minner – enten det var å kjøpe en is etter et bad i kanalen, raske med seg en rykende fersk pølse på vei til ferja, eller bare stikke innom for å ta en prat. Kiosken var en institusjon i byen i mange tiår, og selv om den har endret seg mye opp gjennom årene, vil navnet Ka-Fru-To alltid være et kjent og kjært stykke lokalhistorie.

Kilder
Moss Avis
Moss Dagblad
Følgere på Facebook
Strandsitteren

Emil Andersen – en markant skikkelse i Moss’ politiske liv

Emil Andersen var en av Moss’ mest fremtredende politikere gjennom store deler av 1900-tallet. Han var en engasjert samfunnsbygger, en sterk forkjemper for arbeiderbevegelsen og en folkelig leder som satte sitt preg på både byens politiske landskap og dens innbyggere. Gjennom sin lange karriere var han ordfører i Moss og en sentral skikkelse i lokalpolitikken.

Tidlige år og politisk engasjement

Emil Andersen vokste opp i en tid med store politiske og sosiale omveltninger, og hans engasjement for arbeiderbevegelsen ble tidlig tydelig. Han startet sin politiske karriere som sekretær i Arbeidsløses forening, hvor han var en drivkraft i å organisere demonstrasjonstog og protestaksjoner for bedre vilkår for arbeidsfolk. Hans første politiske opptreden i Moss skjedde i forbindelse med en demonstrasjon til Thorneløkka, der han ledet toget med arbeiderne i spissen.

Han begynte sin formelle politiske karriere som ordfører i Jeløy kommune fra 1. januar 1935. Under andre verdenskrig ble Jeløy kommune innlemmet i Moss etter nazistenes oppløsning av Jeløy som egen kommune i 1943. Etter frigjøringen i 1945 ble han valgt til viseordfører i Moss, og i 1960 etterfulgte han Henry Jacobsen som byens ordfører.

Ordfører i Moss

Som ordfører var Andersen kjent for sin direkte og folkelige stil. Han kombinerte humor og alvor i sin politiske praksis, noe som gjorde ham både respektert og populær. Han ledet Moss gjennom en periode med stor vekst og utvikling, og han uttrykte ofte sin stolthet over hvordan byen hadde utviklet seg trygt og jevnt uten store tilbakeslag.

Andersen var opptatt av de sosiale utfordringene i samfunnet, spesielt de som rammet arbeidsfolk. Han mente at kommunen skulle være en garantist for velferd, men samtidig understreket han at samfunnet ikke var en abstrakt størrelse – det var summen av innsatsen til hver enkelt innbygger.

Han hadde også et pragmatisk syn på politikk og var ikke redd for å endre standpunkt når han mente det var nødvendig. For eksempel var Arbeiderpartiet i utgangspunktet skeptiske til 17. mai-feiringer, men i 1939 fikk han i oppdrag å holde tale for barnetoget. Uten manuskript improviserte han en tale som ble godt mottatt, noe som var typisk for hans stil som politiker.

EEC, industri og fremtidstanker

I løpet av sin tid som ordfører var Andersen vitne til store samfunnsendringer, blant annet diskusjonene rundt norsk medlemskap i EEC (forløperen til EU). Som pensjonist hadde han en pragmatisk holdning til saken, og han var spesielt opptatt av at pensjonister skulle ha gode kår.

Han reflekterte også over byens utvikling, spesielt når det gjaldt industriens plassering i Moss. Han mente at industrien tidligere hadde vokst frem naturlig, rundt etablerte bedrifter som Moss Glasværk, Mølla og Cellulosen, men han innrømmet at enkelte nyetableringer, som Steinulla, var uheldig plassert.

Personlighet og ettermæle

Emil Andersen var kjent for sin skarpe replikk og sitt vinnende vesen. Han brukte ofte humor for å løse spente situasjoner og mente at spøk var et viktig verktøy for å unngå konflikter. Han hadde en evne til å finne løsninger på utfordringer og var ikke redd for å utfordre etablerte sannheter.

Han etterlot seg et varig inntrykk på Moss og dens politiske liv. Han ble beskrevet som en mann som ikke styrte byen med en «mektig hånd», men som arbeidet med den og ledet den gjennom samarbeid. Hans ettermæle var preget av vennlighet, klokskap og en dyp kjærlighet til Moss og dens innbyggere.

Phillip Rønneberg oppsummerte Emil Andersens betydning for Moss med følgende ord:
«Minnet om Emil Andersen som ordfører bør bli den vennlige hånd som førte klubben, og den glede han hadde av å bære ordførerkjeden og av å være Mossing.»

Et nytt forsøk på rutetrafikk på Vansjø

Etter flere tiår uten organiserte båtturer på Vansjø, tok Per Austad i 1992 initiativ til et nytt eventyr på innsjøen. Med trebåten Vansjøturisten ville han gi både mossinger og tilreisende muligheten til å oppleve Vansjøs naturskjønnhet på nært hold. Etter modellen til tidligere turbåter som Gorm, tilbød Vansjøturisten faste rundreiser, spesialturer og charterturer for grupper. Dette ble raskt populært, og i løpet av de første årene økte både antall turer og interessen fra publikum. Båtene hadde base på Flua, Krapfoss.

Starten på eventyret

Fredag 30. juni 1992 la Vansjøturisten ut på sin første rundtur, med avgang fra Nesparken. Austad og hans støttespillere hadde jobbet i flere måneder for å forberede båten til drift, med hjelp fra båtbygger Svein Øra. Båten var en 22 fot stor trebåt, registrert for 12 passasjerer, og var godkjent av Sjøfartsverket etter strenge krav. Målet var å gi folk en trygg og hyggelig opplevelse på innsjøen. Bygget hos Skipsteam på gamle Fredrikstad Mek. Verksted.

Turene hadde tre ulike alternativer, alle med faste avganger fra Nesparken:

1. Korttur til Elverhøy – Båten gikk opp Mosseelva, gjennom Vrangen og videre til Elverhøy, hvor passasjerene kunne kjøpe forfriskninger i klubbhuset til Vansjø Båtforening. Deretter gikk turen ut i Vanemfjorden før kursen ble satt tilbake til Nesparken. Denne turen varte mellom 1,5 og 2 timer.
2. Mellomlang tur gjennom Vansjø – Denne gikk samme vei til Elverhøy, men deretter videre til Bjørnåsen og forbi det gamle steinbruddet. Deretter gjennom det kjente «Nåløyet» og via sørenden av Bjørnåsen og Ospemholen. Returen gikk via Nesensundet, Sildholmen og Arefjorden tilbake til Nesparken. Turen tok omtrent tre timer.
3. Langtur til handelsstedet Hovin – I tillegg til ruten til Elverhøy gikk denne turen videre til Storefjorden og Kjøkkenholmen. Underveis passerte båten flere holmer og sund, før den kom til Hovin, hvor passasjerene kunne gå i land for en kopp kaffe. Returen gikk over Osgrovfjorden til Nesparken. Denne turen varte mellom fem og seks timer.

En umiddelbar suksess

Allerede de første ukene viste det seg at Vansjøturisten fylte et behov. Mange av passasjerene hadde aldri tidligere opplevd Mosseelva eller Vansjø fra vannet, og responsen var overveldende positiv. Flere ønsket å ta turen igjen, og det ble vurdert å sette opp kveldsturer for å imøtekomme etterspørselen.

Turene ga også ny giv til næringslivet langs Vansjø. Blant annet fikk kaféen på Elverhøy en oppblomstring, og folk sa spøkefullt at duften av nystekte vafler kunne kjennes helt ned i Mosseelva.

Suksessen til Vansjøturisten førte til medieoppmerksomhet, og i 1994 fikk båtturene en egen reportasje på NRK. Dette bidro ytterligere til økt interesse, og Austad bestemte seg for å utvide virksomheten. På det meste hadde de passasjerer fra 30 nasjoner oppført i gjesteboka.

To båter og billettkontor i Nesparken

I 1995 ble tilbudet utvidet med en båt til, og Vansjøturisten I fikk følge av Vansjøturisten II. Begge båtene var 22 fot lange og hadde plass til 12 passasjerer. Med to båter kunne Austad øke kapasiteten og tilby enda flere turer daglig. Det ble også opprettet et billettkontor ved brygga i Nesparken, drevet av folk fra turistkontoret.

Ruteopplegget ble justert for å gjøre det mer forutsigbart. Nå ble det kjørt fire daglige turer til Elverhøy, to turer rundt Tømmerøya, samt charterturer for grupper. Den tidligere langruten til Råde ble erstattet med en rundtur i Storefjorden, men denne ble kun kjørt på bestilling.

Prisene økte noe, men var fortsatt rimelige:

• Tur til Elverhøy: 45 kr for barn, 70 kr for voksne.
• Rundtur rundt Tømmerøya: 70 kr for barn, 110 kr for voksne.
• Storefjorden rundt: 120 kr for barn, 180 kr for voksne. Pensjonister fikk honnørrabatt.

For å håndtere økningen i trafikk, ansatte Austad fire nye båtførere med bakgrunn fra handelsflåten. De nye førerne var alle lokalfolk med god kjennskap til Vansjø.
Navn som Frank Arne Jensen, Håkon Horntvedt, Lasse Dahl, Carsten og Knut var førere.

Motgang og nedgang

Selv om interessen for båtturene var stor, ble driften utfordret av økonomiske forhold. I 1996 oppsto det en kontrovers da det kom frem at ansatte ble lønnet via KAJA-prosjektet, et kommunalt arbeidsmarkedstiltak. Dette førte til en heftig debatt i byens aviser om hvorvidt midlene skulle fortsette å gå til Vansjøturisten. Etter mye diskusjon endte det med at støtten ble avslått, og de daglige ruteturene måtte legges ned.

I 1997 ble det forsøkt å drive videre med charterturer og bestilte oppdrag. Dette fungerte greit i første halvdel av sommeren, men etterspørselen flatet ut utover sesongen. De påfølgende årene ble Vansjøturisten kun brukt sporadisk til spesialoppdrag, og i 1999 var eventyret definitivt over.

Slutten for Vansjøbåtene

Da Vansjøturisten ble tatt ut av drift, var det siste kapittel i en lang historie med organiserte båtturer på Vansjø. Fra dampbåten Vansjø på 1800-tallet, via Trafik, Ellen og Gorm, hadde båtene i over hundre år vært en del av friluftslivet i Mosseregionen. Men med Vansjøturisten var det slutt. Uten en økonomisk bærekraftig modell var det ingen som lenger kunne tilby organiserte turer på innsjøen.

Hva skjedde med Vansjøturisten?

Rundt 2002 ble båten kjøpt opp av gjenbrukshandleren Gisle Larsen. Planen var å bygge den om til en flytende hytte med navnet Vansjø. I 2003 hadde båten sin siste reise, men hva som skjedde videre er ukjent.

De siste 25 årene har det innimellom vært blaff av interesserte som har ønsker å opprette lignende rutebåter i Vansjø, men har gjerne strandet med det. Ved interessen.  Kanskje vil en ny ildsjel en dag forsøke å ta opp tradisjonen igjen – men enn så lenge lever båtturene på Vansjø videre i minnene til de som en gang satt på dekket og lyttet til bølgeskvulpet mens landskapet gled forbi.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Da Kåre Stanger satte i gang med båtturer på Vansjø i 1948, markerte det begynnelsen på en ny æra for innsjøens båtliv. Med motorbåten Gorm kunne både fastboende og tilreisende oppleve Østfolds største innsjø på en komfortabel og naturskjønn måte. Gjennom 18 år fraktet Gorm tusenvis av passasjerer rundt i Vansjø, og ble en viktig del av Moss’ friluftsliv i etterkrigstiden.

Men Gorm var ingen ordinær båt. Den hadde en dramatisk fortid. Opprinnelig bygget i Berlin før andre verdenskrig, ble den brukt av en tysk offiser under okkupasjonen. Da krigen nærmet seg slutten, valgte offiseren å senke båten, sannsynligvis for å hindre at den falt i hendene på de allierte. Etter frigjøringen ble båten hevet og overtatt av Direktoratet for fiendegods, før Kåre Stanger fikk høre om den og kjøpte den. Han satte den i stand og gjorde den til en av de mest populære turbåtene på Vansjø.

En båt for opplevelser og folkeliv

Gorm var en slettbygd cruiser med plass til 21 passasjerer foruten mannskap. Den var utstyrt med en liten kabin hvor det ble solgt forfriskninger underveis, og med en toppfart på 8 knop kunne den manøvrere i de fleste deler av Vansjø. Den gikk særlig i rute rundt Dillingøya, men var også en favoritt for utflukter til steder som Elverhøy, Store Kværnøya og Årvoldtangen.

Hver søndag gikk Gorm faste turer rundt Vansjø, mens den på hverdager ofte ble brukt til kortere ruter. I tillegg kunne den leies av sluttede selskaper, og den ble hyppig benyttet av foreninger, skoleklasser og firmaer som ønsket en hyggelig båttur.

Kåre Stanger, som eide og førte båten, var mer enn bare en kaptein – han var en historieforteller, en kunnskapsrik naturvenn og en levende guide til Vansjøs rike dyreliv og historie. Han var kjent for å dele sin enorme lokalkunnskap under turene, og ble etter hvert omtalt som «Vansjøkongen». I tillegg til å drive Gorm, drev han også kafé på Krapfoss, og bukta utenfor hjemmet hans ble på folkemunne kalt «Stangerbukta». I tillegg var Kåre Stanger en dyktig bokser, maler og fotograf. 

Minnene fra barndommens utflukter

For mange mosseborgere var Gorm en del av barndommens minner. Spesielt søndagsskolebarna i Moss Pinsemenighet husker godt de store turene med Gorm. I 1950 kostet det 50 øre for barna å være med, mens voksne betalte 2 kroner tur-retur. Barna fikk utdelt gratis melk, mens kaffe, mineralvann og iskrem kunne kjøpes om bord. For mange var dette en av årets store hendelser, hvor de pakket med seg niste, pledd og badetøy og satte kurs mot Elverhøy eller andre idylliske steder i Vansjø.

Også på private turer var Gorm en favoritt. Karin fortalte hvordan hun som barn dro med båten til Elverhøy, mens Rune husket en klassetur til Store Kværnøya.

Et dramatisk møte med fiskeørnen

En spesiell hendelse fant sted 19. august 1966, da passasjerene om bord på Gorm fikk se en fiskeørn slå ned like foran båten og fange en fisk. Dette var en opplevelse som gjorde inntrykk på mange, og viste hvordan turene med Gorm også var en mulighet til å oppleve Vansjøs dyreliv på nært hold.

Slutten for Gorm

Til tross for mange suksessrike år, begynte vedlikeholdet av båten å bli en stadig større utfordring. Sommeren 1961 var turiststrømmen lavere enn vanlig, og Stanger vurderte å gi seg. Men interessen tok seg opp igjen, og han fortsatte noen år til. Likevel var det klart at båten begynte å bære preg av tidens tann. De strenge kravene fra Veritas gjorde det stadig dyrere å holde Gorm i drift, og i 1967 valgte Kåre Stanger å selge båten til en ung mann i Våler. Gorm gikk dermed fra å være en folkekjær turbåt til å bli en privatbåt, og med det var en epoke over.

Mange mossinger følte et visst vemod da nyheten kom. Gorm hadde i nesten to tiår vært den mest tilgjengelige måten å oppleve Vansjø på for dem som ikke hadde egen båt. Nå var det ikke lenger mulig for foreninger og firmaer å arrangere hyggeturer på innsjøen, og en viktig del av friluftslivet i Moss forsvant med Gorm.

Hvor Gorm til slutt havnet, er uklart. Kabinen ble visstnok solgt separat og kanskje brukt som campingvogn. Men for de som en gang satt om bord og lyttet til Stangers historier mens Gorm gled sakte over speilblankt vann, vil båten alltid være en del av barndommens og ungdommens beste minner.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Motorbåten Ellen (1919–1922):
Den siste faste båtruten mellom Krapfoss og Roos

Selv om rutetrafikken på Vansjø hadde gått gjennom flere utfordringer med tidligere båter, ble ikke tanken på en fast rute oppgitt. Rundt 1919 ble motorbåten Ellen satt i drift, og den skulle vise seg å bli den siste båten som gikk i regulær rutetrafikk mellom Krapfoss og Roos. Eier og drivkraft bak satsningen var Ludvig Krogsvold, en kjent skikkelse i mosseområdet.

I tillegg til den opprinnelige Ellen ble det etter hvert investert i to båter til, kjent som Store Ellen og Lille Ellen. Store Ellen ble hovedsakelig brukt i skytteltrafikk på Vansjø, men var ikke nødvendigvis den mest komfortable båten å reise med – den ristet forferdelig, ifølge samtidige beskrivelser.

Rutetrafikken – en krevende virksomhet

Båtene i Ellen-serien fulgte et mønster hvor de reiste opp til Roos på ettermiddagen og vendte tilbake til Moss om morgenen. Selv om det var et nytt forsøk på å opprettholde en fast båtrute, var ikke etterspørselen stor nok til å gjøre det til en økonomisk suksess. Etter hvert ble driften mindre lønnsom, og det ble klart at også Ellen slet med å opprettholde passasjertallene som var nødvendige for å holde trafikken i gang.

På tross av dette ble båtene likevel brukt til mer enn bare rutetrafikk. De kunne leies ut til sluttede selskaper og foreninger, og tok også imot oppdrag for transport og slepning. Annonser i avisene viser at Ellen gikk spesialruter til Elverhøy, særlig i pinsehelgen, noe som tyder på at den ble benyttet både som rutebåt og til utflukter.

Søndagsskoleutflukter med Ellen

Noe mange eldre mosseborgere husker, er søndagsskoleutfluktene med Ellen. På begynnelsen av 1920-tallet var Logen et kjent samlingssted for søndagsskolebarna i Moss, og i 1920 var det et gjennomsnittlig fremmøte på hele 300 barn. Disse barna fikk oppleve noe helt spesielt når de om sommeren ble tatt med på båttur i Vansjø. To store lørjer, fulle av forventningsfulle barn, ble trukket etter Ellen på vei mot Varnemdalen, Noresletta og Årvoldtangen.

Dette var minnerike opplevelser, og selv 60–70 år senere var det mosseborgere som husket disse turene med glede. Båtene ble fylt til randen av barn, og stemningen var trolig både livlig og kaotisk. For mange var dette den store begivenheten i søndagsskoleåret, en sjelden anledning til å reise på tur med båt og oppleve naturskjønne omgivelser i Vansjø.

Den siste fase – 1922 og avviklingen

Til tross for forsøkene på å holde ruten gående, ble Ellen etter hvert den siste båten i regulær rutetrafikk mellom Krapfoss og Roos. Rundt 1922 ble driften avviklet, og båttrafikken i Vansjø ble aldri gjenopptatt i fast rute.

Avisnotiser fra 1922 viser at båten fortsatt ble brukt til pinseturer til Elverhøy, men utover dette er det lite informasjon om Ellen etter denne perioden. Den siste annonserte ruten i Moss Socialdemokrat nevnte at båten fortsatt gikk til Elverhøy hver lørdag og søndag, men dette var sannsynligvis en av de siste organisert turene båten gjorde før den ble tatt ut av drift.

En epoke avsluttes

Med Ellen endte en tidsepoke hvor båter var en nødvendig del av transporten på Vansjø. Fra 1800-tallet og frem til begynnelsen av 1920-tallet hadde flere båter trafikkert innsjøen, og selv om det aldri var store kommersielle suksesser, hadde disse fartøyene spilt en viktig rolle for lokalbefolkningen.

Overgangen til nye transportmidler, som bedre veier og økende bruk av biler, gjorde at båttrafikken gradvis mistet sin betydning.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Motorbåten Falken på Vansjø – et forbigående glimt i historien?

I juni 1914 dukket navnet Falken opp i spaltene til Moss Aftenblad, knyttet til en annonse som informerte om en båtrute på Vansjø i forbindelse med pinsehelgen. Motorbåten Falken skulle da gå fra Næsveien til Elverhøy både 1. og 2. pinsedag, med avgang kl. 9, 11 og 13.

Denne lille notisen er den eneste kjente omtalen av Falken i avisene, noe som gjør det uklart om dette var en båt i fast rute eller om den kun ble brukt til spesialtransport disse dagene. Det er heller ingen sikre kilder som forteller hvem som eide eller drev båten, eller hvor lenge den var i bruk.

En mulig lokal transportløsning

At en motorbåt ble satt inn i rute under pinsehelgen, kan tyde på at det var behov for ekstra transport denne høytiden. I en tid hvor veiene var dårlige og mange steder rundt Vansjø hadde begrensede transportmuligheter, var båt en effektiv måte å reise på. Særlig i pinsetiden, når folk gjerne ville ut til hytter, slektninger eller utfartssteder, kunne en slik rute ha vært svært nyttig.

Elverhøy var kjent som et samlingssted for utflukter og friluftsliv, noe som kan ha vært grunnen til at Falken gikk nettopp dit. Kanskje var dette et initiativ fra en lokal eier som ønsket å tilby transport til feststemte passasjerer, eller kanskje det var en båt leid inn av en gruppe for å sørge for at folk kunne komme seg enkelt fram og tilbake.

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Motorbåten «Trafik» (1909–1916): En viktig del av båtrutene på Vansjø

Etter suksessen med dampbåten Vansjø kom motorbåten Trafik, en mindre båt med plass til 38 passasjerer. Den gikk i fast rute mellom Krapfoss og Roos, en viktig forbindelse for folk i områdene rundt Vansjø. Trafik skilte seg fra forgjengeren ved å ha vanlig båtskrog og propell i stedet for skovlhjul. Opprinnelig var den utstyrt med en tosylindret, firetakts bensinmotor med batteritenning, men denne viste seg raskt å være problematisk. Motoren ble derfor byttet ut med en ensylindret, totakts Mohawk-motor på 6 hestekrefter, utstyrt med magnettenning. Mohawk-motoren ble markedsført som drivstoffeffektiv, særlig med tanke på bruk av parafin, men i praksis var dette ikke helt vellykket.

Lokalt initiativ bak båtruten

Det var mossefolk som nok en gang tok initiativ til båttrafikken. Et aksjeselskap ble dannet, hvor flere kjente navn fra byen var involvert: Brødrene Mathis og Alf Mathisen, brødrene Hans og Alf Kure samt urmaker Rustad. Også en bygdemann, Laurits Roos, var med på å finansiere og organisere driften.

For å sikre en smidig drift av båtruten ble det satt opp enkle bryggeanlegg ved de viktigste anløpsstedene, med Roos som endestasjon. Trafik gikk fra Roos tirsdag og fredag morgen, brukte omtrent to og en halv time til Moss, og returnerte på ettermiddagen, med ankomst ved 18-tiden. For å gjøre det praktisk for båtføreren å overnatte, leide selskapet et rom på Søndre Roos.

Utvidelse med godstransport

For å utnytte båten og ruten bedre, ble det etter hvert anskaffet to store lørjer, hver med kapasitet til å frakte opptil 20 tonn ved eller tilsvarende last. Dette var en stor fordel for skog- og trelastnæringen i området, da tømmer og andre varer nå kunne fraktes rimelig over Vansjø i stedet for å bli transportert på dårlige veier.

Populære spesialturer

Motorbaaden Trafik ble også brukt til spesialturer, og en av de mest kjente var St. Hansaften i 1909. Fra klokken 18 om kvelden til 06 om morgenen gikk båten i skytteltrafikk mellom Moss, Aarvoldtangen og Mellomsteder. På Aarvoldtangen var det servering av kaffe, brus, selters, vørterøl, smørbrød og kaker – i tillegg til sigarer og sigaretter for dem som ønsket det. En tur-retur-billett kostet 30 øre.

I august samme år ble det arrangert en lysttur rundt Storefjorden. Dersom et tilstrekkelig antall passasjerer meldte seg, kunne folk få en naturskjønn båttur fra Moss til Roos og videre rundt øyene i Vansjø. Billettene kostet 1 krone og 50 øre, og turen varte fra klokken 8 om morgenen til rundt klokken 14.

Slutten på en epoke

Etter å ha vært en fast del av trafikktilbudet på Vansjø i flere år, forsvant Trafik fra avisene i 1916. Det var siste gang båten ble nevnt i forbindelse med rutetrafikken. To år senere, i 1918, ble A/S Trafik formelt oppløst. Selskapets eiendom ved Vansjø ble solgt, inkludert motorbåten og lørjene. På den 200 kvadratmeter store tomten var det blitt anlagt en slip for vedlikehold av båtene.

Blant de som førte båten gjennom årene, var Anton Krogsvold, Mathis Mathisen og Jørgen Vesterås. Mot slutten av krigen kjøpte bryggerieier Heilmann opp alle aksjene i Trafik, men selv om han eide selskapet, ble det aldri satt i gang noen ny rutetrafikk på Vansjø.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Vansjø «Pædda» – et nytt forsøk på rutefart på Vansjø (1904–1910)

På begynnelsen av 1900-tallet gjorde mossefolk et nytt forsøk på å etablere en fast rutebåt på Vansjø, etter at dampbåten Turom hadde hatt sine utfordringer på 1890-tallet. Denne gangen skulle det bli en motorbåt, og håpet var at en mer moderne farkost ville være bedre egnet til å trafikkere de smale og grunne farvannene i innsjøen.

Blant initiativtakerne var garverimester Karl Texnes, en mann med røtter fra Texnæs i Våler. Sammen med andre investorer dannet han i 1904 aksjeselskapet A/S Vansjø, med en fullt innbetalt aksjekapital på 5000 kroner. Målet var å drive både passasjer- og godstransport på Vansjø, og for dette formålet ble det bestilt en motorbåt fra Lysekil Mekaniske Verksted i Sverige.

En ny type båt for Vansjø

Den nye båten, som fikk navnet «Vansjø», var en smal, grunngående farkost utstyrt med en 12-hesters Skandia totakts glødehodemotor som gikk på parafin. Den ble spesiallaget for å kunne manøvrere i de trange sundene i Vansjø, og for å unngå grunnstøting hadde den skovler som lignet et vannhjul plassert helt akter. Disse gikk ikke dypere enn kjølen, noe som gjorde det mulig å navigere trygt over undervannsskjær og andre hindringer.

Det var stor forventning knyttet til båten, og folk gledet seg til å se hvordan den nye teknologien ville fungere i innsjøen. Moss Aftenblad meldte 14. april 1904 at båten var bestilt og ventet ankommet i begynnelsen av mai. Men alt gikk ikke etter planen – en streik ved verftet i Lysekil førte til forsinkelser, og båten kom ikke til Moss før ut i juni.

Da Vansjø endelig begynte å trafikkere ruten, var begeistringen stor. Folk møtte opp på brygger, odder og fjellrabber langs ruten for å få et glimt av den nye farkosten. En av de praktiske fordelene var at passasjerer kunne gå om bord hvor som helst langs ruten – det var bare å vinke til båten, så la den til for å plukke opp folk.

Endring i styret

Generalforsamling afholdtes igaar i A/S „Vansjø“.
Efter at det ved Lodtrækning var bestemt, at Kjøbmand L. P. Sterud og Garver Carl H. Texnes skulde udgaa af Bestyrelsen, foretoges Valg paa nye Bestyrelsesmedlemmer med det Udfald, at Garver Texnes gjenvalgtes og som nyt Medlem valgtes Kjøbmand Laurits Hansen.
De gjenstaaende Medlemmer af Bestyrelsen er T. H. Nore og Carl Gabrielsen.
Til Suppleanter for Bestyrelsen valgtes Kjøbmand L. P. Sterud og Redaktør Bjørn Kristensen. Kassereren (T. H. Nore) og Revisoren (Johs Kure) gjenvalgtes.
Til Formand i Bestyrelsen gjenvalgtes Hr. T. H. Nore enstemmig.
Moss Aftenblad 27 april 1905

Brygga på Neset og de første rutene

Båtens faste brygge i Moss lå på Neset, der kraftstasjonen senere ble bygget. Her ble det satt opp billettbod og gjerde, slik at det ble en mer ordnet påstigning enn det hadde vært for Turom. Båten fikk raskt navnet «Vansjøpædda». På alle bilder ligger Vansjø ved Krogsvold.

Båten hadde plass til rundt 40 passasjerer og brukte omtrent 2,5 timer på turen opp til Roos. Den var laget for tyngre bruk, og motoren var opprinnelig beregnet på fiskebåter. Det viste seg raskt at dette førte til noen ulemper – motoren bråkte og ristet voldsomt, og den intense parafinlukten gjorde reisen til en mindre behagelig opplevelse enn mange hadde sett for seg.

Motorstopp og tekniske problemer ble dessverre en gjenganger. Anton Krogsvold, den kjente båtføreren, fikk stadig bryne seg på utfordringer med motoren. Noen ganger var det småting som kunne fikses underveis, men det skjedde også at båten måtte taues tilbake til Moss.

Vurdering av sikkerheten

I juli 1905 gjennomførte Tilsynskommisjonen for passasjerskip i Fredrikshalds distrikt en grundig gjennomgang av båten. En prøvekjøring rundt Dillingøya viste at båten var mer stabil enn året før, og kommisjonen erklærte den trygg for videre drift.

Moss Aftenblad 14. juli 1905 skrev at Vansjø nå var en av de mest behagelige utfluktene man kunne ta, spesielt på varme sommerdager. Dette var kanskje en litt optimistisk beskrivelse – for mange passasjerer var bråket, ristingen og lukten fortsatt en utfordring, men båten var i det minste blitt mer styringsdyktig.

Populære utflukter og faste arrangementer

En av de faste turene var utflukten med Losjen til Noresletten. Dette var sommerens høydepunkt for mange barn, som gledet seg hele året til denne turen.

Vansjø ble også leid ut til ulike foreninger og grupper, blant annet Totalavholdsforeningen, Søndagshjemmet for unge kvinner, Ynglingsforeningen og Søndagsskolen til Logen. Ombord kunne passasjerene kjøpe øl, mineralvann og enkel bevertning, noe som gjorde turen litt mer komfortabel.

Problemene vokser

Etter hvert ble problemene med Vansjø så store at det ikke lenger var lønnsomt å holde den i trafikk. Motorproblemene fortsatte, og driftskostnadene ble høyere enn forventet.

Situasjonen ble etter hvert så frustrerende at folk laget en egen sang om båten. Den beskrev utfordringene den hadde med fiskegarn, bønder som forbannet den, og den evige lukten av parafin:

Vansjø, „Vansjø“ du smertens barn,
snart er din livsvandring ude.
Og mange var disse fiskegarn,
som stadig lå i din rute,
og bonden banna og mjølka surna,
og maskinen han reint ut gulna,
av parafin, av parafin.

En annen strofe beskrev hvordan en snekker i Kongens gate drev et motorverksted som bråkte like mye som Vansjø. Det var tydelig at båten hadde skapt sterke følelser hos både passasjerer og omgivelsene.

Slutten for «Vansjø» – solgt til Syd-Amerika

I 1910 ble det besluttet å ta Vansjø ut av rutetrafikken for godt. Ifølge enkelte kilder ble båten solgt til Syd-Amerika, hvor den skulle brukes på grunne elver. Det finnes imidlertid ingen konkrete bevis på dette, og det er like sannsynlig at den ble solgt til en annen norsk eier eller demontert.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Den første starten og daglig rutetrafikk

Alt begynte med en utlysning i Moss Avis 11. juni 1888. Her ble det fortalt om en «liden Dampbaad» med kapasitet til 30–40 personer, som bar navnet «Turom» og ble satt i drift på Vansjø av en privatmann. Det ble lovet en naturskjønn tur med båten, der man kunne nyte den vakre naturen rundt innsjøen. Føreren, M. Johansen, som antas å ha vært både operatør, eier og stod for driften.

Moss Tilskuer fulgte opp dagen etter og ga mer detaljer om tilbudet. Allerede fra starten hadde Turom en fast daglig rute mellom Moss og Ros, med avgang klokken 06:30 fra Ros og retur fra Moss klokken 14:30. På søndager ble det arrangert ekstra turer på ettermiddagen, slik at folk kunne komme seg ut på vannet for å oppleve naturen.

Båten ble drevet av en kull- eller vedfyrt dampkjele, noe som var vanlig for små dampbåter på denne tiden. Den utvidet tidlig med en rekke stopp langs Vansjø, inkludert Braatsengen, Mosroøs, Blixøen, Ødegårdsletten, Dillingøen, Ternæs og Vanem. Dersom noen ønsket å gå om bord et annet sted, kunne de bare gi signal, så stoppet båten der også.

«Dampbaaden stopper hvorsomhelst nåar der gives Signal til at Passagerer ønsker at komme ombord…»

Turom var ikke bare en rutebåt, men kunne også leies til private selskaper. Fredager og lørdager var den tilgjengelig for bestilling, og mange benyttet seg av muligheten til å arrangere små utflukter på Vansjø. På denne måten ble dampbåten en viktig del av både hverdags- og fritidslivet i området.

Popularitet og utfordringer

Sommeren 1888 ble Turom en populær attraksjon, spesielt om søndagene, da mange tok den for å oppleve de naturskjønne omgivelsene. Moss Tilskuer skrev 14. august 1888 at båten ble flittig brukt av folk som ønsket å nyte stillheten og skjønnheten på Vansjø. En spesiell utflukt til Ødegårdsletten ble arrangert i august 1888, og mange benyttet anledningen til å oppleve dette vakre stedet ved innløpet til Sundene.

Men dampbåtdrift var ikke uten utfordringer. Sommeren 1889 ble rutene kansellert fra august og ut året på grunn av lav vannstand, noe som gjorde det vanskelig for Turom å manøvrere trygt. For å sikre videre drift ble det dannet et interesseselskap i september 1889, hvor det ble samlet inn aksjekapital på 1500 kroner. Selskapet ble ledet av Ole Dillingøen og flere andre lokale forretningsmenn.

H Hjersing var en av byens borgere som investerte i aksjene. 

Utvidelse av rutenettet (1890–1892)

Fra august 1890 ble rutene til Turom utvidet. Søndagsruten ble forlenget til Kjærsund, med avgang fra Moss klokken 07:00 om morgenen og retur klokken 10:00. Det ble også lagt inn flere ukentlige avganger til forskjellige steder, inkludert Blikøen, Roos og Sperbund. Rutenettet gjorde det lettere for folk i Vansjøs nærområder å komme seg til Moss for å handle eller levere varer.

I juni 1892 ble det uttrykt bekymring for at Turom ville bli tatt ut av drift på grunn av økonomiske vanskeligheter. Moss Tilskuer påpekte at dampbåten hadde vært viktig for mange, spesielt bøndene som brukte den til å frakte melk til byen. Problemet var at fraktprisene var satt for lavt, med en pris på ½ øre per liter melk, og det var snakk om å redusere denne ytterligere til ⅓ øre. Resultatet var at selskapet gikk med underskudd på rundt 200 kroner, noe som gjorde det vanskelig å holde driften i gang.

Det ble påpekt at byens handelsmenn og meierieiere burde engasjere seg mer, ettersom det var i deres interesse å få fraktet varene på en mer effektiv måte. Til sammenligning hadde Fredrikstad på denne tiden satset sterkt på små lokalbåter som betjente byens nærområder.

For å sikre videre drift ble det på en generalforsamling 3. juni 1892 besluttet at Turom skulle settes tilbake i rute tre dager i uken (tirsdag, fredag og søndag), med oppstart 19. juni 1892. Ruten ble også justert for å inkludere flere stoppesteder, blant annet Kjærsund og Dillingøen.

Salg og tvangsauksjon (1893–1894)

Til tross for nye forsøk på å opprettholde driften, ble det stadig vanskeligere å få økonomien til å gå rundt. I mai 1893 ble det avholdt en generalforsamling, hvor det ble foreslått å selge dampbåten. En ny generalforsamling ble holdt 28. juli 1893, der det ble besluttet å oppløse selskapet og selge Turom på auksjon.

Den første tvangsauksjonen ble avholdt 8. juli 1893, men det kom ingen kjøpere. En andre gangs auksjon ble annonsert 1. februar 1894, og det ble gjort klart at dette ville være siste sjanse til å kjøpe dampbåten. Etter dette finnes det ikke flere opplysninger om Turoms skjebne, men det er sannsynlig at den enten ble solgt til privat bruk eller hugget opp.

Minnene om Turom

Selv om Turoms tid på Vansjø var kort, levde minnene om dampbåten videre i flere tiår. I Moss Avis 16. mars 1945 ble det skrevet en artikkel hvor en eldre mossing delte sine barndomsminner om båten.  Forfatteren av artikkelen, som selv hadde vært barn da båten først kom i drift, beskrev sine minner om hvordan han og flere andre små gutter og jenter dro av sted for å se på den nye begivenheten. Båten, som bar navnet Turom, var den første passasjerbåten som gikk i rute på Vansjø.

Han husket begeistringen de følte da de så den lille dampbåten legge fra land, dampe av gårde og sakte manøvrere seg gjennom innsjøens smale passasjer. Turom var ingen stor farkost – den kunne romme anslagsvis 15 til 20 passasjerer. Likevel gjorde den inntrykk på de fremmøtte, som sjelden hadde sett en slik farkost på innsjøen.

Videre ble det nevnt at Turom seilte gjennom trange sund i Vansjø, noen så smale at det ble sagt at man kunne stå på stokkene i fjellet som stakk opp av vannet. Selv om denne passasjen ble omtalt som en kanal, var den ikke særlig lang, og ferden gjennom den tok ikke lang tid, til tross for at båten ikke holdt særlig stor fart.

Artikkelforfatteren reflekterte over hvorvidt Turom hadde vært den eneste dampbåten på Vansjø, ettersom han ikke kunne huske noen andre i senere tid. Det var likevel ingen tvil om at Turom hadde vært en milepæl i utviklingen av passasjertransport på innsjøen og en begivenhet som satte spor i minnet til de som fikk oppleve den.

Båten ble ellers brukt av flere organisasjoner, blant annet Søndagshjemmet for unge kvinner, Ynglingsforeningen, Søndagsskolen til Logen og Totalavholdsforeningen, noe som viser at den hadde en bred appell. Ombord kunne passasjerene kjøpe øl, mineralvann og enkle serveringer, noe som bidro til en hyggelig reiseopplevelse.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten

Damp-skipsrute i Vansjø

Den første dampbåt i Vansjø ble sjøsatt ved Gipsundstøen i Rygge i 1881. Det var stasjonsmester Sørensen ved Rygge stasjon som hadde kjøpt en stor båt fra Horten Verft og selv laget dampmaskin til den.

Rutetrafikken han satte i gang ble imidlertid lite lønnsom, da bøndene alt hadde tatt den nye Våler-veien i bruk og ikke var henvist til å bruke båt så mye som tidligere.

Den første dampbåten på Vansjø: Et pionerprosjekt i 1881

På slutten av 1800-tallet var Vansjø en viktig ferdselsåre for bygdene rundt innsjøen, men allerede på denne tiden begynte båttrafikken å tape terreng til de stadig forbedrede landeveiene. Likevel ble det gjort flere forsøk på å etablere en fast rutetrafikk med båt på Vansjø. En av de første, og kanskje mest ambisiøse, var dampbåtprosjektet til stasjonsmester Sørensen ved Rygge stasjon i 1881.

Stasjonsmester Sørensens dampbåtprosjekt

Sørensen, som var stasjonsmester ved Rygge jernbanestasjon, hadde en visjon om å etablere en dampbåtrute på Vansjø for å lette transporten mellom bygdene. I 1880 kjøpte han en stor trebåt fra Horten Verft, og med betydelig egeninnsats konstruerte han selv en dampmaskin til båten. I tillegg skaffet han en dampkjele fra Onsums verksted i Kristiania, som var kjent for å produsere kjeler til industri og transport.

Etter flere måneder med tilpasninger og forberedelser ble båten satt på vannet ved Gipsundstøen i Rygge i 1881. En prøvetur ble gjennomført, og ifølge Moss Tilskuer 4. juni samme år, var testen vellykket. Båten, som var beregnet på trafikk på Vansjø, kunne ta omtrent 20 passasjerer og var tenkt brukt både til transport av mennesker og varer.

Vansjø som transportåre

Vansjø grenser til flere bygder, inkludert Rygge, Moss landsogn, Våler, Svindal og Råde. I tidligere tider hadde det vært stor trafikk over Vansjø, spesielt til knutepunktene Årvold og Krapfoss. Innsjøen var en naturlig transportvei for både mennesker og varer, men utviklingen av bedre veier, spesielt etter byggingen av den nye Våler-veien, gjorde at båttrafikken ble kraftig redusert. Dette gjorde Sørensens prosjekt til en risikabel investering.

Til tross for at båten ble sjøsatt og satt i drift, ble rutetrafikken aldri noen stor suksess. Bøndene i området hadde allerede begynt å benytte den nye Våler-veien, noe som gjorde at etterspørselen etter båttransport var betydelig mindre enn tidligere. Moss Tilskuer forutså i sin artikkel at båtruten neppe ville bli lønnsom, noe som viste seg å stemme.

Bruksområder for dampbåten

Selv om rutetrafikken ikke ble den kommersielle suksessen Sørensen hadde håpet på, kunne dampbåten likevel brukes til andre formål. Ett av de mest praktiske bruksområdene var transport av tømmerflåter, ettersom skogbruk og trelastnæring var viktige næringer i området. I tillegg var det muligheter for å bruke båten til transport av feltspat fra bruddene rundt Vansjø, en viktig råvare for blant annet keramisk industri.

Et annet bruksområde som ble nevnt i Moss Tilskuer, var lystturer for byens innbyggere. Mange av innbyggerne i Moss var ikke godt kjent med Vansjøs naturskjønnhet, og en båttur kunne være en hyggelig og annerledes opplevelse. Dette var en forløper til senere tiders turisttrafikk på innsjøen.

Kilder

Aviser og tidsskrifter
Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
Moss Socialdemokrat (1922)
Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)

Bøker og publikasjoner
Torodd Hauger – Vansjøboka
Moss Magasinet
Småbylivet i Moss
J.H. Vogt – Moss som sjøfartsby
Østfolds femti fergesteder
Olav Stangerengens historier

Les om de forskjellige båtene
1880–1881 Første båt
1888–1894 Turom
1904–1910  Vansjø «Pædda»
1909-1916 Trafik
1914 Falken
1919-1922 Ellen
1948-1967 Gorm
1992-1999 Vansjøturisten